Kunne du vært venn med en ufør person?

[AnonymBruker]

Rett og slett. Jeg lurer på dette, for hver gang jeg nevner at jeg er ufør, virker det som at folk blir litt skremt og mister interessen. 

Jeg er ganske ung, og håper jeg kan fungere normalt igjen etterhvert, men er ufør nå og kan i grunn ikke noe for det. Prøver å gjøre det beste ut av det og er oppegående rent intellektuelt. Det er ikke sånn at jeg nevner det eller prater masse om det med mindre noen spør, jeg er generelt positiv og de gangene jeg har nevnt det er det fordi de jeg har snakket med har spurt hva jeg jobber med osv. Jeg er ganske direkte og sier det rett ut. De gangene jeg sier rett ut at jeg er ufør når de spør, så trekker de seg liksom tilbake, og tro meg, det er ikke innbilning. Jeg snakker ikke masse om det liksom, og de har virket interessert før temaet kom opp, merker at de liker meg før temaet kommer opp. Men de gangene jeg ikke har orket spørsmål osv rundt det temaet, så har jeg bare sagt at jeg er arbeidsledig og prøver å finne en jobb. Da er det liksom OK... Da fortsetter de å vise interesse. Det er både snakk om folk jeg har hatt en vennskapelig tone med i forskjellige settinger og menn som har vist interesse utover vennskap. Så da lurer jeg på...

Har folk virkelig så mye imot uføre? Er jeg dømt til å være alene resten av livet mitt nå? 

Anonymkode: d4ecc...9e6

[AnonymBruker]

 Jeg vil gjerne være venn med deg!

 

Anonymkode: 35024...86e

[Suma]

Selvfølgelig! Har 3 venner som er uføre ( 2 av de var uføre da vi ble kjent,1 har blitt det i ettertid)

[AnonymBruker]

Det kommer jo ann på hvorfor du er ufør. Mangler du begge armene. Så er det jo ganske tydlig hva som er galt. Men er det fordi det er noe galt oppi hidet ditt. Så blir man jo skeptisk. Kan man være trygg på deg? Hvordan vil du reagere på ting? Osv.

 

Nå vet jo ikke jeg hva som er galt med deg siden du ikke kan jobbe. Om det er noe psykisk eller noe med kroppen. Så vanskelig å si hvordan jeg hadde reagert. Er det ikke veldig synlig. Så ville jeg nok tenkt mitt om hvorfor vi andre skal stå opp om morgenen og jobbe hele dagen for at du skal få slippe.

Anonymkode: 0bf1a...720

[AnonymBruker]

Hvis du ser fysisk frisk ut, siden de spør hva du gjør, så tenker de kanskje at det ligger alvorlig psykisk sykdom bak og dermed viker de tilbake med å spørre noe mer. Vanligvis er jo jobbspørsmål en åpning til flere spørsmål. Men sykdom og særlig i tilfelle mulig psykisk sykdom er jo ikke noe man spør videre om når man ikke kjenner personen. 

Anonymkode: fa481...9a7

[Fiin]

Min aller beste venn er ufør. I tillegg er jeg gift med ham. 

[AnonymBruker]

Spørs litt... Jeg har venner som er uføre, dette er mennesker som er litt eldre og har arbeidet store deler av livet sitt og er uføre på grunn av fysiske årsaker. Har to bekjente som er 50% ufør, den ene på grunn av psykisk sykdom og den andre på grunn av ME. De to siste jeg nevnte er mennesker jeg ikke har så mye til felles med, de er ute og farter når de har fri, med en gang de skal på jobb så begynner de å klage. Altså når du klarer å gå på fottur i Himalaya så burde du da klare to timer på jobb en dag. Så igjen det spørs..

I ditt tilfelle som er jente så tviler jeg på at det er et problem for menn at du er ufør, de pleier ikke å bry seg så lenge du fungerer.

Anonymkode: e02d9...47d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spørs litt... Jeg har venner som er uføre, dette er mennesker som er litt eldre og har arbeidet store deler av livet sitt og er uføre på grunn av fysiske årsaker. Har to bekjente som er 50% ufør, den ene på grunn av psykisk sykdom og den andre på grunn av ME. De to siste jeg nevnte er mennesker jeg ikke har så mye til felles med, de er ute og farter når de har fri, med en gang de skal på jobb så begynner de å klage. Altså når du klarer å gå på fottur i Himalaya så burde du da klare to timer på jobb en dag. Så igjen det spørs..

I ditt tilfelle som er jente så tviler jeg på at det er et problem for menn at du er ufør, de pleier ikke å bry seg så lenge du fungerer.

Anonymkode: e02d9...47d

Har man ME klarer man ikke å gå på fottur til Himalaya. Treffer du hun med ME på hennes dårlige perioder? Du ser henne kanskje i butikken, men ser du henne timen etter, hvor hun ynker seg av smerter? Fordi hun måtte gå i butikken? Ser du at hun nesten besvimer av utmattelse når hun kommer hjem? Nei, tror ikke det....

Anonymkode: 7fc43...7a0

[AnonymBruker]

De blir ikke skremt. De er dømmende og tror deres gode navn og rykte kan bli svertet om de kommer ut at de omgis med uføre. Du vet: vi som er uføre er enten steinhakkende gal eller lat og velter oss i skatten deres.

Velkommen til Norges mest stigmatiserte gruppe dømt til ensomhet på livstid. Litt overdrevent, men vel..grrr!!!!

Anonymkode: 258d5...321

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rett og slett. Jeg lurer på dette, for hver gang jeg nevner at jeg er ufør, virker det som at folk blir litt skremt og mister interessen. 

Jeg er ganske ung, og håper jeg kan fungere normalt igjen etterhvert, men er ufør nå og kan i grunn ikke noe for det. Prøver å gjøre det beste ut av det og er oppegående rent intellektuelt. Det er ikke sånn at jeg nevner det eller prater masse om det med mindre noen spør, jeg er generelt positiv og de gangene jeg har nevnt det er det fordi de jeg har snakket med har spurt hva jeg jobber med osv. Jeg er ganske direkte og sier det rett ut. De gangene jeg sier rett ut at jeg er ufør når de spør, så trekker de seg liksom tilbake, og tro meg, det er ikke innbilning. Jeg snakker ikke masse om det liksom, og de har virket interessert før temaet kom opp, merker at de liker meg før temaet kommer opp. Men de gangene jeg ikke har orket spørsmål osv rundt det temaet, så har jeg bare sagt at jeg er arbeidsledig og prøver å finne en jobb. Da er det liksom OK... Da fortsetter de å vise interesse. Det er både snakk om folk jeg har hatt en vennskapelig tone med i forskjellige settinger og menn som har vist interesse utover vennskap. Så da lurer jeg på...

Har folk virkelig så mye imot uføre? Er jeg dømt til å være alene resten av livet mitt nå? 

Anonymkode: d4ecc...9e6

Jeg tror noen mennesker skygger unna fordi de ikke vet hva de skal si, eller de har fordommer mot uføre.  De som har fordommer fortjener ikke ditt vennskap. Jeg tror ikke du er dømt til å være alene. Kanskje må du bare jobbe hardere enn folk som ikke er uføre for å finne en god match, enten det gjelder vennskap eller eventuelt partner. Urettferdig? Ja. Men når du finner de ekte vennskapene- da er det verdt det! 

For å svare på spørsmålet i overskriften: Så klart jeg kunne ha vært venn med en som er ufør! 

Anonymkode: 13135...f13

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Fiin skrev:

Min aller beste venn er ufør. I tillegg er jeg gift med ham. 

Men det er sikkert en som har jobbet hardt i 40 år  da ?

Anonymkode: c5bf6...d36

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Fiin skrev:

Min aller beste venn er ufør. I tillegg er jeg gift med ham. 

Sammer her. Eh, altså med min bestevenn

Anonymkode: f93e2...8ab

[AnonymBruker]

Det at en person er ufør tilsier jo bare at man ikke kan helt eller delvis være i arbeid. Det i seg selv bør ikke være en faktor for å danne vennskapelige relasjoner. Det gjør nok det for enkelte mennesker, men jeg oppfatter disse som ganske enkle og er vel ikke noen du ønsker å være venn med uansett. 

Det som er av betydning er hvorfor du er ufør. Det er relevant hvordan det innvirker deg, og hva slags innvirkning det har på menneskene rundt deg. Det er flere uføre jeg synes det er givende å være med, men så finnes det jo også flere som jeg ikke ønsker å ha noe med. Mye av dette er jo også personlighetsavhengig. 

På hvilken måte forklarer du det på når folk spør? Dersom du kun sier "jeg er ufør", uten å si noe videre eller kaste noen spørsmål tilbake, kan jeg forstå at det kan være en "samtaledreper". Det er nok mange som ikke vet helt hvordan man skal forholde seg til det, særlig dersom det dreier seg om en usynlig tilstand. Mye av det som er vanlig å snakke med nye mennesker om vil ofte være utelukket eller usikkerhet rundt (eksempelvis aktiviteter ellers og lignende). Man vet ikke helt hva som er greit å spørre om. Dersom jeg hadde vært ufør ville jeg ha brukt litt tid på å forklare hva som ligger i det (dersom det skyldes sensitive opplysninger ville jeg imidlertid ha gjort det på en annen måte). Det å gjøre det så trivielt som mulig vil nok lette samtalen. Dersom du allerede gjør dette synes jeg det heller virker snodig at du merker en så forskjell på dette og å si at man er arbeidsledig og søker jobber. Hvis dette er tilfelle har du nok rett i det du selv antyder. 

Anonymkode: 40346...eb2

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har man ME klarer man ikke å gå på fottur til Himalaya. Treffer du hun med ME på hennes dårlige perioder? Du ser henne kanskje i butikken, men ser du henne timen etter, hvor hun ynker seg av smerter? Fordi hun måtte gå i butikken? Ser du at hun nesten besvimer av utmattelse når hun kommer hjem? Nei, tror ikke det....

Anonymkode: 7fc43...7a0

De dårlige periodene har han på jobb ikke når han har "fri". Merkverdig det at man er frisk nok til å ta en fottur i Himalaya og kan ta en 14 dagers tur til Hellas og legge ut bilder dag for dag når man er på øyhopping, men man orker ikke et par timer på jobb. Og ja, jeg har sett dette mennesket på jobb og i dårlige perioder.  Jeg er og så heldig at jeg får se alle feriebildene på facebook. Så jeg stusser voldsomt på dette mennesket som alltid er dårlig når han er på jobb...

Tviler ikke på at ME er reelt for noen, men det gjelder faen ikke for alle. Mange sniker seg til denne diagnosen, de jeg kjenner som er uføre er faktisk ikke i stand til å reise rundt på denne måten, de orker det rett og slett ikke. Da er det skikkelig rart at en del med ME er i stand til å ta slike strabasiøse turer. Og ja, ofte begynner denne reisinga med en gang de har fått innvilget uføretrygd...

Anonymkode: e02d9...47d

[AnonymBruker]

Altså dette er litt todelt. Jeg har to venner som er ufør, ingen av dem har vært videre arbeidsglade i sitt liv, begge har dratt max ut av det offentlige i årevis før de måtte begynne å jobbe fordi nav satt ned foten.

A har en kronisk sykdom tusenvis av mennesker lever et helt vanlig liv med, også han, men hvorfor si det høyt når man kan få penger av nav... Etter mye om og men er han 50% ufør og jobber 50%, men er fullt i stand til lange ferieturer, fjellklatring, telturer i fjellheimen, jobbe på festivaler, være frivillig i et politisk lag, drive fluefiske og ta småjobber på finn for å spe på inntekten svart. Sånne folk har jeg nada til overs for, han snylter max, men er samboer med en venninne og kan vanskelig støtes ut.

B ble sparket ut i arbeidslivet etter krav fra nav, og kort etter fikk han en alvorlig fysisk sykdom som raskt gjorde han arbeidsufør. Dvs han kunne nok fortsatt en stund i en jobb hvis han hadde hatt en, samt en arbeidsgiver som ville tilrettelegge. Fordi han har levd på sosialpenger ble det selvfølgelig minstesum uføretrygd. Sykdommens art gjør de helt store utskeielsene utelukket, og ikke er det særlig med penger til sprell heller, så han tilbringer nok mye tid alene mens alle andre er på jobb og opptatt med familie og fritidssysler. Det har medført en ting jeg ser igjen hos fler uføre, nemlig et veldig snevert interessefelt og vansker med å finne felles interesser å snakke om. Det blir rett og slett litt lite innspill i samtaler, og jeg merker dessverre at det i økende grad er behov for å være flere til stede om samtalen ikke skal gå i stå. Andre mennesker får input hele dagen fra folk rundt seg, opplever ting, snakker sammen, gjør ting med andre o.l., men han gjør ikke det og det begynner å bli vanskelig. Også fordi han kommer i den samme fellen som mange eldre aleneboende, de snakker om seg, sykdommen sin, lege, medisiner og seg selv igjen. Jeg kommer ikke til å kutte ut en jeg har kjent i tyve år den grunn, og han kommer alltid til å bli innvitert med, men for å være brutalt ærlig så trenger jeg ikke flere av samme slaget i nær krets. 

Så nei jeg har ikke problemer med uføre, men det er ikke sånn at det er en stor positiv faktor om det blir presentert på første møte heller. Jeg ser jo en som er oppegående, og aner ikke om du har als eller er paranoid schizofren, eller om du er noe ala person A over. Men hvorfor i all verden sier du til potensielle venner at du er ufør i første samtalen? Det trenger jo ikke komme før senere, i alle fall ikke når du tror du skal komme deg ut igjen i arbeidslivet. Hva man gjør i hverdagen er gjerne en platform for videre samtale og for å finne fellesnevnere, er det noe du har studert eller har interesse for du kan dra opp i steden? F.eks "jeg har permisjon fra studier i sosialantropologi, så nå driver jeg med strikking, netflix og leser bøker. Har du noen serier å anbefale forresten?" 

Anonymkode: c934d...9de

[MelissaEros]

Jeg kunne være venn med en ufør person. Selvfølgelig!. 

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De dårlige periodene har han på jobb ikke når han har "fri". Merkverdig det at man er frisk nok til å ta en fottur i Himalaya og kan ta en 14 dagers tur til Hellas og legge ut bilder dag for dag når man er på øyhopping, men man orker ikke et par timer på jobb. Og ja, jeg har sett dette mennesket på jobb og i dårlige perioder.  Jeg er og så heldig at jeg får se alle feriebildene på facebook. Så jeg stusser voldsomt på dette mennesket som alltid er dårlig når han er på jobb...

Tviler ikke på at ME er reelt for noen, men det gjelder faen ikke for alle. Mange sniker seg til denne diagnosen, de jeg kjenner som er uføre er faktisk ikke i stand til å reise rundt på denne måten, de orker det rett og slett ikke. Da er det skikkelig rart at en del med ME er i stand til å ta slike strabasiøse turer. Og ja, ofte begynner denne reisinga med en gang de har fått innvilget uføretrygd...

Anonymkode: e02d9...47d

Jeg har faktisk ME. Jeg er så enig i det siste avsnittet ditt. Jeg blir kjenner raseriet begynner å boble inni meg bare jeg tenker på alle de som drar på seg ME uten å ha det. Det er ingen lek for oss som lider i stor grad av denne sykdommen. Når det er sagt er det også vanskelig at det er en usynlig sykdom. Når jeg sminker og kler på meg ser jeg frisk ut som alle andre. Man ser ikke hvilken kamp jeg kjemper for å stable meg på bena igjen, samtidig som jeg må finne en balanse. Selvom du ser meg ute å handler, betyr det ikke at jeg har overskudd til en 100% fulltidsjobb. 

Anonymkode: 41b6e...481

[AnonymBruker]

Jeg har flere venner som er uføre, og er i tillegg forlovet med en som er 100% ufør. Ser ikke problemet.

Anonymkode: 59361...7d5

[AnonymBruker]

Det er ikke sånn at jeg bare sier "jeg er ufør", etterfulgt av total stillhet, hehe.

Sier noe sånt som at "jeg jobber ikke akkurat nå, dessverre, jeg gikk på skole før, men ble plutselig slått ut av ME, synes i grunn det er veldig kjipt, men prøver å gjøre det beste ut av det og sette pris på de gode stundene, så håper jeg at jeg får mer energi til å fungere 100% igjen og jobbe med det jeg egentlig ønsker etterhvert". 

Sier det ikke nøyaktig sånn da, men noe i den retningen... Kanskje ikke det smarteste å si, men vet ikke helt hva annet jeg kan si, vil ikke akkurat ljuge, og klarer ikke heller, har en mental sperre mot å ljuge.

Jeg sier det ikke med mindre de spør meg direkte. Det er ikke nødvendigvis på første møte med noen at jeg forteller dette og at dette skjer.

Jeg furter ikke over det heller, har ganske mye selvironi og har tenkt på at det kanskje kan være derfor. Kanskje de ikke tror på at jeg faktisk er syk.. Men jeg er jo ikke overdrevent selvironisk heller, ler det ikke bare helt vekk.. Samtalen går over i noe annet etter å ha vært innom temaet, men selv om samtalen fortsetter, så virker det som at de mister interessen.

Takk for svarene:) Kanskje det finnes noen som vil være venn med meg også ett eller annet sted 

ts

Anonymkode: d4ecc...9e6

[AnonymBruker]

Hei ts

En av mine venninner er 60 % ufør. Hun har en kronisk sykdom som gjør at hun ikke har kapasitet til å gå i full jobb slik som oss andre som er helt friske.

Jeg kunne aldri i verden funnet på å ikke være venninne med henne pga. at hun har en sykdom. Hun er like mye verd som alle andre. Det er du også  Så selvfølgelig kan man være venn med noen som har en kronisk sykdom.

 

Anonymkode: b1783...bd8