Depresjon, utseende og perfeksjon, til helvete med det

[AnonymBruker]

Tid for litt rage, og jeg skal slippe det ut her, på dette forumet, som bygger oppunder hysteriet på mange forskjellige måter. Hele nettet fôrer vell hovedsaklig dette hysteriet til den store gullmedalje, jeg har selv vært en av nikkedokkene som har slengt meg på trend etter trend, latt meg manipulere av bloggere og sittet der med urealistiske mål og drømmer her i livet. Og fått hjertet mitt knust de gangene jeg ikke greide å nå opp. Er jeg alene? Nei, det er jeg aldeles ikke. Vi er mange kvinner og menn som lider under dette skyhøye presset samfunnet legger på oss. Dessverre, så er vi ikke helt klar over at vi er en del av samfunnet og vi er kompetente til å endre på det om vi vil. Men det er ikke noen som har greid å nå opp og frem enda, ettersom ingen tør å gå imot strømmen. De som derimot gjør det ser vi ikke noe til, vi hører ikke noe ifra dem, fordi de har meldt seg ut. De vil ikke være en del av dette jævelskapet.

La oss ta et klokkeklart og velkjent eksempel. Vår alles kjære Caroline Berg Eriksen, bedre kjent som Fotballfrue. Hun la nok en gang ut bilde av kroppen sin etter fødsel. Jeg klapper ikke i hendene og bøyer meg ikke i støvet for at magen hennes ikke ser preget ut av en fødsel fire dager etter, men skal heller gjøre det for at hun har satt et barn til verden. Da skal jeg klappe for alle dere andre mødre der ute også, enten dere fortsatt ser gravide ut eller har strekkmerker over hele mageregionen. Uansett størrelse på pupper, kropp og uansett hvor mye eller lite dere orker å sminke og stelle dere på håret noen dager etterpå, så skal jeg ære dere. Dere har gjort noe fantastisk. Dere har satt en unge til verden. Hva så om kroppen i ettertid ikke ser likedan ut som den gjorde før? Er det ikke vanlig at graviditeten setter sine spor på kroppen? Jo. Men ser kroppen deres likedan ut etter fødsel? Slapp dere unna strekkmerker og går puppene tilbake til sin opprinnelige form? Så flott. Alt er like flott.

Jeg kan forøvrig ikke klappe for meg selv, siden jeg ikke er mor. Men jeg har mange andre grunner til å kunne klappe for meg selv, og bøye meg i støvet for meg selv, fordi jeg kjemper hver dag imot skyhøye krav og mål som jeg selv har satt, i mitt eget hode. Jeg har en trøblete og krevende hverdag hvor jeg kjemper mot meg selv, fremfor å samarbeide med meg selv, som et resultat av mobbing, press i samfunnet og dårlige relasjoner. Jeg er et menneske som har gått gjennom mye, akkurat som alle andre mennesker. Jeg opplever kanskje realiteten litt annerledes enn naboen og hun jeg sitter ved siden av på skolen, men hun tvers over klasserommet har det kanskje enda verre enn meg. Mens læreren min har det mye bedre enn meg. Du som leser dette har kanskje ditt å stri med, eller kanskje du egentlig har det veldig bra og ikke så mange bekymringer her i livet. Eller kanskje du, som meg, sliter med kronisk depresjon som trolig vil vare livet ut. Kanskje du har følt på det flere ganger at livet ikke er verdt å leve og at du ikke er mulig å elske. Kanskje du har grått over ditt eget speilbilde uendelig mange ganger og har skadet deg selv som følge av hatet du føler ovenfor deg selv. Eller kanskje du egentlig er genuint fornøyd med hvordan du ser ut og har lært deg at der finnes viktigere ting i livet enn hvordan du ser ut. Da klapper jeg for deg også, slik som jeg skal klappe for oss som enda ikke har kommet oss frem i lyset.

Det er også godt mulig at du er en av trollene her inne. For her på dette forumet flommer det over av mange troll. Men vet du, jeg har selv vært et troll! Det er ganske gøyalt å tulle med andre mennesker, men det er ikke så gøy når man innser at våset man kommer med kanskje faktisk kan såre noen. Jeg har derimot ikke vært et slemt troll, det vil jeg selv påstå. Jeg har heller hatt det artig med oppdiktede scenarioer for å se andres reaksjoner. Det er verre med de som skal kommentere stygt på andre personers utseende i bildetrådene eller de som skal skrike høyt om størrelse på utstyret til mennene og den indre dimensjonen på en kvinnes vagina. Det virker som om noen mennesker tror de sitter på fakta om hvordan et menneske skal se ut. En mann skal se sånn og sånn ut, og en kvinne skal også se sånn og sånn ut. Der er liksom en fasit. Problemet er at denne fasiten stadig vekk varierer, alt etter hvem man spør. Da er det jo egentlig ikke en fasit, ettersom der ikke er en fast betegnelse. Der er variasjoner. Folk er visst ulike, akkurat som at folk sine meninger er ulike. Ser man det. 

Jeg føler for å skrive denne novellen her inne fordi jeg nå nylig, etter mange herrens år, har innsett at utseendet mitt er så lite viktig som man får det. Jeg er ikke singel på grunn av utseendet mitt - jeg er singel fordi jeg har problemer med å knytte meg til andre mennesker og fordi jeg har reelle trust issues som ikke kan løses over natta. Jeg har ikke hatt sex på ganske lenge og det er ikke på grunn av kroppen min - jeg har ikke hatt sex på lenge fordi jeg ikke har gått ut for å møte menn. Jeg har en indre stemme som kontinuerlig forteller meg at jeg ikke er verdt noe og at jeg burde grave meg ned og ikke gi av meg selv, fordi jeg ikke har noe å gi. For noen år siden kunne jeg definere meg selv som et godhjertet menneske med en lidenskap for å hjelpe andre og jeg er fylt til randen med omsorg og kjærlighet. Den delen av meg gikk i grus for ikke så lenge siden, depresjonen slo det ihjel. Men nå er jeg på vei opp og frem igjen. 

Vet dere hva jeg gjorde for å fordrive tid? Jeg så på kvinner! Jeg så på nakne kvinnekropper, bikinibilder, fitnessmodeller, bloggere, hva det enn skulle være av kvinnemennesker som jeg misunte og skulle ønske jeg så ut som. Jeg fôret den selvdestruktive kødden i meg med svada om hvordan jeg burde se ut, hvordan jeg burde kle meg, hvordan jeg burde oppføre meg og hvordan jeg burde spise. Jeg lot den vokse seg stor og sterk og lot den ha makten til å bestemme over livet mitt. Nekte meg i å gå ut, nekte meg i å ta kontakt med nye mennesker, nekte meg i å ta vare på meg selv. Den tråkka på meg og viste ingen nåde. Livet mitt og jeg skulle knuses og det skulle gå så langt at jeg ikke orket mer. Tidvis får jeg enda høre en stemme som sier at jeg er verdiløs og ingen liker meg, men jeg velger å kjempe imot. For jo, jeg er faktisk verdt noe, jeg har faktisk en plass her i livet og jeg er her av en grunn. 

Det er du også. Jeg leser side opp og side ned med tråder her inne fra mennesker som sliter med depresjon, og jeg kjenner meg igjen i hver eneste en av dere. Nei, jeg har ikke gått i deres sko, men "the basics" er intakt. Den følelsen av verdiløshet og den sinnssykt sterke mindreverdighetsfølelsen er så dominerende og ekte at man kan ikke se for seg at der finnes en løsning. Følelsen er oppbygget av haugevis av negative tanker, forårsaket av et komplisert og negativt belastet tankemønster som virker umulig å bryte. Man vet jo ikke hvordan man skal tenke positivt om seg selv om man aldri i sitt liv har gjort det (som meg) eller har glemt hvordan man gjør det. Når selvtilliten er på minus er man rådvill, men intet råd hjelper. Når noen forteller deg at du er vakker og verdifull er det tomme ord. Du avfeier det automatisk fordi det ikke stemmer overens med dine egne tanker og meninger, det virker absurd og uvirkelig. Du forkaster det og nekter å ta det innover deg, og du er ikke klar over at dette kanskje sårer vedkommende som deler sine flotte meninger om deg. Du gir avkreftelse på godhet og ærlighet, og dette vil gjøre at personen stiller spørsmålstegn ved sin åpenhet. Dette har jeg nylig selv opplevd, da mine genuine og åpne komplimenter til en person ble forkastet. Jeg kjente et stikk i meg. Fader, han ser det ikke selv. Han ser det ikke selv at han er dritbra. Det er ganske vondt. 

Vi har ett liv. Kun ett liv. Jeg har prøvd flere ganger å avslutte mitt. Sett døden i hvitøyet, tenkt at nå skal jeg få fred. Vært skamfull over at jeg har feilet og bokstavelig talt hatt vondt i kroppen av lengsel etter å sovne inn og aldri se verden igjen. Men den dag i dag er jeg jævla glad for at jeg sitter her. Det å kunne kjenne seg verdifull er en fantastisk følelse og det å føle at man får til noe er enda bedre. Jeg gråter hver gang jeg hører om noen som har tatt livet sitt, som har valgt å forlate verdenen fordi han/hun ikke klarte å se at han/hun er verdifull. Den håpløsheten og tomheten et menneske må føle når de velger å ende livet sitt er uutholdelig. 

Det er så trist at folk ikke ser alle de positive kvalitetene de har. De tror de er stygge, de tror de er for tykke, for tynne, for høye, for lave, mange tror de ikke kommer noen vei her i livet av overfladiske, i grunnen patetiske grunner, som ikke har en døyt å si når utfordringene virkelig banker på døra. Størrelsen på utstyret ditt og om du har skjeggvekst eller ikke har absolutt ingenting å si når kjæresten din gråter og trenger trøst. Det har heller ingenting å si når kjæresten din har problemer hun vil dele med noen og trenger noen å snakke med. Størrelsen på puppene dine og om du er høy eller lav har ingenting å si om situasjonen er omvendt. I jobben din har ikke utseendet ditt noe å si med mindre du jobber i et yrke hvor utseende er i fokus, la oss si en modellkarriere. Jobber du som ambulansearbeider, sykepleier, økonom, bilmekaniker, brannmann, politi, advokat, astronaut for den saks skyld... Det har ingenting å si hvordan du ser ut. Det er dine personlige egenskaper, dine ferdigheter og din kompetanse som har noe å si. 

Og gode egenskaper har du nok av. Vi alle er flink til noe og vi alle er gode på noe. Vi alle er unike og der er alltid noen som liker oss. Der er også alltid noen som ikke vil like oss. Og det er ok. Vi er ikke pizza, vi kan ikke tilfredsstille alle. Vi er mennesker, vi er alle egne individer. Og det er greit. Det er helt greit, det er akseptabelt og det er ingenting vondt i det. 

Jeg bøyer meg i støvet for alle som kjemper seg igjennom hverdagen selv om den ser svart ut. Vi er modige som bare pokker og vi skal klare oss vi også. 

Anonymkode: bbbe4...16b

[AnonymBruker]

Så til helvete med alt det hva skal du gjøre nå da? spise deg feit og slutte i jobben  ? hva er alternativet mener du.

Anonymkode: 47c73...206

[Gjest Baremenneske]

Så bra skrevet, og med masser av sannhet! Er nok av overfladiskhet og "strev" der ute...og "krav" og "oppskrifter" i fleng på hvordan man skal være...Skulle vært fler som gav, og turte gi litt mer "faen" iblandt- men på en sunn måte..Med å være seg selv! Samtidig vært mer "lov" å være menneske  og med alle aspekter det innebærer- ikke kun svarthvitt enten eller... 😊☺

[AnonymBruker]

Så flott innlegg  

Anonymkode: 68ead...a1c