Noen som har vært med på en syning?

[TigerLilly]

Så pappa 1-2 timer etter han døde av kreft. Det var veldig vondt å se han så livløs, helt stille og uten pust. Men samtidig er jeg glad jeg valgte å se han.

Døden er jo en del av livet... Mange her som sier at de vil huske de de var glade i , slik de var. Det gjør man jo.. Har man mange år med gode minner å tenke tilbake på så gjør man jo også det

Jeg tenker at pappas død var en del av hans liv, og hvordan han så ut død var viktig for meg å se.

Man ser så tydelig at den som ligger der er forlatt, det er bare en kropp. Sjelen er et helt annet sted.. jeg orket ikke ta på han eller noe. Jeg visket i øret hans at jeg elsket han... Jeg hadde ikke behov for å være der noe lenge, for jeg følte ikke at jeg var med han, jeg følte bare at det var en kropp som lå der.. at pappa var et helt annet sted.

Det følte jeg også i begravelsen... syns ikke det var så trist som jeg trodde det kom til å bli å se kisten bli senket i jorden, for jeg visste at det var bare kroppen hans som lå der... Pappa er et annet sted, og har det supert der

Vi ses igjen Pappa. Elsker deg.

[Gjest Frysepulver]

Jeg så mammas onkel, min "morfar" i fjor. Var med på hele prosessen, ble ring etter klokken to om natten og han døde utpå formiddagen. På forhånd hadde jeg trodd jeg ikke ville tørre og jeg skulle ihvertfall ikke ta på han! Sånn ble det ikke, jeg strøk på han, klemte han osv. både de siste timene og etterpå. Veldig glad for at jeg var med på alt, men tror det er situasjonsbetinget om jeg vil gjøre det igjen.

Skulle gjerne sett en kamerat som døde for litt over ett år siden, men kjente ikke familien, så det falt seg ikke naturlig. Han sliter jeg ennå med å skjønne at er død, så å kunne fått se han en siste gang hadde kanskje hjulpet på akkurat det

[Lilletrollet]

Jeg har vært med på syning (båreandakt) en gang,og det var en fin opplevelse! Det var bestefaren til mannen min. Mannen min hadde aldri sett et dødt menneske før,og var veldig i tvil om han hadde lyst til å se ham! Jeg jobber på et sykehjem,så døden blir egentlig en naturlig del av jobben(selv om man aldri blir vandt til å stelle/se døde) Han bestemte seg for å gå inn å se ham,og han syntes det var en fin opplevelse! Bestefaren var veldig fin,han så ut som seg selv,bare litt tynnere,og litt blekere! Vi var med på å legge over ham båre teppet,og legge på lokket,og det var kanksje det værste... Da ble han på en måte enda mere borte!

I jobben ser jeg stadig flere som ønsker å komme å se sine avdøde! Og vi prøver å lage en så fin opplevelse som mulig. Legger dem fint til rette,og tar på de privat tøy! Grer håret,og barberer dem. Tenner lys,og er tilstede sammen med pårørende hvis de ønsker det!

[prescella]

Jeg er selv sykepleier og har ikke noe problem med å se ett dødt menneske.. kort tid etter de er døde.. nå er min farmor gått bort,og vi skal ha minnestund i mårn.

Det som er problemet mitt,er at det er 9 dager siden hun døde og jeg har aldri sett ett menneske som har vært dødt så lenge.

Vet hun har ligget på kjøla men likevel... er så usikker hva jeg egentlig skal gjøre...

[Arkana]

Jeg er selv sykepleier og har ikke noe problem med å se ett dødt menneske.. kort tid etter de er døde.. nå er min farmor gått bort,og vi skal ha minnestund i mårn.

Det som er problemet mitt,er at det er 9 dager siden hun døde og jeg har aldri sett ett menneske som har vært dødt så lenge.

Vet hun har ligget på kjøla men likevel... er så usikker hva jeg egentlig skal gjøre...

←

Jeg så Pappa over en uke etter at han døde (han var blitt sendt til obduksjon før jeg rakk hjem til familien, så jeg måtte bare pent vente). Kan ikke si det var avskrekkende på noen måte. Han var blitt litt mørk på fingertuppene, men ellers sa Mamma at han ikke var annerledes i forhold til rett etter at han døde.

[melloz]

Jeg har vært med på tre syninger. Den første gangen jeg så en død person var da broren min døde helt plutselig, bare 18 år gammel. Da så jeg han første gang en time etterpå mens han fremdeles var varm, og hver dag etter det frem mot begravelsen. Vi inviterte venner og familie til å se han, og det var fint å dele disse stundene med dem. Han var fin og fredfull, og det så ut som han bare sov og straks kunne slå opp øynene igjen.

Jeg var med å satt på dødsleiet til samboers mormor, og så henne også når hun var død. Hun var fin og fredfull, og det så nesten ut som hun hadde et lite smil om munnen. Vi fantaserte litt om at detvar fordi morfar møtte henne... Vi syns det var en fin tanke.

Siste gang jeg var med på en syning, var hjemme hos ei venninde. Mammaen hennes døde etter lengre sykeleie hjemme. Vi ble invitert bort for å se henne like etter at hun var død. Det var en fin stund, hjemme i stua deres med masse stearinlys og musikk. Det var trist, men godt på samme tid fordi hun endelig fikk slippe fra sykdommen sin.

[pellegrino]

Jeg deltok på en syning for to uker siden. Mitt kjære søskenbarn døde, og det var utrolig godt å få den stunden før lokket ble lagt på. Jeg ville ikke vært det foruten!

[Gjest Gjest]

Jeg så mormor dagen før hun skulle begraves..Hun var så liten der hun lå, så nesten ut som en engel..uten noen rynker og et avslappet uttrykk i ansiktet.

Jeg var hos mamma da hun døde og så henne dagen før begravelsen. Hun så også fredelig ut og hadde ingen rynker igjen. Jeg så henne som jeg husker henne ettersom vi hadde valgt at hun skulle begraves i favorittklærne hennes og lot gifteringen sitte på.

Jeg syns det er fint å se de døde før de begraves.

[Gjest baby-E]

Jeg har vært med på flere.

Men da min mormor døde for vel 12 år siden ønsket jeg ikke å se henne. Det har jeg angret på i ettertid.

[Gjest Gjest]

Jeg syns ikke det så ut som pappa sov da jeg så han noen timer etter han døde. Jeg syntes det så ut som det han var, nemlig død.

Fullstendig rolig, ingen pust, ingenting. Bare helt stiv.

Fælt var det, jeg så at han virkelig ikke var der.

Jeg har en sterk tro om at sjelen forlater kroppen og flyr til et bedre sted. Jeg får klump i halsen ved tanken på dette, tenk om det er slik at jeg får møte han igjen en gang? Det ville vært fantastisk!

Er forøvrig veldig glad jeg så han. Når man får vite at noen er død, så får man et veldig behov for å se de igjen! Og når man da får se de og man virkelig ser at de er død, er det lettere å akseptere.

[Gjest Lailafjell]

Pappa døde plutselig for en måned siden. Det var et sjokk for meg, og jeg trengte litt tid før jeg følte meg klar til å reise nordover.

Jeg var veldig skeptisk til å se pappa. Var redd han hadde forandret seg mye, og jeg hadde ikke sett en død person før. Hun på begravelsesbyrået sa at han ikke hadde forandret seg så mye, utover noen skrubbsår i ansiktet, fordi han hadde ramlet. Det er en trøst at han var i full aktivitet, ute i marka hvor han trivdes best.

Mamma ville se han, hun hadde ikke sett pappa på elleve år. Hun gikk inn først, og sa at det var ok. Jeg ble med inn og det var en veldig fin opplevelse. Pappa hadde vært død i ti dager, men hadde den samme brune fine fargen i ansiktet som alltid. Han var så fin og så så fredelig ut. Det så ut som han skulle til å smile.

Han var blå på fingertuppene, ellers så han helt ut som seg selv. Det var godt å se han, jeg hadde vanskelig for å tro at han virkelig var borte. Det var bare som om han var ute en tur. Huden hans var kald, men den liksom tinte opp når jeg berørte den. Jeg klemte hånden hans og strøk han på kinnet, over skjegget. Det føltes godt å stå der og snakke med pappa. Og jeg fikk en spesiell nærhet til mamma, siden hun var der og vi var sammen om opplevelsen.

I tiden etter jeg fikk vite at pappa er død har jeg hatt en merkelig følelse av at han er med meg, som om han kikker meg over skulderen. Jeg har ikke følt meg alene, pappa er den som var mest lik meg. Vi hadde så mye til felles. Jeg var ikke spesielt religiøs før jeg mistet pappa.

Det føltes godt å få være med mamma om opplevelsen av å se pappa. Da hadde vi på en måte en privat og nær opplevelse sammen. Det var spesielt å forholde seg til venner og kjente av pappa, som har ferskere minner av han enn jeg har, siden jeg bor langt unna.

At pappa er borte er som å ha mistet en bit av meg selv, samtidig føler jeg at han er med meg hele tida. Han sa ofte at han var glad i og stolt av meg. Jeg var veldig pappajente og ingen kan erstatte båndene våre til hverandre. Men jeg føler at båndene ikke er borte, pappa er enda nær meg.

[Gjest Gjest]

Tror kansje det er veldig inviduellt hvordan de døde ser ut. En som døde etter lang tids sykdom ser kanskje dårligere ut enn en som døde plutselig i en ulykke.

[Gjest marihan]

Jeg så pappa rett etter at han døde.. han var fortsatt varm, men kinnet hans var ikke så mykt som det pleide å være.. d var litt rart, men jeg er glad jeg gjorde det.

Av og til føles det som om jeg er den eneste i hele verden som ikke har en pappa, men ser jo på innleggene her at vi er mange.. Ikke at jeg vil at andre skal miste pappaen sin, men det er godt å tenke at jeg ikke er alene om det.

[mysan]

Jeg så min mann noen få timer etter at han døde for noen år siden, og han så fryktelig død ut. Øynene var allerede begynt å tørke inn på ham.. og han var veldig gul husker jeg. Han hadde vært syk lenge.

I det siste har jeg måttet se min eldste sønn død også. Jeg så ham først da de bar ham ut av leiligheten hans, der han døde, før de kjørte ham vekk i ambulansen. Allerede da kunne man se at sjelen hadde forlatt ham, selv om han fremdeles var varm og ta på.

En uke senere så vi ham i kisten, med de klærne han brukte mest, slik som vi var vant til å se ham. På en måte så det ut som om han sov, som om han når som helst kunne trekke pusten og snu seg over på siden, selv om han hadde fått et fremmed drag over øynene.

Nå i ettertid er det ikke slik jeg husker ham, hvilket jeg var redd for, og når jeg tar frem bildet av ham som død for å overbevise hjernen min om at han er borte, så er det øyeblikket før de kjørte ham vekk i ambulansen som kommer frem.

Ellers husker jeg ham best slik han var i livet...

[Matty]

jeg mistet bestefaren min for litt over ett aar siden. Kisten stod paa gaarden uken mellom han dode og begravelsen. Den uka var den sterkeste i livet mitt, men det var utolig fint aa gaa inn og kanskje synge en salme eller bare sitte der. En gammel salmebok laa oppslaatt paa kisten slik som i gamle dager, veldig spesielt. Han saa bare fredlig ut, men han var liksom ikke der.

Angrer egentlig paa at jeg ikke saa en annen slektning som sose mens jeg var mindre jeg.

[Gjest katti]

Jeg mista stebestefaren min å jeg så han etter han var død.Det var godt å se hvor fredelig han var.Han hadde hatt kreft en lang stund så det var godt å se at han hadde det bra igjen.Etter en liten stund hengte en kompis av meg seg å han klarte jeg ikke dra å se.Angrer litt på det fordi jeg har fortrengt det en god det.Noen måneder etter dette så døde en kompis av vår familie i en brann.Han fikk vi ikke se for han var det ikke så mye igjen av for å si det sånn.Dette har jeg fortengt en del og men det er vell fordi at jeg ikke klarer og ta alt innover meg.Går ofte på gata å tror jeg ser dem begge to

[Gjest vimselot]

Ts, Saga, ja jeg har vært med på noen.

Den siste var vakker. Det høres så horribelt ut å si at den var vakker, men bestemor var død, og ble nesten hundre år, døde hjemme og var ikke alene...

Men hun så såå liten ut, der hun lå i kista. Hun var full av energi og glede og hadde alltid tid. Mens hun levde, jeg visste at hun ville dø, og at jeg måtte dit innen den datoen, dvs. jeg visste jo ikke at hun skulle dø, men at jeg Måtte dit...

Hun så så liten ut, som om hun hadde minsket 30 prosent i størrelse. Hun var pen, og det lyste fred. Hun var troende, og jeg la en rose i hennes kiste.

En vegg falt ned. Ned...borte.

Har vært på flere, andre, men nå har jeg skrevet nok...

Vil ikke skildre hvordan det oppleves å miste en som stod deg nær, som døde ung, men da følte jeg meg bare helt tom. Helt tom, energiløs, resten gikk og gråt hjemme hos hverandre, jeg og ei venninne drukna våre tårer gjennom en flaske vin...

Ofte har jeg ikke kunnet gå i begravelser, pga. omstendighetene, utenlandsopphold osv.

Men jeg savner min bestemor, og det gjør vel alle som fikk lære henne å kjenne.

Tror vi skal være takknemlig for at vi fikk lære kjenne de vi har mistet, selv om livet er så urettferdig.

Da tenker jeg ikke på bestemor, men på alle de jeg har kjent som har dødd ung.

Jeg er et forferdelig menneske, som ikke planter en blomst på en av mine beste venners grav, men jeg vet ikke hvordan jeg finner fram, gravlunden er stor...

Og jeg liker ikke kirkegårder, selv om jeg planter blommar på min bestefars gravsted hver vår, og høst.

[Meaty]

Jeg hadde aldri sett en død person før i sommer. Da tok svogeren min (broren til samboern min) livet av seg, i en alder av 31 år. Han hengte seg.

Vi var på ferie der samboeren min er fra. For første gang merket jeg virkelig kulturforskjeller. Der han er fra er det vanlig å ha den døde liggende i åpen kiste hjemme i stua frem til begravelsen. Deretter kommer presten hjem til familien, før lokket settes på kista og mennene i familien bytter på om å bære kista rundt i nabolaget der vedkommende bodde. Så kjøres kista til kirkegården. Mens dette pågår venter damene hjemme.

Han lå der i stua i fem dager, i huset til foreldrene sine, hvor vi også bodde. For dem er det helt vanlig å gjøre det sånn, de går inn der og gråter, snakker, tenker og ler litt. Alene eller sammen. Folk der har et mye mer naturlig forhold til døden, på en måte.

Jeg hadde ikke noe lyst til å se ham i det hele tatt, men jeg bestemte meg for at jeg skulle prøve, jeg ville jo vise respekt og ikke være "sær". Noen ganger så bare må man. Jeg knakk fullstendig sammen, og klarte ikke å gå inn der flere ganger. Det var fælt, han så helt hvit ut og det var en så merkelig følelse for jeg hadde jo sittet og spist middag og spøkt med ham dagen før, han var akkurat like gammel som meg og det føltes bare så feil at han skulle ligge der. Jeg husker så godt hvordan han så ut der han lå og dette er noe jeg gjerne skulle vært foruten. Selv om jeg ikke så på han lenge så husker jeg detaljer som hvordan håret hans så ut, hver gang jeg ser noen nå med sånn sveis så tenker jeg på dette.

Jeg har vært i to begravelser i min egen familie og har ikke hatt noe ønske om å se de døde, og det kommer jeg ikke til å ha i fremtiden heller. Men jeg vet at min samboer var utrolig stolt av meg da jeg tok mot til meg og gikk inn for å ta farvel med broren hans, så det er mulig at jeg kommer til å velge å se den døde når tiden kommer for at en annen i hans familie går bort.

[Februarmamsen]

Jeg så bestefar rett etter at han døde nå i sommer. Hadde besøkt han og var hjemme en tur for å spise da vi måtte reise tilbake. Pappa og bestemor var der da han døde, mens vi kom ca 20 etterpå. Nå vi slapp inn hadde de på intensiven lagt et fint teppe på han og tent lys. Han var varm og kald på engang og det så ut som han hadde fått fred. Det var veldig deilig å ha vært der både før og etter at han døde den dagen... Jeg var alene med han en liten stund for å ta farvel med han. Jeg så han igjen to dager etter på i forbindelse med båreoverføringen fra sykehuset til kapellet. Da var det åpent kapell for de som ønsket det.

Jeg er kjempe glad for at jeg fikk tatt farvel med han på den måten.

[lovin']

broren min døde for 7 måneder siden, han tok livet av seg. etter det var det ikek noe tema i familien om vi skulle ha syning, fordi han hadde skutt seg og mamma og pappa ville ikke vi skulle se han sånn. jeg skjønner jo tanken bak det, og er og selv redd for hvordan det ville vært. men nå i ettertid skulel jeg ønske jeg hadde fått sett han. det virkelig møtet emd at han virkelig var død var i kirken da jeg så kirken og det gikk opp for meg at der lå han.

jeg skulle ønske jeg hadde sett han, tror det ville vært ett ordentlig farvel med han, men samtidig vet vi ikke hvordan han så ut, så det kan ha vært like greit å ikke ha det. det værste var da jeg var med på å bære kisten, det var uvirkelig for emg, siden han var storebroren min som alltid har passet på meg og den andre broren min og der bar vi han.