Mannen takler trass dårlig

[AnonymBruker]

Jeg synes mannen min er så mye dårligere enn meg på å håndtere fireåringen vår. Gutten vår er en veldig viljesterk type, og det kan lett oppstå trassituasjoner (mye hyl og skrik og alt går i vranglås) hvis man ikke hele tiden passer på å gjøre alt helt rett. Med "helt rett" mener jeg å bestandig forberede godt på det som skal skje, at man aldri, ALDRI må miste tålmodigheten og bli sinna hvis gutten begynner å trasse (blir man sinna selv, eskalerer anfallet virkelig til uante høyder), avledning før ting rekker å bli til et problem osv osv.

Jeg har forklart mannen min alle disse små "triksene" utallige ganger, og han gjør vel noe av det også, men han gjør det helt tydelig ikke like bra som meg... (Og han har generelt kort lunte og blir fort utålmodig og irritert på gutten) Resultatet blir at situasjoner der mannen har ansvar (legging, levering i barnehagen osv osv) veldig mye oftere eskalerer til heftige trassutbrudd og et barn fullstendig i vranglås, enn hva det gjør når jeg har ansvar. Jeg blir så sliten og fortvilet av dette, og jeg får vondt av gutten vår, som jeg føler oftere ender i krampegråt enn hva som strengt tatt hadde vært nødvendig (siden jeg vet at disse situasjonene antakelig/som oftest ikke hadde oppstått dersom det var jeg som hadde håndtert ham). Men jeg kan ikke bare "gi etter" heller, for at hverdagen skal gå opp, er jeg avhengig av at mannen tar sin tørn med legging, levering, henting og alle andre situasjoner der han må håndtere sønnen vår alene.

For et års tid siden sendte jeg mannen på et icdp-kurs (der man lærer om barneoppdragelse) i regi av helsestasjonen. Håpet at han der skulle lære litt mer om hvordan det er lurt å håndtere barn i denne alderen. Men synes vel egentlig ikke at det hjalp noe særlig... Noen som har noen tips? Hvordan i all verden kan jeg forsøke å hjelpe mannen min til å bli bedre til å takle fireåringen? Og hvor skadelig er det for fireåringen at han så ofte ender i heftige sinneutbrudd sammen med pappaen sin? 

Anonymkode: ef1a0...009

[Gjest Magnifiq]

Tviler på at det er sunt for ungen at dere alltid går på nåler rundt han.

Det er ikke farlig at han opplever å få "trass"anfall.

Må være slitsomt for mannen din å være sammen med en som alltid er så myr bedre (i egne øyne).

Endret 13. september 2016 av Magnifiq

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Magnifiq skrev:

Tviler på at det er sunt for ungen at dere alltid går på nåler rundt han.

Det er ikke farlig at han opplever å få "trass"anfall.

Må være slitsomt for mannen din å være sammen med en som alltid er så myr bedre (i egne øyne).

Sier ikke at jeg er så mye bedre enn han generelt, men når det gjelder det å håndtere trass er jeg jo åpenbart bedre. Eksempel: Vi legger omtrent annenhver dag, og de gangene jeg legger går det som oftest alltid veldig greit. Kanskje en av ti ganger blir det antydning til en episode med hyl og skrik, men jeg får så og si alltid roet det ned igjen før det eskalerer. Når mannen min legger, oppstår det omtrent annenhver gang heftige trassanfall som ender med at sønnen min blir liggende i krampegråt på gulvet, nekter å ta på pysj, nekter å pusse tenner osv. 

Akkurat samme er tilfelle i forbindelse med henting/levering i barnehagen. Jeg opplever en gang i blant at disse situasjonene ender i massiv melt down. Mannen min opplever det veldig ofte (jeg vet det fordi han da som oftest ringer meg mens det står på og ber om hjelp til å få sønnen vår ut av det.)

Anonymkode: ef1a0...009

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som dere begge trenger å se litt på hvordan dere oppdrar barnet deres. En fireåring "trasser" ikke, men kan ha sterke følelser i visse situasjoner. Da gjelder det å hjelpe ham å kjenne igjen og takle følelsene sine. Det hjelper lite å trippe rundt og for enhver pris unngå utbrudd, men det er heller ingen vits å bli sint tilbake.

Høres jo helt sprøtt ut at du har "sendt" mannen din på kurs.  

Anonymkode: bd18e...14d

[AnonymBruker]

Sjekk om det finnes pmto-kurs i nærheten og fullfør kurset sammen. Bli enige om hvordan dere skal håndtere ulike situasjoner og hjelp hverandre å gjøre mest mulig likt. 

Dere skal oppdra barnet sammen, og bør ha en felles forståelse av forventninger, metoder og teknikker. Å ha deltatt på et kurs sammen gir dere en felles plattform som vil gjøre det enklere å jobbe sammen mot felles mål.

Jeg har selv fullført pmto-kurs, og til tross for at jeg hadde relativt grei kontroll på mitt eksplosive, emosjonstyrte og krevende barn, har jeg sett stor fremgang i positiv retning for oss begge i etterkant. 

Anonymkode: d712c...399

[Gjest NotNaomi]

En må aldri,ALDRI miste tålmodigheten ? Ja,den var god. Skal like å se den forelder som aldri mister tålmodigheten!

Og hva mener du med å bestandig forberede godt på det som skal skje ? Det er helt ok å fortelle om planer,men barn har ikke vondt av å få klare beskjeder heller,for det kan faktisk være trygt. Jeg vet ikke hva du mener med å forberede godt.

Du må jo bare godta at mannen din er forskjellig fra deg,og nei,det skader ikke ungen. Hvorfor skulle det ? Faren bruker ikke vold eller stygge ord osv ? I såfall så er det skadelig,ikke ellers.

Det kan faktisk være mulig at sønnen deres reagerer sånn ovenfor faren fordi du er ekstremt tålmodig,og sønnen forventer det samme fra faren,og ikke at det nødvendigvis er det at han gjør feil (faren altså ). Du må ikke forvente at faren er perfekt,og husk at ingen foreldre er,ikke du heller. Du sendte faren på kurs ? Jaja,du høres rimelig belærende og bossy ut,men jeg tar høyde for at du formulerer deg misvisende. Har ingen råd annet enn at du også bør lytte til faren,for mulig han har et poeng eller to han også.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes mannen min er så mye dårligere enn meg på å håndtere fireåringen vår. Gutten vår er en veldig viljesterk type, og det kan lett oppstå trassituasjoner (mye hyl og skrik og alt går i vranglås) hvis man ikke hele tiden passer på å gjøre alt helt rett. Med "helt rett" mener jeg å bestandig forberede godt på det som skal skje, at man aldri, ALDRI må miste tålmodigheten og bli sinna hvis gutten begynner å trasse (blir man sinna selv, eskalerer anfallet virkelig til uante høyder), avledning før ting rekker å bli til et problem osv osv.

Jeg har forklart mannen min alle disse små "triksene" utallige ganger, og han gjør vel noe av det også, men han gjør det helt tydelig ikke like bra som meg... (Og han har generelt kort lunte og blir fort utålmodig og irritert på gutten) Resultatet blir at situasjoner der mannen har ansvar (legging, levering i barnehagen osv osv) veldig mye oftere eskalerer til heftige trassutbrudd og et barn fullstendig i vranglås, enn hva det gjør når jeg har ansvar. Jeg blir så sliten og fortvilet av dette, og jeg får vondt av gutten vår, som jeg føler oftere ender i krampegråt enn hva som strengt tatt hadde vært nødvendig (siden jeg vet at disse situasjonene antakelig/som oftest ikke hadde oppstått dersom det var jeg som hadde håndtert ham). Men jeg kan ikke bare "gi etter" heller, for at hverdagen skal gå opp, er jeg avhengig av at mannen tar sin tørn med legging, levering, henting og alle andre situasjoner der han må håndtere sønnen vår alene.

For et års tid siden sendte jeg mannen på et icdp-kurs (der man lærer om barneoppdragelse) i regi av helsestasjonen. Håpet at han der skulle lære litt mer om hvordan det er lurt å håndtere barn i denne alderen. Men synes vel egentlig ikke at det hjalp noe særlig... Noen som har noen tips? Hvordan i all verden kan jeg forsøke å hjelpe mannen min til å bli bedre til å takle fireåringen? Og hvor skadelig er det for fireåringen at han så ofte ender i heftige sinneutbrudd sammen med pappaen sin? 

Anonymkode: ef1a0...009

Har på følelsen at det er du, med din måte å behandle gutten på, som er årsak til oppførselen hans. Tror kanskje det er du som burde vært på et kurs.

Anonymkode: 78308...43f

[AnonymBruker]

Hva synes mannen din da? Er det ikke grusomt slitsomt for ham? Kanskje han syns det er mer slitsomt (eller helt umulig) å alltid forebygge, avlede, beholde roen, derfor velger han det vekk?

Du sier du syns det er slitsomt, og at det må være forferdelig for barnet. Men jeg savner omtanke for mannen opp i dette?

Vi har et sånt barn som har/hadde daglige sammenbrudd og voldsom utagering mot oss. Vi samarbeider om dette. Den ene tar over når den andre mister roen. Vi roser hverandre når episoder takles bra, og trøster hverandre når det det har gått dårlig. Vi har godtatt at sånn er barnet vårt, vi gjør vårt beste begge to. Det har blitt mye bedre. Det er selvfølgelig slitsomt for barnet, men hvorfor tror du det er skadelig? Det mest skadelidende i det du beskriver er for familien og for parforholdet. Barnet trenger hjelp til å få hevet frustrasjonsterskelen sin, og til å agere mer hensiktsmessig (ikke slå, ikke brøle, få stoppet slike utbrudd selv i startgropen).

Merker jeg syns veldig synd på mannen din, han klarer ikke å unngå utbrudd, og får bare høre at han gjør feil og ikke er flink nok og til og med potensielt skadelig for barnet. Ingen ting er så slitsom som et utagerende barn når det er ditt eget og det er deg sinnet retter seg mot. Det eneste måtte være å gå på nåler (vi har prøvd det også), alltid være i forkant, alltid være redd for at et utbrudd skal skje, forebygge og avlede og dille og dulle.  For meg var det nesten verre, og barnet ble et troll, hun bestemte til slutt alt: Hvordan jeg skulle gå, stå og snakke, hvis ikke...! Ikke hjalp det i lengden heller, tilslutt trår man feil (bokstavelig talt). Så dempe utbrudd og overse det vi kan, er vår strategi nå. VÅR, ikke min.  

Anonymkode: de5f9...04c

[Gjest Magnifiq]

Du tror ikke det er pga du hele tiden går på nåler rundt han, og gjør alt for å unngå at han skal få "trass". At han da selvsagt slår seg vrang når noen gjør noe på en annen måte enn det han vil. Siden han jo er vant til at du hele tiden gjør alt for å unngå trass..

 

[Mousj]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes mannen min er så mye dårligere enn meg på å håndtere fireåringen vår. Gutten vår er en veldig viljesterk type, og det kan lett oppstå trassituasjoner (mye hyl og skrik og alt går i vranglås) hvis man ikke hele tiden passer på å gjøre alt helt rett. Med "helt rett" mener jeg å bestandig forberede godt på det som skal skje, at man aldri, ALDRI må miste tålmodigheten og bli sinna hvis gutten begynner å trasse (blir man sinna selv, eskalerer anfallet virkelig til uante høyder), avledning før ting rekker å bli til et problem osv osv.

Jeg har forklart mannen min alle disse små "triksene" utallige ganger, og han gjør vel noe av det også, men han gjør det helt tydelig ikke like bra som meg... (Og han har generelt kort lunte og blir fort utålmodig og irritert på gutten) Resultatet blir at situasjoner der mannen har ansvar (legging, levering i barnehagen osv osv) veldig mye oftere eskalerer til heftige trassutbrudd og et barn fullstendig i vranglås, enn hva det gjør når jeg har ansvar. Jeg blir så sliten og fortvilet av dette, og jeg får vondt av gutten vår, som jeg føler oftere ender i krampegråt enn hva som strengt tatt hadde vært nødvendig (siden jeg vet at disse situasjonene antakelig/som oftest ikke hadde oppstått dersom det var jeg som hadde håndtert ham). Men jeg kan ikke bare "gi etter" heller, for at hverdagen skal gå opp, er jeg avhengig av at mannen tar sin tørn med legging, levering, henting og alle andre situasjoner der han må håndtere sønnen vår alene.

For et års tid siden sendte jeg mannen på et icdp-kurs (der man lærer om barneoppdragelse) i regi av helsestasjonen. Håpet at han der skulle lære litt mer om hvordan det er lurt å håndtere barn i denne alderen. Men synes vel egentlig ikke at det hjalp noe særlig... Noen som har noen tips? Hvordan i all verden kan jeg forsøke å hjelpe mannen min til å bli bedre til å takle fireåringen? Og hvor skadelig er det for fireåringen at han så ofte ender i heftige sinneutbrudd sammen med pappaen sin? 

Anonymkode: ef1a0...009

Jeg tenker at det kanskje kan bli for mye av det gode også. Hvis alle situasjoner tilpasses at gutten ikke skal møte motstand eller rette seg etter intruksjoner som er gitt av voksen, selv om det ikke passer ham, så vil nok denne trassalderen vare ganske lenge. Han vil også få utfordringer i å samhandle med andre. Jeg tror du må la dem finne ut av dette selv, uten at du griper inn og korrigerer hele tiden. Det er klart at gutten hyler dersom det resulterer i at mor overtar. At far ringer deg fra barnehagen fordi barnet slår seg vrang, viser at han føler seg usikker i situasjonen og er vant til at du sitter på fasiten. Han har helt sikkert mye å gå på om han hele tiden er ubehersket, men barnet må også lære seg hvem som bestemmer. Han skriker seg neppe ihjel, og det er godt mulig at de vil få det bedre til om du tar deg en tur ut, og ikke komer tilbake før etter legging. Ikke bare en gang men mange ganger. Det var neppe det rådet du ville ha, men når sjefen i huset er fireåringen, så må det av og til litt bestemthet til.

[Hactar]

Hvorfor er du så redd for at gutten skal bli sint? Følelser er ikke farlig. Han tar ikke skade av å rase fra seg, men han kan trenge hjelp til å lære seg å komme gjennom sinnet. Slik det er nå, har han aldri lært seg å regulere sinnet sitt, fordi du tripper rundt ham og gjør "alt helt rett" for å forebygge raseri og far føler seg maktesløs og ringer deg om noe oppstår.

Gutten må lære at det å bli sint er helt greit, han kommer gjennom det og mamma og pappa tåler det. Til nå har han lært at hvis ting ikke går helt som han hadde forestilt seg, raser verden sammen, og mamma og pappa blir stressa og gjør alt for å få ham blid igjen. Resultatet er at sinnet har eskalert, og du nå har en fireåring som bryter sammen i krampegråt om leggingen ikke blir gjort helt riktig. Ved å jobbe så hardt for å unngå å trigge sinnet til sønnen din, har du latt ham lære at sinnet hans er en farlig ting han ikke har makt over. Du legger her til rette for at sønnen din opplever kontrolltap for hver minste bagatell, og ikke lærer å bli trygg i situasjoner som ikke blir helt som forventet.

En fireåring kan selvsagt reagere sterkt på små skuffelser, men om de voksne viser at de aksepterer reaksjonen uten å la seg true til å "rette opp" skuffelsen, vil gutten lære at det går fint å bli litt skuffet. Han ble fryktelig sint for at ting ikke ble akkurat som han ville, men det gikk over og ingen mistet fatningen. Etterhvert vil han lære seg å møte disse små skuffelsene uten at det fører til raserianfall.

[AnonymBruker]

Med din fremgangsmåte Ts på oppdragelse tror jeg dette stakkars barnet kommer til å slite mye s voksen, når han må vokse opp med å fortrenge følelser og aldri får lære seg å uttrykke alle sine følelser - selv sinne og frustrasjon. 

Anonymkode: 8c267...8bb

[Tatja]

Syns Ts får mye ufortjent kritikk her. Det ER viktig å håndtere trass på riktig måte. Det er forskjell på voksen og barn, den voksne må forholde seg rolig som en HOVEDREGEL. I alle familier skjer det overtramp fra hovedregelen, men det må ikke bli en regel at den voksne eskalerer til han er på barnets nivå. Å unngå situasjoner hvor man vet trass fra oppstå, er klokt av ts. Da er dette med å forberede og avlede barnet viktige virkemidler. 

 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Tatja skrev:

Syns Ts får mye ufortjent kritikk her. Det ER viktig å håndtere trass på riktig måte. Det er forskjell på voksen og barn, den voksne må forholde seg rolig som en HOVEDREGEL. I alle familier skjer det overtramp fra hovedregelen, men det må ikke bli en regel at den voksne eskalerer til han er på barnets nivå. Å unngå situasjoner hvor man vet trass fra oppstå, er klokt av ts. Da er dette med å forberede og avlede barnet viktige virkemidler. 

 

Enig i det, men TS skriver som om mannens adferd er hovedproblemet og det eneste problemet. Hadde bare ikke mannen gjort feil, hadde det aldri skjedd. Det må da være ille nok at barnet signaliserer med krampegråt at han er dum og håpløs og gjør alt feil, om ikke kona er hjertens enig?
Og vår personlige erfaring er at alt ikke kan forberedes og forebygges vekk. Legging for eksempel. Da er barnet trøtt. Og spising, da er barnet sultent. Man kan ikke unngå leggesituasjonen, og kanskje far ikke klarer å avlede (han ringer TS når det går skeis). Kanskje det som er feil for barnet er at det er far (og ikke mor?), uansett hva han gjør? Jeg har ringt manne min mang en gang, for å få litt støtte og trøst der jeg står i situasjonen eller etterpå. Da trenger jeg å trygges på at jeg er en god mor, og at det er menneskelig å feile. Jeg tror TS må forstå mer hvordan mannen har det. De tilfellene der det går bra, hvorfor gikk det bra? De tilfellene der det gikk skeis, hvorfor?

 

Anonymkode: de5f9...04c

[Cesil]

Her er det omvendt. Mannen er veeeldig tålmodig. Min lunte er adskillig kortere og jeg finner meg ikke i så mye tull som jeg synes mannen min ofte gjør. Men hans måte å oppdra på er jo ikke noe mer rett i min måte. Jeg er overrasket over at du faktisk har sendt mannen din på kurs, kun fordi han reagerer på trass på en annerledes måte enn deg.

Jeg tror ikke det er sunt at barn ser at mamma og pappa aldri mister tålmodigheten. Selvsagt mister man tålmodigheten! Bare ift. egne barn, ift. andre voksne, ift. sinker i trafikken osv. Hvorfor skal barna skånes for å se at strikken faktisk ikke kan tøyes i det uendelige? Og de færreste barn har godt av å alltid forberedes på hva som skal skje. For det er faktisk ikke slik livet er, alt kan ikke planlegges eller forutsees.

Mine barn har trasset sin del de også, spesielt vårt yngste barn. Hun er typen som går helt i vranglås. Her om dagen ville hun f.eks ha et Barbie-blad da vi var på butikken. Jeg sa nei og hun begynte å vræle. Jeg ga henne én sjanse til å oppføre seg, hvis ikke dro vi rett hjem. Hun fortsatte å hyle, jeg bar henne i bilen, nærmest knakk henne på på plass i bilstolen og kjørte hjem. Hun vrælte hele veien hjem, sparket i seteryggen og var totalt ute av seg. Og hva så? Skulle jeg latt henne få bladet, bare for å unngå raserianfallet? Da vi kom hjem fortsatte hun å hyle. Jeg prøvde å snakke med henne flere ganger og forklare hvorfor vi måtte dra hjem, men hun forsatte å vræle. Enden på visa ble at jeg mistet tålmodigheten, tok henne under armen, bar henne inn på rommet og sa, rimelig strengft, at hun kunne komme ut når hun hadde roet seg. Det tok fem minutter, så kom hun ut. Fortsatt litt fornærma, men uten å hyle.

Jeg skjønner ikke hvorfor du er så redd for at gutten din skal bli sint? Jeg tror nesten det er verre for gutten din at du er bowlingmamma og gjør alt for at han ikke skal bli opprørt og dermed få raseriutbrudd, enn at pappan faktisk tar kampen.

[AnonymBruker]

Jeg så en treåring som fikk et full blown trassanfall i køen på en restaurant på en flyplass her om dagen. Det var et eller annet han ville ha, som moren sa nei til. Da la han seg ned på bakken og skrek av raseri, vred seg og gråt, foran masse folk. Det varte i flere minutter. Og moren gjorde det helt rette; hun beholdt roen, hun ga ikke etter, hun ble ikke sint. Hun tålte følelsene. Og ungen lærte en viktig lekse. Det hjelper ikke å trasse og skrike for å få det som du vil. Du får ikke alt du vil ha her i verden. Det finnes noe som heter grenser. Og moren din tåler at du blir sint. Sånn er livet.

jeg tror ts burde gå på kurs, ikke faren. Som noen skriver, så er det ikke bra å gå på nåler for å unngå sinne. Ungen bør lære å takle både sinne, sorg, angst og glede. Men man kan trygge ungen i situasjonen, beholde roen, vise at man er der uansett. Men også sette grenser. Trassanfall skal ikke bli et maktmiddel ungen kan bruke for å få i gjennom viljen sin. Hvis han lærer at det ikke fører noe sted, så vil også anfallene bli færre.

Anonymkode: e713b...d4f

[Hactar]

5 timer siden, Tatja skrev:

Syns Ts får mye ufortjent kritikk her. Det ER viktig å håndtere trass på riktig måte. Det er forskjell på voksen og barn, den voksne må forholde seg rolig som en HOVEDREGEL. I alle familier skjer det overtramp fra hovedregelen, men det må ikke bli en regel at den voksne eskalerer til han er på barnets nivå. Å unngå situasjoner hvor man vet trass fra oppstå, er klokt av ts. Da er dette med å forberede og avlede barnet viktige virkemidler. 

 

Ja, man bør i hovedsak forholde seg rolig. Problemet her er at mor heller ikke forholder seg rolig. Hun er så redd for disse sinneutbruddene at hun stresser med å gjøre alt helt rett i enhver situasjon. Verden er ikke alltid "helt rett", og en fireåring er gammel nok til å begynne å lære å takle dette uten å bryte sammen i krampegråt.

Min ettåring kan skrike seg fullstendig bort dersom jeg er så frekk å tilby ham noe han ikke har smakt før. Eller gir ham også en skje mens jeg mater ham når han ikke ville spise selv. Eller setter ny tut på drikkeflaska. Han er i det hele tatt en konservativ type som ikke er så veldig åpen for forslag.

Klart man lærer seg noen triks, men den viktigste jobben jeg gjør er å hjelpe ham gjennom raseriet, og prøve igjen siden, selv om jeg risikerer nytt raserianfall. Etter å ha klikket i vinkel noen ganger, lærer han seg nemlig å takle disse situasjonene med noe mer fatning. Han lærer også at selv om han mister kontrollen i et altoppslukende raseri, så har jeg kontroll og kan hjelpe ham.

Jeg sier ikke man skal gå inn for å trigge trassanfall, men man bør heller ikke sette himmel og jord i bevegelse for å unngå dem.

[AnonymBruker]

For å være ærlig tror jeg din måte å håndtere gutten på kan være skadelig på sikt. Hvis du hele tiden er føre var og unngår situasjoner og driver med avledningsmanøver hver gang gutten gjør som barn gjør i den alderen, prøver grenser, så får han jo ikke testet ut hverken grenser eller følelser.
Det er normalt at barn trosser i den alderen, det heter ikke trassalder for ingen ting. 

La meg si det slik, jeg kjenner et par, hvor faren var den tålmodige, han syntes det var unødvendig med bråk når kona tok kampene med ungene. Han brukte en metode han syntes fungerte veldig fint, han byttehandlet med dem. Hvis dere gjør som jeg sier nå, så får dere is etterpå. Eller går på kino i morgen osv.

Han var så lei av kona som han følte tok disse kampene og det ble mye bråk ut av det, for ungene tok også kampene...
Det hun gjorde var å oppdra ungene. Hva han gjorde er usikkert.

Ungene er i dag voksne, de har fremdeles stor respekt for sin mamma, men pappaen, ingen tar ham på alvor. Det kom en dag hvor bytte handelen hans ikke fungerte lenger, men det var for sent å sette ned foten,

Det er ikke sikkert at din manns måte er riktig, og det er mulig han har for kort lunte, men jeg er ikke overbevist om at din måte er riktigere. Du kan ikke undergrave sinnet til sønnen din, det er ikke farlig at han ligger og skriker i sinne. Det er en del av det å lære og kjenne egne følelser på godt og vondt.

Du har en veldig ovenifra og ned holdning ovenfor mannen din, og du er så sikker på at du har rett. Det er ikke bra for ekteskapet. Hadde jeg vært mannen din, hadde det vært flere en sønnen i familien jeg hadde mistet tålmodigheten med.

Anonymkode: 29ca7...750