Kjepphøye mennesker, som IKKE klarer og omgåes uføre mennesker

[AnonymBruker]

Hvorfor må man respektere andre som tror de er så mye bedre en de uføre? Før man ble ufør, ble man godtatt og respekter. Og bli ufør , er års med utredning fra forskjellige organer. Man blir ikke ufør av og springe til lege 1 gang. Alt må utredes over mange år.

 Etter man ble ufør etter mange års utredning av helseplager fra NAV, så er man plutselig ikke bra nok. Selv om man er den samme personen med sykdom, som da man prøvde seg ut over flere år i jobb. Men til slutt måtte gi opp, for kroppen taklet det ikke.

Hvorfor er du så EPLEKJEKKE mot de som redelig mottar uføretrygd, noen av oss ønsker ikke det livet vi har, men har rett og slett ikke andre muligheter, da helsen har sviktet sterkt. Tror du ikke vi som er syke ønsker og bytte til et friskt normalt liv? Og jo da det ønsker vi. Et liv i smerter  er ikke et normalt liv. Man prøver og lære og leve med det. Hver dag er en kamp.  

Døm ikke en ufør ut i fra vedkommendes liv. Du kjenner ikke til bakgrunnen til at noen er ufør

 

 

 

Anonymkode: 7bed5...adb

[AnonymBruker]

Problemet er ikke deg som er reelt ufør, men de som burde og skulle ha jobbet, men i stedet ble ufør. Ja, det er blitt mye vanskeligere å bli ufør nå, heldigvis. Men tidligere var det mye enklere. Spesielt når det er psykisk sykdom involvert.

Alle forstår at når over 10% av den arbeidsføre befolkning er ufør i Norge, så er det noe som er riv ruskende galt. Alle skjønner at over 300.000 av norske mennesker ikke er SÅ syke at de ikke kan arbeide.

Jeg er hverken elpekjekk eller mangler respekt for de uføre. Sykepenger og uførhet er et gedigent problem i Norge og det koster samfunnet milliarder.

Anonymkode: 6191b...5af

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er ikke deg som er reelt ufør, men de som burde og skulle ha jobbet, men i stedet ble ufør. Ja, det er blitt mye vanskeligere å bli ufør nå, heldigvis. Men tidligere var det mye enklere. Spesielt når det er psykisk sykdom involvert.

Alle forstår at når over 10% av den arbeidsføre befolkning er ufør i Norge, så er det noe som er riv ruskende galt. Alle skjønner at over 300.000 av norske mennesker ikke er SÅ syke at de ikke kan arbeide.

Jeg er hverken elpekjekk eller mangler respekt for de uføre. Sykepenger og uførhet er et gedigent problem i Norge og det koster samfunnet milliarder.

Anonymkode: 6191b...5af

På meg virker det som de fleste drar alle over 1 kam. Og uansett om du er døden nær, så utnytter man nav og systemet.  Slike mennesker vet ikke hva andre de snakker om.  

Generalisere syke slik. Det gjør at folk ikke tørr og si at de er ufør lengre .

Anonymkode: 7bed5...adb

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er ikke deg som er reelt ufør, men de som burde og skulle ha jobbet, men i stedet ble ufør. Ja, det er blitt mye vanskeligere å bli ufør nå, heldigvis. Men tidligere var det mye enklere. Spesielt når det er psykisk sykdom involvert.

Alle forstår at når over 10% av den arbeidsføre befolkning er ufør i Norge, så er det noe som er riv ruskende galt. Alle skjønner at over 300.000 av norske mennesker ikke er SÅ syke at de ikke kan arbeide.

Jeg er hverken elpekjekk eller mangler respekt for de uføre. Sykepenger og uførhet er et gedigent problem i Norge og det koster samfunnet milliarder.

Anonymkode: 6191b...5af

Og en tilføyelse , her snakkes det ikke om de som utnytter systemet

Det snakkes om de redelige. 

Anonymkode: 7bed5...adb

[AnonymBruker]

Hvis det tar mange år med utredning, før profesjonelle kan erklære en person som ufør, så er man faktisk et tvilstilfelle. Og det er ikke alltid at den fysiske sykdommen, er det som står mest i veien for at personen er i studier eller arbeid. Når man er semi-syk, så er det noe å diskutere hele tiden. Når man er mer alvorlig syk eller skadet, så er det ingenting å diskutere lengre.  Hverken for den uføre personen eller andre. De får innvilget uføre tidlig i prosessen.

Samtidig har vi multihandicappede og blinde som studerer og arbeider, fordi de vil.  

Vi vet alle at det er redelige syke, men vi vet også at systemet dessverre har sluppet for mange gjennom som kunne vært i arbeid. For så vidt er det ikke alltid de semi-sykes feil, da arbeidslivet ikke akkurat står med åpne armer og ønsker dem velkommen. 

Anonymkode: cf515...e54

[AnonymBruker]

Uansett om folk er "semi-syk", altså de fortsatt har litt arbeidsevne igjen, så vil de ikke gjøre så stor nytte for seg i arbeidslivet. Ihvertfall ikke i det private. Jeg er arbeidsgiver og vil ikke ansette folk som ikke kan jobbe 100%. Folk som du ikke vet kommer på jobb i morgen. Det er tøffe krav til arbeidslivet. Du må være produktiv. Jeg driver ikke veldedighet men business.

Så det er ikke så enkelt å si at alle kan jobbe litt. Men da har jeg mer troen på de kan gjøre en redusert arbeidsinnsats innenfor det offentlige. Siden det er bedre for staten at man yter litt for ytelsene, og det er mer rom for å ta menneskelige hensyn.

Anonymkode: 36898...fd7

[Gjest antbug]

Det er vel dessverre sånn at ganske mange av oss kjenner noen som har satt seg uføretrygd som mål, og som med ufattelig seighet har "jobbet" målrettet for å komme dit. Som har sabotert arbeidsutprøvinger, praksiser og opptrening, og som når de har greid det og blitt trygda begynner å jobbe og stå i verre. Jeg vet godt at det er et lite fåtall som holder på sånn, og at de aller fleste uføre har gode grunner til å være det, men det er nå dem man legger merke til. Kanskje fordi vi som jobber også blir slitne og umotiverte og irriterer oss over de som sniker seg unna og lar oss dra lasset. 

[AnonymBruker]

Du er da ikke i en posisjon der du kan snakke for alle uføre. Det er klart at de fleste er uføre av en reell årsak, men det finnes også de som tar den lette veien i arbeidslivet og går etter uføretrygd. Det er absolutt ikke alle tilstander som lar seg påvise, og helsetjenesten avhenger derfor av tillit. Det er naivt og tro at alle mennesker er ærlige. Der det finnes trygdeytelser, finnes det også snyltere. 

Når det er sagt er det klart ikke noe hyggelig å bli forhåndsdømt bare fordi man er ufør. Slike mennesker vil det uansett alltid være, så i stedet for å prøve å nå frem til dem ved slike kommentarer som dette (noe du uansett ikke vil oppnå), bør du heller heve deg over det og unngå dem så langt det lar seg gjøre. Er det slike i omgangskretsen din bør du kutte dem ut. 

Anonymkode: c4f3f...824

[draug 75]

Jeg har nært sagt: Folk som har arbeidsevne, men som foretrekker å sitte uvirksomme hjemme, de fortjener uføretrygden, for de er syke. Hvis man kan finne mening i å være uvirksom, ikke delta i samfunnet - hvis du klarer å finne det verdt å leve med en noe så gørre kjedelig tilværelse så har du ingen ting i arbeidslivet å gjøre heller.

Så til de som er utslitte etter et langt liv i tungt arbeid eller de som er uføre etter ei ulykke. Om det er noen trøst, så er eplekjekkingene ofte ute av stand til å forestille seg at den typen tungt fystisk arbeid og belastninger i det hele tatt finnes. Og at det finnes en type ganske priviligerte mennesker som ser ned på andre nært sagt uansett. De er nærmest oppdratt til å "vite" at de er bedre enn andre.

[AnonymBruker]

Du sitter på pc... hvorfor kan du ikke jobbe med noe som kun krever pc-sitting? Lage reklameplakater for små bedrifter og de 1000vis av andre mulighetene. 

Skjønner meg ikke på NAV. Altfor lett å få penger derifra. 

Er man åndsvak eller har et syndrom, så har de til og med egne arbeidsplasser for de. De får penger fra NAV ol for å jobbe, men de sitter ikke hjemme, og "har en kamp hver dag", som de klager om på Internett. 

Jeg blir flau når folk er uføre, jeg har aldri møtt noen som ikke har vært i stand til å jobbe. Jeg har sett folk som er i rullestol, og har en sykdom som tilsvarer litt hodeskader, men de klarer å røyke/ ut å spise/ osv... jeg kan omgås uføre, men jeg sier ifra hvis de klager. Å gå hjemme, klare å utføre arb. Oppgaver hjemme, eller gå ut, kjøre bil, drikke alkohol osv, men å jobbe går ikke?  finnes såå mange ting å tjene penger på, må ikke være en fast jobb, kan være noe enkelt som å sitte hjemme på pc, som sagt. 

Før noen angriper meg for å skrive dette vil jeg bare si; nevn EN sykdom som tilsvarer 0 aktivitet i jobb. bortsett fra hvis du er lam fra halsen og ned.... og hvis du skal angripe, forklar også hvorfor en oppegående person som sitter på nettet, ikke kan ha en enkel pc-jobb ol, tilrettelagt for personen 

Anonymkode: 0e2cb...e33

[TinaChristina]

Det er ingen som ikke er reelt ufør i Norge.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må man respektere andre som tror de er så mye bedre en de uføre? Før man ble ufør, ble man godtatt og respekter. Og bli ufør , er års med utredning fra forskjellige organer. Man blir ikke ufør av og springe til lege 1 gang. Alt må utredes over mange år.

 Etter man ble ufør etter mange års utredning av helseplager fra NAV, så er man plutselig ikke bra nok. Selv om man er den samme personen med sykdom, som da man prøvde seg ut over flere år i jobb. Men til slutt måtte gi opp, for kroppen taklet det ikke.

Hvorfor er du så EPLEKJEKKE mot de som redelig mottar uføretrygd, noen av oss ønsker ikke det livet vi har, men har rett og slett ikke andre muligheter, da helsen har sviktet sterkt. Tror du ikke vi som er syke ønsker og bytte til et friskt normalt liv? Og jo da det ønsker vi. Et liv i smerter  er ikke et normalt liv. Man prøver og lære og leve med det. Hver dag er en kamp.  

Døm ikke en ufør ut i fra vedkommendes liv. Du kjenner ikke til bakgrunnen til at noen er ufør

 

 

 

Anonymkode: 7bed5...adb

Går du rundt med plakat der det står: jeg mottar uføretrygd, på? Eller står teksten skrevet i panna på deg? Slutt å oppgi at du mottar uføretrygd så skal du se at problemet opphører. Det samme gjelder dersom du i forhold til dine omgivelser bare snakker om sykdom og plager, fordi det da er det som gjør deg vanskelig å omgåes, ikke hvor du får penger til ditt livsopphold fra. 

Mye kan du nemlig gjøre selv for å unngå det du opplever som ett problem for deg. 

Anonymkode: 48ae7...366

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle skjønner at over 300.000 av norske mennesker ikke er SÅ syke at de ikke kan arbeide.

Anonymkode: 6191b...5af

Ganske mange av disse jobber jo faktisk. 50 000 av dem har gradert uføretrygd og jobber eller studerer deltid, og i tillegg har du alle som "jobber for trygda" i tilrettelagte arbeidsplasser eller skjermede bedrifter. 

Dessuten er 37 % av disse 300 000 over 60 år. 61 % er over 55. Det er ikke som om flertallet er 22 år gamle slabbedasker som ligger hjemme på sofaen og drikker cola mens mor tar klesvasken deres. Flertallet av landets uføre er godt voksne mennesker med et langt arbeidsliv bak seg.

Hvis vi i tillegg ser på hvem de unge uføre er, så utgjør gruppa psykisk utviklingshemmede 16 % mens medfødte misdannelser og kromosomavvik 8,5 %, altså tilsammen 24,5 %. Men de er kanskje bare trygdesvindlere de også? 

 

 

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det tar mange år med utredning, før profesjonelle kan erklære en person som ufør, så er man faktisk et tvilstilfelle. 

Anonymkode: cf515...e54

Jeg kan fortelle deg om ett av disse "tvilstilfellene" som du kaller det: min bror. Han er alvorlig psykisk utviklingshemmet med en kognitiv funksjonsevne tilsvarende alder 4-6 år. Han er språkløs, har store bevegelsesproblemer, er nesten blind og har svært alvorlig epilepsi og astma. NAV brukte over fire år på å avgjøre hvorvidt de syntes han trengte uføretrygd eller ikke, og om han i såfall hadde noen restarbeidsevne. 

Anonymkode: 19c42...7b1

[AnonymBruker]

Hvem er disse kjepphøye menneskene som ikke klarer å omgås andre? Hvor er det du ønsker å omgås dem?

Anonymkode: 341df...8c0

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Før noen angriper meg for å skrive dette vil jeg bare si; nevn EN sykdom som tilsvarer 0 aktivitet i jobb. bortsett fra hvis du er lam fra halsen og ned.... og hvis du skal angripe, forklar også hvorfor en oppegående person som sitter på nettet, ikke kan ha en enkel pc-jobb ol, tilrettelagt for personen 

Anonymkode: 0e2cb...e33

Jeg er under avklaring nå, og det er avklart at ved å jobbe 2 timer 2 dager i uken gjør at jeg ikke klarer ta meg av familie og min andel av husarbeidet. 

Jeg klarer ikke være i aktivitet 4 timer sammenhengende. (Reise til jobb, jobbe, og reise hjem igjen)

Jeg har et fungerende hode, og kunne jobbet, mdm da hadde hjemmekontor vært eneste mulighet., og det er ikke så enkelt å få.

Anonymkode: 18bae...f0b

[AnonymBruker]

99% av de uføre har en restarbeidsevne i en eller annen grad. Ta min bestemor som eksempel. Hun sitter i en rullestol på stuen på sykehjemmet hele dagen. De ansatte gjør så godt de kan, er de heldige er det 5 minutter ledig tid til en prat. Uføre som allikevel sitter i en stol hjemme i stua kunne fint sittet i en stol på sykehjemmet et par timer i uka som selskap for de eldre. Det skulle vært krav om gjennomføring av dette før neste måneds uføretrygd kom på konto. Alle har restarbeidsevne, om det så er så lite som 1% De som ikke har det er 100% invalid. Tenker dette hadde fått mange opp av stolen for å gjøre noe samfunnsnyttig for den trygda de får inn.

Anonymkode: 62f8b...346

[minsinn]

For å bli erklært ufør skal man gjennom et voldsomt "styr" med utredninger hos flere instanser, blant annet for å kartlegge graden av uførhet. Det er ingen som får uføretrygd bare fordi de ikke vil jobbe. Det er dokumentert en form for sykdom hos alle som ikke kan jobbe. Og når vi snakker om uføretrygd, så er det mennesker som ikke KAN jobbe, ikke mennesker som ikke VIL jobbe.

Det er dessverre svært mange som tror at det er mulig å gå til en lege å late som man er syk bare for å få uføretrygd. Det lar seg ikke gjennomføre. En sånn prosess tar for det første over et år, i noen tilfeller flere år, og alle utredninger man skal gjennom er nettopp for å dokumentere at man er for syk til å kunne jobbe. For noen betyr dette også at man blir syk om man forsøker seg i jobb. Den lange prosessen får også mange til å prøve jobb igjen, med resultatet at de bare blir enda sykere. Prosessen er både lang og oppleves slitsomt av den som går gjennom den, og uføretrygden er såpass lav at de fleste får en svært trang økonomi av det.

Det finnes mange sykdommer som kan føre til uførhet, og ingen andre enn de som skal kartlegge din sykdom og din grad av sykdom har noe som helst med. Overse de "kjepphøye" - de bare tror de vet noe om et område de ikke vet noe om. Det er din sykdom, din uførhet og det at du er ufør kan være nettopp årsaken til at du fungere i resten av livet ditt. Når du får spørsmålet om hva du jobber med, så svar at du er ufør med hevet hode. Om de ikke kan akseptere det, så er det deres fordommer som ligger bak, dvs. ikke ditt problem.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ganske mange av disse jobber jo faktisk. 50 000 av dem har gradert uføretrygd og jobber eller studerer deltid, og i tillegg har du alle som "jobber for trygda" i tilrettelagte arbeidsplasser eller skjermede bedrifter. 

Dessuten er 37 % av disse 300 000 over 60 år. 61 % er over 55. Det er ikke som om flertallet er 22 år gamle slabbedasker som ligger hjemme på sofaen og drikker cola mens mor tar klesvasken deres. Flertallet av landets uføre er godt voksne mennesker med et langt arbeidsliv bak seg.

Hvis vi i tillegg ser på hvem de unge uføre er, så utgjør gruppa psykisk utviklingshemmede 16 % mens medfødte misdannelser og kromosomavvik 8,5 %, altså tilsammen 24,5 %. Men de er kanskje bare trygdesvindlere de også? 

 

 

Jeg kan fortelle deg om ett av disse "tvilstilfellene" som du kaller det: min bror. Han er alvorlig psykisk utviklingshemmet med en kognitiv funksjonsevne tilsvarende alder 4-6 år. Han er språkløs, har store bevegelsesproblemer, er nesten blind og har svært alvorlig epilepsi og astma. NAV brukte over fire år på å avgjøre hvorvidt de syntes han trengte uføretrygd eller ikke, og om han i såfall hadde noen restarbeidsevne. 

Anonymkode: 19c42...7b1

Du glemte å ettertrykkelig fremheve de 75,5% av unge uføre som ikke faller under disse kategoriene. Det er jo de som er mest interessante. 

Anonymkode: cf515...e54

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

99% av de uføre har en restarbeidsevne i en eller annen grad. Ta min bestemor som eksempel. Hun sitter i en rullestol på stuen på sykehjemmet hele dagen. De ansatte gjør så godt de kan, er de heldige er det 5 minutter ledig tid til en prat. Uføre som allikevel sitter i en stol hjemme i stua kunne fint sittet i en stol på sykehjemmet et par timer i uka som selskap for de eldre. Det skulle vært krav om gjennomføring av dette før neste måneds uføretrygd kom på konto. Alle har restarbeidsevne, om det så er så lite som 1% De som ikke har det er 100% invalid. Tenker dette hadde fått mange opp av stolen for å gjøre noe samfunnsnyttig for den trygda de får inn.

Anonymkode: 62f8b...346

De aller fleste uføre jeg kjenner utfører faktisk en eller annen form for veldedig arbeid. Det er vanligere enn man skulle tro, men det finnes jo ingen statistikk over akkurat det. Noen er besøksvenner (for eldre, ensomme, flyktninger etc.), andre samler inn matvarer o.l. til de som trender det, mens andre igjen jobber i en veldedig bruktbutikk når helsa tillater det.

Problemet for mange uføre er at det stilles forventninger til at de skal møte opp på gitte tidspunkter, fordi det er slik samfunnet fungerer ellers. Ofte blir man møtt med holdninger av typen "men du har jo all tid i verden, hvorfor kan du ikke møte opp fast på mandager klokka 10?". Da blir terskelen unødvendig høy, fordi de fleste syke ikke kan forutsi hvordan formen vil være på et gitt tidspunkt.

Jeg er ikke ufør, men går på AAP, og jeg ville gjerne besøkt eldre som din bestemor. Problemet i min kommune er at de ikke vil ha noe av det. De mener så bestemt at det de har å tilby holder, og at en slik ordning med besøk vil være mer stressende enn hyggelig for de eldre. Jeg skulle ønske det ble satt igang en nasjonal kampanje, som på sikt gjorde dette mulig over hele landet. Så lenge kommunene hverken kan eller vil bruke ressurser på annet enn det mest grunnleggende innen eldreomsorg, så burde det helt klart bli åpnet for en ordning der uføre/arbeidsledige/syke som har overskudd/ønske kan besøke eldrehjem. Det ville vært vinn-vinn for alle parter. De eldre ville følt seg sett, de uføre ville følt at de bidro og pleierne ville kanskje følt seg bedre også (det er jo en typisk jobb der man alltid føler at tiden ikke strekker til). 

Anonymkode: e60d5...243

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må man respektere andre som tror de er så mye bedre en de uføre? Før man ble ufør, ble man godtatt og respekter. Og bli ufør , er års med utredning fra forskjellige organer. Man blir ikke ufør av og springe til lege 1 gang. Alt må utredes over mange år.

 Etter man ble ufør etter mange års utredning av helseplager fra NAV, så er man plutselig ikke bra nok. Selv om man er den samme personen med sykdom, som da man prøvde seg ut over flere år i jobb. Men til slutt måtte gi opp, for kroppen taklet det ikke.

Hvorfor er du så EPLEKJEKKE mot de som redelig mottar uføretrygd, noen av oss ønsker ikke det livet vi har, men har rett og slett ikke andre muligheter, da helsen har sviktet sterkt. Tror du ikke vi som er syke ønsker og bytte til et friskt normalt liv? Og jo da det ønsker vi. Et liv i smerter  er ikke et normalt liv. Man prøver og lære og leve med det. Hver dag er en kamp.  

Døm ikke en ufør ut i fra vedkommendes liv. Du kjenner ikke til bakgrunnen til at noen er ufør

 

 

 

Anonymkode: 7bed5...adb

Jeg kjenner meg egentlig ikke igjen i det du skriver. Storsamfunnet ser kanskje litt ned på uføre (oftest basert på tanken om at for mange snylter), men jeg har aldri møtt enkeltmennesker som oppfører seg dårlig mot en ufør person fordi vedkommende er ufør. 

Det kan faktisk være flere grunner til at du oppfatter det slik, jeg lister opp noen, kanskje det kan hjelpe:

*Man blir veldig bevisst på at man er ufør, har alle negative ting man har/hørt lest om uføre friskt i minne, og blir derfor overfølsom. Derfor tolker man andres signaler feil, og tror at de har noe imot en fordi man er ufør.

*Man går i forsvarsposisjon hver gang temaet jobb kommer opp, og oppfattes derfor som en mindre hyggelig person. 

*Man er så opphengt i seg selv og sin uførhet, at man snakker veldig mye om sykdommen (noen mennesker blir slik med jobben sin også, og vi vet "alle" hvor kjedelig det kan være å høre noen snakke jobb i evigheter).

*Man har mindre til felles med menneskene rundt seg. Som ufør blir man ofte mer begrenset, og har mindre å fortelle om fra hverdagen. Dette gjør at man kan oppfattes som uinteressant eller rett og slett kjedelig. Det finnes uføre som følger med i samfunnet og kan ha interessante diskusjoner med andre, men det finnes også de som resignerer helt. De er sjelden utenfor huset, de får meg seg lite av hva som skjer rundt om i verden, de leser lite/ser få av de samme TV-seriene som andre. Jeg mener ikke at dette er feil, sykdom arter seg forskjellig for alle, men det kan bli vanskelig å føre en samtale med noen som kun vil/kan snakke om sykdom og husarbeid. 

Anonymkode: e60d5...243