Svigermor

[AnonymBruker]

Lurer på om jeg overreagerer eller om dette er vanlig? Svigermor har alltid vært veldig opptatt av å snakke om sine barn og seg og sine, og jeg har ikke brydd meg så veldig om dette før de siste årene hvor jeg har innsett at hun egentlig aldri har spurt eller vært interessert i noe som helst om meg noen gang. Hun kan spørre om det går bra med meg og familien min, men der stopper det. Etter at jeg og min mann fikk barn og de ble besteforeldre har hun blitt like intenst opptatt av mitt barn som av sin sønn og seg selv. Derfor kommer de veldig ofte på besøk og jeg må ufrivillig omgås dem i mye større grad enn før. Og jeg har i det siste lagt merke til at flere av hennes formuleringer tyder på at jeg omtrent er en ikkeeksisterende person i hennes familie. Er det vanlig at svigermødre er sånn?

Eksempler er hvis et annet svigerbarn nevner at de kanskje vil bli boende i en annen by, så kan svigermor si ut at da ble hun så sint, for de (svigermors familie) er jo bare fem, altså svigermor svigerfar deres to barn og deres barnebarn (vårt barn). Jeg og hennes andre svigerbarn er da ikke med i regnestykket. Og hvis min mann er på ferie, så kan hun skrive på facebook hvor voldsomt hun savner han og mitt barn. Hun snakker kontinuerlig om hvor mye vårt barn ligner hennes selv, hennes mann, hennes barn etc. Hun sender også bilder av seg selv og vårt barn for å vise "likheten". Hun har aldri sagt at noe ligner meg, enda alle kan se at barnet vårt er en kopi av meg. Videre sier hun alt hun har bestemt for vårt barn, feks hva hun skal lære og hva hun skal ha osv. Holder snart på å få fnatt av hele gjengen, men vil jo ikke at barnet mitt skal få et dårlig forhold til besteforeldre.

Hører med til historien at vi har hatt en konflikt rundt vårt barn helt fra fødselen. De har vært ekstremt intense og jeg satte til slutt foten ned og fikk sinte reaksjoner på det, og min mann tok deres side.. Vi har fortsatt egentlig ikke løst denne konflikten, og min mann uttrykker at han har en totalt annen opplevelse av saken enn meg. Hvis jeg spør om han kan prøve å sette seg inn i mine følelser og opplevelser så sier han at det kan han ikke. Jeg føler at de har invadert mine grenser helt siden vårt barn ble født.

Min svigermor har oppdratt min mann som sentrum i hennes univers og gjør absolutt alt for han (hun er trygdet og kan bokstavelig talt stille opp på øyeblikket om han trenger noe), og tydeligvis lært han at hun er kvinnen i hans liv. Så min mann sier dem aldri i mot og har en mye høyere terskel for å tolerere merkelige ting de sier og gjør enn han har mot andres tilsvarende oppførsel. 

Spørsmålet er, er det vanlig at svigermor er sånn?

Anonymkode: c4f96...00f

[AnonymBruker]

Det er i alle fall ikke uvanlig. Det er flust av tråder på dette forumet om svigerdøtre som har dårlige eller anspente forhold til sine svigermødre. Men det er klart det blir ekstra slitsomt for deg når du ikke har mannen din på din side. Jeg har heller ikke et veldig godt forhold til min svigermor, men velger mine kamper for at barnet skal ha et godt forhold til sine besteforeldre. Mye biter jeg i meg, mens andre ting sier jeg i fra om - man skal ikke la seg overkjøre fullstendig heller. Det virker jo som om du har den samme taktikken, det er slitsom og irriterende for deg, men svigermor kommer nok aldri til å endre seg - gammel dame er vond å vende  

Anonymkode: 79a0c...a07

[Biloba]

Svigermor er raus og inkluderende, det er også min mor overfor sine svigerbarn. Man gjennomgår ikke en personlighetsforandring når ens voksne barn etablerer seg, men man går inn i en litt uklar rolle der det ofte er motstridende forventninger. Litt som å få stemor i voksen alder eller voksne stebarn.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Biloba skrev:

Svigermor er raus og inkluderende, det er også min mor overfor sine svigerbarn. Man gjennomgår ikke en personlighetsforandring når ens voksne barn etablerer seg, men man går inn i en litt uklar rolle der det ofte er motstridende forventninger. Litt som å få stemor i voksen alder eller voksne stebarn.

Ja kan kanskje sammenlignes med en kjip stemor til tider.. Inkluderende er noe jeg savner.

Anonymkode: c4f96...00f

[-Missi-]

Jeg følte og svigermor ble som den masete mammaen jeg aldri hadde. Blandet seg borti ALT. Samboerern min var mest på min side men ikke enkelt å stå i sånt noe. Noen gang var jeg mer enig med svigermor og enn samboer, selv om jeg selvfølgelig ikke sa det på det tidspunktet, da var min rolle å være samboers klippe i de konfliktene. Alt i alt er jeg alikevell glad i de, og nå som jeg ikke lenger er samboer, 6 år siden det ble slutt. Har jeg et mer normalt forhold til dem, jeg kan og mer se at ting de gjorde var i kjærlighet. Problemet er at man er vokst opp i forskjelige familier med forskjellige måter å vise omsorg på. Våre familier var totalt forskjellige. Husker jeg fikk mye kommentarer om hvor ulike famiiene våre var. Mamma og svigermor kom aldri overens til det hadde de alt for ulike verdier og syn på omsorg og hvordan man oppfører seg mot familie. Svigermor er jo ikke lenger min svigermor men har fått en god del tilbakemeldiger på at hun foretrakk meg fremfor henne som nå er ny svigerdatter. B.la sier hun at hun fikk involvere seg mer i mitt barn og at hun ikke får vært bestemor for denne nye svigerdatterens barn med min x.. På en måte syns jeg det er veldig godt å få disse ordene nå, både fra henne men og svigersøster nå. På den annen side syns jeg det er veldig rart rett og slett. Vi har jo en tilknytting pga barnet mitt, men tror nok dette er litt sårt for den svigerdatteren de har nå. Jeg vet ikke, men tror sånne forhold alltid er litt kronglete.

Er jo ikke sikkert jeg blir så bra svigermor heller når min sønn får kjæreste, for man vil alltid det beste for sine barn, og den morskjærligheten er ekstremt sterk. Det tror jeg vi som svigerdøtre også må huske på.

[AnonymBruker]

Min svigermor er sånn, bortsett fra at hun ikke er så opptatt av barnebarna heller. De er jo dessverre en belastning for sønnene, ligner på sine mødre og i det hele tatt. Hun hadde med babybilder av seg selv og viste meg begeistret da jeg fikk min første. Forresten er faktisk alle barnebarna jenter, det er visst en skuffelse for henne med kun sønner. Da svigerinnen min lå alvolig syk på sykehus, var det "stakkars sønn!" (Han måtte jo stelle alene hjemme). Hvis jeg er på jobbreise er det stakkars min mann, og hun blir SUR hvis min mann sier noe positivt om meg, for eksempel at han fikk en fin koffert av meg til jul. "Hvorfor hadde han ikke sagt han ønsket seg koffert til henne? Var ikke gavene fra henne bra nok?" (Ett år fikk han 17 julegaver fra foreldrene sine, bare til ham. Jeg fikk en bodylotion).  Så helt uvanlig er det vel ikke. 

Anonymkode: 077a3...255

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min svigermor er sånn, bortsett fra at hun ikke er så opptatt av barnebarna heller. De er jo dessverre en belastning for sønnene, ligner på sine mødre og i det hele tatt. Hun hadde med babybilder av seg selv og viste meg begeistret da jeg fikk min første. Forresten er faktisk alle barnebarna jenter, det er visst en skuffelse for henne med kun sønner. Da svigerinnen min lå alvolig syk på sykehus, var det "stakkars sønn!" (Han måtte jo stelle alene hjemme). Hvis jeg er på jobbreise er det stakkars min mann, og hun blir SUR hvis min mann sier noe positivt om meg, for eksempel at han fikk en fin koffert av meg til jul. "Hvorfor hadde han ikke sagt han ønsket seg koffert til henne? Var ikke gavene fra henne bra nok?" (Ett år fikk han 17 julegaver fra foreldrene sine, bare til ham. Jeg fikk en bodylotion).  Så helt uvanlig er det vel ikke. 

Anonymkode: 077a3...255

Å herlighet  Det er helt utrolig at det finnes sånne folk. 17 julegaver og en bodylotion til deg?! Og hvem i huleste gir 17 julegaver til en person 

Jeg har heldigvis vært heldig med min svigermor, "verste" jeg har opplevd var da hun i fullt alvor spurte meg når vi skulle få nummer to da de besøkte oss dagen etter fødsel. Der stod jeg med bleie og hadde egentlig mer enn nok med at jeg akkurat hadde trykket ut en vannmelon, 

Anonymkode: 227e7...200

[AnonymBruker]

Sender deg en klem, jeg  Min svigermor er helt lik som din (pluss litt til), og jeg vet hvor sårt det er å føle seg som om man ikke er verdt noe. Jeg synes det er leit, for jeg har så utrolig mye kjærlighet og omsorg å gi til de rundt meg, så skulle ønske svigerfamilien kunne ta del i det. Synes det er så trist å ha et slikt destruktivt forhold til noen man ikke kan kutte ut, i livet sitt. Så jeg skjønner deg godt! Har dessverre ingen råd å komme med, men du vet i alle fall at du ikke er alene!

Anonymkode: 15175...7d9

[regine]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på om jeg overreagerer eller om dette er vanlig? Svigermor har alltid vært veldig opptatt av å snakke om sine barn og seg og sine, og jeg har ikke brydd meg så veldig om dette før de siste årene hvor jeg har innsett at hun egentlig aldri har spurt eller vært interessert i noe som helst om meg noen gang. Hun kan spørre om det går bra med meg og familien min, men der stopper det. Etter at jeg og min mann fikk barn og de ble besteforeldre har hun blitt like intenst opptatt av mitt barn som av sin sønn og seg selv. Derfor kommer de veldig ofte på besøk og jeg må ufrivillig omgås dem i mye større grad enn før. Og jeg har i det siste lagt merke til at flere av hennes formuleringer tyder på at jeg omtrent er en ikkeeksisterende person i hennes familie. Er det vanlig at svigermødre er sånn?

Eksempler er hvis et annet svigerbarn nevner at de kanskje vil bli boende i en annen by, så kan svigermor si ut at da ble hun så sint, for de (svigermors familie) er jo bare fem, altså svigermor svigerfar deres to barn og deres barnebarn (vårt barn). Jeg og hennes andre svigerbarn er da ikke med i regnestykket. Og hvis min mann er på ferie, så kan hun skrive på facebook hvor voldsomt hun savner han og mitt barn. Hun snakker kontinuerlig om hvor mye vårt barn ligner hennes selv, hennes mann, hennes barn etc. Hun sender også bilder av seg selv og vårt barn for å vise "likheten". Hun har aldri sagt at noe ligner meg, enda alle kan se at barnet vårt er en kopi av meg. Videre sier hun alt hun har bestemt for vårt barn, feks hva hun skal lære og hva hun skal ha osv. Holder snart på å få fnatt av hele gjengen, men vil jo ikke at barnet mitt skal få et dårlig forhold til besteforeldre.

Hører med til historien at vi har hatt en konflikt rundt vårt barn helt fra fødselen. De har vært ekstremt intense og jeg satte til slutt foten ned og fikk sinte reaksjoner på det, og min mann tok deres side.. Vi har fortsatt egentlig ikke løst denne konflikten, og min mann uttrykker at han har en totalt annen opplevelse av saken enn meg. Hvis jeg spør om han kan prøve å sette seg inn i mine følelser og opplevelser så sier han at det kan han ikke. Jeg føler at de har invadert mine grenser helt siden vårt barn ble født.

Min svigermor har oppdratt min mann som sentrum i hennes univers og gjør absolutt alt for han (hun er trygdet og kan bokstavelig talt stille opp på øyeblikket om han trenger noe), og tydeligvis lært han at hun er kvinnen i hans liv. Så min mann sier dem aldri i mot og har en mye høyere terskel for å tolerere merkelige ting de sier og gjør enn han har mot andres tilsvarende oppførsel. 

Spørsmålet er, er det vanlig at svigermor er sånn?

Anonymkode: c4f96...00f

Syns egentlig at denne setningen sier det meste. Din toleranse for din svigermors gjøren og laden er. Selvsagt er ikke din manns toleranse for dette den samme - det er jo hans mor/hans foreldre. På meg virker du selv ganske så selvopptatt og lite villig til å se større på hvordan din nærmeste familie er.

Jeg antar at du har foreldre du og, og at heller ikke de er perfekte i hele verdens øyne. Men det blir selvsagt noe annet, side de er DINE foreldre, og ikke svigerforeldre. Dine foreldre er sikkert to unike personer, som du aldri kun ville definert som "foreldre" (iallfall om du er noenlunde voksen i holdet).

"svigermor" er ikke en egen rase. De er voksne kvinner som også er moren til den mannen du har valgt å leve samen med. Med andre ord: en egen, unik person, med forskjellige egenskaper. Jeg tror ikke det vokser ut "svigermorfakter" som er helt unike bare fordi man får en svigerdatter - i såfall så er det vel også en egen, særskilt kategori mennesker som er bare "svigerdatter" og ikke noe annet enn det heller.

Kan ofte lønne seg å ta et (mange) skritt tilbake, og se litt på sin egen rolle i det hele. I stedenfor å bare påpeke alle andres feil og mangler.

[Havbris]

Som Regine skrev over her, så er ikke svigermor en egen rase – like lite som svigerdatter, svigerinne, svoger etc. Svigermor er moren til mannen din, og hun slutter ikke å være moren. Konflikter mellom svigermor og svigerdatter er helt vanlig og kan på det mest banale være grunnet i behovet for å «eie» den mannen som er sønn og kjæreste til to forskjellige kvinner som ikke kjenner hverandre godt. Både du og svigermor er mennesker, og dere kan gjøre feilsteg begge to. Det kan være klokt å velge sine kriger.

 

Jeg hadde selv et anstrengt forhold til svigermor da barna var små, og mye handlet om uklare forventninger, min sårbarhet og usikkerhet som nybakt mor som skulle finne sin rolle, - og om min svigermors behov for å holde taket i en flik av mannen min. Vi var begge medvirkende til at forholdet var anstrengt noen år. Ikke hennes feil alene – ikke min feil alene, men relasjonen i seg selv, og mange misforståelser grunnet uklar kommunikasjon var det som var årsaken.

 

Så jeg tror ikke svigermødre er slik eller sånn – de er voksne kvinner med mye erfaring som det kan være verdt å lytte til, samtidig som hun må gi plass til en svigerdatter som ikke nødvendigvis tenker som henne selv. Når det gjelder mannen din så mener jeg hans lojalitet skal ligge hos deg. Det at lojaliteten ligger hos hans foreldre (=mor) gjør sikkert ikke dette forholdet noe bedre.

 

Og så kan du jo spørre deg selv: hva slags forventninger har du til din svigermor, og hva slags forhold ønsker du å ha til henne?

 

[AnonymBruker]

Alarmen min ringer mest over at det ligger en gammel og uforløst konflikt i bakgrunnen, hvor du og din mann ikke er på samme side. For å kunne håndtere svigermor, eller egen mor og andre ytre faktorer som måtte mene og blande seg inn i et barns liv - så bør foreldrene være enige om hvordan de møter krav, forespørsler og innblanding. Dersom dere to er enige, så har dere felles front, rakere rygg. 

Jeg har både en hyggelige svigermor og hyggelig mor. For meg er min egen mor mest innvaderende ovenfor meg, for hun kjenner meg godt og føler dermed ikke noe behov for filter, når hun forteller meg på sin egen måte at hun føler det er dårlig foreldreskap at jeg ikke stryker sengetøyet til sønnen min. Men igjen så kjenner jeg henne tilsvarende godt til å be henne holde nebbet og stryke det selv om hun føler det er så viktig. (Vi har en god tone, altså). 

Med svigermor så hadde jeg ikke turt å svare på en så familiær måte, og jeg hadde også tatt meg nærere av å få en sånn beskjed. Det hadde føltes utrolig personlig, og ikke like lett å "himle med øynene" over. Det er kanskje noe sånt som skjer her. Mannen din kjenner henne, han jatter med og tolker det i beste mening, mens det føles vondt og vanskelig for deg. 

Du må prate ut med ham. Bli enig med ham. Løs konflikten med ham. Og vær høflig mot både farmor og mormor, ta i mot rode råd og avvis de dårlige - med like god samvittighet og takknemlighet. 

Anonymkode: 970fa...669

[AnonymBruker]

Ah, den trygdede svigermor klassikeren altså... Dessertgenerasjonen med sine gode trygdeordninger, betalt av de yngre generasjonene som jobber livet av seg. Det er ikke vanskelig å forstå at slike folk har mye tid til å bedrive pedanteri og påpeke ting som for normale ting er helt meningsløse.

Du må rett og slett sette ned foten en gang til. Krev respekt, krev at du omtales som en del av familien, du skal ikke finne deg i å måtte gå på eggeskall. 

Anonymkode: fab70...0ca

[AnonymBruker]

Aner ikke om alle er sånn. Men min svigermor er i alle fall sånn. Hun prøver å bestemme over alt i livet til meg, min datter og mann.

Anonymkode: 6bcbc...530

[AnonymBruker]

Min svigermor er nokså lik, men hun er kun opptatt av sin datter og hennes barn. Sønnen sin (min mann) bryr hun seg ikke mye om. Vi har nå fått en datter (sønn fra før) det har vist seg å være nokså stas.. Vi har funnet ut av at hun bare bryr seg om jentene i familien😄 (Ikke meg, da, jeg er jo ikke kjøttbit blod🙄)

Anonymkode: 91c5e...555

[AnonymBruker]

Høres ut som min svigermor. 
Ikke hør på de papp-figurene som sier du må svelge kameler for svigermor sin skyld. Vær heller en flott og sterk person som barna dine kan strekke seg etter. 
Jeg har kuttet kontakten med min psyko-svigermor. Både jeg og barna har det så mye bedre nå

Anonymkode: 22206...abe