Mistet meg selv

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor jeg skal plassere dette, for det går vel under både "psykisk helse", "samliv" og "vennskap/sosiale relasjoner" på en gang.

Hvor begynner jeg?

For en god stund siden skjedde det noe.  Etter en ganske tragisk hendelse i livet mitt, så ble jeg gradvis forrandret. Jeg gikk vel gjennom en slags sorgprosess som gikk fra: Angst - sjokk - savn - fornektelse - depressjon... Problemet er nå at jeg føler at hele livet har snudd seg opp ned etter denne hendelsen. Det føles som en dominoeffekt hvor den ene hendelsen førte med seg masse bivirkninger som hadde en negativ effekt på alle andre arenaer i livet mitt.

Den sorgprosessen gikk vel sakte over til en depressjon. Jeg ble noe annet enn meg selv.
Før var jeg glad, jeg hadde mange venner, jeg ble invitert på ting støtt og stadig, fikk telefoner av venninner som ville jatte, og var en gledesspreder og motivator. Jeg tok masse initiativ. Og - jeg tok vel dessverre mitt sosiale nettverk og gode relasjoner for gitt..

I dag er jeg i forhold, men jeg føler at etter den hendelsen har jeg mistet alle andre sosiale relasjoner og nettverk, jeg har mistet min egen identiet. Jeg er mye lei meg, irritabel og tiltaksløs.
Og jeg føler jeg har blitt litt glemt bort av venner/bekjente. Dette er så utrolig sårt for meg. Jeg sliter også med å ta initiativ selv, noe jeg var veldig flink til før. Og forstår jo at vennskap ikke bare går en vei.

Kjæresten min derimot har masse venner, han blir invitert på ting hele tiden. Og jeg forstår jo godt det, for han er en flott person. Jeg blir som regel også invitert med, men det er nettopp det. Det er ikke mine venner. Det er ikke meg de vil være med - det er han. Han har på en måte det sosiale livet, som jeg en gang hadde. Og jeg har blitt så deprimert av det hele i tillegg til at andre arenaer i livet mitt heller ikke går så bra.

Jeg prøver å være glad på hans vegne, oppmuntre til at han er med venner, og flere ganger bli med selv. Men jeg tar meg selv i å få et slags stikk inni meg, og være trist når kamerater av han ringer, eller når de inviterer han på gutteturer, vennekvelder osv.. Jeg blir så utrolig lei meg og misunnelig, og jeg Hater meg selv for det.

Jeg føler rett og slett at jeg har mistet mye av mitt eget liv, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det tilbake.

Jeg vil være glad på hans vegne, jeg vil være en støtte. Men jeg føler meg mer som en belastning og byrde. En person han må syntes synd på når han er med venner, fordi jeg selv sitter igjen alene. Jeg vil ikke være en "sympaticase". Og jeg har det ikke bra med livet mitt sånn som det har blitt i dag.

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette en gang. Det er vel ikke noe å svare på?




 

 

Anonymkode: e476d...f9e

[Gjest Supersol]

Du får bare bruke den tiden det tar.  Har ikke noen andre gode råd å komme med.  

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette, og håper at noen har noen gode råd å komme med 😊

Anonymkode: 94ed7...6cc

[AnonymBruker]

Kan du ikke ta opp kontakten med venner og bekjente da? Du skriver kun at du sliter med å ta intiativ, vet ikke om dette er sliter som i "det er vanskelig" eller at det er noe sterkt psykisk. Hvis du sliter alvorlig psykisk ville jeg tatt kontakt med psykolog. Livet ditt vil jo ikke bli noe bedre med mindre du faktisk får i gang din sosiale omgang igjen.

Anonymkode: 07170...155

[Gjest made4u]

Det er mange ytre faktorer som påvirker mennesker på forskjellig vis, hendelser som påvirker dem det gjelder for en periode og/eller for resten av deres liv, en reaksjon på slikt er helt normalt. Hva som har påvirket deg aner jeg ikke, trenger heller ikke vite dette, hvor lenge og hvor mye det vil prege deg vet jo heller ingen - dog vil fremtiden vise.

Tror det kan være lurt å snakke med noen om det, noen som står deg nær eller noen andre for den saks skyld, prest, psykolog, lege eller hvem det nå skulle være. Det viktigste er nok å lære seg å leve med det nå i ettertid, i dagens situasjon samt på lang sikt.

Jeg tror at uansett hva ett menneske har vært gjennom, så er det mulig å komme greit ut av det og kunne få et fint liv - dog må visse ting ta sin tid og man må nok også ut av sine komfortsoner og jobbe litt med noen problemer som hemmer enn. Selv om du trekker deg litt unna det sosiale nå, og kanskje ikke har lyst til å gjøre hva du vanligvis liker, så tror jeg det kan være en ide å utfordre deg litt på de arenaene - man kan nemlig fort ende med å grave seg litt ned om ikke og det hjelper i alle fall ikke på livskvaliteten, men det hender jo at selv i utgangspunktet ekstroverte personer ender i en introvert tilværelser der de isolerer seg selv...

Ta steg for steg i riktig retning...