Asperger og familie

[AnonymBruker]

Har en jente i familien har Aspergers.

Familien valgte å være åpen om det slik at folk skulle forstå hvorfor hun var som hun var og hvordan forholde seg til henne.

De skrev derfor et brev som de sendte til alle i familien.

det vi nå opplever et at folk trekker seg tilbake. Det er spesielt de eldre. 
Jeg møtte på en av de, og de sa at dette bare var en unnskyldning for å slippe å få besøk fra de og bla bla, og at det er merkelig at hun har begynt på en utdannelse, hun som ikke kan ha noe med folk å gjøre?

Eh, da mener jeg at folk har misfortått...

Famiilien skrev jo ganske tydelig i brevet hva som mentes.
De mente jo ikke at folk IKKE måtte unngå å se vedkommende i øynene, men at de måtte ha forståelse for at blikkontakt var ubehagelig for henne, og derfor ikke skulle bli fornærmet om hun så vekk, eller om hun ikke svarte eller satt og så på ipad når de var i selskap - at det ikke var for å være uhøflig, men pga diagnosen?

Det ble også advart om at hun ikke likte forandringer og at folk måtte si fra når de kom på besøk, slik at hun kunne forberedes, 

men nå virker det som om folk tror de må ha audiens. Altså, det er ikke krise om du plutselig dukker opp på døra, men gi oss gjerne et hint. Da går besøket så mye lettere, og hun klarer kanskje til og med å sitte sammen med oss, i stedet for å trekke seg tilbake til rommet som hun pleier.

Jeg bor ikke i samme hus som disse (jeg er storesøster) - men jeg liker jo også å få i alle fall en halvtimes varsel før noen kommer, rett og slett fordi jeg av og til er sliten og kanskje har latt oppvasken stå... så rekker jeg å ta unna det verste rotet før folk kommer. Vil jo gjerne det skal se litt innbydende ut når jeg får selskap... og med lillesøster, så er det mer at hun må forberedes mentalt, slik at hun vet hva som skjer, at hun kan tenke på om hun orker å være sammen med folk akkurat nå.

 

Hvor mye vet dere om aspergers? Virker det som om folk tror det er en oppdiktet diagnose?

 

Anonymkode: d5753...442

[Fru Uperfekt]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har en jente i familien har Aspergers.

Familien valgte å være åpen om det slik at folk skulle forstå hvorfor hun var som hun var og hvordan forholde seg til henne.

De skrev derfor et brev som de sendte til alle i familien.

det vi nå opplever et at folk trekker seg tilbake. Det er spesielt de eldre. 
Jeg møtte på en av de, og de sa at dette bare var en unnskyldning for å slippe å få besøk fra de og bla bla, og at det er merkelig at hun har begynt på en utdannelse, hun som ikke kan ha noe med folk å gjøre?

Eh, da mener jeg at folk har misfortått...

Famiilien skrev jo ganske tydelig i brevet hva som mentes.
De mente jo ikke at folk IKKE måtte unngå å se vedkommende i øynene, men at de måtte ha forståelse for at blikkontakt var ubehagelig for henne, og derfor ikke skulle bli fornærmet om hun så vekk, eller om hun ikke svarte eller satt og så på ipad når de var i selskap - at det ikke var for å være uhøflig, men pga diagnosen?

Det ble også advart om at hun ikke likte forandringer og at folk måtte si fra når de kom på besøk, slik at hun kunne forberedes, 

men nå virker det som om folk tror de må ha audiens. Altså, det er ikke krise om du plutselig dukker opp på døra, men gi oss gjerne et hint. Da går besøket så mye lettere, og hun klarer kanskje til og med å sitte sammen med oss, i stedet for å trekke seg tilbake til rommet som hun pleier.

Jeg bor ikke i samme hus som disse (jeg er storesøster) - men jeg liker jo også å få i alle fall en halvtimes varsel før noen kommer, rett og slett fordi jeg av og til er sliten og kanskje har latt oppvasken stå... så rekker jeg å ta unna det verste rotet før folk kommer. Vil jo gjerne det skal se litt innbydende ut når jeg får selskap... og med lillesøster, så er det mer at hun må forberedes mentalt, slik at hun vet hva som skjer, at hun kan tenke på om hun orker å være sammen med folk akkurat nå.

 

Hvor mye vet dere om aspergers? Virker det som om folk tror det er en oppdiktet diagnose?

 

Anonymkode: d5753...442

Ett av mine barn har det og fungerer godt h+n er i vanlig arbeid i dag og sjefen har kun godord å si.

Hvordan Asbergers utarter seg kan være litt forskjellig fra person til person og vi har aldri giddet å sende ut noe skriv til fam vi har bare trent opp barnet til å takle uforutsette hedninger bedre selv om det har vært utfordrende

[Millimani]

Hvorfor brev? Dere kunne jo bare "innkalt til møte" så kunne dere snakket med dem, eller snakket sammen f.eks. på telefonen.. Hvis hun er tenåring nå så går jeg utifra at familien har kjent henne slik siden hun var bitte liten. Hvorfor de da reagerer negativt på denne informasjonen er litt merkelig å forstå seg på. Men som nevnt så har vel familien kjent henne siden hun var bitte liten. Da bør de også kjenne til behovene og atferden hennes. For akkurat det kan da ikke ha endret seg, det som har endret seg er at dere har fått en forklaring på hvorfor hun har de spesielle behovene og atferden hun har... 

Åpenhet er viktig. Hvis dere har framstilt det som at hun ikke kan ha med folk å gjøre, så er det feil måte å fortelle det på. En med Asperger kan godt ha flere rundt seg, men må selv kjenne på om det blir for mange, og når det er nok. Nok folk rundt, eller lenge nok før "pausen" må komme. Om familien er på besøk så gjør det da virkelig ingen ting om den med Asperger setter seg inn på rommet sitt og lukker døra, hvis det er så at hun ikke ønsker å være der de andre er. Fordi hun selv er tenåring og hjemme, så må hun kunne bestemme selv, og kjenne på det selv. Fortell familien at ting er som før, men at lillesøster har fått en diagnose. Fordi hun har fått en diagnose er det lettere å forstå hvorfor hun er som hun er. Ingen ting har endret seg utover det normale, alt er som før selv om det er en diagnose på plass. 

Har selv Asperger, og kjenner meg godt igjen i behovet for mye ro og alene-tid. Da jeg fikk diagnosen 17 år gammel klarte ikke skolen å forstå det, selv om jeg gikk på en form for helsefaglig linje. Men jeg møtte stort sett forståelse andre steder, og i stressende situasjoner. Det var bare å trekke seg tilbake, og så var det greit. Mange har dessverre vanskelig for å forstå seg på Asperger, - enten det er diagnosen i seg selv, eller det er personen med diagnosen. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Millimani skrev:

Hvorfor brev? Dere kunne jo bare "innkalt til møte" så kunne dere snakket med dem, eller snakket sammen f.eks. på telefonen.. Hvis hun er tenåring nå så går jeg utifra at familien har kjent henne slik siden hun var bitte liten. Hvorfor de da reagerer negativt på denne informasjonen er litt merkelig å forstå seg på. Men som nevnt så har vel familien kjent henne siden hun var bitte liten. Da bør de også kjenne til behovene og atferden hennes. For akkurat det kan da ikke ha endret seg, det som har endret seg er at dere har fått en forklaring på hvorfor hun har de spesielle behovene og atferden hun har... 

Åpenhet er viktig. Hvis dere har framstilt det som at hun ikke kan ha med folk å gjøre, så er det feil måte å fortelle det på. En med Asperger kan godt ha flere rundt seg, men må selv kjenne på om det blir for mange, og når det er nok. Nok folk rundt, eller lenge nok før "pausen" må komme. Om familien er på besøk så gjør det da virkelig ingen ting om den med Asperger setter seg inn på rommet sitt og lukker døra, hvis det er så at hun ikke ønsker å være der de andre er. Fordi hun selv er tenåring og hjemme, så må hun kunne bestemme selv, og kjenne på det selv. Fortell familien at ting er som før, men at lillesøster har fått en diagnose. Fordi hun har fått en diagnose er det lettere å forstå hvorfor hun er som hun er. Ingen ting har endret seg utover det normale, alt er som før selv om det er en diagnose på plass. 

Har selv Asperger, og kjenner meg godt igjen i behovet for mye ro og alene-tid. Da jeg fikk diagnosen 17 år gammel klarte ikke skolen å forstå det, selv om jeg gikk på en form for helsefaglig linje. Men jeg møtte stort sett forståelse andre steder, og i stressende situasjoner. Det var bare å trekke seg tilbake, og så var det greit. Mange har dessverre vanskelig for å forstå seg på Asperger, - enten det er diagnosen i seg selv, eller det er personen med diagnosen. 

Det var foreldrene mine som fant ut at dette var den beste løsningen da slekta bor litt spredd og vi ikke ser hverandre så ofte.  

Anonymkode: d5753...442

[AnonymBruker]

Ai, dette var en potensiell tabbe. Folk flest har veldig enkle meninger og syn på sykdommer/ lidelser de ikke kjenner til. Nå tenker de sikkert at hun er unormal/ rar og ikke evner sosial omgang. Samtidig vet de ikke hvordan de skal oppføre seg og er redd for å gjøre feil. For i deres hode kan de ikke behandle henne normalt lenger. Dere skulle holdt det hemmelig til eventuelt hun fikk meltdown eller folk begynte å spørre om hvorfor hun trakk seg tilbake. Om det ikke skjedde, så burde dere ikke sagt noe

Protip: Aldri fortell andre mennesker om diagnoser med mindre det er kritisk behov eller dere kjenner og stoler på vedkommende

Anonymkode: 3a72c...dc3

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har en jente i familien har Aspergers.

Familien valgte å være åpen om det slik at folk skulle forstå hvorfor hun var som hun var og hvordan forholde seg til henne.

De skrev derfor et brev som de sendte til alle i familien.

det vi nå opplever et at folk trekker seg tilbake. Det er spesielt de eldre. 
Jeg møtte på en av de, og de sa at dette bare var en unnskyldning for å slippe å få besøk fra de og bla bla, og at det er merkelig at hun har begynt på en utdannelse, hun som ikke kan ha noe med folk å gjøre?

Eh, da mener jeg at folk har misfortått...

Famiilien skrev jo ganske tydelig i brevet hva som mentes.
De mente jo ikke at folk IKKE måtte unngå å se vedkommende i øynene, men at de måtte ha forståelse for at blikkontakt var ubehagelig for henne, og derfor ikke skulle bli fornærmet om hun så vekk, eller om hun ikke svarte eller satt og så på ipad når de var i selskap - at det ikke var for å være uhøflig, men pga diagnosen?

Det ble også advart om at hun ikke likte forandringer og at folk måtte si fra når de kom på besøk, slik at hun kunne forberedes, 

men nå virker det som om folk tror de må ha audiens. Altså, det er ikke krise om du plutselig dukker opp på døra, men gi oss gjerne et hint. Da går besøket så mye lettere, og hun klarer kanskje til og med å sitte sammen med oss, i stedet for å trekke seg tilbake til rommet som hun pleier.

Jeg bor ikke i samme hus som disse (jeg er storesøster) - men jeg liker jo også å få i alle fall en halvtimes varsel før noen kommer, rett og slett fordi jeg av og til er sliten og kanskje har latt oppvasken stå... så rekker jeg å ta unna det verste rotet før folk kommer. Vil jo gjerne det skal se litt innbydende ut når jeg får selskap... og med lillesøster, så er det mer at hun må forberedes mentalt, slik at hun vet hva som skjer, at hun kan tenke på om hun orker å være sammen med folk akkurat nå.

 

Hvor mye vet dere om aspergers? Virker det som om folk tror det er en oppdiktet diagnose?

 

Anonymkode: d5753...442

Jobber til daglig med autismespekterdiagnoser og jeg kan egentlig skjønne at folk som ikke vet noe om dette synes det er vanskelig å forstå. Ble det i brevet forklart h v a asperger er? Dersom man vet og forstår hva noe er, kan det være enklere å forholde seg til, være forståelsesfull og samarbeidsvillig. Ble det i brevet brukt ord som "advare" eller skrevet på en måte hvor det kunne tolkes som at det faktisk omtrent ble krise dersom noen kom uanmeldt? I så fall blir det enda tydeligere at noen er tilbakeholdne. 

Du sier at det er særlig de eldre som trekker seg tilbake. Det er kanskje ikke så overraskende med tanke på at det ikke er så veldig mange tiår siden man begynte å snakke åpent om f.eks. asperger, utviklingshemning, adhd eller psykisk helse for del skyld. Det kan kanskje for den oppleves som veldig fremmed, kanskje skremmende, vet ikke hvordan man skal opptre osv. 

Anonymkode: 4fabe...0af

[Millimani]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var foreldrene mine som fant ut at dette var den beste løsningen da slekta bor litt spredd og vi ikke ser hverandre så ofte.  

Anonymkode: d5753...442

Min slekt bor også veldig spredt. Men det er ikke alltid man vet hva som er den beste løsningen, og det som er best for noen trenger ikke være best for andre. Kanskje det hadde vært lettere for de eldre i familien å ta det hvis det var blitt gjort på en annen måte, men det vet man ikke. Hvor gamle de eldre er kan også spille en rolle, da det en gang var en tid hvor de merkelige skulle stues bort....og fortsatt er enkelte av den eldre garde av den sorten

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobber til daglig med autismespekterdiagnoser og jeg kan egentlig skjønne at folk som ikke vet noe om dette synes det er vanskelig å forstå. Ble det i brevet forklart h v a asperger er? Dersom man vet og forstår hva noe er, kan det være enklere å forholde seg til, være forståelsesfull og samarbeidsvillig. Ble det i brevet brukt ord som "advare" eller skrevet på en måte hvor det kunne tolkes som at det faktisk omtrent ble krise dersom noen kom uanmeldt? I så fall blir det enda tydeligere at noen er tilbakeholdne. 

Du sier at det er særlig de eldre som trekker seg tilbake. Det er kanskje ikke så overraskende med tanke på at det ikke er så veldig mange tiår siden man begynte å snakke åpent om f.eks. asperger, utviklingshemning, adhd eller psykisk helse for del skyld. Det kan kanskje for den oppleves som veldig fremmed, kanskje skremmende, vet ikke hvordan man skal opptre osv. 

Anonymkode: 4fabe...0af

PS: Poenget mitt er at forståelse bør gå begge veier.

Anonymkode: 4fabe...0af

[Peter007]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har en jente i familien har Aspergers.

Familien valgte å være åpen om det slik at folk skulle forstå hvorfor hun var som hun var og hvordan forholde seg til henne.

De skrev derfor et brev som de sendte til alle i familien.

det vi nå opplever et at folk trekker seg tilbake. Det er spesielt de eldre. 
Jeg møtte på en av de, og de sa at dette bare var en unnskyldning for å slippe å få besøk fra de og bla bla, og at det er merkelig at hun har begynt på en utdannelse, hun som ikke kan ha noe med folk å gjøre?

Eh, da mener jeg at folk har misfortått...

Famiilien skrev jo ganske tydelig i brevet hva som mentes.
De mente jo ikke at folk IKKE måtte unngå å se vedkommende i øynene, men at de måtte ha forståelse for at blikkontakt var ubehagelig for henne, og derfor ikke skulle bli fornærmet om hun så vekk, eller om hun ikke svarte eller satt og så på ipad når de var i selskap - at det ikke var for å være uhøflig, men pga diagnosen?

Det ble også advart om at hun ikke likte forandringer og at folk måtte si fra når de kom på besøk, slik at hun kunne forberedes, 

men nå virker det som om folk tror de må ha audiens. Altså, det er ikke krise om du plutselig dukker opp på døra, men gi oss gjerne et hint. Da går besøket så mye lettere, og hun klarer kanskje til og med å sitte sammen med oss, i stedet for å trekke seg tilbake til rommet som hun pleier.

Jeg bor ikke i samme hus som disse (jeg er storesøster) - men jeg liker jo også å få i alle fall en halvtimes varsel før noen kommer, rett og slett fordi jeg av og til er sliten og kanskje har latt oppvasken stå... så rekker jeg å ta unna det verste rotet før folk kommer. Vil jo gjerne det skal se litt innbydende ut når jeg får selskap... og med lillesøster, så er det mer at hun må forberedes mentalt, slik at hun vet hva som skjer, at hun kan tenke på om hun orker å være sammen med folk akkurat nå.

 

Hvor mye vet dere om aspergers? Virker det som om folk tror det er en oppdiktet diagnose?

 

Anonymkode: d5753...442

Hei TS. Det er en del uvitenhet ute og går. Men ville aldri ha skrevet et brev til familie medlemmer og fortalt om diagnosen. Jeg ville latt de oppleve personen, og sagt det var asberger om det dukket opp noen spm. Det er vanlig eldre mennesker vet mindre og har andre holdninger til utviklings-forstyrrelser.

Du utleverer faktisk en annens medisinske  personlige opplysninger. Dette er ikke tillatt uten samtykke. Er ikke denne personen myndig er det foresatte som evt.velger dette. 

[wilhelm-meister]

Kan hende at mottakerne av brevet kun leser mellom linjene, og ikke leser det som faktisk står i brevet. Det er en meget vanlig måte å ta imot informasjon på...

[AnonymBruker]

På 21.9.2016 den 13.14, Peter007 skrev:

Hei TS. Det er en del uvitenhet ute og går. Men ville aldri ha skrevet et brev til familie medlemmer og fortalt om diagnosen. Jeg ville latt de oppleve personen, og sagt det var asberger om det dukket opp noen spm. Det er vanlig eldre mennesker vet mindre og har andre holdninger til utviklings-forstyrrelser.

Du utleverer faktisk en annens medisinske  personlige opplysninger. Dette er ikke tillatt uten samtykke. Er ikke denne personen myndig er det foresatte som evt.velger dette. 

Det var ikke jeg som skrev brevet, det var foreldrene. Og barnet er ikke voksen.

Anonymkode: d5753...442