Noen som har vært med på en syning?

[Hedda-78]

Eg har sett ganske mange døde menneske, desverre. Første gong var bestemora mi, som eg fann død på badgolvet då eg var 6 år. Mi første erfaring med døden kom litt brått, kan ein sei, men har ikkje tatt skrekken. Såg ho i kista etterpå også.

Då eg var 9 døde broren min, og vi besøkte han berre kort tid etter at han døde, han var framleis varm når eg strauk på han. Ei aldeles nydelig stund eg er ufatteleg glad for at eg fekk vere med på. Han var svært sjuk og hadde store smerter, men eg såg at smertene var borte etter at han var død, han såg ut som om han endeleg fekk den kvila han trengte.

Då eg var 14, såg eg ein klassekamerat som hadde blitt påkjørt. Han var ikkje mykje skada, og det var godt å få sagt hadet.

Sist gong var for 4 år sidan, det var eksen min som hadde tatt livet av seg. Det var ikkje eit spesielt vakkert syn, for han hadde vore død i ei veke og hadde logge i saltvatn det første døgnet (han kjørte bilen sin på fjorden, og det tok ei stund før dei fann han). Tross marerittet eg hadde natta etterpå, er eg glad for at eg sa hadet til han. Eg nekta nemlig å tru at han var død, men han såg veldig død ut der han låg, så sidan har eg ikkje tvilt på det.

No håpar eg det blir lenge til neste gong eg ser nokon eg er glad i i ei kiste...

[Lille Grete]

Det høres ut som du har vært gjennom en del du, Hedda... Jeg skal på syning i dag. For første gang. Jeg gruer meg litt, men jeg vet at jeg vil dette. Tror ikke jeg vil oppleve det som skremmende, for jeg tror at han har reist herfra nå.

[Sølvpilen]

Jeg har sett både oldemoren min, farmor og mormor.

Når farmoren min og mormoren min døde var familien min der. Farmor døde overraskende, for hun var blitt dårlig dagen før, og ingen av oss trodde at det var så alvorlig. Hun døde akkurat da vi kom inn i rommet hennes, på det eldre senteret hun bodde. Mormor tok vi ut av sykehuset, etter kreftsykepleieren sitt råd,og tok henne hjem, for å dø. Hun hadde kreft. Jeg, min mor, min søster og morfar passet på henne døgnet rundt, de siste dagene. Sykepleiere kom hjem til oss flere ganger i døgnet for å sjekke til henne, og fylle på morfin pumpen hun hadde.

Tidlig en morgen sovnet hun stille inn. Vi hadde henne liggende i stuen 7 timer, før de kom å hentet henne. Det høres kanskje rart ut, men vi likte alle å ha henne med oss noen timer etter at hun døde. Jeg er veldig glad for at vi gjorde det,selv om det var tungt følelsemessig og veldig lite søvn ble det, siden hun måtte sees til hele døgnet.

[Gjest Meep]

Jeg har ikke vært med på syning, men mamma døde hjemme i stua vår, og hun var der ca. et døgn etter. Hun var ikke så annerledes fra slik hun så ut før hun døde. Jeg kysset henne på panna og la hånden min oppå hennes. Syns ikke at det har gjort noe fra eller til i ettertid. Fikk tilbud om å se henne da hun lå i kista, men det ville jeg ikke. Var mer naturlig å se henne hjemme enn hos begravelsesbyrået i et fremmed rom.

[Gjest Gjest]

Jeg var på syning for 1. gang da pappa brått døde for nesten 3 år siden. Mamma, vi barna og det eldste barnebarnet var med. Vi fikk en veldig fin stille stund sammen med pappa. Familien var, samlet for siste gang.

Det som jeg imidlertid reagerte på, at da vi kom på syning var ikke pappa vasket og stelt ennå. Han lå på båra som han var blitt lagt på om natta ( døde i 02 tida på natta). Rundt munnen og på hals og klær hadde han oppkast etter gjenopplivningsforsøkene. Det var vondt!

[vivi]

Jeg har sittet ved mange dødsleier gjennom årene. Stelt mange døde. Dette pga jobben min. Men den dagen jeg sto som pårørende var alt så annerledes. Da var jeg like lita og redd og fryktelig, fryktelig trist. Min kjære, kjære stefar døde etter 2 år med kreft. Det var vondt å se hvordan han sakte ble knekt av sykdommen. Store, sterke, livsglade "pappaen" min...... Han lå til sengs de siste dagene. så tynn og utarmet av sykdom. Jeg rakk ikke å sitte ved dødsleiet. Men vi kom på sykehjemmet noen timer etterpå. Mamma, mannen min, eldste sønnen vår og jeg. En fantastisk fin opplevelse. Han var så pent stelt. Så ut som han sov fredfylt. Lys på nattbordet, og blomster i hendene. Utrolig hvor sterkt man opplever en slik situasjon. Jeg er bare så veldig lei meg for at jeg ikke rakk å komme hjem slik at jeg fikk sitte hos han de siste timene. Han var komatøs, men allikevel....

Min tante døde noen få måneder før min stefar. Også hun av kreft. Henne fikk jeg og mamma fulgt de siste timene på sykehjemmet. Hun døde på ettermiddagen, og vi kom dit på formiddagen. Hadde noen mil å kjøre for å komme fram. Om hun enset at vi var der er vel usikkert. Men det er godt å vite at hun ikke døde alene. Hun hadde ikke barn. Bare oss i hele verden. Men jeg syns at alt var så upersonlig på det sykehjemmet. Vi ble ikke tatt vare på som pårørende av avdelingspersonellet. Ikke en eneste gang de siste timene var det noen å stelte om henne. Det var jeg og mamma som gjorde det. Kanskje de trodde at vi ville gjøre det? Ja,ja....Godt å vite at vi var der i allefall. Hun også så så fredfull ut da alt var over. Vi satt i flere timer hos henne etterpå, mamma, eldste broren min og jeg. Han var på jobb i nærheten og kom akkurat da alt var over. Men jeg syns vi hadde ei "høytidsstund" ved senga hennes, vi 3. Må fortelle det at presten kom inn til henne like før hun sovnet inn. De hadde pratet med hverandre tidligere da tante , som ble døv de siste dagene, kunne høre og kommunisere. Presten leste fra Bibelen, sang og småpratet litt med tante. Da presten gikk ut hørte jeg at min kjære tante forandret seg i pusten, og jeg skjønte at hun da ga slipp på livet. En merkelig opplevelse. Og veldig følelsesmessig sterk, syns jeg.

[sacred]

Fikk tilbud om å se faren min, men jeg ville absolutt ikke. Lillesøsteren min og mamma gjorde det.

Var i begravelse til moren av en venn engang, og hun lå i en åpen kiste. Det har jeg aldri sett før.. Hun døde av kreft så hun så litt sliten ut, veldig tynn og blek.. Men var noe litt uvirkelig over det hele. Hun lå jo der og så ganske fredelig ut.

[ashera]

Har deltatt på flere syninger både som pårørende og i forbindelse med at jeg har forrettet begravelser.

Syning kan gjøres på ulike måter, i kiste i kapellet eller ved dødssengen. I de aller fleste tilfellerer syning en god måte å ta farvel med avdøde på. Man får en visuell og kroppslig bekreftelse på at livet har forlatt avdøde. Selv etter relativt store og dramatiske ulykker kan syning være en "god" og viktig del av sorgprosessen. De fleste begravelsesbyråer og sykehus steller avdøde så ordentlig at det ikke behøver å være skremmende. Mitt inntrykk er at det er flere som angrer på at de ikke har sett avdøde enn det motsatte, spesielt ved brå tap som fosterdød og ulykker. Men man skal ha respekt for de som absolutt ikke vil, ingen må tvinges. Som regel er likevel fantasiene ti ganger mer grotesk enn virkeligheten.

For de fleste av oss er det viktig med en ordentlig rituell og estetisk ramme rundt syningen. Hvis små barn skal være med, er det viktig at en omsorgsperson kan støtte barna, hvis ikke kan mammas reaksjon være mer skremmende enn å se oldemor død i kista.

[Gjest Ballerina]

Jeg har bare vært med på dette en gang. Da stod jeg lenge uti gangen på kapellet og lurte på om jeg ville inn. Var redd for å se ham død, men nå i ettertid er jeg veldig glad for at jeg gjorde det. Det ble mye bedre i ettertid å bearbeide alle følelsene jeg hadde. Før jeg så ham død var det vanskelig å tro det, men etterpå visste jeg det bedre. Noen ganger er det fremdeles vanskelig å tro, men når du har sett det med dine egne øyne, så vet du iallfall at det er sånn... jeg angrer ikke et sekund, tror nok jeg hadde angret om jeg ikke hadde sett ham og sagt ha det

[Gjest Frk Åberg]

Har sett de to besteforeldrene jeg har mistet. Er veldig glad for at jeg gjorde det, spesielt bestemor. Bestefaren min så veldig rar og ugjenkjennelig ut, men det var greit å se ham død. Med bestemor var det enda sterkere fordi jeg var mer knyttet til henne. Hun lignet veldig på seg selv, og det så ut som hun sov. Jeg strøk henne på hånda, og selv om hun var kald, så var hun fortsatt bestemor. Det var et fint farvel, hvor hele familien stod rundt henne uten å si noe i ca. en time. Alle gråt, barn som voksne. Utrolig spesiell og fin opplevelse.

[honey21]

Bestefaren min slet lenge med kreft, og døde for fire år siden. Han lå på sykehuset og hele familien (med tanter, onkler, kusiner, bestemor osv) hadde dratt til sykehuset for å besøke ham Det var så rart å se ham... tynn, masse løs hud, klarte nesten ikke puste... Vi var der i flere timer, og etter hvert begynte broren min og jeg å bli sultne så vi dro ut og kjøpte litt mat. I mellomtiden døde bestefar. Da vi kom tilbake stod alle på rommet og så på ham. Han så så fredelig ut. Det var samtidig veldig rart fordi han var liksom den kule bestefaren som jeg alltid hadde husket som så livlig og aktiv.

Jeg syntes det var greit å se ham like etter han døde. Nå har det seg slik at familien min kommer fra en gård på fjellet et sted i midt-norge hvor det er vanlig å la den døde ligge i kiste i et kaldt rom på gården i en uke. Vet ikke om det er vanlig andre steder, men i hvertfall på flere gårder i fylket. Bestefar lå på gården i en uke før han ble begravet. Jeg ble spurt om jeg ville gå inn og se ham, men da takket jeg nei. Var redd for at det skulle bli for ekkelt ettersom han hadde ligget såpass lenge.

Vet ikke om jeg vil gå på flere syninger i fremtiden, men...

Endret 21. november 2006 av honey21

[Wonders]

Jeg har sett ganske mange ,og mistet oversikten når det var over 10 ett sted proffesjonelt(jobbet på sykehus noen år.) Da stellte jeg pasienter som gikk bort på avdelingen. Det er litt anderledes fordi "vi har våre hvite frakker på", og da er man så varsom og respektfull som over hodet mulig! Man lærer seg raskt å ikke knekke sammen, for om d skjedde hadde man ikke overlevd påkjenningen. Jeg har oxo sittet vakt på sykehuset ,hos pasienter på dødsleie, i det de lever sine siste dager på jorden, fordi familien ikke vil la de være alene og de selv ikke orker å sitte på rommet, men kanskje rett utenfor eller går i gangen, frem og tilbake., og noen har ikke familie eller etterlatte heller......Jeg gråt de første gangene, og en gang fikk jeg blomster fra de etterlatte fordi de hadde observert meg gå til vaktrommet får å vasle sykepleier,,,De så vel hvor lei meg jeg var, og at vi helsepersjonell ikke er roboter..

Privat har jeg sett 4 og det er naturlighvis smertelig, og man kan se og føle at de vi elsker ikke lenger er i kroppene sine. Alikevel er jeg takknemlig for hvert tilfelle, jeg kan vite i mitt stille indere at de hviler nå, at de har det godt. Har sett etter stygge ulykker, og det var en svær hvit compress som dekket over , så det gikk så fint så.

[Wonders]

Det som jeg imidlertid reagerte på, at da vi kom på syning var ikke pappa vasket og stelt ennå. Han lå på båra som han var blitt lagt på om natta ( døde i 02 tida på natta). Rundt munnen og på hals og klær hadde han oppkast etter gjenopplivningsforsøkene. Det var vondt!

←

Uff a meg, det skulle vært fjernet og pappan din skulle vært stelt asså!

Det er vanlig prossedyre å ta hånd om dette tidligst mulig slik at familien skånes, og kan være trygg på at han ble tatt hånd om skikkelig... Enig med hera at estetikken skal til aller høyeste grad være til stede. Så dårlig tid har man ikke asså!

Jeg husker jeg holdte rundt bestemor når vi så henne i kapellet, hun var så flott, iskald, men fredelig, og helt ren. Sånn det skal være.

Endret 28. desember 2006 av M.P

[kokkofjolla]

jeg har sett broren min og svigermoren min.

jeg synes det er fint å se at de ikke sleit mer,de hadde det godt, endelig funnet fred.

For meg har det vært greit, det er kjempetrist og man ser hvor kjært livet er, men jeg har brukt dette som endel av min sorgprosess.

Min egen sorg av tapet er en helt annen ting,den tok jeg personlig hardt.

Det er ikke skummelt,stygt og jeg har ikke tenkt på disse på den måten at de lå i senga eller kista etterpå.

Nå slapp de å kjempe og kave mer.

Jeg tenker på alt de sa og gjorde , den ruvende latteren , komiske kommentarene og alt det som er bra.

Jeg så svigermoren min for 11 dager siden,bare få timer etter at hun sovnet inn.

Det folk må være klar over er at det ligger en helt vanlig kropp i senga,helt lik i ansiktet,det er bare hjertet som har slutta å slå.

Etter 2 timer slår døds-stivheten til og det tar ikke mange timene før den døde er kald.

Dette kan virke skummelt,men å se et menneske som har gått bort , ta på personen,snakke til det,gi det en klem osv er bare bra synes jeg.

Da skjønner man på ordentlig at personen er borte.

Livet er ikke som en videospiller der man kan spole tilbake,og dette kommer ordentlig fram hvis man vil ha en avskjed med et menneske som nettopp har vandret.

[Sukkersøta]

Så mamma. Var bare 16 år...veldig tøft....men tror det var godt og viktig for meg å være med på det...

[Eve Luna]

Jeg så faren min når han døde for 2 uker siden.

Det var en viktig del av sorge prosessen. Jeg følte at jeg fikk sagt farvel på en ordentlig måte.

Jeg viste ikke hvordan jeg kom til å takle dette. Siden jeg er redd for døde mennesker og har ofte mareritt om det. Men det var så fredelig å se ham. Jeg følte meg mye nærmere ham da og hadde lyst bare å sitte ved siden av ham og snakke til ham. Hadde ikke lyst å dra derifra.

[Arkana]

Jeg så Pappa da han døde for snart 3 år siden, og det er jeg glad for. Jeg vet jeg ville angret i ettertid hvis jeg ikke hadde gjort det.

[Elastika]

Jeg var på syning da min farfar døde for 15 år siden. Det var spesielt, men godt. Jeg husker han fremdeles for den farfaren han var. Ikke for det skallet som lå igjen i kista.

Min farmor døde for 4 dager siden. Vi så henne bare en time etter at hun hadde sovnet inn og hun var fremdeles varm. Dermed tror jeg ikke det har godt ordentlig inn for meg ennå. Derfor skal jeg se henne i kveld, sammen med noen fra familien. Jeg gruer meg litt, for hun er kald nå, og ser sikkert ikke sånn ut som hun så ut timen etter hun døde.

Men jeg tror det er viktig for meg å få denne avslutningen, for som sagt har det ikke sunket helt inn ennå. Har lest dødsannonsen om igjen og om igjen. Men likevel går det ikke inn.

[gatebil]

Jeg har sett tre av besteforeldrene mine.. to av de før de ble stelt og etter de lå i kista, å den siste etter han var stelt å lagt i kista..

SYns det var godt å se de, det ga meg den bekreftelsen jeg trengte..

Men det ikke noe gøy, jeg knakk sammen skikkelig ene gangen.. det var den første..

[Elastika]

Det var fint å se min farmor. Hun var kald, men så helt ut som farmor. Det så ut som om hun sov. Og jeg følte fred da jeg var der. Det sa tanten min og, det føltes ut som om hun var tilstede der. Nå har hun fått fred.