Den ideelle familie - hvor mye er det verdt?

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 2 år sammen med en mann jeg egentlig aldri hadde et følelsesmessig forhold til tidligere. Barnet var selvfølgelig ikke planlagt, og var i utgangspunktet ikke så veldig ønsket av faren. Derfor gikk jeg gjennom det aller meste av graviditet og fødsel alene. Han kom imidlertid på banen etter at sønnen vår ble født. 

 

På det tidspunktet var nettopp dét alt jeg ønsket meg. Og jeg tror at på bakgrunn av det, utviklet jeg en form for følelser for faren til min sønn. Jeg skammet meg over å ha blitt gravid med en jeg egentlig ikke kjente, og følte en enorm lettelse når han endelig brydde seg om oss likevel. Derfor innledet jeg et forhold til han. Det var fint se første 2-3-4 ukene, men så startet helvete. 

Denne mannen var for det første svært kontrollerende, og også sykelig sjalu. Han var ekspert på anklagelser og beskyldninger, og uten at jeg egentlig innså det selv var jeg under hans makt i ganske mange måneder. Jeg var nybakt mamma for første gang, og alt jeg ville var at sønnen min skulle ha en far. Så jeg lot det stå til. Etter 5 måneder grep moren min inn, da det var tydelig at jeg ikke hadde det så bra. Jeg benektet det selvsagt, men jo mer hun la frem om hva som IKKE stemte i dette forholdet, jo mer gikk det opp for meg at dette ikke var riktig. Man skal ikke leve sånn. Man skal ikke være fanget i sin egen leilighet (for den var bare min, og han bodde egentlig hos moren sin). Man skal heller ikke bli nektet å besøke sine foreldre, besteforeldre og venner fordi partneren mener man er utro bare man går ut døra. 

Likevel var det ikke så lett å komme seg ut av. Mest av alt fordi vi hadde et lite barn sammen, og det derfor var bortimot umulig å kutte all kontakt. Det ballet på seg, og han ble mer og mer utagerende. Ikke rent fysisk, men mest i ord. Etterhvert innfant jeg meg bare med at å bli kallet en stygg hore og en udugelig mamma bare var hverdagskost for meg. 

Jeg kom meg ut, ble dratt inn igjen, kom meg ut igjen og ble dratt inn igjen et titalls ganger. Så det vil vel egentlig si at jeg aldri helt har kommet meg ut. 

Jeg faller stadig tilbake på tanken om at vi er en familie. Vi tre sammen. Han er en snill og flink pappa, ikke noe med det. Det er meg han ikke er snill imot.

 

uansett, endskapen på denne balladen er at jeg lyver til familie og venner. Jeg leker sterk og bestemt som har kommet meg unna. Likevel vender jeg tilbake til han. Uten at de vet om det. Jeg vil så gjerne at sønnen min skal ha mammaen og pappaen sin sammen. Det er liksom det ideelle i en familie for meg. Men hvor langt skal man strekke det? Ikke bare har jeg blitt en løgner, men også et nervevrak som må vokte hvert et steg for å ikke tråkke for langt. 

Er den ideelle familien egentlig verdt det? Kommer jeg meg noen sinne ut?  jeg har i dag, som flere ganger før, satt punktum. Sagt at jeg ikke orker mer. Vi kan samarbeidet om barnet, men det er også alt jeg vil ha å gjøre med denne mannen. Denne gangen føler jeg meg ekstra bestemt. Jeg orker ikke, kan ikke og vil ikke lyve mer. Jeg må ut av dette, og denne mannen må på lang avstand fra mitt følelsesmessige liv. 

 

Takk til den som orket å lese dette lange innleggget som sikkert er proppet med skrivefeil. Det er skrevet med tårer og hulk. Litt av lettelse, litt av skam, litt av tomhet men mest av dårlig samvittighet for sønnen vår. 

 

Anonymkode: 6eb51...0ba

[AnonymBruker]

Den ideelle familien består av en sønn som vokser opp med en far som misbruker mor?

Anonymkode: 1b99a...edc

[AnonymBruker]

Det er virkelig ikke verst det for enhver pris! Hadde det vært snakk om at man ønsket å finne tilbake to hverandre fordi det fra starten var kjærlighet, så hadde jeg forstått hvorfor en ønsker å jobbe for at barnet skal ha begge foreldre i samme hjem og jobbe sammen for å ha det bra.

Men dette er ikke tilfelle for deg og denne mannen. Aldri føl noe skyld for at du forlater han. Det virkigste du kan gjøre for ditt barn, er å ha det godt selv. Vit at å være alene er MYE bedre for både deg og barnet. 

Du har vært sterk, veldig sterk, men har satt deg selv på sidelinjen. Og du forener så mye bedre av deg selv. Ta vare på deg selv, kom deg vekk for godt og lev et godt liv! 

Det du lever i er IKKE en ideell familiesituasjon. Overhode! Det ideelle slik jeg ser det er at punktum du nå setter ikke følges av flere punktum og skaper en usikker fortsettelse (altså slik: .... ). 

Stor klem. Tørk tårene og vit at du gjør det riktige og det beste for ditt barn og deg selv. 

Anonymkode: 07a24...7de

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et barn på 2 år sammen med en mann jeg egentlig aldri hadde et følelsesmessig forhold til tidligere. Barnet var selvfølgelig ikke planlagt, og var i utgangspunktet ikke så veldig ønsket av faren. Derfor gikk jeg gjennom det aller meste av graviditet og fødsel alene. Han kom imidlertid på banen etter at sønnen vår ble født. 

 

På det tidspunktet var nettopp dét alt jeg ønsket meg. Og jeg tror at på bakgrunn av det, utviklet jeg en form for følelser for faren til min sønn. Jeg skammet meg over å ha blitt gravid med en jeg egentlig ikke kjente, og følte en enorm lettelse når han endelig brydde seg om oss likevel. Derfor innledet jeg et forhold til han. Det var fint se første 2-3-4 ukene, men så startet helvete. 

Denne mannen var for det første svært kontrollerende, og også sykelig sjalu. Han var ekspert på anklagelser og beskyldninger, og uten at jeg egentlig innså det selv var jeg under hans makt i ganske mange måneder. Jeg var nybakt mamma for første gang, og alt jeg ville var at sønnen min skulle ha en far. Så jeg lot det stå til. Etter 5 måneder grep moren min inn, da det var tydelig at jeg ikke hadde det så bra. Jeg benektet det selvsagt, men jo mer hun la frem om hva som IKKE stemte i dette forholdet, jo mer gikk det opp for meg at dette ikke var riktig. Man skal ikke leve sånn. Man skal ikke være fanget i sin egen leilighet (for den var bare min, og han bodde egentlig hos moren sin). Man skal heller ikke bli nektet å besøke sine foreldre, besteforeldre og venner fordi partneren mener man er utro bare man går ut døra. 

Likevel var det ikke så lett å komme seg ut av. Mest av alt fordi vi hadde et lite barn sammen, og det derfor var bortimot umulig å kutte all kontakt. Det ballet på seg, og han ble mer og mer utagerende. Ikke rent fysisk, men mest i ord. Etterhvert innfant jeg meg bare med at å bli kallet en stygg hore og en udugelig mamma bare var hverdagskost for meg. 

Jeg kom meg ut, ble dratt inn igjen, kom meg ut igjen og ble dratt inn igjen et titalls ganger. Så det vil vel egentlig si at jeg aldri helt har kommet meg ut. 

Jeg faller stadig tilbake på tanken om at vi er en familie. Vi tre sammen. Han er en snill og flink pappa, ikke noe med det. Det er meg han ikke er snill imot.

 

uansett, endskapen på denne balladen er at jeg lyver til familie og venner. Jeg leker sterk og bestemt som har kommet meg unna. Likevel vender jeg tilbake til han. Uten at de vet om det. Jeg vil så gjerne at sønnen min skal ha mammaen og pappaen sin sammen. Det er liksom det ideelle i en familie for meg. Men hvor langt skal man strekke det? Ikke bare har jeg blitt en løgner, men også et nervevrak som må vokte hvert et steg for å ikke tråkke for langt. 

Er den ideelle familien egentlig verdt det? Kommer jeg meg noen sinne ut?  jeg har i dag, som flere ganger før, satt punktum. Sagt at jeg ikke orker mer. Vi kan samarbeidet om barnet, men det er også alt jeg vil ha å gjøre med denne mannen. Denne gangen føler jeg meg ekstra bestemt. Jeg orker ikke, kan ikke og vil ikke lyve mer. Jeg må ut av dette, og denne mannen må på lang avstand fra mitt følelsesmessige liv. 

 

Takk til den som orket å lese dette lange innleggget som sikkert er proppet med skrivefeil. Det er skrevet med tårer og hulk. Litt av lettelse, litt av skam, litt av tomhet men mest av dårlig samvittighet for sønnen vår. 

 

Anonymkode: 6eb51...0ba

Har du fast, 100% jobb og har en "pen" inntekt? 

Eier du egen bolig og har bil?

Anonymkode: fa151...8a4

[AnonymBruker]

Vil du at sønnen din skal vokse opp med og se hvordan hans far behandler kvinner, og selv kan behandle kvinner slik når han blir voksen fordi han tror det er normalt?

Anonymkode: 9862c...385

[AnonymBruker]

Det er ikke noe fasist på hva som er den ideelle familien. Det ideelle er at an har det bra.

Anonymkode: 8f7c6...aaf

[AnonymBruker]

Den ideelle familien vil jeg se som en familie der alle har det bra (sammen med den andre foreldren, eller alene!) og der barnet kommer i første rekke. Altså, dessverre ikke det du har nå. Men det kan du få, om du går fra han.   Dette er selvfølgelig bare min mening, men vil tro mange mener det samme.....?

Anonymkode: d8da8...849

[strawberryjaw]

En situasjon jeg dessverre kan relatere meg til. Derfor vet jeg at dette er vanskelig, men også at det i det lange løp (om man ønsker et lykkelig liv i lengden) ikke har noe annet valg enn å bryte. 

Endret 18. september 2016 av strawberryjaw

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den ideelle familien består av en sønn som vokser opp med en far som misbruker mor?

Anonymkode: 1b99a...edc

Nei, det er jo selvsagt ikke det. Forstår det selv. Jeg tenker mer på ønsket om at sønnen min skal vokse opp sammen med mammaen og pappaen sin, som en familie. 

TS

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er virkelig ikke verst det for enhver pris! Hadde det vært snakk om at man ønsket å finne tilbake to hverandre fordi det fra starten var kjærlighet, så hadde jeg forstått hvorfor en ønsker å jobbe for at barnet skal ha begge foreldre i samme hjem og jobbe sammen for å ha det bra.

Men dette er ikke tilfelle for deg og denne mannen. Aldri føl noe skyld for at du forlater han. Det virkigste du kan gjøre for ditt barn, er å ha det godt selv. Vit at å være alene er MYE bedre for både deg og barnet. 

Du har vært sterk, veldig sterk, men har satt deg selv på sidelinjen. Og du forener så mye bedre av deg selv. Ta vare på deg selv, kom deg vekk for godt og lev et godt liv! 

Det du lever i er IKKE en ideell familiesituasjon. Overhode! Det ideelle slik jeg ser det er at punktum du nå setter ikke følges av flere punktum og skaper en usikker fortsettelse (altså slik: .... ). 

Stor klem. Tørk tårene og vit at du gjør det riktige og det beste for ditt barn og deg selv. 

Anonymkode: 07a24...7de

Takk for fine ord. Jeg vet at du har helt rett.
Jeg og sønnen min har det veldig fint, og aller finest i de periodene hvor jeg hat "klart" å kutte denne mannen ut av livet mitt. Jeg merker jo at jeg får en helt annen livsgnist og er mye roligere i disse periodene. 

Mannen er ekstremt manipulerende, og vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på. Jeg føler meg så hjelpesløs og liten i dette "forholdet". Men nå er det nok!

TS

Anonymkode: 6eb51...0ba

[OPIgirl]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et barn på 2 år sammen med en mann jeg egentlig aldri hadde et følelsesmessig forhold til tidligere. Barnet var selvfølgelig ikke planlagt, og var i utgangspunktet ikke så veldig ønsket av faren. Derfor gikk jeg gjennom det aller meste av graviditet og fødsel alene. Han kom imidlertid på banen etter at sønnen vår ble født. 

 

På det tidspunktet var nettopp dét alt jeg ønsket meg. Og jeg tror at på bakgrunn av det, utviklet jeg en form for følelser for faren til min sønn. Jeg skammet meg over å ha blitt gravid med en jeg egentlig ikke kjente, og følte en enorm lettelse når han endelig brydde seg om oss likevel. Derfor innledet jeg et forhold til han. Det var fint se første 2-3-4 ukene, men så startet helvete. 

Denne mannen var for det første svært kontrollerende, og også sykelig sjalu. Han var ekspert på anklagelser og beskyldninger, og uten at jeg egentlig innså det selv var jeg under hans makt i ganske mange måneder. Jeg var nybakt mamma for første gang, og alt jeg ville var at sønnen min skulle ha en far. Så jeg lot det stå til. Etter 5 måneder grep moren min inn, da det var tydelig at jeg ikke hadde det så bra. Jeg benektet det selvsagt, men jo mer hun la frem om hva som IKKE stemte i dette forholdet, jo mer gikk det opp for meg at dette ikke var riktig. Man skal ikke leve sånn. Man skal ikke være fanget i sin egen leilighet (for den var bare min, og han bodde egentlig hos moren sin). Man skal heller ikke bli nektet å besøke sine foreldre, besteforeldre og venner fordi partneren mener man er utro bare man går ut døra. 

Likevel var det ikke så lett å komme seg ut av. Mest av alt fordi vi hadde et lite barn sammen, og det derfor var bortimot umulig å kutte all kontakt. Det ballet på seg, og han ble mer og mer utagerende. Ikke rent fysisk, men mest i ord. Etterhvert innfant jeg meg bare med at å bli kallet en stygg hore og en udugelig mamma bare var hverdagskost for meg. 

Jeg kom meg ut, ble dratt inn igjen, kom meg ut igjen og ble dratt inn igjen et titalls ganger. Så det vil vel egentlig si at jeg aldri helt har kommet meg ut. 

Jeg faller stadig tilbake på tanken om at vi er en familie. Vi tre sammen. Han er en snill og flink pappa, ikke noe med det. Det er meg han ikke er snill imot.

 

uansett, endskapen på denne balladen er at jeg lyver til familie og venner. Jeg leker sterk og bestemt som har kommet meg unna. Likevel vender jeg tilbake til han. Uten at de vet om det. Jeg vil så gjerne at sønnen min skal ha mammaen og pappaen sin sammen. Det er liksom det ideelle i en familie for meg. Men hvor langt skal man strekke det? Ikke bare har jeg blitt en løgner, men også et nervevrak som må vokte hvert et steg for å ikke tråkke for langt. 

Er den ideelle familien egentlig verdt det? Kommer jeg meg noen sinne ut?  jeg har i dag, som flere ganger før, satt punktum. Sagt at jeg ikke orker mer. Vi kan samarbeidet om barnet, men det er også alt jeg vil ha å gjøre med denne mannen. Denne gangen føler jeg meg ekstra bestemt. Jeg orker ikke, kan ikke og vil ikke lyve mer. Jeg må ut av dette, og denne mannen må på lang avstand fra mitt følelsesmessige liv. 

 

Takk til den som orket å lese dette lange innleggget som sikkert er proppet med skrivefeil. Det er skrevet med tårer og hulk. Litt av lettelse, litt av skam, litt av tomhet men mest av dårlig samvittighet for sønnen vår. 

 

Anonymkode: 6eb51...0ba

Det du beskriver er ikke ideelt i det hele tatt. Ser du ikke det selv? Hadde det vært ideelt, hadde du vært lykkelig og mannen du dessverre har rotet deg bort i hadde behandlet deg pent og med respekt. Håper det ordner seg for deg. Ønsker deg og sønnen din lykke til☺

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du fast, 100% jobb og har en "pen" inntekt? 

Eier du egen bolig og har bil?

Anonymkode: fa151...8a4

Jeg er nyutdannet med fast jobb (80%) nå siden august. Eier ikke egen bolig, bare leier. Men har bil og ellers det aller meste på stell. 

TS

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vil du at sønnen din skal vokse opp med og se hvordan hans far behandler kvinner, og selv kan behandle kvinner slik når han blir voksen fordi han tror det er normalt?

Anonymkode: 9862c...385

Nei  selvsagt ikke. Nå er jo sønnen min 2 år, og derfor tenker jeg at han forstår så mye mer enn det han har gjort tidligere. Min aller største frykt er at min sønn skal ligne faren sin på akkurat dette. 

TS

Anonymkode: 6eb51...0ba

[AnonymBruker]

3 minutter siden, OPIgirl skrev:

Det du beskriver er ikke ideelt i det hele tatt. Ser du ikke det selv? Hadde det vært ideelt, hadde du vært lykkelig og mannen du dessverre har rotet deg bort i hadde behandlet deg pent og med respekt. Håper det ordner seg for deg. Ønsker deg og sønnen din lykke til☺

Jo, det verste av alt er at jeg ser det selv. Jeg bare sitter så dypt i det, og har en lang vei foran meg føler jeg. Tusen takk for lykkeønskinger. 

TS

Anonymkode: 6eb51...0ba

[OPIgirl]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jo, det verste av alt er at jeg ser det selv. Jeg bare sitter så dypt i det, og har en lang vei foran meg føler jeg. Tusen takk for lykkeønskinger. 

TS

Anonymkode: 6eb51...0ba

Huff jeg har vondt av deg. Det værste er at jeg vet hvordan det er å sitte i saksa til en psykopat. For det er det denne mannen er. Sønnen din har ikke godt av å vokse opp med en far som behandler deg så dårlig. Han er for liten til å skjønne noe nå, men en dag vil han merke veldig godt hvordan stemningen er. Unger er veldig vare sånn sett.

I mitt tilfelle endte det med at jeg rømte til en annen kant av landet. Hadde en sønn selv, men han var omtrent voksen på den tiden, så han trengte meg ikke på samme måte som før lenger.

Kanskje du kan kontakte et krisesenter? Ellers så må du legge kortene på bordet for familien din. Du vil trenge all den støtte du kan få fremover. Ellers vet jeg ikke om andre råd å gi deg. Klem 🌷☺

[Hactar]

Du holder sammen med ham for sønnen din sin skyld, men det er nettopp for sønnen din sin skyld at du må gå fra ham. Sønnen din har ikke godt av å være vitne til at far mishandler mor, selv om han er grei mot sønnen. Sønnen din har mye bedre forutsetninger for å få det bra både med deg og far dersom dere ikke bor sammen. Da kan han få oppleve å være med en far som er snill mot ham, uten å måtte føle på noen konflikt når far slem mot mor.

[ViljaH]

Vil du at sønnen din skal lære at slik behandler en mann sin kvinne? At en kvinne er en svak person som går og tar imot ukvemsord uten protest? Hva om sønnen din tat lærdom og etterhvert begynner å behandle deg likedan? Eller sin kjæreste??

Du må komme deg ut for din skyld og barnets skyld. Slutt å lure deg selv, det der blir aldri kjernefamilie uansett.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du utsetter barnet ditt for omsorgssvikt for hver dag du er sammen med denne mannen, og at du trenger hjelp til å komme videre.

Du trenger å jobbe mye med deg selv så du ikke velger denne type menn igjen.

Du er klar over at du lar et barn vokse opp med vold og manipulasjon og ødelegger barndommen fordi du har konstruert denne ideen om "familie"? Som forøvrig bare er en elendig unnskyldning for at du sliter med å ta voksne valg. Slutt å late som om dette handler om at du ønsker det beste for barnet ditt. Dette handler om deg, og dine dysfunksjonelle valg.

Dess fortere du innser det, dess raskere tar du mer fornuftige valg. 

Anonymkode: 940ca...f5c

[AnonymBruker]

Du gjentar at du ser det selv, at dette er feil. Du må ikke tro du er noe sterkere menneske, Selvom du "ser det selv". Du er svak og ynkelig og jeg håper sønnen din ikke vokser opp i en slik "idiell familie" 

Anonymkode: ae388...52f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du gjentar at du ser det selv, at dette er feil. Du må ikke tro du er noe sterkere menneske, Selvom du "ser det selv". Du er svak og ynkelig og jeg håper sønnen din ikke vokser opp i en slik "idiell familie" 

Anonymkode: ae388...52f

Unnskyld meg, men hvor får du det fra at jeg tror jeg er sterk? Det er vel nettopp det stikk motsatte jeg omtaler meg selv som. 

 

Anonymkode: 6eb51...0ba

[AnonymBruker]

7 timer siden, OPIgirl skrev:

Huff jeg har vondt av deg. Det værste er at jeg vet hvordan det er å sitte i saksa til en psykopat. For det er det denne mannen er. Sønnen din har ikke godt av å vokse opp med en far som behandler deg så dårlig. Han er for liten til å skjønne noe nå, men en dag vil han merke veldig godt hvordan stemningen er. Unger er veldig vare sånn sett.

I mitt tilfelle endte det med at jeg rømte til en annen kant av landet. Hadde en sønn selv, men han var omtrent voksen på den tiden, så han trengte meg ikke på samme måte som før lenger.

Kanskje du kan kontakte et krisesenter? Ellers så må du legge kortene på bordet for familien din. Du vil trenge all den støtte du kan få fremover. Ellers vet jeg ikke om andre råd å gi deg. Klem 🌷☺

Ja, de psykopatiske trekkene er ganske tydelige på visse ting. Jeg unner ikke sønnen min dette i det hele tatt. Jeg vil han skal være trygg og ha det fint. Om det betyr at mamma og pappa ikke kan ha noe med hverandre å gjøre... ja da får det bli slik. 

Takk for gode råd! 

TS

7 timer siden, Hactar skrev:

Du holder sammen med ham for sønnen din sin skyld, men det er nettopp for sønnen din sin skyld at du må gå fra ham. Sønnen din har ikke godt av å være vitne til at far mishandler mor, selv om han er grei mot sønnen. Sønnen din har mye bedre forutsetninger for å få det bra både med deg og far dersom dere ikke bor sammen. Da kan han få oppleve å være med en far som er snill mot ham, uten å måtte føle på noen konflikt når far slem mot mor.

Du har helt rett! 

TS

Anonymkode: 6eb51...0ba

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at du utsetter barnet ditt for omsorgssvikt for hver dag du er sammen med denne mannen, og at du trenger hjelp til å komme videre.

Du trenger å jobbe mye med deg selv så du ikke velger denne type menn igjen.

Du er klar over at du lar et barn vokse opp med vold og manipulasjon og ødelegger barndommen fordi du har konstruert denne ideen om "familie"? Som forøvrig bare er en elendig unnskyldning for at du sliter med å ta voksne valg. Slutt å late som om dette handler om at du ønsker det beste for barnet ditt. Dette handler om deg, og dine dysfunksjonelle valg.

Dess fortere du innser det, dess raskere tar du mer fornuftige valg. 

Anonymkode: 940ca...f5c

Ja, jeg tror jeg trenger hjelp. Og det får jeg nok også fra familien min nå når jeg har lagt kortene på bordet.

Det er ikke en unnskyldning. Det er en reell skam jeg bærer på. Selvfølgelig ønsker jeg det beste for barnet mitt!!! Han er det aller, aller viktigste for meg. 

 

TS

Anonymkode: 6eb51...0ba