Bipolare mennesker er slitsomme.

[AnonymBruker]

Etter å ha hatt (og har fortsatt) kontakt med mennesker med bipolare symptomer, noen sterkere rammet enn andre, de er like forskjellige som alle andre, så merker jeg at jeg begynner å bli sliten av denne type mennesker, fordi jeg opplever at de krever mye, både i form av tid og energi.

Jeg opplever at jeg er nødt til å gå på tærne for å ta hensyn til den/ de med bipolare symptomer for ellers kan det utløse det ene eller det andre, og jeg må bruke energi på å forklare dem hvordan ting henger sammen (som at folk slett ikke misliker dem, eller synes de er både det ene eller det andre), og jeg må bruke tid på å tenke igjennom hvordan jeg unngår å utløse noe jeg ikke ønsker å utløse.

Jeg opplever at jeg må ta veldig mye hensyn til denne type mennesker at det går på bekostning av andre mennesker, og at mye dreier seg om dem og deres utfordringer.

Jeg forstår at det er utfordrende å ha denne diagnosen, men det er også utfordrende for andre som må forholde seg til diagnosen og være veldig påpasselige og ta mye hensyn.

Og jeg har møtt flere av dem opp igjennom årene, og jeg har opplevd mye rart, blant annet en stilent treatment fra ei som gikk i samme klasse, fordi hun fikk det for seg at jeg avviste henne. Noe jeg ikke gjorde, det var travelt, men det er mye paranoide tanker som rører seg i deres hoder, så det kom ut på en slik måte at hun tolket det som avvisning. En annen gang hadde jeg en kollega hvor verden omtrent dreide seg kun om henne, hun var så sliten, hun hadde ikke sovet, hun hadde problemer av det ene eller det andre slaget, gikk midt på dagen uten å ta hensyn til at hun faktisk var en del av et kollegialt fellesskap og at vi ble rammet av hennes berg-og dal-reiser. En annen gang var det en som var veldig oppe og veldig nede humørmessig, og når han var veldig nede, da gikk det hardt utover de som var i hans nærvær, da var vi dårlige mennesker som ikke tok hensyn til ham og hans følelser. Lo vi, så satte han stygge blikk i oss, og slo det straks ned ved å informere oss om ting som utelukkende hadde som mål å få oss til å føle oss dårlige, og gikk på vår samvittighet.

Jeg vet at det er fullstendig politisk ukorrekt å gå ut på denne måten og si at en gruppe mennesker med en type "lidelse" er slitsomme, men jeg synes de er det. Politisk ukorrekt eller ei. Disse menneskene er veldig slitsomme og krevende. Synes jeg. Og ja, regner med å få motbør for den.

Takk for at jeg fikk bruke denne forum til utblåsningen.

Anonymkode: ad191...117

[Veslefrikk]

Jeg har er veldig stort kontaktnett både privat og i jobb, vi har også store familier begge to og omgås veldig mange mennesker til enhver tid. Likevel har jeg aldri opplevd det du beskriver i særlig stor grad. Er du sikker på at du ikke er ekstra følsom og overanalyserer alle situasjoner slik at de fremstår negative for deg?

Alle mennesker er forskjellige og alle har gode og mindre gode dager, men det betyr jo ikke at alle er bipolare eller har psykiske lidelser. Det betyr kanskje i mange tilfeller bare at vi er forskjellige og at vi oppfatter humørsvingninger og andre ting på ulike måter. 

[Berentsens]

Og så? Dersom noe er slitsomt så slutter du med det. Ikke forhold deg til slike mennesker. Skulle tro det ville vært en enkel løsning. 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter å ha hatt (og har fortsatt) kontakt med mennesker med bipolare symptomer, noen sterkere rammet enn andre, de er like forskjellige som alle andre, så merker jeg at jeg begynner å bli sliten av denne type mennesker, fordi jeg opplever at de krever mye, både i form av tid og energi.

Jeg opplever at jeg er nødt til å gå på tærne for å ta hensyn til den/ de med bipolare symptomer for ellers kan det utløse det ene eller det andre, og jeg må bruke energi på å forklare dem hvordan ting henger sammen (som at folk slett ikke misliker dem, eller synes de er både det ene eller det andre), og jeg må bruke tid på å tenke igjennom hvordan jeg unngår å utløse noe jeg ikke ønsker å utløse.

Jeg opplever at jeg må ta veldig mye hensyn til denne type mennesker at det går på bekostning av andre mennesker, og at mye dreier seg om dem og deres utfordringer.

Jeg forstår at det er utfordrende å ha denne diagnosen, men det er også utfordrende for andre som må forholde seg til diagnosen og være veldig påpasselige og ta mye hensyn.

Og jeg har møtt flere av dem opp igjennom årene, og jeg har opplevd mye rart, blant annet en stilent treatment fra ei som gikk i samme klasse, fordi hun fikk det for seg at jeg avviste henne. Noe jeg ikke gjorde, det var travelt, men det er mye paranoide tanker som rører seg i deres hoder, så det kom ut på en slik måte at hun tolket det som avvisning. En annen gang hadde jeg en kollega hvor verden omtrent dreide seg kun om henne, hun var så sliten, hun hadde ikke sovet, hun hadde problemer av det ene eller det andre slaget, gikk midt på dagen uten å ta hensyn til at hun faktisk var en del av et kollegialt fellesskap og at vi ble rammet av hennes berg-og dal-reiser. En annen gang var det en som var veldig oppe og veldig nede humørmessig, og når han var veldig nede, da gikk det hardt utover de som var i hans nærvær, da var vi dårlige mennesker som ikke tok hensyn til ham og hans følelser. Lo vi, så satte han stygge blikk i oss, og slo det straks ned ved å informere oss om ting som utelukkende hadde som mål å få oss til å føle oss dårlige, og gikk på vår samvittighet.

Jeg vet at det er fullstendig politisk ukorrekt å gå ut på denne måten og si at en gruppe mennesker med en type "lidelse" er slitsomme, men jeg synes de er det. Politisk ukorrekt eller ei. Disse menneskene er veldig slitsomme og krevende. Synes jeg. Og ja, regner med å få motbør for den.

Takk for at jeg fikk bruke denne forum til utblåsningen.

Anonymkode: ad191...117

Min barndoms bestevenninne var sånn...

og hun var sånn opp gjennom oppveksten, men jeg visste ikke at det var pga det, men jeg måtte hele tiden gå på tåhev...

og da jeg ble voksen ble jeg litt mer selvstendig, og det tålte hun ikke. 

NÅ møtte hun plutselig motbør. Og hun skjønte ikke hvorfor jeg ikke orket mer, men sannheten var at hun slet meg ut. Hennes paranoya, om at jeg ikke likte henne og bla bla... ja jeg kan ikke nevne alt.
Men jeg kuttet kontakta. 
Etter 7 år møttes vi tilfeldigvis igjen pga hun var student og hadde utplassering hos oss, så vi tok opp igjen tråden, jeg tenkte at hun var jo voksen nå og kanskje hadde hun forandret seg. Men hun ble jo så eiesyk, trodde liksom at hun hadde førsterett på meg nå - og at de 7 åra var borte vekk.. og tålte ikke at jeg hadde fått andre venner i mellomtiden.

Så begynte hun å syke seg igjen slik hun gjorde før... det endte med at jeg sakte men sikkert holdt meg litt unna.
Til slutt tok hun hintet og flyttet til en annen by der hun fant kjærligheten og nå i følge facebook er "lykkelig"  - ja jeg vet ikke jeg...

og der på facebook -s om jeg kun har kontakt med henne, er hun fortsatt sånn opp og ned. I gode perioder er hun voldsom å smiske med meg og vil besøke meg osv,

men så kan det gå lange perioder hvor jeg ikke hører noe og jeg merker det hun legger ut er veldig dystert...

så jeg tenker at hun har nok ikke forandret seg nei.

 

Energityver kalles disse. Joda det er synd i de og det er synd å vise de ryggen, men vi er ikke psykologen deres. Om vi ikke har energi til slike folk - så må vi ta hensyn til oss selv og.

Anonymkode: 4e2ae...161

[Gjest noe tilfeldig]

Ææh innlegget ditt var slitsomt, jeg ga opp halvveis.!

[AnonymBruker]

Du er nok inne på noe,ts. De bipolare folkene jeg kjenner, opplever jeg som veldig selvsentrerte og snakkesalige. Mye syting over bagateller og overdrivelser bl.a. Jeg har også lagt merke til at en del av dem har et høyt og skrapende stemmeleie, hva nå det kommer av...  Er det medisinene? Alle er jo selvfølgelig forskjellige mennesker, for all del. Men likevel har jeg lagt merke til at det er en del felles trekk som går igjen hos disse. Bl.a. de tingene jeg har nevnt.

Anonymkode: 88d2f...6f5

[Gjest antbug]

Jeg synes også de kan være litt slitsomme, intense og selvsentrerte, men jeg nekter å trippe på tå hev rundt dem. Jeg er så drøy at jeg sier fra når de blir mer krevende enn jeg holder ut med. Ja, de er syke, men det betyr ikke at de nødvendigvis har godt av at vi lar dem ta veldig mye plass. 

[AnonymBruker]

Her synes jeg du blander sammen personlighetstrekk (og muligens personlighets-/utviklingsforstyrrelser) med bipolar-diagnosen. Man blir ikke paranoid (med mindre man er psykotisk og paranoid er et av symptomene), sutrete, redd for å bli avvist, sender stygge blikk eller gir folk silent treatment fordi om man har en bipolar lidelse.

Sannsynligvis har du også mange flere bipolare i din krets enn hva du er klar over selv, men de deler gjerne ikke at de har diagnosen, har ikke fått diagnosen enda og/eller fungerer såpass godt at du ikke merker noe til at de har denne lidelsen.

Man kan ha flere psykiske problemer/forstyrrelser samtidig med bipolardiagnosen, eller uten å ha denne diagnosen, som gir "irriterende og energistjelende" symptomer. Disse symptomene hadde antageligvis vært like plagsomme for omgivelsene uten bipolar-delen. Jeg kjenner flere som har bipolar lidelse, ganske mange faktisk, men som ikke avviker fra gjennomsnittet på andre måter. Så her synes jeg du skyter i feil retning, TS. Energityver finner du like gjerne blant dem som ikke er bipolare, som blant dem som har denne diagnosen.

Anonymkode: 4b7ff...996

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Etter å ha hatt (og har fortsatt) kontakt med mennesker med bipolare symptomer, noen sterkere rammet enn andre, de er like forskjellige som alle andre, så merker jeg at jeg begynner å bli sliten av denne type mennesker, fordi jeg opplever at de krever mye, både i form av tid og energi.

Jeg opplever at jeg er nødt til å gå på tærne for å ta hensyn til den/ de med bipolare symptomer for ellers kan det utløse det ene eller det andre, og jeg må bruke energi på å forklare dem hvordan ting henger sammen (som at folk slett ikke misliker dem, eller synes de er både det ene eller det andre), og jeg må bruke tid på å tenke igjennom hvordan jeg unngår å utløse noe jeg ikke ønsker å utløse.

Jeg opplever at jeg må ta veldig mye hensyn til denne type mennesker at det går på bekostning av andre mennesker, og at mye dreier seg om dem og deres utfordringer.

Jeg forstår at det er utfordrende å ha denne diagnosen, men det er også utfordrende for andre som må forholde seg til diagnosen og være veldig påpasselige og ta mye hensyn.

Og jeg har møtt flere av dem opp igjennom årene, og jeg har opplevd mye rart, blant annet en stilent treatment fra ei som gikk i samme klasse, fordi hun fikk det for seg at jeg avviste henne. Noe jeg ikke gjorde, det var travelt, men det er mye paranoide tanker som rører seg i deres hoder, så det kom ut på en slik måte at hun tolket det som avvisning. En annen gang hadde jeg en kollega hvor verden omtrent dreide seg kun om henne, hun var så sliten, hun hadde ikke sovet, hun hadde problemer av det ene eller det andre slaget, gikk midt på dagen uten å ta hensyn til at hun faktisk var en del av et kollegialt fellesskap og at vi ble rammet av hennes berg-og dal-reiser. En annen gang var det en som var veldig oppe og veldig nede humørmessig, og når han var veldig nede, da gikk det hardt utover de som var i hans nærvær, da var vi dårlige mennesker som ikke tok hensyn til ham og hans følelser. Lo vi, så satte han stygge blikk i oss, og slo det straks ned ved å informere oss om ting som utelukkende hadde som mål å få oss til å føle oss dårlige, og gikk på vår samvittighet.

Jeg vet at det er fullstendig politisk ukorrekt å gå ut på denne måten og si at en gruppe mennesker med en type "lidelse" er slitsomme, men jeg synes de er det. Politisk ukorrekt eller ei. Disse menneskene er veldig slitsomme og krevende. Synes jeg. Og ja, regner med å få motbør for den.

Takk for at jeg fikk bruke denne forum til utblåsningen.

Anonymkode: ad191...117

Har og hatt det slik en stund. Så forstår godt hva du mener.

Men jeg tok et grep, da jeg følte jeg bel oppspist. Og jeg regelrett trekte meg vekk fra dem, for jeg hadde ikke nok energi til og omgåes dem. Og jeg fortalte vedkommende  det også, og det gikk helt fint. og jeg holder nå avstand med mennesker, som krever for mye, av den grunn, at jeg er kun et menneske, og har begynt og ta vare på meg selv. 

Lik det eller la vær, sier jeg til dere alle, som kommer til og fly i taket nå.

Anonymkode: 2a422...85c

[minister-mio]

å ha bipolar lidelse er ikke en mennesketype

[AnonymBruker]

48 minutter siden, minister-mio skrev:

å ha bipolar lidelse er ikke en mennesketype

Kanskje ikke, men det er ikke til å komme i fra at noen av de har en del felles trekk. Jeg har sett det gang på gang. Bl.a. dette med å ta mye plass og være selvsentrerte. De med adhd har mange av de samme trekkene, men da i enda større grad, vil jeg si. Jeg tror nok en del psykiske lidelser kan gjøre at man fokuserer for mye på seg selv. Mange identifiserer seg også for mye med diagnosene sine, noe som fører til at de automatisk prøver å leve opp til dem. Dette ser man særlig ved bipolare lidelser, adhd og en del personlighetsforstyrrelser. Folk får vel ikke slike diagnoser uten grunn. Visse personligheter er nok mer disponible.

Anonymkode: 88d2f...6f5

[NuckingFutz]

Synes det du beskriver minner mer om mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse, enn bipolar lidelse pr se.

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar og mine venner og kolleger synes ikke at jeg er masete eller slitsom. Snarere tvert imot så er jeg godt likt. 

Anonymkode: a772d...62b

[AnonymBruker]

Det er slitsomt med folk som bruker diagnosen sin for å slippe å oppføre seg som folk. 

Anonymkode: b428f...bec

[AnonymBruker]

Visst det er så innmari slitsomt å vere sammen med oss , så slutt å omgås oss da vel . 

Anonymkode: 4ba93...53a

[lovedrug]

Kjenner meg ikke igjen.

[Gjest Vevila]

Tenker også at det du beskriver høres mer ut som borderline? Hvilke bipolare symptomer tenker du på? 

[AnonymBruker]

Det er personer med sånne uttalelser som er med på å øke fordommene mot de som er bipolare. Det du beskriver er helt ekstremt, å noe sier meg at de ikke bruker medisiner (noe som hjelper en bipolar masse). 

Å hvis du googler bipolar lidelse så vil du se at MANGE av symptomene du kommer med ikke stemmer over ens med sykdommen. Folk må lære seg å gjøre litt research før de mener at ALLE symptomer kommer av bipolar lidelse (for alt du veit kan vedkommende ha andre diagnoser). 

Anonymkode: 7e4ee...6de

[Raven Emerald]

Det er ikke et trekk hos mennesker med bipolar lidelse på grunn av deres sykdom, men på grunn av deres personlighet. Dem jeg har møtt med samme personlighetstrekk du har beskrevet, er alle friske. Jeg går da ikke rundt og tror at folk flest er sånn. Og jeg synes det er ganske drøyt å skjære alle bipolare mennesker over samme kam, bare fordi du har møtt noen som er sånn. Jeg er for eksempel ikke sånn. Jeg har to nære venninner, og det de begge sier de setter mest pris på ved meg, er at jeg er diplomatisk og lyttende. 

Joda, jeg trenger også at mine venner er der for meg når jeg har det tungt, men det skulle vel bare mangle, eller? Om det kan kalles slitsomt, kan jeg ikke svare på. Men jeg mener det er noe som inngår i et gjensidig vennskap. At du har møtt noen som ikke kan sette seg selv til side for andre når det trengs, er jo trist. Men det gjelder altså ikke alle med bipolar lidelse. Det er like feil, som å si at blondiner er dumme.

[AnonymBruker]

Det virker da mer som lav selvtillit TS? At du har blit kjent med folk som har så lav selvitllit at de sliter sosialt?

Anonymkode: 85e58...494