Svigerforeldrene mine er totalt uinteressert i oss

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min har vært sammen i flere år, og vi har et godt og stødig forhold. Vi kommer fra veldig ulike familier, der mine foreldre var "evige studenter" mens hans foreldre var ute i arbeidslivet fortere enn man rekker å si "yrkesfag" - og det er overhodet ikke noe galt i det. Svigerforeldrene mine er veldig snille og gode mennesker med masse overskudd for familien, og svigerfaren min er særlig hjelpsom. Samboeren min har flere søsken, da de er en ganske stor søskenflokk. Han er forøvrig den yngste av dem.

Problemet vårt er at foreldrene hans, altså mine svigerforeldre, virker totalt uinteressert i oss to. Alle søsknene hans har kjøpt seg hus og bil, fått seg gode jobber og ikke minst fått barn. Selv er vi studenter som har lite penger og bor i en leid leilighet, og vi har lite å by på bortsett fra "oss sjæl". Svigerforeldrene mine bruker all sin våkne tid på de andre søsknene, noe som skyldes at de er fryktelig interessert i hus, bil, barn, osv. Svigermoren min er så glad i barn at det nesten er skummelt. Jeg og samboeren min spiste middag med dem i ferien, bare oss fire, og likevel ble middagen plutselig en skype-samtale med barn og barnebarn. Dette er gjennomgående for alle gangene vi er sammen. De her helt oppslukt i de andre søsknene og deres liv, og det er nesten det eneste de prater om når vi treffes. 

Samboeren synes dette er ubehagelig, og han føler at han blir "glemt". Han blir nedfor når foreldrene bare prater om de andre uten å bry seg noe særlig om ham. Det som er mest ubehagelig er at de alltid prater om fremtiden til meg og samboeren min. De sier alltid: "ja, når dere får dere hus", "når dere får dere jobb", "når dere får barn", osv. Vi sitter jo igjen med en følelse av at det livet vi lever nå bare er et venterom for bedre ting i fremtiden. Mine egne foreldre prøver hardt å få oss til å innse at disse årene er de beste i våre liv, men det er vanskelig å huske på det når svigerfamilien (også søsknene) prater om alt vi skal bli og skal få i fremtiden. Er vi ikke gode nok som vi er?

De siste par årene har vi blitt mye mer oppslukt i fremtiden, og vi glemmer ofte at studietiden var det vi hadde gledet oss til siden vi var helt unge. Hva gjør vi? Hvordan kan vi unngå å føle oss som "halve" og "uferdige" mennesker hver gang vi møter svigerforeldre og svigerfamilie?

Anonymkode: 4dfe3...d14

[AnonymBruker]

Dere har ikke så mye til felles, og da blir det raskt sånn. Ser ikke hvorfor dere tar dette så personlig. Noen mennesker er mer like og kommer bedre overens, det gjelder også innad i familier.

Anonymkode: 6820f...d3d

[AnonymBruker]

Jeg vet godt hva du mener! 
Barn og barnebarn og hus og hun og bil er det viktigste, og for oss som prioriterer reising, uteliv og gode opplevelser er helt uinteressante før vi har fått oss noen barn..

Vi har flere ganger blitt unnlatt å bli invitert i familiemiddag, fordi siden vi ikke har barn er vi tydeligvis ikke interessert i familieliv, og dermed ikke interessert i å være med i familiemiddag..

har ikke så mange gode råd, annet enn at jeg forstår frustrasjonen din..

Anonymkode: 05534...43e

[Sosiologistudent]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere har ikke så mye til felles, og da blir det raskt sånn. Ser ikke hvorfor dere tar dette så personlig. Noen mennesker er mer like og kommer bedre overens, det gjelder også innad i familier.

Anonymkode: 6820f...d3d

Forstår hva du mener, og jeg er veldig enig. Jeg tror nok samboeren tar dette personlig fordi han føler seg nedprioritert og "glemt" av sine egne foreldre, noe jeg tror kan være en naturlig reaksjon i slike situasjoner. Han takler det nok dårligere enn meg, noe jeg har full forståelse for. Hadde nok aldri brukt så mye tid på disse menneskene hvis de ikke hadde vært "familie", men samboeren har ingen annen familie. 

TS

Endret 23. september 2016 av Sosiologistudent
Skrivefeil

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Sosiologistudent skrev:

Jeg forstår hva du mener, og jeg er veldig enig. Jeg tror nok samboeren min tar dette personlig fordi han føler seg nedprioritert og "glemt" av sine egne foreldre, noe jeg tror kan være en naturlig reaksjon i slike situasjoner. Han takler det nok dårligere enn meg, og det har jeg full forståelse for. Jeg hadde aldri brukt tid på disse menneskene hvis de ikke hadde vært "familie", men samboeren min har ingen annen familie. 

TS

Er du sosiologi student? Interessant.  Det er nemlig jeg også 😎

Anonymkode: d5e6b...c09

[Sosiologistudent]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Er du sosiologi student? Interessant.  Det er nemlig jeg også 😎

Anonymkode: d5e6b...c09

Ja, kanskje det er derfor jeg blir ekstra oppslukt i slike relasjonsproblemer? ;-) 

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Sosiologistudent skrev:

Ja, kanskje det er derfor jeg blir ekstra oppslukt i slike relasjonsproblemer? ;-) 

Akkurat det jeg tenkte. Da har du så pass stor interesse for atferd og mennesker at du blir delt i 2. Den som vil forstå og samarbeide og den som vil føle tilhørighet og aksept.  Det er iallfall slik jeg tolker deg. Vi sosiologer er forbannet med stort hjerte for mennesker og en irriterende form for forståelse  Noen ganger vil jeg bare være dum og vise null forståelse 

Anonymkode: d5e6b...c09

[AnonymBruker]

1 time siden, Sosiologistudent skrev:

Ja, kanskje det er derfor jeg blir ekstra oppslukt i slike relasjonsproblemer? ;-) 

Men du må jo skille mellom din profesjon og privatliv, selv om relasjonsproblemer sikkert kan være aldri så interessante for sosiologer så er du først og fremst en privatperson i din egen familie. Og da er det helt innenfor å sette noen grenser, som at de som er på besøk ikke har langvarige skypesamtaler med andre når dere spiser middag sammen. Ja, jeg kan forstå at noen besteforeldre syntes det er ennå mer spennende med de barna som har fått barn selv, men det betyr ikke at man kan kaste respekten for dere og generell folkeskikk ut av vinduet. De har jo all anledning til å bruke tid med sine andre barn og barnebarn når de ikke er sammen med dere, så dette dreier seg faktisk bare om dårlige manerer, noe som tydeligvis er et fremmedord for mange i dagens samfunn. Også de godt voksne. 

Først og fremst er det jo mannen din som bør ta opp at at han føler seg litt "glemt" hvis han føler på det. Nei, det er kanskje ikke så behagelig, men man må faktisk ta opp ting for å få klarhet i og løst situasjoner, selv om det noen ganger kan være ubehagelig. Utover det har du selvsagt lov til å sette noen grenser i deres eget hjem, under middager og andre sammenkomster. Man skal ikke være noen regelrytter eller pedant, men det er på ingen måte urimelig å forvente at besøkende oppfører seg i tråd med vanlig folkeskikk, hvilket ikke inkluderer lange og unødvendige telefonsamtaler under middagen. 

Anonymkode: 9231b...b57

[AnonymBruker]

Jeg synes det er uhøflig dersom svigermor setter på skype med noen andre når hun er på besøk hos dere. Det hadde jeg også ment hvis det var noen andre. Jeg synes at når man spiser middag hos folk bør man ha oppmerksomheten rettet mot de man sitter ved bordet sammen med. Ikke med nesa nedi mobilen. Det finnes noen slags stativ/beholdere i tre som man kan feste på veggen i gangen, også informerer man besøkende om at hos dere har dere en regel om at tekniske duppeditter legges der. Med mindre det er krise skal de være der under hele besøket. I deres hus gjelder deres regler. Forstår godt at mannen din føler seg forbigått, og det bør han fortelle dem.

Anonymkode: 6eae3...1a0