Er det normalt?

[AnonymBruker]

Mine foreldre var godt voksne da de fikk barn, og nå har alle barna forlatt redet.

Siden før jeg var ti har jeg hatt ansvar og etterhvert som jeg ble eldre er det jeg og søsteren min som har stått for oppdragelse, grensesetting, husarbeid, matlaging osv. Vi har gjort alt for å prøve å holde orden og få det til å gå rundt økonomisk. Vi føler begge at vi har vært foreldrene og prøvd så godt vi kan og oppdra de andre til å bli selvstendige og klare seg selv.

 

for mamma handler kjærlighet kun om ting og om gi ting. I stede for å gi av seg selv og sin egen omsorg.

gråter barnet får det is/godteri ikke trøst. Sånn har det alltid vært.

Mamma elsker å få ting gratis og gribber til seg alt mulig som gis bort på Facebook og finn uten at hun trenger det. Hun fyller opp eget hus og dumper ting rundt på oss barna etter hva hun mener vi trenger.  Sier vi i fra mener hun at vi ikke unner henne ting og tang. Men altså, jeg unner henne alt i hele verden, men hvorfor må hun fylle opp?

Gleden var derfor stor da jeg ble lærling og fikk ekstra cash til å forsørge familien. 

Hun har oppdratt oss med å gi oss dårlig samvitighet hvis vi har tatt valg hun ikke liker.

F.eks var det en film vi ville se sa hun nei helt til vi innfant oss med det og helt til siste liten før hun sa "Ok da".

Fortsatt prøver hun å bruke sine samvitighetstrekk, hersketeknikker og andre ting for å få oppmerksomhet og jeg er så sliten og lei.

samtidig føler jeg meg som en utakknemlig drittunge som ikke setter pris på det hun gjør for oss, men sannheten er at hun har ødelagt så mye. Hun fikk oss til å lyve til barnevernet og truet med at vi kom til å komme i fosterhjem hvis vi sa hvordan ting var til noen.

nå i voksen alder ser jeg jo det at vi levde under omsorgssvikt. Jo da vi hadde stort sett rene klær (vasket de jo selv), vi hadde mat på bordet (selv om vi ofte levde fra hånd til munn), og vi hadde begge foreldrene våre til stede (selv om de ikke levde som et par så var de der, mamma snakket alltid nedlatende om pappa og stakkars oss om vi tok hans parti) I tillegg har huset vært stappfullt og skittent.

På sin måte uten å si det direkte har vi blitt fortalt at "du er ikke god nok, bra nok, ingen vil ha deg, trenger deg og du klarer ingenting."

 

så nå sitter jeg her i en alder av snart 30, med senskader etter barndommen, både leger og psykologer rister på hodet og skjønner ikke hvorfor ingen grep inn. Jeg er så redd for å bli som de med skittent og rotete hus. Ikke minst å ikke være en god nok mor. Samtidig drømmer jeg om å komme meg ut av sykdomsmarerittet så jeg får jobbet.

 

jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, måtte bare få ut litt frustrasjon etter å ha prøvd å snakket med de om å rydde litt i Hagen så det ser litt bedre ut for barnebarna. Huset deres råtnet, Hagen gror igjen og ser ut som en fylling og de gjør ingenting med det:/ 

Anonymkode: 14be5...598

[Gjest Mythic]

Du vet nok veldig godt selv at dette ikke er normalt. Så trist å lese om hvordan barndommen og oppveksten deres ble ødelagt av uegnede foreldre. Jeg håper du får den hjelpen du trenger, så du kan få et godt liv videre