Er det tabu å føle det slik?

[AnonymBruker]

Jeg har vært helt alene med sønnen min i over 17 år. Til neste år flytter han ut for å gå på skole et annet sted. Jeg har ingen familie og har aldri hatt avlastning. Og jeg har også helt frivillig ikke hatt noen menn i mitt liv, da jeg ikke ønsker mange "onkler" til barnet mitt. Jeg har tenkt at det får vente til han blir voksen. Så jeg har kun vært mamma. Og har gjort det jeg kan for å sørge for at han skal få en trygg og god oppvekst. Også økonomisk, selv om det har vært knallhardt å sørge for alt alene. 

 Nå etter 17 år føler jeg meg egentlig ganske sliten.  Min sønn er en helt grei og normal gutt. Men det er ingen takknemmelighet å spore. Noe som man sikkert ikke kan forvente av barna sine.  Nå som han er så stor, så er det som å forsørge en annen voksen på lav inntekt. Og han klager og syter så fort han slår opp øynene om morgenen. Alt jeg gjør er galt i hans øyne. Og han lager drama ut av små filleting slik som at han ikke er fornøyd med pålegget i kjøleskapet, middagen er kjedelig  eller for at jeg ber han om å rydde rommet sitt. Det nytter heller ikke å irettesette han eller å oppdra han. For han tar ikke ting innover seg. Har utviklet seg til å bli en  person som skylder på alle andre. . 

Misforstå meg rett: jeg er glad i sønnen min. Men jeg er nå så utslitt av å bære alt alene at jeg nå i smug virkelig GLEDER meg til han flytter ut. GLEDER meg til å slippe å ha sure folk i hus, GLEDER meg til å ha kjøleskapet i fred, GLEDER meg til mer frihet . Men jeg hører ingen andre snakke om slike ting.  Så er det tabu å si at man føler seg så lei og sliten at man gleder seg til barna flytter ut?  Eller finnes det flere som også har følt på det samme? 

Min sønn er selvfølgelig velkommen til å bo hjemme så lenge det er behov for det. Men må innrømme at jeg krysser alt jeg har for at han kommer inn på den skolen han ønsker seg til. For jeg begynner å bli både sliten og lei. 

 

Anonymkode: 60d57...86f

[AnonymBruker]

Det er kjempegodt å få de ut av huset en stund!!

Det er helt i orden å føle det slik  

Anonymkode: f8740...b68

[AnonymBruker]

Det er helt greit å føle det sånn! Jeg var en motbydelig tennåring. Utaknemmelig, sur osv. Ingenting skulle til før jeg ble vippet over pinnen. Men nå er det helt forandret. Jeg er 25 år, elsker min mor mer en alt, er så takknemlig for alt hun har gjort for meg. Så det er jo mulig at han forandrer seg etter hvert og får opp øynene. 

Anonymkode: af6f9...64e

[AnonymBruker]

Selvsagt er det lov. Jeg gleder meg allerede til min sønn på 15 skal flytte ut når han blir voksen. Du er helt normal 

Anonymkode: be59e...bc9

[Gjest antbug]

De er nok programmert til å bli ufyselige, utakknemlige og krevende i en viss alder. Hvis ikke hadde vi vel aldri greid å gi slipp på dem  

[Lofilteret]

Han vet jo ikke hvordan det er å forsørge et barn alene, så du kan nok ikke forvente noen takknemlighet for det. Og det er jo du som har tatt alle valg fra før han ble unnfanget. Slik som du beskriver han har du kanskje gitt han en for god oppvekst?  

Det er nok helt normalt det som du beskriver.

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt greit å føle det sånn! Jeg var en motbydelig tennåring. Utaknemmelig, sur osv. Ingenting skulle til før jeg ble vippet over pinnen. Men nå er det helt forandret. Jeg er 25 år, elsker min mor mer en alt, er så takknemlig for alt hun har gjort for meg. Så det er jo mulig at han forandrer seg etter hvert og får opp øynene. 

Anonymkode: af6f9...64e

 

Så deilig å høre. At barna får selvinnsikt til slutt. For her i gården dreier livet (til min sønn) seg kun om å skylde på andre. Og i å dramatisere den minste lille flik av irettesettelse.   Også har jeg tenkt at det kanskje har noe med kjønn å gjøre. Men vet at det sikkert er for generaliserende. Og krysser fingrene for at det eksisterer håp for min sønn også   

 

Anonymkode: 60d57...86f

[AnonymBruker]

40 minutter siden, antbug skrev:

De er nok programmert til å bli ufyselige, utakknemlige og krevende i en viss alder. Hvis ikke hadde vi vel aldri greid å gi slipp på dem  

Ha, ha. Jeg tenkte litt på det samme i dag. Var derfor jeg lurte veldig på om jeg var den eneste som følte det slik. Trodde egentlig at jeg skulle få kjeft her inne, for å si at jeg er så og si lei av mitt eget barn. Hadde vært godt med litt avstand snart.

Anonymkode: 60d57...86f

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Betrakteren skrev:

Han vet jo ikke hvordan det er å forsørge et barn alene, så du kan nok ikke forvente noen takknemlighet for det. Og det er jo du som har tatt alle valg fra før han ble unnfanget. Slik som du beskriver han har du kanskje gitt han en for god oppvekst?  

Det er nok helt normalt det som du beskriver.

 

Ja, du har nok rett. Så hender jeg blir sur på meg selv over å ha skapt et egoistisk "monster". For av og til føler jeg at det ikke har vært verdt det. Men på den annen side, så holder han ikke på med narkotika, vill festing, kriminalitet og slike ting. Så bør nok sikkert være takknemmelig. Selv om jeg er utslitt.

Anonymkode: 60d57...86f

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt er det lov. Jeg gleder meg allerede til min sønn på 15 skal flytte ut når han blir voksen. Du er helt normal 

Anonymkode: be59e...bc9

Yess! Enda en  Vel, du har noen flere år enn meg tilbake. Men kan love deg at de årene går fort.

Anonymkode: 60d57...86f

[xinnia]

Du kan med god samvittighet glede deg.. , takknemlighet vil du få i bøtter og spann når han blir voksen om noen år ;-)

 

[Gjest H Smith]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært helt alene med sønnen min i over 17 år. Til neste år flytter han ut for å gå på skole et annet sted. Jeg har ingen familie og har aldri hatt avlastning. Og jeg har også helt frivillig ikke hatt noen menn i mitt liv, da jeg ikke ønsker mange "onkler" til barnet mitt. Jeg har tenkt at det får vente til han blir voksen. Så jeg har kun vært mamma. Og har gjort det jeg kan for å sørge for at han skal få en trygg og god oppvekst. Også økonomisk, selv om det har vært knallhardt å sørge for alt alene. 

 Nå etter 17 år føler jeg meg egentlig ganske sliten.  Min sønn er en helt grei og normal gutt. Men det er ingen takknemmelighet å spore. Noe som man sikkert ikke kan forvente av barna sine.  Nå som han er så stor, så er det som å forsørge en annen voksen på lav inntekt. Og han klager og syter så fort han slår opp øynene om morgenen. Alt jeg gjør er galt i hans øyne. Og han lager drama ut av små filleting slik som at han ikke er fornøyd med pålegget i kjøleskapet, middagen er kjedelig  eller for at jeg ber han om å rydde rommet sitt. Det nytter heller ikke å irettesette han eller å oppdra han. For han tar ikke ting innover seg. Har utviklet seg til å bli en  person som skylder på alle andre. . 

Misforstå meg rett: jeg er glad i sønnen min. Men jeg er nå så utslitt av å bære alt alene at jeg nå i smug virkelig GLEDER meg til han flytter ut. GLEDER meg til å slippe å ha sure folk i hus, GLEDER meg til å ha kjøleskapet i fred, GLEDER meg til mer frihet . Men jeg hører ingen andre snakke om slike ting.  Så er det tabu å si at man føler seg så lei og sliten at man gleder seg til barna flytter ut?  Eller finnes det flere som også har følt på det samme? 

Min sønn er selvfølgelig velkommen til å bo hjemme så lenge det er behov for det. Men må innrømme at jeg krysser alt jeg har for at han kommer inn på den skolen han ønsker seg til. For jeg begynner å bli både sliten og lei. 

 

Anonymkode: 60d57...86f

Husk at man i tenårene ofte tar ut egen frustrasjon på foreldrene. Man er på vei mot voksenverden, men fortsatt usikker på hvem man er, hvor man skal og hvor veien skal gå videre. Jeg var over 25 før jeg greide å takke foreldrene for god, trygg oppvekst. 

Det kan være greit for alle parter at man kutter navlestrengen (flytter ut), men ikke glem at han godt kan være veldig takknemlig innerst inne, men det kan ta noen år å få uttrykt det

Endret 18. september 2016 av H Smith

[AnonymBruker]

Om du ikke hadde forsaket alt for han i oppveksten, men også tatt hensyn til dine behov (for et kjærlighetsliv for eks), og kanskje krevd litt mer selvstendighet av han litt før, så hadde du kanskje hatt mindre negative følelser til han nå? Det kan ta mange år før ungene eventuelt blir takknemlige. Noen blir det aldri, fordi de faktisk ikke hadde noen god oppvekst, selv om kanskje foreldrene ikke ser det selv. Andre ser etterhvert at de hadde en god oppvekst og at foreldrene gjorde sitt beste,

Anonymkode: 572e2...4ab

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør inkludere ham i måltidsplanlegging, lære ham hvor mye mat koster. Lære å føre budsjett. Vis ham hvor mye du står igjen med etter faste trekk. Han tar nok heller ikke skade av en liten jobb hvis det er mulig å få der dere bor. 

Anonymkode: e464d...0f5

[AnonymBruker]

Du gleder deg til å ha kjøleskapet i fred..? Aldri hørt om det før.Han er jo sønnen din, du som valgte å få han og hvis han kun er 17 år og bor hjemme så må han jo såklart få spise fra kjøleskapet.

Anonymkode: f4194...666

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du bør inkludere ham i måltidsplanlegging, lære ham hvor mye mat koster. Lære å føre budsjett. Vis ham hvor mye du står igjen med etter faste trekk. Han tar nok heller ikke skade av en liten jobb hvis det er mulig å få der dere bor. 

Anonymkode: e464d...0f5

Er faktisk der vi er nå Den uken her måtte han planlegge måltid for en uke fremover.  Og han blir i tillegg belønnet hvis han havner under ukesbudsjettet (Han får 1/3 av det som spares på ukesbudsjettet). Vi har planer om å planlegge måltider annenhver uke frem til han flytter. Så i den forbindelse konkurrerer vi om hvem som kommer best ut av det uke for uke. Vi skal også gi karakterer på måltidene, slik at vi ikke risikerer å ha suppe, grøt og nudler hver dag. Han har også en liten jobb. Og jobber de dagene han har kort dag på skolen.

Anonymkode: 60d57...86f

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Er faktisk der vi er nå Den uken her måtte han planlegge måltid for en uke fremover.  Og han blir i tillegg belønnet hvis han havner under ukesbudsjettet (Han får 1/3 av det som spares på ukesbudsjettet). Vi har planer om å planlegge måltider annenhver uke frem til han flytter. Så i den forbindelse konkurrerer vi om hvem som kommer best ut av det uke for uke. Vi skal også gi karakterer på måltidene, slik at vi ikke risikerer å ha suppe, grøt og nudler hver dag. Han har også en liten jobb. Og jobber de dagene han har kort dag på skolen.

Anonymkode: 60d57...86f

Glemte å si at det gjøres bevisst, slik at han ser at han ikke kan tømme kjøleskapet for alt hele tiden. Og slik at han kan se hva ting koster, før han flytter for seg selv.

Anonymkode: 60d57...86f

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du gleder deg til å ha kjøleskapet i fred..? Aldri hørt om det før.Han er jo sønnen din, du som valgte å få han og hvis han kun er 17 år og bor hjemme så må han jo såklart få spise fra kjøleskapet.

Anonymkode: f4194...666

Joda. Men jeg ønsker å spise fra kjøleskapet også. Men det er tomt for alt hver gang jeg skal  ha noe. Fordi han fråtser veldig mye.  Det trenger ikke å være koldtbord med tre retter hver dag, vet du. Også bør man ta hensyn til at det er flere i huset som trenger mat.    

Anonymkode: 60d57...86f

[AnonymBruker]

Det er foreldre som klarer oppdra barn som ikke er på den måten, men det er veldig få av dem. Moren min stod på pinne for mine søsken og skjønte ikke hvorfor de aldri tok noe spesielt hensyn til henne. Men hun sa aldri fra?? Hun ofret og tilbydde seg hele tiden, sa alltid at hun gjorde det med glede osv. Mens egentlig syntes hun det var slitsomt og hun håpte hele tiden at andre skulle legge merke til det og sette pris på henne.

Jeg var såpass smart at jeg, i motsetning til søskene mine, ikke tok penger fra mor, jeg ryddet etter meg når jeg var hjemme og jeg spurte aldri om hjelp med mindre det var ytterst nødvendig.

Poenget er at i de aller fleste tilfeller har man selv oppdradd ungene til å bli sånn. Man gjør det på subtile måter man ikke merker selv og man skjønner ikke hvorfor barna blir sånn. Men om der hadde vært en tredjepart som var flink på å gjenkjenne hva som skjer, så kunne han fortalt i detalj hva foreldrene hadde gjort som hadde gitt et slikt barn

Anonymkode: 443a9...591

[exictence]

Forstår deg godt.

Det er ganske vanlig at tenåringer kan være nokså sutrete hjemme. Når han blir eldre kan han legge dette helt fra seg.