Noen som har vært med på en syning?

[Saga]

Vil gjerne ha litt tanker om det. Har vært på 2, siste gang var i juli da min kjære tante døde. Føler spesielt siste gang at det var bra for meg å se henne, men jeg vet ikke om jeg fikk noen 'avslutning', eller om jeg i det hele tatt trengte en.

Den første gangen var det en klassekamerat som hadde omkommet i en stygg ulykke, men det var om vinteren og han så kanskje litt bedre ut enn tante.

[Cilla]

Jeg har sett de fleste som jeg har vært i begravelse til og synes det er en fin stund der man kan si et mer "personlig" farvel enn i selve begravelsen. Det er min mening, men vet det er mange som har traumatiske opplevelser fra dette. den personen jeg så sist var min lille niese og det gjorde veldig godt for hun hadde kreft og var veldig syk, men etterpå så hun veldig fredelig ut og jeg skjønte at "det var det beste at hun døde og nå har hun det godt". Mange vil ikke se den døde fordi de er redde for å huske den døde slik ikke ikke slik de var i live.

jeg har sett mange døde i yrket i mitt og har vært med på en obduksjon, men har likevel to ulike opplevelser i forhold til døde privat og på jobb, selv om jeg kjente godt den jeg jobbet for.

[Saga]

Jeg tror ikke jeg ville ha sett vedkommende hvis personen hadde vært hardt skadet. De sminker jo likene, men jeg synes allikevel det blir litt dukkeaktig. Var ganske lettskremt sist gang når jeg hadde vært med på syninga, hadde for meg ansiktet liksom. Men nå husker jeg det ikke så godt mer, tok bilde hvis jeg vil se på det i senere tid.

Er glad for at jeg kun har vært med på 2 syninger, og de har vært såpass greie.

[Maeve]

Jeg har vært på to syninger, og synes det gikk egentlig veldig greit. Synes på en måte at det ble mer personlig farvel med vedkommende. Det har heller ikke plaget meg i ettertid.

"Maeve"

[Saga]

?

Njah, har ikke plaget meg heller men kan skjønne de som blir plaget. Det er jo et ganske annet syn. Men takk for svarene

[Dahlia]

Jeg så pappa, men det var bare 8 timer etter at han døde... så det var helt greit..

Men da bestemor døde nå for et par måneder siden.. valgte jeg å ikke se... fordi hun hadde vært død i en uke...

[Gjest Qlio]

Jeg har vært med på dette en gang tidligere. Det var min eks sin stefar. Han hadde kreft, og vært syk lenge. Gått ned mye i vekt, og var "sliten" og dradd i ansiktet.

Da vi fikk se han, ble jeg nesten skremt. Det var bare ett tomt skall igjen, med ett altfor stort hode, med masse har, innsunkne kinn og bein. Jeg kommer aldri til å glemme det synet.......

Jeg er ikke personlig kristen, men jeg følte da jeg var der at det ikke var den mannen jeg var meget glad i som lå der.

Skallet var igjen,

men sjelen var allerede fløyet bort.

Hvil i fred, Åge! :cry:

[Saga]

Uffda.. Nei, det blir aldri det samme. Min tante hadde gått så mye ned i vekt før hun døde, mye løst skinn i ansiktet, fant et tau i halsen som de hadde knytt skinnet med så det skulle virke som om ansiktet var strekt ut.. :o

Ikke så fint å se på, men jeg så henne et par timer etter at hun var død også. Hun var på ferie hos oss, så det ble ikke så mye forskjell..

[Augustbrud02]

Da faren min døde for snart 3 år siden så jeg ham. Jeg var veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre, for det var en skremmende tanke å skulle se ham ligge der helt livløs. Jeg valgte til slutt (og etter mye tenking) å se ham en siste gang. For meg ble det en ekkel opplevelse rett og slett. Selvom han var veldig syk den siste tiden, så han ennå værre ut der han lå og det knøyt seg i hele kroppen min. Jeg ble ikke der inne særlig lenge, da jeg rett og slett ikke orket.

For meg har akkurat dette boret seg inn i hodet mitt, og jeg vet egentlig ikke om jeg er glad eller ei for at jeg gjorde det. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg sikkert angret, men siden det for meg ikke var noen "god" opplevelse, kunne jeg gjerne vært foruten også. Man hører jo om så mange som sier at man føler det så godt når man ser den døde en siste gang, men det gjaldt virkelig ikke meg.

Hva jeg eventuelt kommer til å gjøre en annen gang vet jeg ikke, det er heldigvis ikke noe jeg må ta stilling til ennå.

[Gjest Nathalie]

Jeg har aldri gjort dette, fordi jeg er av de som er redd for at jeg skal huske personene slik de er da du ser dem istedenfor slik de var mens de levde.

Dette tror jeg er veldig individuelt, og vi mennesker reagerer alle forskjellig. Vet ikke om jeg kommer til å ha samme mening hele livet, eller om jeg velger å se noen en gang. Håper det ennå er mange år til jeg trenger å tenke på det igjen, har mistet så mange nære opp gjennom årene...

[Væren]

Jeg har vært med på det en gang, og det var første gang jeg skulle se et dødt menneske.

Min onkel hadde alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt, og omvendt. Alle mine barndoms somre ble tilbrakt hos ham og tante på sørlandet, og de ga meg så utrolig mange nydelige minner! De hadde ingen barn selv, og du verden så mye stas det ble gjort på oss når vi kom! Jeg tror jeg hadde stjerner i øynene når jeg så på ham!

Onkel døde da han og tante var på besøk i hjembyen min, vi hadde ikke sett dem på 5-6 år. De skulle bo hos mine foreldre, og også besøke meg og mine søsken i løpet av de dagene de skulle være her. Som vi gledet oss!!!

Første eller andre kvelden etter at de kom, fikk onkel sterke smerter og ble innlagt med hjerteinfarkt. Han døde neste dag, uten at vi rakk å besøke ham på sykehuset, engang. Min svigerinne tenkte så langt at hun sendte en rød rose fra henne og min bror. Jeg rakk aldri å sende en blomst engang. Det var så utrolig trist. Første gang jeg traff min tante på så mange år, så var det etter at onkel var død!

Vi hadde minnestund i kapellet på sykehuset om kvelden, og de som ville kunne gå inn i kapellet før lokket ble lagt på kisten. Jeg var fullstendig fortvilet, greide ikke å bestemme meg for hva jeg ville. Var redd for alt mulig, for å bli skremt, for å ikke kjenne ham igjen, for å ikke huske ham som han var i live, etc...

Til slutt bestemte jeg meg, og gikk inn sammen med min søster. Det ble en veldig fin opplevelse, som jeg er glad for den dag i dag. Det merkelige var at jeg som var så engstelig for dette, ble værende lengst - andre kom og sa farvel og gikk ut igjen. Jeg greide ikke å løsrive meg, jeg ble stående og gråte og prate med onkelen min. Fortelle at jeg var så glad i ham. Klappet ham til og med på kinnet! Hadde aldri trodd jeg skulle gjøre noe sånt, men det var så fint og naturlig.

Etter minnestunden om kvelden ble onkel kjørt til hjembyen for å begraves der. Det var rart å stå igjen og se bilen forsvinne, og vite at onkel la ut på sin siste ferd alene - fra vestlandet til sørlandet, mange timer i bil... Min tante var igjen hos mine foreldre til dagen etter.

Jeg var høygravid på den tiden, og orket ikke påkjenningen med å dra den lange veien til begravelsen. Men jeg hadde fått tatt et mye mer personlig farvel med onkel. For meg var dette en veldig viktig del av sorgbearbeidelsen.

[yes]

Da pappa døde brått og uventet for drøye 2 år siden, valgte jeg og være med og se han. For meg var det veldig godt og få se han, og virkelig skjønne at han var død!! Han var ung, sprek og hadde mange år foran seg..jeg var vel der og så på han 3-4 dager på rad. Det var utrolig rart, samtidig som jeg fikk tatt det farvelet som jeg skulle ønske jeg kunne tatt mens han levde.

For min del så kommer det veldig ann på hvem som dør, feks da min oldemor døde ville jeg ikke se henne, hun var gammel og "mett av dage" - en helt naturlig død, og i naturlig alder.

[Usikker]

Jeg var og så bestemor da hun døde. Og for meg var det en god opplevelse. Hun døde etter en tids sykdom - og siste gang jeg besøkte henne mens hun levde så var hun veldig plaget av smerter. Der og da bestemte jeg meg for å se henne etter at hun var død. Jeg ville ikke huske henne som en person med et "smerte-fullt" ansikt.

Hun var ikledd sine hverdags-klær og lå i sykehjemmets seng - med et tent lys på nattbordet. Der stod også markblomster fra noen av oldebarna. Og bestemor så så fredfull ut - det så ut som hun sov.

Jeg hadde ikke blitt overrasket om hun hadde våknet og smilt til oss!!!!!

Det var mitt første møte med en død person - og jeg angrer ikke. 8)

[Olivia]

vært med på syning en gang. Da farmora mi døde. Jeg syns det var veldig godt å se henne, og veldig glad for det nå i etterkant. Men det var også en litt merkelig følelse. Det lå et menneske der, samtidig som det ikke var et menneske. Venta at hun vært øyeblikk skulle reise seg opp.

Med det lange svarte håret utslått så hun ut som en engel syns jeg

[Gjest inger ellen]

:oops: :cry: :x :-?

Jeg så broren min inne i kapellet og det er det beste jeg kunne ha gjort, jeg var i slutten av 20 årene da det skjedde, jeg ville se at han hadde det godt, se at det var sant, overbevise meg selv om at han faktisk var død og at jeg ikke har mulighet til å forandre på situasjonen.

Det hjelper, det er ingen ting skummelt med det.

Det er fredelig og vakkert og man kan få gråte sine triste tårer sammen med sin kjære.

Du kan prate med personen, si det du ønsker å si, lett hjertet ditt, gi din kjære en klem og stryk det på kinnet eller kroppen, den nærheten du får der er den du skal minnes , så gjør den vakker og gjør det som må til.

Jeg kan bare råde alle til å gjøre det, det er så fint å kunne få se sin kjære enda en gang før begravelsen.

legg noe i kista , les et dikt, send med bilder, blomster eller en ring.

Gjør det som er mest rett for deg.

[aline]

Jeg var med på syning da min tidligere bestevenninde hadde tatt sitt eget liv. Følte det var viktig for meg, for å forstå at det virkelig var sant, at hun virkelig var død.

Før syninga hendte det flere ganger at jeg snudde meg etter parfyme, eller mennesker som så ut som henne. Det sluttet jeg med til en viss grad etter å ha sett henne, selv om det faktisk fremdeles kan skje! (er nå ti år siden det skjedde.)

Jeg synes det var vakkert og trist! Hun var sminket og kledd slik at det bare så ut som om hun sov. Hun så så fredelig ut. Ei anna venninde og meg, fikk hver vår rose av en som jobbet der, og fikk gå inn bare oss to etter at "alle" hadde vært der. Han som jobbet ble med oss først, snakket med oss, sa at vi godt kunne ta på henne om vi følte det uvirkelig. Så lot han oss være der alene så lenge vi ønsket.

Hun var så pen! Det var så godt å se at hun ikke led. Men allikevel så var det så trist å se dette mennesket som mange var så glad i, ligge der uten liv. Hun var bare atten år!! Det var utrolig trist, men allikevel veldig godt å se henne.

Har ikke hatt noen problemer med å huske henne slik hun var før hun døde, men husker også godt hvordan hun så ut i kista. Men det er ingenting som plager meg ved det.

[Gjest Anonymous]

hei du. Jeg har vært på syning 3 ganger. Både første og andre gangen var jeg veldig liten, men jeg var også på en for 4 år siden. Jeg syns det var fint, og tenker nå at jeg ville angret hvis jeg ikke gjorde det, selv om jeg hater tanken på det... Liker det egentlig ikke, men det er så fint å se en man er veldig glad i for aller siste gang. Tenk så jævlig man hadde følt seg i ettertid hvis man lot en slik sjanse gå fra seg. Sist gang jeg skulle på syning, så holdt jeg på å ombestemme meg i siste liten, men heldigvis gjorde jeg ikke det!

[Annie]

Har vært med på flere syninger og syns det er en veldig fin måte å ta farvel med den man er glad i.

[Gjest Anonymous]

Jeg var med og så bestemora mi rett før begravelsen, da jeg var 17. Mamma syns jeg var tøff, for hun klarte det ikke. Men jeg er glad jeg gjorde det. Ikke var det skremmende, som jeg hadde trodd, og ikke har det "døde" ansiktet hennes etset seg fast i hodet på meg heller. Jeg hukser fortsatt de gode minnen med henne. Hun døde av alderdom, og den siste tiden før det, så jeg veldig lite til henne, grunnet flytting. Så for meg var det jo en fin måte å si hadet på. Men det rare er at jeg har drømt henne etter begravelsen flere ganger enn jeg kan telle nå. Lurer litt på hvorfor.....

Savner deg, bestemor.....

[Sitri]

Jeg har vært på 2 stykker og jeg sier aldri igjen. Jeg liker ikke døden. Den skremmer vettet av meg og jeg er livredd døden.

Liker ikke tanken på at jeg en dag skal bli puttet i en kiste og senkes ned i jorden...... :cry:

Jeg kommer aldri til å gå på sånt igjen fordi det var grådig ekkelt for meg og jeg klarte så vidt å holde meg.

Jeg ventet så og si på at de avdøde skulle åpne øynene og være som zombier nesten ( sett for mange hollywoodfilmer kanskje? ).

Selvfølgelig er det en fin måte å ta farvel på, for de som greier dette.

Men det er veldig liten sjanse for at jeg blir med på noe sånt igjen og da håper jeg at andre forstår det og ikke tror andre ting.