Kan dere fortelle litt om om hvordan det var å gå fra å kun være dere to til å få barn sammen? :)

[AnonymBruker]

Jeg begynner å nærme meg 30 år, og jeg befinner meg i den såkalte tenkeboksen. Kan noen fortelle litt om hvordan det var å bli foreldre, hvordan mannen syntes det var at du ble gravid med hans barn. Skjønner at enkelte ting bare må oppleves, men jeg vil så gjerne høre hvordan det opplevdes å gå fra å være kun dere to som samboere, til å få et barn sammen. Var det noe dere bestemte dere for, planla osv? Litt om opplevelsen rundt det. Håper noen tar seg tid til å svare.  

Anonymkode: cd552...d33

[AnonymBruker]

Jeg burde kanskje ikke svare men. Vi følte oss veldig klare og prøvde noen måneder før jeg ble gravid. Graviditeten gikk fint og jeg tror han gledet seg veldig. Når babyen kom ble han distansert og jeg tror rett og slett han ble sjalu. Var mest opptatt av at jeg skulle ta fine bilder av dem men tror aldri han f eks tok en bleie. Vi gikk fra hverandre når barnet var 1,5 og han var ikke veldig involvert i barnet før eller etter bruddet og barnet vårt sov hos hans mor og far når han hadde samvær annenhver helg. Når barnet ble 3 år snudde det helt og han er kanskje verdens beste pappa. 

Anonymkode: a8d75...f4d

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg burde kanskje ikke svare men. Vi følte oss veldig klare og prøvde noen måneder før jeg ble gravid. Graviditeten gikk fint og jeg tror han gledet seg veldig. Når babyen kom ble han distansert og jeg tror rett og slett han ble sjalu. Var mest opptatt av at jeg skulle ta fine bilder av dem men tror aldri han f eks tok en bleie. Vi gikk fra hverandre når barnet var 1,5 og han var ikke veldig involvert i barnet før eller etter bruddet og barnet vårt sov hos hans mor og far når han hadde samvær annenhver helg. Når barnet ble 3 år snudde det helt og han er kanskje verdens beste pappa. 

Anonymkode: a8d75...f4d

Jo, alle historier er velkomne her. Trist at det ble distansering og brudd for dere, det må ha vært en tøff og vanskelig opplevelse. Bra at han i dag er en god pappa for barnet deres.  

TS

Anonymkode: cd552...d33

[mortilen]

Barnet her var sånn halvveis planlagt. Vi snakket om å slutte med prevensjon også gikk det bare en mnd. 🙈 Vi blei begge litt sjokkert, men gledet oss raskt og var utrolig spent under hele graviditeten. Han vartet meg opp om jeg var dårlig. Tiden fra fødsel og til nå har vært krevende. Det er ufattelig mye jobb med ett barn, mer enn hva vi forestilte oss. Vi har forsøkt å avlaste hverandre mye. Jeg er nok kanskje heldig som har en mann som har tatt mye del i babytiden/husvask. Men vi har samtidig kjeftet på hverandre og vært frustrererte når baby skriker og skriker 😑 En Berg og dalbane av følelser og gjøremål. Først når barnet bikket 6-7 mnd jeg følte vi hadde kontroll på hjemmet vårt. Det har blitt mer og mer kos. Starten av babytiden var ett mareritt uten like 😳 Men poff, så var det over og vi forsøker å nyte livet. Syns vi er litt lite ute blandt folk sammen som familie. Hverdagen bare flyr og fylt av plikter.vurderer sterk en vaskehjelp for å frigjøre tiden litt. 

Kort oppsummert har det vært veldig tøft for begge, vi har mindre tid til hverandre. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan folk får kjærestetid uten å måtte sette bort barnet 🙈 Vi er stolte over hva vi har skapt og vil gjerne gjøre dette igjen snart selvom vi vet hva som venter 😅

[AnonymBruker]

For oss ble det ett sjokk fra ende til annen  først måtte vi prøve lenge, ble gravid etter 13 mnd. Tror jeg fikk en slags svangerskapsdepresjon uten at jeg helt sjønnte det selv. Jeg ble veldig dårlig i svangerskapet og ønsket på ett tidspunk å ta abort, men det ar jo heldigvis for seint. Fødselen gikk heller ikke bra, jeg ble syk og måtte ha haste keisersnitt. Var redusert lenge og sleit mye med vonde tanker rundt fødselen, og vi var nok mer eller mindre venner enn kjæreseter de første 8 mnd. Men mannen har vert fantastisk, han stiller opp og er en kjempe god pappa. Selv om det ikke var så lett med en baby som kun godtok mamma de første mnd så fortsatte han og prøve. Nå er barnet to år og vi har det helt fantastisk sammen. Så selv om det har vert en stor omveldning og påkjenning for forholdet så har det vert verdt det! Nå er jeg gravid med nr to og det går følelsesmessig bedre denne gangen, og jeg gleder meg faktisk til babytiden  å få barn er helt fantastisk om man er innstilt på at det blir annderledes og at partneren kommer i andre rekke en stund fremover. 

Anonymkode: 319e0...6f7

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynner å nærme meg 30 år, og jeg befinner meg i den såkalte tenkeboksen. Kan noen fortelle litt om hvordan det var å bli foreldre, hvordan mannen syntes det var at du ble gravid med hans barn. Skjønner at enkelte ting bare må oppleves, men jeg vil så gjerne høre hvordan det opplevdes å gå fra å være kun dere to som samboere, til å få et barn sammen. Var det noe dere bestemte dere for, planla osv? Litt om opplevelsen rundt det. Håper noen tar seg tid til å svare.  

Anonymkode: cd552...d33

Åh, det var stort og dritskummelt Jeg var 23 år da jeg fikk mitt første barn. Han var 25. Alt var skummelt, og jeg var nervøs hele svangerskapet. Samboeren min klarte ikke helt å forstå at det faktisk var en baby inni magen (selv om hun sparket og ålte seg rundt), så jeg følte meg ganske ensom og alene om det... Selv etter ultralyder... Det var aldri noe "jippi" eller "hipp hurra" sånn sett. Sånn forløp svangerskapet seg. Fødselen var grei nok! Mistet 1,5L blod, men det er sånn som kan skje. 

Men det å bli foreldre, det var vanskelig. En enorm omveltning i livet - det å gå fra bare oss to til å få en ny SJEF i huset, det taklet jeg ganske dårlig. Var i tillegg svært syk og lå på sykehuset i en måned fra babyen var 3 uker gammel. Så tilknytningen slet jeg med. Babyen skrek dag og natt (særlig natt) og vi sov tilnærmet aldri. Var i en periode våkne hvert 30. minutt hele natta. Skrik, skrik og mer skrik er alt jeg husker  !!! Helsesøster rev seg i håret, for ingen av hennes råd virket. 

Og når man ikke får sove, går det både på helsa og forholdet løs... Nei, det var en ekstremt tøff tid det der altså. Det verste for meg var nok det å innse at jeg alltid må sette meg selv sist. Den følelsen, av å ofre og miste seg selv. En overveldende sorg, og jeg visste ikke hva barseltårer var engang så jeg trodde verden holdt på å gå under da jeg begynte å styrtgråte dag 3-4 (varte i en halv til én uke). Barseltårene var noe j.vlige greier, gitt........ verste jeg har opplevd følelsesmessig, faktisk. 

Men det gikk seg til, og da ungen ble 2 år begynte hun å sove om natta. Hjalp VELDIG både psykisk og når det kom til parforholdet at barnet begynte i barnehagen som 14 mnd gammel. 

Anonymkode: 7eb1a...6e3

[kaseni]

Vi var sammen i 9 år før vi ble gravide, veldig ønsket og planlagt. Han var fantastisk under svangerskapet og er en fantastisk far til vår sønn. Han har virkelig vokst med  ansvaret og gikk fra å være en gutt på 26 til å bli en mann på 26.

Sønnen vår slet VELDIG med søvnen det første året, noe som gjorde at jeg var helt utslitt og hadde mer enn nok med meg selv når ungen sov. Dette var  vel kanskje vår største utfordring, det å ikke orke nærhet fra kjæresten siden jeg måtte gi så mye av meg selv til sønnen. Det ble en liten nedtur i sexlivet, og avslapning og mat ble prioritert foran kjærestekos. Spontaniteten ble også borte, men det er mer et savn for mannen enn for meg!

I dag er gutten 2 år og vi er på vei opp igjen. Vi har mer sex, tar oss tid til hverandre og setter pris på de små øyeblikkene. Vi har også barnevakt innimellom for å kunne spise middag i ro og fred og snakke sammen om voksenting og ikke om traktor og gravemaskin ;-)

 

Alt i alt har det å få barn vært en berikelse og vi har vokst til å bli bedre sammen :-)