Utviklet angst etter krangling med mor

[AnonymBruker]

Jeg håper jeg har kommet til riktig forum. Skal prøve å fortelle kort: i sommer hadde jeg noen voldsomme krangler med min mor. Hun godkjenner ikke kjæresten. Under kranglene så sa hun mye stygt om han og om meg egentlig. Sårende ord...Etter siste krangel stormet jeg ut av huset og vi har ikke snakket sammen på snart 2 mnd. Ila av de to mnd så tror jeg at jeg har utviklet angst. Jeg kan plutselig bli redd for å gå ut. Jeg er følsom for høye lyder, kraftig lys og store menneskemasser. Jeg får små anfall der jeg plutselig blir svimmel og kvalm og kroppen blir urolig. Jeg er sliten og trøtt hele tiden. Har blitt en høysensitiv menneske. Jeg har tatt sykemelding og jobbet 50% for å roe meg ned. Vi bor i samme bydel så jeg er faktisk redd for å møte på henne. Jeg vet faktisk ikke om jeg klarer å møte henne igjen i nærmeste fremtid. Jeg føler at jeg sliter i hverdagen og trenger å komme meg. Men samtidig så har jeg dårlig samvittighet for at jeg stormet ut og ikke tar kontakt. Jeg prøver å ta en dag om gangen, men det er tøft...er det angst jeg har utviklet? Hvordan burde jeg tilrettelegge livet for å bli normal igjen? 

Takker for evt råd. 

Anonymkode: b30c3...669

[AnonymBruker]

Aldri vært plaget med angst jeg men har lignende som deg.. Lysfølsom, høyt blodtrykk, høy puls, rar mage. 

For min del så tror jeg det er jobb som gjorde utslaget... Var omtrent på jobb 24t i døgnet... Så ble det plutselig mange dødsfall i nær familie også.. Så er vel en "smell" 

Anonymkode: 00717...e84

[Vival]

Jeg kan få angst om jeg ikke lytter til meg selv og hva jeg egentlig ønsker. Kanskje du egentlig ønsker å ordne opp, men det kjennes skremmende? 

Råder deg til å tenke over og kjenne etter hva du egentlig vil. Du vil kjenne en slags indre ro og lettelse når du finner det ut.

[AnonymBruker]

TS, du trenger psykologhjelp. 

Det er ikke helt vanlig å reagere så sterkt på en krangel med mor, virkelig ikke. Er du sikker på at det ikke er andre ting som gjør deg opprørt? Denne kjæresten din, er han egentlig bra for deg?

Anonymkode: 086ad...99c

[Drikkeflaska]

Det er ikke sikkert det er kranglingen i seg selv, men heller det at du på en måte føler deg dårlig fordi du har kranglet og ikke har kontakt med din mor. Det gnager deg, og jeg tror du vil få det bedre av å ordne opp.

[AnonymBruker]

Moren din må ha truffet ømme punkt om så er tilfelle. Og nå virker det som om hele deg desperat prøver å undertrykke de følelsene som dukket opp, noe som gir angst. Så da er spørsmålet om moren din har rett om deg og du ikke klarer akseptere sannheten om deg selv, eller om moren din har manipulert deg hele livet og dette var dråpen som skulle til for å dytte deg over kanten.

 

Anonymkode: 45533...8be

[Gjest NotNaomi]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS, du trenger psykologhjelp. 

Det er ikke helt vanlig å reagere så sterkt på en krangel med mor, virkelig ikke. Er du sikker på at det ikke er andre ting som gjør deg opprørt? Denne kjæresten din, er han egentlig bra for deg?

Anonymkode: 086ad...99c

Psykologhjelp etter to måneder ? Nå tror jeg det er ganske vanlig å få angst i korte perioder,spesielt etter vonde og vanskelige hendelser. En kan komme seg gjennom det uten profesjonell hjelp. Syns det er så altfor lettvint å be folk søke psykologhjelp,for noe må en kanskje takle på egenhånd for å vokse litt som menneske. Det er ikke så dumt.

[Gjest NotNaomi]

Ts. Er det mulig at moren din sa ting som du ikke selv vil vedkjenne deg ? Ellers så er det veldig utrivelig når en sier stygge ting til hverandre i sinne,og det kan plage samvittigheten ganske lenge. Du kan kanskje ta kontakt med henne og skvære opp. Eller så kunne jo hungjøre det også forsåvidt. Det du beskriver høres ut som angst eller indre stress.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, NotNaomi skrev:

Psykologhjelp etter to måneder ? Nå tror jeg det er ganske vanlig å få angst i korte perioder,spesielt etter vonde og vanskelige hendelser. En kan komme seg gjennom det uten profesjonell hjelp. Syns det er så altfor lettvint å be folk søke psykologhjelp,for noe må en kanskje takle på egenhånd for å vokse litt som menneske. Det er ikke så dumt.

Hun er SYKEMELDT fordi hun har kranglet med mamma. Hun burde få behandling, ikke sykemelding. 

Anonymkode: 086ad...99c

[Gjest NotNaomi]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Hun er SYKEMELDT fordi hun har kranglet med mamma. Hun burde få behandling, ikke sykemelding. 

Anonymkode: 086ad...99c

Det er uansett bare en periode på to måneder,og livet er ikke bare glamour. Noen ganger må en komme seg gjennom ting på egenhånd,sykmeldt eller ikke. Vi er uenige.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, NotNaomi skrev:

Det er uansett bare en periode på to måneder,og livet er ikke bare glamour. Noen ganger må en komme seg gjennom ting på egenhånd,sykmeldt eller ikke. Vi er uenige.

Om psykologhjelp gjør TS fortere frisk, så hvorfor ikke? Det er kanskje ikke helt nødvendig. Men det tar ihvertfall ingen skade.

Anonymkode: a4129...677

[AnonymBruker]

Hun har aldri akseptert noen av kjærestene mine. Siden jeg var 16 år og fikk min første kjæreste så har vi hatt dette problemet. Hun synes ikke de er bra nok. Enten er de for gjerrige og late eller så er de altfor ambisiøsløse. Jeg mener at dette var virkelig dråpen for jeg har aldri stormet ut og ikke kommet tilbake igjen på denne måten.  Jeg slet med krystallsyke uka før kranglene begynte. Det var tungt å holde ut med skrikingen hennes når jeg selv slet med helsa. Var svimmel hver dag og var dårlig i magen. Turte ikke å si til henne at jeg var fysisk dårlig, fordi hun vil bare slenge ut kommentarer som "tenker bare på kjærlighet..klarer ikke å leve uten han...det er din egen feil..o.l" Vi hadde tre store krangler før jeg stormet ut. Det var ingen fred å få. Med engang jeg tråkket foten innenfor døren så sier hun " jeg synes du burde slå opp med han, det er ikke noe bra med han o.l" Blant de stygge tingene hun har sagt så er det: "han er en boms, dårlig jobb, ingen som vil ha han bortsett fra deg..du tar alltid imot det andre ikke vil ha...hvordan klarer du å gå ut med han vise dere frem sammen - er det ikke flaut....hva har du fått ut av noen av forholdene dine". Når hun sier alt dette så er hun rimelig sint, helt blodrød i ansiktet og skriker av full stemme. Derfor sliter jeg med høye lyder nå - jeg skvetter litt. Jeg ble uvel under skrikingen hennes. Redd faktisk. Hjertebank, tett i brystet og nummenhet i armen. Etter siste krangel fikk jeg derfor nok. Hun såret meg dypt. Jeg følte meg verdiløs og dum. Føltes som om alt jeg gjør er feil og ingenting er riktig i hennes øyne. 

Det er ikke noe galt med kjæresten min. Han er en fantastisk fyr. Kanskje han er litt lat, fordi han liker å sove litt lengre de dagene han ikke skal opp tidlig. Eller fordi at han ikke er flink til å ta initiativ til husarbeid. Han er kanskje ambisiøsløs fordi han ikke har tatt høyere utdannelse og har en middelmådig jobb med en ålreit lønn. Men han er hensynsfull og snill mot meg. Tar hensyn til mine plager (allergier og matintoleranser). Han er en som står opp samtidig som meg om morgen for å smøre matpakke til meg (jeg jobber dag han jobber ettermiddag/kveld). Han henter meg uansett hvor jeg befinner meg. Han hjelper alltid til uansett hva jeg driver med. Holder jeg middagsfest så er det han som rydder og vasker (selvom han ikke var med selv) og jeg får slappa av på sofaen etter å ha hatt det for gøy. Han klager aldri på noe ved meg og aksepterer alt ved meg. Selvom jeg tjener 20% mer enn han så er det han som alltid tar regningen når vi er ute og kjøper de gavene jeg vil ha. Jeg vil ikke si at det er å være gjerrig. 

TS

Anonymkode: b30c3...669