1. klassing og klassekamerater

[AnonymBruker]

På skolen har man en policy om at alle skal være greie med hverandre, ingen skal stå utenfor og om man ser noen gå alene skal man invitere dem med i leken: De har til og med opprettet en vennskapsbenk...

men jeg opplever at datteren min som har begynt i 1. ikke har det så bra.
Hun gikk i barnehage med et par andre som går i en annen klasse, så hun trekker mot de i friminutter og på SFO, men av og til er jo de opptatt eller syke og.. også er det jo viktig at hun får venner i klassen sin...

problemet er bare at de andre i klassen gikk i samme barnehage og allerede har knyttet bånd, og da er det ikke bare bare å komme inn i den gjengen virker det som.
Jeg har sett når jeg har levert henne om morgenen at hun har gått bort til noen og spurt om de ville leke, så har de sagt at de var opptatt og at hun ikke kunne bli med osv. 
Det har jeg sett flere har gjort, og jenta mister jo helt selvtilliten. I Barnehagen var hun freidig av seg og ikke redd for å bli kjent med nye, men i denne klassen virker det som de foretrekker å leke med de de kjenner fra før, de bor i samme område, mens vi bor et stykke unna de... 

Har prøvd å få til noen playdates, invitert med hjem, men likevel, så går de liksom aldri til henne og vil leke og hun blir stadig avvist...

 

og hun er så trist når jeg henter henne og sier jeg har hentet henne for sent, for de to i den andre klassen har blitt hentet for lenge siden, og ingen i klassen vil leke med henne...

 

Anonymkode: a45b2...ce5

[Gjest Sly]

Det går seg til. De har vel bare gått på skolen i tre uker?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Sly skrev:

Det går seg til. De har vel bare gått på skolen i tre uker?

Er bare så redd hun skal miste all selvtilliten. Hun har vanligvis lett for å bli kjent med andre, men disse avviser henne gang på gang og vil kun leke med de de kjenner fra før... Heldigvis har hun de 2 i den andre klassen....

men hun vil ikke bytte klasse sier hun, fordi hun liker læreren så godt

Får håpe det går seg til. 

Anonymkode: a45b2...ce5

[AnonymBruker]

Dette kan/bør du ta opp med lærer og/eller sfo-leder. De kan diskret hjelpe henne å knytte kontakt til flere på trinnet. Sannsynligvis kan det gå seg til av seg selv, men det skader ikke om de voksne er obs på at hun ikke alltid finner noen å være sammen med.

Jeg er enig med din datter i at hun bør være i den klassen hun er når hun liker læreren - disse utfordringene oppstår først og fremst under 'leketid' og da er vel klassene en del blandet?

Anonymkode: bf304...0c3

[AnonymBruker]

Jeg ville ha søkt om å bytte klasse til den hun har venner i. Hun søker seg til de og har venner der. Jeg hadde ikke latt mine barn gå rundt og føle seg utestengt pga at de må få seg venner i den klassen de går i. 

Anonymkode: 71e62...4f5

[Gjest Magnifiq]

Be læreren hjelpe henne å lage lekeavtaler før friminuttene.

Endret 13. september 2016 av Magnifiq

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert det er så lett å bytte klasse på det grunnlaget. De har kun gått på skolen i tre uker, og med litt hjelp/styring fra lærer og SFO, vil nok dette gå seg til. De fleste barna søker trygghet blant barn de kjenner nå i starten, men etterhvert som de kommer mer på plass, pleier de aller fleste å finne noen i klassen. 

Jeg er lærer på 1. trinn, og ingen får bytte klasse, samme hvor "god" grunn de har til det. Det er vanskelig å gjøre alle til lags, og dersom foreldregruppen får snusen i at noen har begynt å bytte klasse, kan man ha satt i gang et skikkelig sirkus

Anonymkode: b275c...e92

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

På skolen har man en policy om at alle skal være greie med hverandre, ingen skal stå utenfor og om man ser noen gå alene skal man invitere dem med i leken: De har til og med opprettet en vennskapsbenk...

men jeg opplever at datteren min som har begynt i 1. ikke har det så bra.
Hun gikk i barnehage med et par andre som går i en annen klasse, så hun trekker mot de i friminutter og på SFO, men av og til er jo de opptatt eller syke og.. også er det jo viktig at hun får venner i klassen sin...

problemet er bare at de andre i klassen gikk i samme barnehage og allerede har knyttet bånd, og da er det ikke bare bare å komme inn i den gjengen virker det som.
Jeg har sett når jeg har levert henne om morgenen at hun har gått bort til noen og spurt om de ville leke, så har de sagt at de var opptatt og at hun ikke kunne bli med osv. 
Det har jeg sett flere har gjort, og jenta mister jo helt selvtilliten. I Barnehagen var hun freidig av seg og ikke redd for å bli kjent med nye, men i denne klassen virker det som de foretrekker å leke med de de kjenner fra før, de bor i samme område, mens vi bor et stykke unna de... 

Har prøvd å få til noen playdates, invitert med hjem, men likevel, så går de liksom aldri til henne og vil leke og hun blir stadig avvist...

 

og hun er så trist når jeg henter henne og sier jeg har hentet henne for sent, for de to i den andre klassen har blitt hentet for lenge siden, og ingen i klassen vil leke med henne...

 

Anonymkode: a45b2...ce5

Skulle nesten tro du beskrev meg. Jeg opplevde nettopp dette når jeg startet på skolen. De jeg kjente kom i andre klassen og jeg var forsikring og utilpass. Jeg prøvde å passe inn og tok gladelig iniativ til å bli med eller starte lek men ble avist av de andre barna. Ble mer og mer nedbrutt og stille, fordi det var jo da jeg fikk fred.  flere råder deg til å se om det ordner seg, mitt råd er for all del NEI! Ta det nå! Barn er som ulveflokker med rollesystem. Noen er på toppen og leder de i mellom, så er det de som er nede og blir ignorert eller plaget. Å snu det rollesystemet er ikke lett når rollene er satt. 

Barneskolen var ikke flink å ta aktivt tak i mobbingen. De prøvde litt men klarte ikke å snu trenden, jeg forble alene. Ungdomskolen var suveren og øvde selvbilde og selvtillitnmeg meg og bygget meg opp. Kom mer og mer ut av skallet mitt og turde å tro på meg selv. Men de fikk meg aldri inn i miljøet, det var for sent. Dette lever jeg senfølge av i dag som 27 åring. Jeg flyttet etter VGS men hadde ingen grunnvenner med meg, jeg starta på scrach.  Det var veldig vanskelig å bli kjent med andre, uten andre. Jeg har fått mange bekjente men ingen nære venner, fordi de fleste har sine venner med seg fra barndommen. 

Jeg har vært fadder i fadderuka, meldt meg på dansekurs, dratt på festivaler og sosiale sammenkomster, invitert til middag på meg osv, men uten hell. Jeg har aldri blitt inviterert på et middagsselskap eller nyttårsfest, jeg har ingen å dele indre følelser med, ingen å dra på jentetur med. Etter 27 år med prøving har jeg nå gitt opp og akseptert at jeg aldri blir å være en med nære venner, og heller sette pris på bekjentskapene mine. Men ofte skriker smerten av at man aldri passet inn.

Så det eneste jeg kan si er TA TING TIDLIG mens det er lite. Fordi det er en dominoeffekt. Ta det tidlig nå før det sprer seg.  Ikke vent å se om det går bra. Fordi det kan være for sent.

hilsen ensom 27-åring jente

Anonymkode: 7e063...8ee

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville ha søkt om å bytte klasse til den hun har venner i. Hun søker seg til de og har venner der. Jeg hadde ikke latt mine barn gå rundt og føle seg utestengt pga at de må få seg venner i den klassen de går i. 

Anonymkode: 71e62...4f5

I en læringssituasjon, er det mye viktigere å ha god kjemi med underviser enn med medelever. Man kan også ha et godt arbeidsfellesskap med medelever uten å ha sosialt lystbetont samvær med dem. 

For jentas læringsmiljø er det viktig at hun får beholde læreren som hun allerede liker og er trygg på. 

Leke gjør de i friminutt og på fritidstilbud før/etter skoletid (SFO/AKS). Her er klassene blandet, og hun har tilgang på de hun kjenner fra før.

Ja, skolen bør legge en innsats i å hjelpe henne å bygge relasjoner til andre slik at hun ikke blir gående helt alene når vennene er hentet, men å bytte klasse for at hun skal være mer sammen med de hun kjenner fra før vil virke mot sin hensikt. 

I undervisning skal de uansett ikke leke. Under samarbeidsoppgaver vil læreren tildele henne noen å samarbeide med.

Hum har bare gått på skolen i tre uker. Det tar gjerne litt lengre tid før alle finner sin plass. 

Som sagt, med litt diskret lirking fra de ansatte vil hun etter all sannsynlighet snart knytte gode bånd til flere av kullkameratene.

Anonymkode: bf304...0c3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke sikkert det er så lett å bytte klasse på det grunnlaget. De har kun gått på skolen i tre uker, og med litt hjelp/styring fra lærer og SFO, vil nok dette gå seg til. De fleste barna søker trygghet blant barn de kjenner nå i starten, men etterhvert som de kommer mer på plass, pleier de aller fleste å finne noen i klassen. 

Jeg er lærer på 1. trinn, og ingen får bytte klasse, samme hvor "god" grunn de har til det. Det er vanskelig å gjøre alle til lags, og dersom foreldregruppen får snusen i at noen har begynt å bytte klasse, kan man ha satt i gang et skikkelig sirkus

Anonymkode: b275c...e92

Kjenner jeg blir ganske irritert på holdningene om at ingen har god nok grunn. Det er greit at man ikke kan bytt i tide og utide, men skolen er jammen ikke flink å tilrettelegge for å se hvordan elevenes behov kan bli møtt med en så enkel gjerning.

På barneskolen kom jeg fra en ganske stor skolekrets, der mange hadde gått i samme barnehage og sånn sett kjente hverandre. Jeg bodde i ene ytterende av denne kretsen, det samme gjorde alle vennene mine. Jeg ble plassert i klasse med de som bodde langt vekke, mens alle vennene mine fikk gå i lag i den andre klassen. Klasselisten ble gjort kjent før skolestart, og mine foreldre kontaktet skolen med forespørsel om byttet nettopp på grunnlag av lang vei til klassekompiser og etablerte vennskapsbånd. Men de var like arrogant som den jeg siterte, mente det sikker gikk seg til og ikke var et problem. Det ble mitt problem i seks år, mitt og for det meste mitt.

Jeg mistrivdes hver eneste dag på skolen. Det var seks km å gå til nærmeste klassevenninne og ingen direkte buss. Jeg opplevde på avstand hvor mye morro mine venner hadde med jentene i sin klasse, men det inkluderte ikke meg. Leke sammen ja, bli inkludert i bursdager til alle de andre, sosiale happeings, hjem etter skolen osv nei. Fordi avstanden til jentene i min klasse var så stor, ble det heller ikke naturlig å være med der, og jeg ble holdt utnfor fordi jeg ikke var en del av nabolaget. Etterhvert orket jeg ikke å se hvor lei seg foreldrene mine ble av at jeg slet, så jeg lot som om alt var greit (i en alder av syv år...) Tilbragte mye tid alene i barndommen med bøker og tegnesaker i mangel på et fellesskap, og lot som om jeg ville ha det slik. Hele greien lærte meg egentlig at voksne ikke kan hjelpe likevel, så hvorfor si fra. Har en del grelle eksempler på mobbing og trussler som fikk holde på lenge pga manglende tiltro til voksne. Ulike voksenpersonen forsøkte å si at jeg ble selvstandig av  å klare meg uten vennene mine i hverdagen, at jeg ville vokse på det. Bare piss, ingen syvåring skal være så selvstendig at de ikke har venner fordi voksne, maktsyke skoleansatte trumper viljen sin! Jeg dagdrømte hver dag om at vi skulle flytte til ett nytt sted.

 Jeg kunne skrevet bok om ensomheten på barneskolen, det var grusomt. I tillegg var det stikk og kommentarer på klær jeg gikk med, hvor jeg bodde, familien min, hvordan kroppen min utviklet seg osv. I voksen alder stoler jeg ikke på noen, og har vansker med å danne dype vennskap. Jeg har en vennegjeng, men jeg tør ikke slippe folk innpå, og har ingen å dele store sorger eller dype tanker med. Har heller ingen venner igjen fra barndommen slik alle andre har, og kjenner jeg får klump i magen av å vite hvor lite som skulle til for å bedret min situasjon. 

 

TS, snakk med læreren og be om at hun hjelper datteren din inn i leken og til å bli kjent med de andre. Kontakt foreldreene til de andre jentene og spør om de kan hjelpe datteren din til å bli kjent med dem, ta det opp på foreldremøte. Syns det er flott at du bryr deg, for det er slett ikke alltid det går seg til.

 

Anonymkode: 49f88...445

[AnonymBruker]

Ikke ignorer slike ting som mange sier. Ja. Det kan gå seg til. Og en trenger ikke å sette i gang store tiltak med en gang. Men det nå følges opp og observeres. Jeg ble holdt utenfor og psykisk mobbet igjennom hele grunnskolen. Lærerene lukket øre og øyne for det de så og hørte. Jeg og mine foreldre prøvde å si i fra. Til slutt satt en ensom jente på 7-8 år å skrev selvmordsbrev og tenkte ut måter å ta sitt eget liv på. Noen år seinere ble hun alvorlig psyk og prøvde ut selvmordstankene. I dag sitter hun i midten av 20-årene med elendig dårlig selvtillit. Men mes en kjæreste som ønsker hennes beste og prøver å hjelpe til med økt selvtillit.

Ja. Det kan gå seg til.og trenger ikke å ende opp som hos meg. Men det kan skje. Og n hører stadig om det i nyheter...

Anonymkode: 4ebde...1c9

[Marikken]

Sier som flere andre her: Ta kontakt med lærer og SFO - med en gang! 

Det kan godt være at det går seg til, men hvorfor ikke få hjelp fra de ansatte ved skolen slik at prosessen fremskyndes? Vi opplevde litt av det samme med eldstemann, ikke fullt så ille, men samme problematikken rundt det å komme fra en annen barnehage og å "komme inn i gjengen". 

Jeg tok det opp med kontaktlærer og SFO samt at vi samtidig gjorde en ekstra innsats med å invitere hjem til oss og å sørge for at vi fikk meldt oss på aktiviteter hvor "alle de andre gikk" (type håndball, turn etc). Lærer og SFO tok oss på alvor og kombinasjonen av innsats i skoletiden og vår innsats på fritiden gjorde at det hele "gikk over" på bare noen uker. 

Så felles innsats på flere fronter tenker jeg er det som skal til - evt et spørsmål om å bytte klasse dersom situasjonen ikke ordner seg på kort sikt. Men for all del: Ikke ignorer det og ikke sitt og vent på sidelinjen - gjør en innsats og be om den hjelpen dere er berettiget til!

[AnonymBruker]

På vår skole har man rullering blant de eldre elevene (i femte klasse eller noe slikt) på at en av de skal gå rundt i friminuttene for å sjekke at alle faktisk har noen å leke med i friminuttene. Kanskje dette er noe du kunne tatt opp med kontaktlæreren til barnet deres, eller kanskje rektor? 

 

 

Anonymkode: ffdaf...317

[Apple-]

Jeg kjenner jeg er så glad for at skolen vår bruker lekeavtaler! Hvert friminutt til og med fjerde klasse! Ikke på SFO, da, kun i skoletiden. Men alle har alltid noen å leke med og alle blir kjent. Læreren bestemmer før hvert friminutt hvem som skal leke sammen og spør når de kommer inn igjen hvordan det har gått. Mister de hverandre i friminuttet har de et fast møtested. Etter hvert som de blir eldre bestemmer læreren litt, og barna litt (typ, Per, hvem vil du leke med? Jeg vil leke med Kari. Ok, Kari, vil du bare leke med Per, eller vil du ha med flere?). Dette funker SÅ bra, og jeg kjenner ingen foreldre som ikke er fornøyd med dette. På SFO er det for øvrig ikke lov (i hvert fall ikke i førsteklasse) å si nei til noen – ALLE skal leke sammen. Så glad for dette!

Kanskje noe å forslå til skolen deres?

 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

I en læringssituasjon, er det mye viktigere å ha god kjemi med underviser enn med medelever. Man kan også ha et godt arbeidsfellesskap med medelever uten å ha sosialt lystbetont samvær med dem. 

For jentas læringsmiljø er det viktig at hun får beholde læreren som hun allerede liker og er trygg på. 

Leke gjør de i friminutt og på fritidstilbud før/etter skoletid (SFO/AKS). Her er klassene blandet, og hun har tilgang på de hun kjenner fra før.

Ja, skolen bør legge en innsats i å hjelpe henne å bygge relasjoner til andre slik at hun ikke blir gående helt alene når vennene er hentet, men å bytte klasse for at hun skal være mer sammen med de hun kjenner fra før vil virke mot sin hensikt. 

I undervisning skal de uansett ikke leke. Under samarbeidsoppgaver vil læreren tildele henne noen å samarbeide med.

Hum har bare gått på skolen i tre uker. Det tar gjerne litt lengre tid før alle finner sin plass. 

Som sagt, med litt diskret lirking fra de ansatte vil hun etter all sannsynlighet snart knytte gode bånd til flere av kullkameratene.

Anonymkode: bf304...0c3

Hm, lurer på hvilken skole de barna du kjenner går på! Skulle gjerne fått mine inn på den... På mine barns skole er det nesten bare lek. Utedager, turdager, der frilek står i sentrum. Det er veldig lite tradisjonellundervisning (der de sitter ved pulten). Pga for få klasserom og for mange elever, må elevene bytte på å få ha klasserom, og det er faste utedager for alle trinnene på barneskolen hver uke. Tror dette er ganske vanlig ved flere offentlige skoler, i allefall i min kommune, som ikke er så flink til å planlegge nye skolebygg opp mot økende innbyggertall... Lærere rullerer så de har ulike lærere ulike ukedager, slik at alle lærerne skal bli godt kjent med alle barna (noe som resulterer at ingen kjenner elevene godt, men mange kjenner dem litt). Altså ikke noe hjelp i å ha et godt forhold til "underviser".

Min datter er heller ikke i gruppe med de få venninnene hun har, og det er sårt. De blir ikke invitert i bursdager sammen (man inviterer sin egen gruppe i bursdag, ellers blir det for mange å invitere), de har ikke samme turdager, når de tar klassebilde tar de kun med gruppa, ikke hele klassen, etc. Det er mange slike småting som betyr litt.

 

Anonymkode: 5d99c...0e1

[AnonymBruker]

Enig med flere over her om å varsle både lærer og SFO.  Tror også det kan være lurt at foreldre blir kjent med hverandre sammen med barna. I min sønns klasse,er det allerede planlagt skogstur med grilling for at vi alle skal bli kjent med hverandre (det var en mor som kom med forslaget på første foreldremøte) Det er også opprettet en lukket gruppe på Facebook for oss foreldre i klassen,der vi kan ta opp forskjellige ting vi bekymrer oss for. Så kan det være lurt å starte på en aktivitet, her startet sønnen min på fotball, og det viste seg at det var  mange andre i klassen som startet på samme lag. 

Anonymkode: fa1ec...d5c

[laviniabcn79]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke sikkert det er så lett å bytte klasse på det grunnlaget. De har kun gått på skolen i tre uker, og med litt hjelp/styring fra lærer og SFO, vil nok dette gå seg til. De fleste barna søker trygghet blant barn de kjenner nå i starten, men etterhvert som de kommer mer på plass, pleier de aller fleste å finne noen i klassen. 

Jeg er lærer på 1. trinn, og ingen får bytte klasse, samme hvor "god" grunn de har til det. Det er vanskelig å gjøre alle til lags, og dersom foreldregruppen får snusen i at noen har begynt å bytte klasse, kan man ha satt i gang et skikkelig sirkus

Anonymkode: b275c...e92

Heller masse sirkus, enn at 1 barn faller utenom så tidlig!

[Chequita]

Hei, 

ser at dette innlegget er litt gammelt, men jeg lurer på hvordan det gikk? Og hva gjorde dere? 
jeg har en datter på 6 år med akkurat det samme problemet. Jeg har snakket med lærer og SFO, og nå skal vi koble på helsesøster. Jeg har invitert klassevenninner hjem som går kjempebra, men det går ikke bra på skolen. Hun sliter med å komme inn i jentegruppene og vil heller være hjemme. 
 

Tar imot alle tips!