folk tar for tungt på det å gifte seg

[Gjest Anonymous]

Jeg hører så mye her inne om at "folk tar for lett på det å gifte seg" osv. Og jeg er fullstendig uenig i det!!

Jeg vet om mange som har vært sammen i årevis og ikke "tør" å gifte seg, men jeg vet ikke om en eneste person som har "rushet" inn i ekteskap.

Mange bruker skilsmissestatistikken som et argument for at folk gifter seg "for fort". Jeg mener at skilsmissestatistikkene er svært gode med tanke på hva det dreier seg om, jeg..

Og eg er sååå lei av at oppløste ekteskap blir stemplet som "misslykkede". Jeg tror nemlig at de fleste som blir skilt ikke ville valgt om igjen likevel.

Jeg syens faktisk det er bedre å gifte seg å ende opp som skilt, enn å leve et "uoffisielt samliv" og så flytte fra hverandre. Når man er gift har man en offisiell binding til hverandre som gjør det lett for samfunnet å definere mennesker som samhørende.. Samboerskap er vanskeligere å definere på en god måte.

Så jeg sier; om du vil ha rettigheter og høre sammen (være hverandres pårørende osv), så gift dere.

Jeg har valgt å gifte meg i en alder av 24 år og er klar over at vi har max 50% sjangse for at ekteskapet vårt skal overleve til en av oss dør. Men det betyr ikke at jeg mener det er galt av oss å gifte oss.

Om vi ender opp som skilt, ville vi endt opp med et brutt samboerskapt også.. Og det er vel like ille, det? Men vi vil da ha hatt en offisell binding til hverandre i de årene vi var gift. Vi vil ha vært hverandres nærmeste pårørende osv.

Derfor sier jeg; ta ikke så tungt på ekteskaptet.. Det er bare et offisiet dokument, så det endrer ikke noe mellom derer. Det enderer derimot hvordan samfunnet ser på dere.. Noe som er nyttig for DERE.

[Gjest Melk]

Samboere reknes også som nærmeste pårørende. For to som er samboere livet ut er nok tilknytningen vel så sterkt som det den er for deg i ditt ekteskap. Jeg er glad for at man har muligheten til å velge, jeg.

[Gjest Anonymous]

Samboere reknes også som nærmeste pårørende. .

Ikke dersom den ene utsettes for ulykker osv. Da min venninnes samboer ble påkjørt måtte hun vente på sykehuset til hans far kom og skrev under på at hun var hans pårørende før hun fikk komme inn til han. Det var 5 tøffe timer!!!

For to som er samboere livet ut er nok tilknytningen vel så sterkt som det den er for deg i ditt ekteskap. .

Nettopp!!! Det er akkurat det som er mitt poeng.. Man må ikke være "mer tilknyttet" når man gifter seg..

Det er akkkurat det jeg prøver å si!!!

[Gjest Gjesta]

Jeg hører så mye her inne om at "folk tar for lett på det å gifte seg" osv. Og jeg er fullstendig uenig i det!!

Jeg vet om mange som har vært sammen i årevis og ikke "tør" å gifte seg, men jeg vet ikke om en eneste person som har "rushet" inn i ekteskap.

Jeg vet om flere som har rushet seg inn i ekteskap og angrer, enn de som ikke "tør" gifte seg,...

(Er du forresten sikker på at de du kjenner som ikke "tør" gifte seg, ville giftet seg hvis de turte?)

Jeg syens faktisk det er bedre å gifte seg å ende opp som skilt, enn å leve et "uoffisielt samliv" og så flytte fra hverandre.

Da mener vi det motsatte

Så jeg sier; om du vil ha rettigheter og høre sammen (være hverandres pårørende osv), så gift dere.

Eller skriv kontrakt,...

[Gjest Anonymous]

jeg er enig med hovedinnlegger i mye av det hun sier.

Desverre så ser det ikke ut til at min kjære er enig med meg. Ekteskap er ikke så viktig for han sier han.

For meg er ikke ekteskap bare det å gifte seg. Det er også de rettigheter man da har som man ikke har når man er "bare" samboer. Ikke misforstå meg noen, vær så snill.

Ikke vil jeg ha noen stor fest eller noe sånnt. Jeg blåser i dyre gaver, utdrikningslag, kirkebryllupp og det der.

For meg holder det i massevis om vi tok med sønnen min og reiste bort og gjorde det eller om vi bare gjorde det på tinghuset/rådhuset. En middag med foreldre, søssken og forlovere hadde selvsagt vært hyggelig. Men ikke noe jeg MÅ ha. Det viktigste for meg er tryggheten ved å være gift. Jeg ville selvsagt sett på det som en ære og få lov til å være min samboers kone og ha hans etternavn. Desverre så ser ikke han det sånn, så da er det lite jeg kan gjøre med det...

[Gjest Anonymous]

Jeg vet om flere som har rushet seg inn i ekteskap og angrer' date=' enn de som ikke "tør" gifte seg,...[/quote']

Jøss.. Du må ha en orginal omgangskrets.. :o

Nei.. Men det å "ikke ville gifte seg" består ofte i en forklvaklet oppfatning av hva ekteskapet er. Det er fordi de da tror at de MÅ ville leve sammen for bestandig osv. Det er disse missoppfatningene jeg vil til livs.

Jeg syens faktisk det er bedre å gifte seg å ende opp som skilt, enn å leve et "uoffisielt samliv" og så flytte fra hverandre.

Da mener vi det motsatte

[Bokalven]

Nei.. Men det å "ikke ville gifte seg" består ofte i en forklvaklet oppfatning av hva ekteskapet er. Det er fordi de da tror at de MÅ ville leve sammen for bestandig osv. Det er disse missoppfatningene jeg vil til livs.

Så du mener at et løfte om å være sammen resten av livet fremfor dommer/prest med vitner er noe man kan ta lett på? Jeg mener, jeg synes at man så godt man kan skal holde noe man lover, og at man ikke skal love noe man ikke tror man skal holde. Og det gjelder ellers i livet også. Det er snakk om ganske seriøse løfter. Et slikt løfte tar i hvert fall ikke jeg lett på.

[Gjest Anonymous]

Så du mener at et løfte om å være sammen resten av livet fremfor dommer/prest med vitner er noe man kan ta lett på? .

Det å leve sammen for resten av livet er noe jeg aldri ville love.. Det er noe inget menneske noen gang KAN love.

Det jeg lovet da jeg giftet meg var å leve sammen som ektepar. Det var klart for oss begge i det vi giftet oss at skilsmisse kunne bli en realitet en gang i fremtiden.. noe ingen av oss noen gang har lagt skjul på.

Selv om vi da ikke går ut å lover ting ingen burde love, vil vi likevel høre sammen i våre og samfunnets øyne. Derfor valgte vi ekteskapet, da vi mener dette er den eneste virkelige samhørighet som passer til en forpliktende samliv.

Jeg er som sagt fullstendig klar over at mange har et helt annet syn på ekteskapet enn det vi har. Det er nettopp derfor jeg skriver dette.. For å utivde visse menneskers horisont.

[Gjest Melk]

Melk skrev:

Samboere reknes også som nærmeste pårørende. .

Vel, slik er ikke loven....

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-063-001.html#1-3

pasientens pårørende: den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende.

Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge;

[Gjest gjest2]

eh.. unnskyld meg.. men du må vikelig ha et forvaklet syn på ekteskapet.... :o

Ekteskapet er ment for de som vil leve sammen resten av livet!!! Og da mener jeg at man ikke burde vurdere skilsmisse som er alternativ allerede før man er gift/man er ugift!!!

Det er kun i de siste årene at folk ha begynt å skille seg. Det synes jeg er greit hvis man har en god grunn til det. Man kan ikke legge under en sten at man skiller seg av dårligere grunner nå til dags enn før. Hva med å jobbe med ekteskapet da??? Flere av de skilte parene jeg kjenner har desverre gitt opp for fort fordi det er lettere og sosialt akseptert å skille seg nå til dags.

Hvis man for eks. ser på Dr.Phil kan man se de som virkelig vil satse på ekteskapet (dr.phil familien). Hvor mange tror dere er villige til å bruke så mye tid og krefter på å redde ekteskapet som de gjør??? :-?

Nei ærlig talt... hvis man ikke er sikker på at man skal leve sammen resten av livet kan man like så godt la være å gifte seg!

:evil:

oppgitt ung og ugift kvinne med gifteplaner

[Gjest Anonymous]

Ekteskapet er ment for de som vil leve sammen resten av livet!!!

Hvorfor det??

Og det er stor forskjell på VILLE og å MÅTTE.

Og da mener jeg at man ikke burde vurdere skilsmisse som er alternativ allerede før man er gift/man er ugift!!!

Det er ikke snakk om å "vurdere" skilsmisse før man gifter seg... men om å være klar over at det en gang kan bli aktuelt. Noe annet er direkte naivt.

Det er kun i de siste årene at folk ha begynt å skille seg.

Unskyld meg?? Det er noe av det latterligste jeg har hørt!!

Det synes jeg er greit hvis man har en god grunn til det. Man kan ikke legge under en sten at man skiller seg av dårligere grunner nå til dags enn før. Hva med å jobbe med ekteskapet da???

Hvem skal bestemme hva som er "god nok grunn" om ikke de som er i ekteskapet? Kan virkelig noen andre ha grunnlaget for å påstå at de har "dårlige grunner"??

Flere av de skilte parene jeg kjenner har desverre gitt opp for fort fordi det er lettere og sosialt akseptert å skille seg nå til dags.

Jeg synes det er svært bra at det i dag er så sosialt akseptabelt å skille seg at folk ikke blir i døde ekteskap bare for å bevare fasaden. Det har aldri ført noe godt med seg.

Hvis man for eks. ser på Dr.Phil kan man se de som virkelig vil satse på ekteskapet (dr.phil familien). Hvor mange tror dere er villige til å bruke så mye tid og krefter på å redde ekteskapet som de gjør??? :-?

I alle fall ikke jeg!! Om noen behandleg meg slik hadde de gått ut døra for lengst! Og det er noe jeg er stolt av.. ingen grunn til å skamme seg over at man ikke vil behandles som en dørmatte!!

Nei ærlig talt... hvis man ikke er sikker på at man skal leve sammen resten av livet kan man like så godt la være å gifte seg!

:evil:

Så derfor burde egenlig ingen noen sinne gifte seg??

Ingen kan noen sinne være sikker på dette.. Det er det som er mitt poeng. Det å være klar over usikkerhetene er en viktig del av hele ekteskapet. Jeg tror faktisk at ekteskap med realistiske forventninger har større sjanse enn ekteskap der en eller begge parter har din type forventniger (dvs urealistiske og naive forventninger)

[Gjest gjest2]

Det er mye av det du sier som er riktig, men jeg synes det er trist at vi i dag er så egoistiske at det alltid handler om meg selv meg selv meg selv. Hva skader det at du bruker litt tid av ditt liv for å gjøre ditt, din ektefelle og deres barns liv bedre? I noen tilfeller er det ikke andre utfall enn en skilsmisse som er løsningen. men som oftest blir ting bra igjen. Og det er det hele poenget med ekteskap er!! At man skal jobbe med det.

Jeg er enig i at man bør være klar over at ekteskapet kan ende opp i skilsmisse, men for meg så finnes ikke det som et alternativ før jeg har prøvd alt og jobbet LENGE for å få ekteskapet til å fungere igjen.

Derfor vil jeg også vente med å gifte meg til jeg har kjent min kjære lenge nok til å "vite" at vi vil tilbringe resten av livet sammen...

[Gjest Anonymous]

Det var mye fornuftig i det du skrev nå gjest2. Jeg tror ikke vi er så uenige som du kanskje tror..

Hva skader det at du bruker litt tid av ditt liv for å gjøre ditt, din ektefelle og deres barns liv bedre?..

Selvfølgelig gjør man sitt beste for å bedre livet for dem man er glad i.. uavhengig om man er gift eller ei..

I noen tilfeller er det ikke andre utfall enn en skilsmisse som er løsningen. men som oftest blir ting bra igjen. Og det er det hele poenget med ekteskap er!! At man skal jobbe med det. nok ..

Helt enig at det er viktig å ta ekteskapet så seriøst at man jobber med det (bare litt uenig i at det "som oftetst" blir bra igjen.. )

Jeg er enig i at man bør være klar over at ekteskapet kan ende opp i skilsmisse, men for meg så finnes ikke det som et alternativ før jeg har prøvd alt og jobbet LENGE for å få ekteskapet til å fungere igjen. ..

Der er jeg og du helt på sammen bølgelengde. Forskjellen er at dette er noe jeg har valgt for meg.. jeg forsøker ikke å presse noen andre til å jobbe mer med sitt forhold enn de selv vil.. jeg tror nemlig at det er umulig for noen utenfor forholdet å vurdere hvor mye jobbing som trengst om om det er verd det.

Derfor vil jeg også vente med å gifte meg til jeg har kjent min kjære lenge nok til å "vite" at vi vil tilbringe resten av livet sammen...

Jeg ville heller ikke finne på å gifte meg med noen jeg ikke kjente veldig godt. Jeg ville heller ikke gifte meg uten å føle at vi hadde en god sjangse for å få dette til å funger resten av livet.

Men igjen.. Jeg mener at hver enkelt får legg hva de vil i sitt ekteskap.

Og jeg tror at det er mange som er samboere som legger akkurat dette i sitt forhold, men som likevel ikke "tør" å gifte seg fordi de tror at de må være "100% sikre" for å gifte seg.. noe vi jo vet at ingen noen sinne kan.

Det er mulig at vi to har svært ulik omgangskrets, men jeg kjenner i alle fall mange som har "missoppfatninger" som det eneste som hindrer dem i å gifte seg.. Og det synes jeg er trist.. for dem..

[Gullhår]

Da jeg gikk inn i ekteskapet med min mann, så gjorde jeg det med det ønsket og løfte om å leve sammen med ham i gode og onde dager.

I et samliv som varer i mange år, så kommer det noen onde dager også og det er da man må jobbe litt ekstra med forholdet.

Om man ønsker å leve sammen med sin kjære resten av livet, gift eller ikke, så må man jobbe med forholdet hver dag. Ikke bare når det kommer nedturer.

Jeg tror det er viktig å ha som mål at dette skal være for resten av livet og ikke ofre mange tanker på at det er 50% sjanse for at dette vil vare. Hva er poenget med det?

Åpenhet, ærlighet - god kommunikasjon det er noe jeg ser på som verdifult.

Begge parter må være flinke til å snakke om sine følelser og være flinke til å lytte.

Det kommer man langt med.

Som andre sier; venter man med å gifte seg til man kjenner den andre veldig godt, så er man sikrere i sitt valg.

Jeg mener også at det er fornuftig å bo sammen minst ett år, før man inngår i et ekteskap. Da blir man kjent på en helt annen måte og har gjerne vært igjennom noen oppturer og nedturer sammen.

[Gjest gjest2]

Flott innlegg Gullhår!

[Gjest Anonymous]

Mange av innleggene handler om hva man "må legge i et samliv".

Jeg er helt enig i at det er dette som må til for å få det til å fungere i det lange løp, men jeg er ikke enig i at man MÅ gjøre dette dersom man vil bo sammen eller gifte seg. Det ER faktisk et personlig valg.

Jeg tror også at de fleste som bor i et langvarig samliv, samboerskap eller ekteskap, legger alt dette i det. Og da synes jeg det er dumt om man, av en eller annen grunn, ikke føler at man kan eller vilformalisere det i et ekteskap. Ser ikke hva det tjener samfunnet at mange reelle ekteskap ikke er registrert som ekteskap.

[Gjest Tex]

Kjærligheten kommer og går, vennskap består.

Jeg tror at dersom en i et kjæresteforhold greier å ta vare på vennskapet seg imellom, er mye gjort.

En klok mann sa: Å få et ekteskap til å fungere betyr at man er nødt til å forelske seg mange ganger -i den samme personen.

Det dreier seg vel i tillegg ikke bare om evne til, men også om vilje til - jeg har lovet i gode og onde dager og så lenge ingen av oss bryter loven og bruker vold mot hverandre, eller andre ekstreme tilfeller, er jeg innstilt på å gjøre alt i min makt for at mitt ekteskap skal holde. Det skylder jeg både meg selv, min mann og våre barn og familier.

[Gjest Tari ikke innlogget]

Kjærligheten kommer og går, vennskap består.

Jeg tror at dersom en i et kjæresteforhold greier å ta vare på vennskapet seg imellom, er mye gjort.  

En klok mann sa: Å få et ekteskap til å fungere betyr at man er nødt til å forelske seg mange ganger -i den samme personen.

Det dreier seg vel i tillegg ikke bare om evne til, men også om vilje til - jeg har lovet i gode og onde dager og så lenge ingen av oss bryter loven og bruker vold mot hverandre, eller andre ekstreme tilfeller, er jeg innstilt på å gjøre alt i min makt for at mitt ekteskap skal holde. Det skylder jeg både meg selv, min mann og våre barn og familier.

Enig med deg!

Jeg ville aldri ha giftet meg med mannen min uten denne innstillingen. Men, jeg hadde heller ikke gått inn i et lengre samboerskap uten denne innstillingen.

[Gjest Anonymous]

Jeg ville aldri ha giftet meg med mannen min uten denne innstillingen. Men, jeg hadde heller ikke gått inn i et lengre samboerskap uten denne innstillingen.

Nettopp!!

Jeg tror ikke det eksisterer en forskjell i verken følelser eller forpliktelse mellom langvarige samboerskap og ekteskap.

Den eneste forskjellen er hvilken holdning paret har til ekteskapet.

Jeg synes det er trist at folk har blitt så "redde" for ekteskapet at de har et forhold som i realiteten er et ektekaskap uten å tørre å ha formalitetene som hadde vært nyttige for dem.