panikkangst? depresjon? hva skjer!!

[AnonymBruker]

Jeg får "anfall" hvor jeg helt utav det blå. Starter med at jeg får en ekstrem angst-følelse helt utav det blå. Kan også ha et gråteanfall, enten på grunn av angst, depresjon eller helt utav det blå, for så å få et anfall oppå der igjen. 

Jeg har sosial angst og depresjon, mest sannsynligvis dystymi. Men psykologen vil bruke litt lengre på å kartlegge meg, selv om at 2 psykologer før han har gitt meg denne diagnosen. Hvorfor han "tok tilbake" denne diagnosen vet jeg ikke. Sikkert for å være sikker på at det ikke bare er depresjon. Har også fått diagnosen "panikkangst". 

Det er to forskjellige anfall det er snakk om. Gråteanfall og panikkanfall. 
Gråteanfall:
Noe spesifikk kan trigge det, men ikke alltid
Gråter ekstremt mye og lenge. Kan smågråte hele dagen. Knekke sammen, komme meg opp på beina for så å falle sammen igjen. Kan få anfall hvor jeg plutselig faller rett ned, etter å ha gått å "brygget på noe" i et par dager. 
Typiske depresjon-tanker og følelser. Håpløshet, selvforakt, bekymringer, tristhet over livet, hverdagen og alt og ingenting.

Panikkanfall etter gråteanfall. Og panikkanfall:
Etter et skikkelig gråteanfall så kan jeg få panikkanfall. Panikk for at noen skal komme å ringe på døren. Eller om brannalarmen går slik at jeg må ute blant folk. Eller at telefonen ringer. Jeg får rett og slett panikk for å ikke klare å "samle meg sammen" foran andre i en nødssituasjon. Jeg prøver å stoppe meg selv fra å knekke sammen, som jeg da ikke klarer og får panikk. Jeg får da typiske symptomer på et "vanlig" panikkanfall. 
Jeg hiver etter pusten, slik som barn gjør. "hikser" eller hva jeg skal kalle det. Får ikke puste. smerter i brystet, hjertebank, kvalm, svimmel og nummen i hender og/eller føtter. Blir også enten kald eller varm. Som oftest kald. 

Jeg kan også få panikkanfall, med eller uten tårer helt utav det blå. Jeg får plutselig ekstremt høy angst + de symptomene over med en skikkelig panikkfølelse. 
I vanskelige situasjoner så får jeg et symptom til; jeg mister stemmen. Jeg får rett og slett ikke til å snakke. Stemmen svikter og jeg får ofte panikkanfall på grunn av det. Hvis jeg ikke kommer meg unna situasjon. Under et "vanlig" panikkanfall så kan jeg miste stemmen hvis telefonen ringer under et anfall, og jeg må ta den. 
Det er dette jeg tror er vanlig panikkanfall. 

Men.. hva er "panikkanfall etter gråteanfall"? 
Er det normalt? Jeg forstår det ikke helt selv, hvorfor jeg får slik panikk på grunn av et gråteanfall.. Og hvorfor får jeg gråteanfall? Er det en del av depresjonen? Angsten? Er det normalt?
Jeg tørr ikke å ta opp dette med psykologen. Fordi jeg er redd for å få et anfall foran han. Jeg får hjertebank bare av å skrive dette.

Anonymkode: 25c49...0bb

[AnonymBruker]

Synes ikke det virker som dystymi i alle fall, heller depresjon på grunn av gråteanfallene som kommer uprovosert. Høres ut som du sliter veldig med angst! Synes du skal være ærlig med psykologen din, han har nok sett mange med anfall av forskjellig art tidligere. Veien til bedring går gjennom å være ærlig og åpen med psykologen din. 

Anonymkode: e877b...4e6

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Synes ikke det virker som dystymi i alle fall, heller depresjon på grunn av gråteanfallene som kommer uprovosert. Høres ut som du sliter veldig med angst! Synes du skal være ærlig med psykologen din, han har nok sett mange med anfall av forskjellig art tidligere. Veien til bedring går gjennom å være ærlig og åpen med psykologen din. 

Anonymkode: e877b...4e6

Nå skriver jeg ikke om hvordan det er daglig. 
Altså med dystymi vs depresjon osv. Kun anfall. Vet angst er mitt største problem og anfallene kan komme fra det. 
Synes det er vanskelig å åpne meg for psykologen. Eller folk generelt. Kun mamma vet om hva jeg sliter med. Ingen andre, ikke søsknene mine en gang. For jeg liker ikke å bli sett på som svak.. skadet.. Jeg klarer det bare ikke. Vet at det er også et problem jeg har som jeg må jobbe med  

ts

Anonymkode: 25c49...0bb

[AnonymBruker]

Fikk enda et anfall i går kveld Hvorfor skjer det?!! Irriterende

ts

Anonymkode: 25c49...0bb

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fikk enda et anfall i går kveld Hvorfor skjer det?!! Irriterende

ts

Anonymkode: 25c49...0bb

Går du på medisiner TS?

Anonymkode: e877b...4e6

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Går du på medisiner TS?

Anonymkode: e877b...4e6

Nei. Gått på antidepressiva 2 ganger de siste 3 årene. prøvd to forskjellige i forskjellige doser. 
Vanskelig å forklare, men skal prøve. 
Når jeg går på de så er alt vanskeligere. Angsten, depresjonen. Det er der, men antidepressiva stopper det fra å "flyte over". Jeg får ikke slike anfall like ofte. Men når jeg først får det så er de mye, mye, mye sterkere. Så sterke at jeg frykter for mitt eget liv når det skjer.
Når jeg går på de så føler jeg en trang for å gråte. Men jeg klarer det ikke, for pillene stopper det. Jeg kjenner frykten og angsten. Men pillene gjør meg flat og fjern. Jeg kjenner det, men det kommer ikke ut på en måte. 

Jeg får slike anfall med antidepressiva. Men ikke så ofte og de er mye sterkere. 
Nå som jeg ikke går på antidepressiva så fyller det seg opp. Jeg kollapser i panikk og tårer, også er jeg OK i noen dager/uker. Jeg får på en måte til å slippe det ut, i stedet for at det skal bygge seg opp over lengre tid. 
Jeg blir ekstrem anspent på antidepressiva. For det er som at det klør inni meg, men jeg får ikke til å fjerne det ved å klø meg. For pillene stopper meg. 
Jeg får sterke hodepiner på grunn av at jeg er så anspent i kroppen. Anfallene blir som sagt mye sterkere. Og jeg går rundt med en klump i halsen tiden før det eksploderer. 

Nå får jeg på en måte "tømt meg" og begynne på 0. 
Men ikke alle anfallene er på grunn av mye angst. Det er de anfallene som kommer uten noen grunn som bekymrer meg.

Jeg føler også det er lettere å jobbe med angsten. Når angsten faktisk er der. 
Angsten er der med antidepressiva, men ikke på samme måte. Jeg takler sosiale sammenhenger bedre, fordi de kroppslige symptomene blir mildere. Inni hodet mitt er det fortsatt kaos, men det får ikke komme ut. Pillene stopper det verste, jeg føler meg fanget og lammet av pillene.  Det blir en ekstra byrde for meg, for jeg vet angsten er der. Jeg kjenner den, men jeg kjenner også denne veggen som sperrer for. 
Og en ting til, hvordan skal jeg klare å kjempe mot noe som ikke er der?
Mye lettere å jobbe mot angsten, når angsten faktisk er der. Har opplevd å følt fremgang på pillene, til tross for "bivirkningene". Så fort jeg sluttet så var det rett ned og tilbake til start. Panikkangsten ble verre på grunn av pillene hos meg. For meg er ikke medisiner det beste. De som faktisk får hjelp av medisiner er veldig heldige.

ts

Anonymkode: 25c49...0bb