frivillig barnløshet

[Gjest Anonymous]

I det siste har jeg begynt å tenke mer på dette med barn. Jeg fylte 30 år nylig, og i stedet for å høre tikkende klokker og skrallende eggstokker, som kanskje hadde vært naturlig, så heller jeg mer og mer motsatt vei. Det er ikke det at jeg ikke liker barn, tvert i mot så er jeg veldig glad i barn. Men jeg har bare ikke den trangen eller lysten i meg til å få egne barn, som jeg vet mange har. Kjæresten min og jeg har ikke snakket om dette, men jeg går ut i fra at dersom det blir mer seriøst (vi er fremdeles på "dating stadiet") så må vi ta en prat om dette. Kanskje hadde jeg tenkt annerledes dersom jeg nærmet meg 40, hvem vet? Men akkurat nå så har jeg det helt fint med jobb, venner og kjæresten, reising, hunden og katten, hobbyer etc, så jeg føler ikke jeg mangler noe i livet mitt.

Så med dette lurte jeg bare på om her er andre frivillige barnløse? Var det et enkelt valg? Hva sier folk rundt deg/dere til dette valget?

[Gjest Anonymous]

Du er ikke alene! Det er mange av oss

Jeg anbefaler dette diskusjonsforumet;

http://messageboards.ivillage.com/iv-rlchildless

[Gjest *Fiona*]

Heisan!

Jeg er schizofren på det området, rett og slett.

På den ene siden er det å få barn det verste jeg har gjort sånn personlig sett - hadde jeg ikke fått barn hadde jeg sittet midt i jetsettet i Oslo, reist, og brukt mitt personlige potensiale på tusen morsomme og spennende ting. Å være barnehagetante for eksempel, forekommer meg å være selve marerittet.

På den annen side er jeg ekstremt fruktbar, blir gravid bare noen ser hardt på meg, og fikk til tross for prevensjon, altså positivt utslag på testen. Vel, jeg VISSTE det før det. Kroppen og hjertet mitt visste at jeg var gravid omtrent dagen etter at det må ha skjedd. Fra da av har alt falt på plass i min verden, hundre prosent i synk med kroppen min, følelsene mine, og det å være mamma - vel, det er få ting jeg har mer oversikt og styring på i livet enn akkurat det. Det er en dyp dyp tilfredsstillelse.

Og jævlig krevende. Og smerten ved å tenke på alt som skjer i verden som du ikke kan beskytte ham mot, er uutholdelig - nesten. Men så er det så deilig også. Egentlig tenker jeg at hvis sønnen min ikke hadde vært AKKURAT sånn han er, ville jeg gitt'n bort. Men det er vel en grunn til det da

Jeg tror ikke jeg kan tenke meg flere barn. Tanken på å starte fra scratch og få livet så begrenset igjen tiltaler meg ikke. Men å gå gravid igjen, kunne jeg tenke meg!! Jeg elsket hvert sekund! Men hva skulle jeg gjort med babyen, liksom??

Ambivalent?? Gjett om...

Jeg kan "trøste" deg med at 50% av alle barn som blir født i vestlige land, ikke er planlagt...

Så når du møter "smug, married people" med gurglende små skal du tenke på at de kanskje havnet der høyst tilfeldig

Og kanskje det skjer med deg, kanskje ikke. Uansett synes jeg du bare skal nyte livet i fulle drag, hvert sekund. Hvis du møter negativitet fra kvinner skal du bare heve deg over det, de har sikkert bare glemt hvordan det er å være fri.

Du blir et "bedre" menneske av å ha barn på den måten at du får et større perspektiv på tingene - det er mye med livet man ikke helt kan fatte omfanget av hvis man ikke har opplevd den prosessen, det miraklet.

Det betyr ikke at mennesker uten barn ikke er oppegående og fullt kapable til å leve et lykkelig liv uten.

Og hvis jeg kunne velge om igjen?

Så er jeg ikke sikker! Og jeg tror mang ehar det sånn, bare at de "fleste" elelr i hvert fall mange som tenker sånn, BLIR gravide ved en "glipp" og av ulike grunner ikke tar abort.

Har en venninne som ikke vill eha barn. Det var det verste hun kunne tenke seg. Hun ble 36, giftet seg, og ble gravid. Mannne ønsket seg inderlig barn, og hva gjør du da?? Hun fikk barnet, og i årene etterpå har hun slitt med det. Det er en dyp kløft mellom henne og mannen, hun vil i hvert fall ikke ha flere, og hun lurer på å reise fra begge, i sin fortvilelse over å ikke strekke til og mestre.

Men de fleste venninnene mener hun er "litt spesiell" og at hun er såpass egoistisk av natur at hun ikke "evner" den kjærligheten og oppgaven et barn medfører.

Det er jo en veldig bastant holdning.

Man skal i hvert fall ikke skynde seg å få en unge når man er 45 "i tilfelle man kommer til å angre ellers"... har hørt om det også, og det vitner om enda større egoisme - barn er ikke noe man "skaffer seg", liksom.

Vil iallfall oppfordre deg til å snakke om dette med dem du møter og dater, for det er en stor ting, og det kan bli mye vondt og bortkastet tid for begge dersom dere har ønsker som ikke er forenlige.

[Gjest Lompa]

FIONA: :blomst_opp:

Et av de beste innlegg jeg har lest på lenge!!!

Ble glad av det jeg! :kysse:

[Litago]

Så med dette lurte jeg bare på om her er andre frivillige barnløse? Var det et enkelt valg? Hva sier folk rundt deg/dere til dette valget?

Jeg definerer meg under kategorien frivillig barnløs fordi jeg aldri er blitt gravid, men heller ikke giddet å ta de store utredninger for å finne ut hvorfor jeg ikke blir gravid. Har en ganske avslappet holdning til det med andre ord.

For min mann og meg har ikke savnet etter egne barn vært stort nok til å starte en større prosess for å få barn.

Hva folk sier rundt meg? De fleste skjønner ikke i det hele tatt at vi kan ha en slik holdning til det.

Mange har prøvd å overbevise oss om hvor fantastisk det er å få barn. At verden åpner seg på en helt annen måte når man har barn. At det ikke finnes større kjærlighet enn kjærligheten ditt eget barn. Og jeg tror dem.

Men jeg klarer ikke å savne noen jeg ikke vet hva er!

Ettersom jeg ikke har åpnet døren inn til denne verdenen så vet jeg ikke hva jeg går glipp av. Og savner den derfor ikke.

Heldigvis har vi også mange rundt oss som skjønner oss og som ikke maser. Vi har også ganske mange venner uten barn av naturlige årsaker.

Avslutningsvis så vil jeg si at hvis du velger å gå litt utenom normen og ikke få barn, så må du regne med noen reagerer på det.

Det viktigste er da at du viser raushet mot de som reagerer og har selvtillit til å vite at din avgjørelse er riktig for deg/dere.