Kjærlighet på villspor

[Gjest gjest1]

Kjærligheten overvinner alt. Gjør den det? Hva om kjærligheten er på villspor?

Hva om du er hetero men en dag oppdager at du forelsker deg i en kvinne? Hva om du møter mannen i ditt liv den dagen han skal til legen og få beskjed om at han skal dø om fire måneder? Hva om du faller for en mann som faller like hardt for deg - men har ei kone og to barn hjemme? Hva om du finner Drømmemannen rett før du skal ut på en ett års reise jorda rundt?

Noen som har opplevd det? At kjærligheten dukker opp på feil måte eller til feil tid? Hva skjer da? Hva skjedde med dere? Overvant kjærligheten alt? Eller sitter du og tenker på hva som kunne skjedd?

[Gjest Ninakanin]

Jeg traff typen min samme dag som jeg traff rock bottom i livet mitt. Jeg hadde hatt et langt fælt år på skolen, alt gikk galt, jeg oppførte meg som en..drit, fikk feil venner og feil type. Dette forholdet var bare rot, og jeg ble så frustrert av alt at jeg gikk ifra alle vennene mine på byen, måtte bare få litt luft. Og PANG, der fant jeg kjærligheten, i en bar jeg aldri hadde vært i før. Vi pratet hele natten, jeg fikk ut all frustrasjon, alle tanker..

Nå har vi vært sammen i over tre år Det passet såååå dårlig, jeg var fremdeles innvolvert med denne drittsekken som det var av og på med, og jeg måtte ta meg tid til å finne meg selv først. Men det ble oss allikevel, og vi har det superbra:)

Han bomma på å treffe dame han også. Han skulle på heisa-tur til syden med kameratene en måned etter han traff meg, hehe, og så skulle han i militæret.

Men kjærligheten overvinner alt!!

[Suzy]

Hva om du faller for en mann som faller like hardt for deg - men har ei kone og to barn hjemme?

Noen som har opplevd det? At kjærligheten dukker opp på feil måte eller til feil tid? Hva skjer da? Hva skjedde med dere? Overvant kjærligheten alt? Eller sitter du og tenker på hva som kunne skjedd?

Jeg opplevde den varianten - og selv om jeg har hatt det tøft tidligere i livet også (levd med psykopat, alkoholiker, aleneforsørger for datter'n osv) så er dette det som har gjort mest inntrykk.

I ettertid så har jeg tenkt at jeg ikke kan forstå hvorfor jeg skulle lære hvor dype følelser kan være, hvor høyt man kan elske et annet menneske for så å få alt revet vekk... Jeg sørget i årevis og er fremdeles ikke ferdig med ham (i hjertet mitt) selv om jeg nå har etablert med lykkelig med en annen.

Kjærligheten overvant ikke - den bare ødela - samtidig som den åpnet en del av meg som kanskje ellers ville forblitt lukket resten av livet. Jeg tror jeg har blitt mer "innholdsrik" som menneske, men også litt tristere på et vis...

I dag forstår jeg veldig mye bedre hvorfor det ble som det ble, men det er fremdeles ingen som har sett på meg som han gjorde; med et blikk som om jeg var en engel på jorden..

[Gjest gjest1]

*gåsehud*

Jeg fikk helt gåsehud av begge historiene! Mon tro hvorfor det er slik at man kjenner det rykker mer i hjerterota når man hører om kjærlighet som møter motstand, enn dønn lykkelig kjærlighet...?

[Suzy]

*gåsehud*

Jeg fikk helt gåsehud av begge historiene! Mon tro hvorfor det er slik at man kjenner det rykker mer i hjerterota når man hører om kjærlighet som møter motstand, enn dønn lykkelig kjærlighet...?

Det er rart det der.. man blir mer rørt av det vonde og vanskelige...

[Gjest Ninakanin]

Det er sant det, man har som oftest også sine egne tunge minner som lurer seg frem og setter tankene i sving.

Men tro meg, greit jeg har ung, men jeg har søren svarte meg bommet godt på mennene før jeg traff kjæresten min.

[Suzy]

Men tro meg, greit jeg har ung, men jeg har søren svarte meg bommet godt på mennene før jeg traff kjæresten min.

I hear you! Har også valgt oppsiktsvekkende dårlige mannfolk før fylte 25...

[Gjest Ninakanin]

Det er så trist når man er 16 år, man har liksom ikke så mye livserfaring, man vet ikke hva man skal se etter og styre unna. Så jeg sløste bort to år på en psykopat som var mildt sagt jævlig til tider..

*grøsse*

Men slikt får man erfaringer av! Som jeg skrev i en annen tråd, om å angre, så er jeg glad for alt som har skjedd meg, fordi det har ført meg dit jeg er i dag, og gjort at jeg har truffet mennesker jeg ellers ikke ville møtt (kjæresten).

Jeg har blitt et sterkere og mer reflektert menneske på grunn av disse idiotene som sa de var glad i meg.

[Blomsterenka]

Vet ikke, men kjenner mange som er venner, etter å ha vært par i mange år.

Tror ikke kjærlighet blir borte, men at den endres, og går over i vennskap, eller bitterhet. Eller litt begge deler, før bitterheten blir borte hvis man har evne til å gå inn i materien og jobbe med seg selv og det som har skjedd, og ikke bare gi den andre skylda for alt som gikk galt. Høres sikkert urimelig ut hvis du har vært sammen med en såkalt psykopat, men siden en psykopat ikke ser seg selv, og ikke har evne til å være empatisk, så kan han jo ikke noe for sin manipulerende oppførsel, og må leve med det, og er litt uforskyldt?

[Gjest Ninakanin]

Ja jeg hadde faktisk veldig vondt av ham da jeg gjorde det slutt. Han gråt faktisk, og sa at "det er ikke mange som er glad i deg, du bør holde deg til meg". Ikke verdens fineste ting å si akkurat, men han tok grundig feil!

Men jo, jeg tenker på det avogtil. Hvordan jeg kunne bryte og komme meg videre, bli fri, ha et fint liv. Mens han derimot alltid vil komme til å gjøre de han elsker vondt.

[teraliten]

Noen som har opplevd det? At kjærligheten dukker opp på feil måte eller til feil tid? Hva skjer da? Hva skjedde med dere? Overvant kjærligheten alt? Eller sitter du og tenker på hva som kunne skjedd?

Jeg traff min største kjærlighet 3 måneder før jeg skulle gifte meg med en annen.....

Jeg giftet meg jeg....mitt livs tabbe

Jeg mistet kontakten med den andre mannen, da han ble forferdelig lei seg og valgte å aldri ta kontakt med meg igjen.

Noen år og en skilsmisse senere traff jeg ham tilfeldigvis igjen på et sted jeg egentlig ikke skulle være den kvelden......

I dag er vi lykkelig gift på 4. året

[girlfriend]

Jeg traff min største kjærlighet 3 måneder før jeg skulle gifte meg med en annen.....

Jeg giftet meg jeg....mitt livs tabbe

Jeg mistet kontakten med den andre mannen, da han ble forferdelig lei seg og valgte å aldri ta kontakt med meg igjen.

Noen år og en skilsmisse senere traff jeg ham tilfeldigvis igjen på et sted jeg egentlig ikke skulle være den kvelden......

I dag er vi lykkelig gift på 4. året

For en fantastisk historie :hjerter2:

[Gjest *Fiona*]

Har møtt en som har en unik virkning ja. Som jeg ikke får ut av systemet. Vi "vet" når det skjer noe med den andre, selv om vi ikke har snakket på ukesvis og vi bor mange mil fra hverandre. Vi bare "vet" liksom.

Nå er den historien så sammensatt at den blir for lang å fortelle - men jeg lærte hva kjærlighet lan være. Og jeg lærte at selv om du finner den, er det slett ikke gitt at du får beholde den.

Imidlertid har jeg også lært at det er mange måter å definere et godt forhold på - og den definisjonen må man lage unik for seg selv, og så finne noen som deler den visjonen.

Tror det kan være vanskelig.

En venninne av meg opplevde at samboeren døde. De var det "perfekte" paret, like forelsket etter 7 år som da de traff hverandre, de var sjelevenner om du vil. Da han døde, tenkte hun selv "det var det".

Fikk nettopp mail hvor hun fortalte at hun er blitt sammen med en fyr som har vært interessert i henne lenge - og for første gang har hun ryddet bort de site bildene av henne og samboeren.

Har vært singel et år, det har vært helt nødvendig for meg, for å bli hel innvendig. Av og til kjennes det ut som om jeg kommer til å være alene for alltid. Men jeg vet at ett år ikke er lang tid, og jeg er bare 29 - så statistikken taler for at jeg ikke KLARER å ende opp alene selv om jeg skulle gå inn for det

Det er jo en trøst. Alt til sin tid...