18 år gammel og lyver om hvor hun er

[ceca]

Datteren min har hatt en kjæreste over lang tid, som ikke har behandlet henne bra. Han begynte å bestemme hva slags klær hun skulle gå med, bestemme hvilke venner hun kunne omgås og ikke, kritiserte henne mye, maste og fikk sex selv om hun i starten sa nei..listen er lang. Alt dette har hun fortalt både til familie og venner og alle har sagt at hun må komme seg ut av forholdet. Hun klarte ikke gjøre det slutt med han fordi han var så utrolig glad i henne, og når de var alene var han veldig, veldig snill. Det var bare når hun var ute med andre eller kledde seg "feil" at det ble bråk. Han har ikke slått henne, men har en ordbruk som er utrolig, (ja, jeg har hørt han gjennom telefonen skrike til henne). Han er ekstremt sjalu og er klar over det. I tillegg er han lat ( det er kanskje mange tenåringsgutter (?) ) og ba man om litt hjelp så var det vanskelig å få. 

Til slutt, etter lang tid, avsluttet hun forholdet. Gutten hun var sammen med ønsket selvfølgelig å fortsette forholdet med henne og var tydelig på dette. Allikevel begynte han å ha ons med forskjellige og nektet for det når hun spurte. Men venner snakker og forteller.

Etter at hun gjorde det slutt har vi syntes at det var koselig at hun fikk noen nye venninner, som vi såvidt har hilst på. Disse har hun de siste månedene vært mye sammen med , og også overnattet hos. Så får vi vite at hun ikke har vært his venninnen når hun sier hun er der. Hun har vært hos eksen sin. Vi konfronterer henne med dette, og hun nekter. Når vi forteller hvordan vi vet det ser hun at hun ikke kommer noen vei med løgnen men nekter å si noenting. Helt taus.

Vi fortalte at vi måtte vite hvor hun var, så lenge hun bodde hjemme, fordi hvis det skjedde noe visste vi hvor hun kunne hentes eller at det ikke var hun som var der ting skjedde. Vi sa også at vi aldri har nektet henne å møte eksen. Vi ønsker han ikke inn i vårt hjem igjen, men vet at vi ikke kan nekte de å møtes.

Hun sier hun skal være ærlig med hvor hun er fremover. Og vi skal prøve å stole på henne. Nå noen måneder senere får vi igjen vite at hun sier hun er hos venninner , men er hos eksen. 

Hun er innerst inne en sterk jente, hun er pen, men vet ikke selv at hun er det, flink på skolen (selv om hun gikk ned i karakter i alle fag da hun var sammen med han), pliktoppfyllende og snill.

 

Hvordan ta dette?

Vi har alltid hatt et godt forhold, og hun har kommet til meg/oss hvis det har vært noe. Nå kjenner jeg at jeg ikke aner hva hun driver med eller hvordan hun er. Jeg skjønner at hun lyver fordi hun vet at vi ikke liker eksen, pga hans manipulerende måte å være ovenfor henne.

Skal vi "la dette passere" og la henne lyve og la henne "gå bak ryggen vår"?

Eller skal vi snakke med henne igjen og be henne fortelle at de treffes, vi har aldri nektet henne det uansett. Men vi synes jo at hun kan være mer sammen med venninner. Skal vi da sette restriksjoner på at hun ikke får overnatte borte, innetid ol? Vi vet hun er 18 år, og sist vi pratet om løgnen sa vi at så lenge hun bodde hjemme måtte vi vite. Hun har et eldre søsken som har flyttet hjemmefra. Da følger vi ikke med på samme måten, men vi ligger heller ikke halvvåkne og venter på tlf om å bli hentet på fest eller en sms om at man overnatter hos en venninne.

Er det vi som overreagerer eller hva?

Og hvordan komme ut av denne uheldige situasjonen for oss alle? 

 

[AnonymBruker]

 

Få henne ut av det forholdet fortere en svint. Datteren min var i liknende forhold og endte opp med skikkelig juling av denne kjæresten. Det var lugging, slag og spark mot både hodet, mege og resten av kroppen.  Nekt henne å være borte frem til hun forstår alvoret i dette. 

Spør ikke meg hvordan svaret mitt er plassert som det er, det bare ble sånn av seg selv.

Anonymkode: b28aa...b94

[AnonymBruker]

Hun er ikke sterk, hun er en dørmatte med lav selvtillit. Det er vanskelig å gi råd uten å vite hvordan personligheten hennes er. Har dere prøvd å fortelle henne hvilken fantastisk person hun er, hvor glad dere er i henne og hvor vondt dere får av å se henne bli behandlet på den måten? Spurt henne om hun skjønner hvordan det er å se noen man elsker (datteren deres) bli behandlet av et annet menneske på den måten?

Anonymkode: 42db6...201

[ajarRun]

Det angår ikke deg. Når min mor spurte hvor jeg skulle når jeg var atten sa jeg "ut" når hun spurte når jeg komtilbake sa jeg "sent". Hvis hun så spurte hva jeg hadde gjort svarte jeg "vært ute".

Din oppførsel er uakseptabel, man har rett til privatliv. Din datters problemer med grensesetting kan jo være forårsaket at du ikke klarer å forholde deg til normale grenser med folk. Hva hun gjør og med hvem angår kun deg dersom hun ønsker å fortelle deg det. Å detaljkontrollere hennes kjærlighetsliv er psykisk misbruk.

[ceca]

Vi også vet at det kan ende opp slik datteren din endte opp. Før det ble slutt hadde jeg henne til samtale med lege og psykolog. Alle sa til henne at hun måtte bryte med han. 

Jeg har sagt til henne at hun er tvers gjennom snill, en som alle blir glad i. Hun har sett meg gråte da jeg fikk vite om noen av de seksuelle overgrepene. (Hun ville ikke anmelde han). 

Vi har alltid sett på henne som sterk, men hun er kanskje sterk utad og svak inni seg. Hun faller for alle hans gode ord ivertfall. Og ble siden han gråt og sa han elsket henne så høyt. Og han skulle forandre seg. Alt for henne.

Hun gjorde det slutt, til tross for dette, tilslutt. Etter samtaler vi dro henne med på hos lege og psykolog. Men føler vi er tilbake til scratch. Bare nå forteller hun oss ingenting, hun sier hun er andre steder. Vi kan til og med kjøre henne til en venninne, og så viser det seg at han henter henne der rett etter at vi har dratt.

Personligheten hennes er at hun utad ser sterk ut, hun har klare og tydelige meninger, hun er sart inni seg, gråter ikke foran andre, men holder masken. Hun unngår konflikter og vurderer situasjoner før hun sier noe. Er reflektert med gode argumenter. Men motsier noen henne med bare fjas gidder/orker hun ikke si noe.  

[ceca]

3 minutter siden, amativeReflection skrev:

Det angår ikke deg. Når min mor spurte hvor jeg skulle når jeg var atten sa jeg "ut" når hun spurte når jeg komtilbake sa jeg "sent". Hvis hun så spurte hva jeg hadde gjort svarte jeg "vært ute".

Din oppførsel er uakseptabel, man har rett til privatliv. Din datters problemer med grensesetting kan jo være forårsaket at du ikke klarer å forholde deg til normale grenser med folk. Hva hun gjør og med hvem angår kun deg dersom hun ønsker å fortelle deg det. Å detaljkontrollere hennes kjærlighetsliv er psykisk misbruk.

Var det jeg lurte på, om vi skulle bare la det ligge. 

Samtidig vet vi at han har sider som ikke er bra, men da tenker du at hun må bare lære av egen erfaring?

 

[AnonymBruker]

Noen mennesker kan bare lære av egen erfaring, dessverre. Men det er veldig vanskelig å si om det gjelder her uten å kjenne henne. Om ingenting annet funker, så må dere kanskje bare si at det er greit at hun reiser dit, men dere vil vite hvor hun er i tilfelle dere trenger å få tak i henne

Eventuelt så kan dere flytte

Anonymkode: 42db6...201

[ceca]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen mennesker kan bare lære av egen erfaring, dessverre. Men det er veldig vanskelig å si om det gjelder her uten å kjenne henne. Om ingenting annet funker, så må dere kanskje bare si at det er greit at hun reiser dit, men dere vil vite hvor hun er i tilfelle dere trenger å få tak i henne

Eventuelt så kan dere flytte

Anonymkode: 42db6...201

Vi har sagt det er greit at hun reiser dit eller finner på ting med han. Vi vet at vi ikke kan nekte dem å treffes. Vi har spurt om de er kjærester igjen. (antagelig ff hvis de ikke er kjærester). Hun sier nei.

Men vi orker ikke ha han hjem til oss. Å servere, smile og være hyggelig til en som har gjort datteren vår så mye vondt er vanskelig. Og flere av disse tingene har skjedd hjemme hos oss, uten at vi har vist om det.  Sa til henne at hun måtte skrike eller sende meg sms, men hun fikk seg aldri til det. Fortalte heller etterpå.

Hadde også avtale da hun var sammen med han , om at vi hentet henne uansett klokkeslett, hvis hun ble redd eller ville hjem. Har hentet henne noen få ganger på natten da de var sammen.

Ved å ikke fortelle hvor hun er , blir hun mer "overlatt til han"  og får ikke luftet tankene sine på om det er riktig /galt det han gjør /sier/ber om. 

Flytter vi blir nok hun boende her, men samtidig så er det oss hun får lommepenger, låner bil, blir kjørt og hentet på fest ol. (hun har en liten jobb ved siden av skolen, men tjener ikke allverden på den). 

 

Skjønner at når man er 18 år har man "sitt eget liv". Og det har hun hatt i mange år, men da har hun alltid sagt hvor hun er eller hvor hun sover. Vi har ikke nektet henne å være sosial og være med på det som skjer. Hun har aldri sagt at "Jeg skal ut" men alltid fortalt av egen vilje hvor hun skal og sammen med hvem.

 

[liljene]

Jeg hadde snakket med ham og krevd at han oppførte seg skikkelig. Min eks var ille, og jeg tror han hadde skjerpet seg dersom noen hadde snakket til ham og ikke meg. 

[Chizue]

10 minutter siden, amativeReflection skrev:

Det angår ikke deg. Når min mor spurte hvor jeg skulle når jeg var atten sa jeg "ut" når hun spurte når jeg komtilbake sa jeg "sent". Hvis hun så spurte hva jeg hadde gjort svarte jeg "vært ute".

Din oppførsel er uakseptabel, man har rett til privatliv. Din datters problemer med grensesetting kan jo være forårsaket at du ikke klarer å forholde deg til normale grenser med folk. Hva hun gjør og med hvem angår kun deg dersom hun ønsker å fortelle deg det. Å detaljkontrollere hennes kjærlighetsliv er psykisk misbruk.

Det beviser bare at foreldrene er glade og redde for datteren sin.
Og om datteren synes det er helt ille, så kunne hun bare ha flyttet ut, men velger likevel å bo hjemme.
Det er ikke psykisk misbruk å være redd for noen.
Og i dette tilfellet, så gjør faktisk TS det riktige, hvem vil vel at barna sine skal ha det vondt?
Hva om det faktisk var vold i bildet, hva om datteren kommer hjem med blåmerker?

Slik som kjæresten er nå, så er ikke veien lang før slike ting skjer..

TS;
Du har nok gjort det du kan gjøre, problemet med slike ting er jo at den ene parten har blitt såpass "hjernevasket" av partneren sin at de tror det er helt greit å bli behandlet på den måten de blir.. Til og med de som blir slått og misbrukt hver dag, ender opp med å bli i slike forhold.

Du må nok bare stå på sidelinjen en stund til, men vær klar for å ta henne i mot om ting blir riktig ille  

[ajarRun]

19 minutter siden, ceca skrev:

Var det jeg lurte på, om vi skulle bare la det ligge. 

Samtidig vet vi at han har sider som ikke er bra, men da tenker du at hun må bare lære av egen erfaring?

 

Jeg tenker at det er hennes valg om hun vil involvere deg eller ikke. At hun lyver er et tegn på at hun vet hva du mener men ikke vil ha konfrontasjonen. Gjør det klart at hun gjør som du vil, og at hun ikke trenger å snakke om det eller å lyve om det. Ikke spør og grav om hvor hun er eller hva hun gjør. Men vær der hvis hun velger å involvere deg.

4 minutter siden, Chibi skrev:

Det beviser bare at foreldrene er glade og redde for datteren sin.
Og om datteren synes det er helt ille, så kunne hun bare ha flyttet ut, men velger likevel å bo hjemme.
Det er ikke psykisk misbruk å være redd for noen.
Og i dette tilfellet, så gjør faktisk TS det riktige, hvem vil vel at barna sine skal ha det vondt?
Hva om det faktisk var vold i bildet, hva om datteren kommer hjem med blåmerker?

Slik som kjæresten er nå, så er ikke veien lang før slike ting skjer..

TS;
Du har nok gjort det du kan gjøre, problemet med slike ting er jo at den ene parten har blitt såpass "hjernevasket" av partneren sin at de tror det er helt greit å bli behandlet på den måten de blir.. Til og med de som blir slått og misbrukt hver dag, ender opp med å bli i slike forhold.

Du må nok bare stå på sidelinjen en stund til, men vær klar for å ta henne i mot om ting blir riktig ille  

Jeg har ingen tvil om at TS har gode intensjoner, men det er mulig å gjøre ting som er helt feil selv om man bare mener vel.

Selvsagt kan hun flytte, men det har vel større konsekvenser enn fordeler.

Du kan være redd for noen og samtidig respektere deres autonomitet og deres grenser.

Hun velger selvsagt selv hvordan hun vil ha det og hva hun vil finne seg i.

Da kan hun anmelde det.

[ceca]

6 minutter siden, liljene skrev:

Jeg hadde snakket med ham og krevd at han oppførte seg skikkelig. Min eks var ille, og jeg tror han hadde skjerpet seg dersom noen hadde snakket til ham og ikke meg. 

Jeg har snakket med han mange, mange ganger mens de var kjærester. Og han blir like flau hver gang og sier han skal få hjelp.  At han skal skjerpe seg og skjønner at han ikke må gjøre som han gjør. Jeg tok kontakt med foreldrene hans noen ganger. De sa at de ville skaffe hjelp til han, men gjorde det ikke. 

Men det hele som skjedde var at min datter fik kjeft for å fortelle for mye hjemme. Hans foreldre mente også at hun fortalte for mye hjemme. Hun fikk beskjed om å slutte å fortelle hjemme og slutte å dele ting med meg. For jeg hadde ikke noe med deres forhold. Nå har han fått det slik han vil, vi vet ikke engang når hun er hos han. Og det er vår skyld, siden vi ikke liker at de er sammen.

[ceca]

10 minutter siden, Chibi skrev:

Det beviser bare at foreldrene er glade og redde for datteren sin.
Og om datteren synes det er helt ille, så kunne hun bare ha flyttet ut, men velger likevel å bo hjemme.
Det er ikke psykisk misbruk å være redd for noen.
Og i dette tilfellet, så gjør faktisk TS det riktige, hvem vil vel at barna sine skal ha det vondt?
Hva om det faktisk var vold i bildet, hva om datteren kommer hjem med blåmerker?

Slik som kjæresten er nå, så er ikke veien lang før slike ting skjer..

TS;
Du har nok gjort det du kan gjøre, problemet med slike ting er jo at den ene parten har blitt såpass "hjernevasket" av partneren sin at de tror det er helt greit å bli behandlet på den måten de blir.. Til og med de som blir slått og misbrukt hver dag, ender opp med å bli i slike forhold.

Du må nok bare stå på sidelinjen en stund til, men vær klar for å ta henne i mot om ting blir riktig ille  

Ja, hun var ivertfall "hjernevasket", men jeg trodde at både psykologen og legen  hjalp med det de sa. Men tydeligvis er hun "hjernevasket" fortsatt, hvis man skal bruke det ordet. 

Jeg får kanskje si til henne at jeg vet at de treffes og at hun er hos han når hun sier at hun er hos venninner. Og at hvis hun vil bli hentet av ulike grunner få hun ringe/sende sms, så kommer vi uansett. Slik vi hadde avtale om før.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, amativeReflection skrev:

Jeg tenker at det er hennes valg om hun vil involvere deg eller ikke. At hun lyver er et tegn på at hun vet hva du mener men ikke vil ha konfrontasjonen. Gjør det klart at hun gjør som du vil, og at hun ikke trenger å snakke om det eller å lyve om det. Ikke spør og grav om hvor hun er eller hva hun gjør. Men vær der hvis hun velger å involvere deg.

Jeg har ingen tvil om at TS har gode intensjoner, men det er mulig å gjøre ting som er helt feil selv om man bare mener vel.

Selvsagt kan hun flytte, men det har vel større konsekvenser enn fordeler.

Du kan være redd for noen og samtidig respektere deres autonomitet og deres grenser.

Hun velger selvsagt selv hvordan hun vil ha det og hva hun vil finne seg i.

Da kan hun anmelde det.

Hun er bare 18, da, hun er omtrent barn i hodet. Det er 10 år siden jeg var 18, men jeg husker hvor naiv jeg var og hvor lav selvtillit jeg hadde. Men når noen butter så imot, så vet jeg ikke hvor mye man kan gjøre. Kanskje til og med TS har vært for lite streng og vært for lite sint slik at datteren til TS ikke har lært at det er greit å bli sint på andre mennesker. Noen ganger kan man bli for diplomatisk og diplomatisere noe ihjel der det eneste som faktisk funker er handling og sinne.

Det er ikke på alle mennesker frie tøyler og diplomati funker, i noen tilfeller må man vise mer følelser og sette strenge grenser. men igjen, det er vanskelig å vurdere disse tingene uten å kjenne denne datteren. kanskje vil frie tøyler funke, kanskje er det som egentlig trengs sinne og grensesetting, husarrest Det høres kanskje ekstremt ut for de som frie tøyler funker på, men mennesker er ulike og det fins de som har i ettertid satt pris på at foreldre grep inn hardt

Anonymkode: 42db6...201

[ceca]

23 minutter siden, amativeReflection skrev:

Jeg tenker at det er hennes valg om hun vil involvere deg eller ikke. At hun lyver er et tegn på at hun vet hva du mener men ikke vil ha konfrontasjonen. Gjør det klart at hun gjør som du vil, og at hun ikke trenger å snakke om det eller å lyve om det. Ikke spør og grav om hvor hun er eller hva hun gjør. Men vær der hvis hun velger å involvere deg.

Jeg har ingen tvil om at TS har gode intensjoner, men det er mulig å gjøre ting som er helt feil selv om man bare mener vel.

Selvsagt kan hun flytte, men det har vel større konsekvenser enn fordeler.

Du kan være redd for noen og samtidig respektere deres autonomitet og deres grenser.

Hun velger selvsagt selv hvordan hun vil ha det og hva hun vil finne seg i.

Da kan hun anmelde det.

Det er hennes valg, og nå velger hun å ikke gjøre det pga vi tydelig har vist at vi misliker det.  Tydeligvis har vi/jeg gjort noe feil underveis siden vi havnet her.  

Hun finner seg i alt for mye, og sist kom det mange spørsmål om det skulle være slik og sånn i et forhold. da fikk vi snakket om det og hva som var riktig og ikke.. Nå har hun ingen å lufte disse tankene med..

[liljene]

Jeg hadde ikke gikk meg på det, selv om han og foreldre hans er uenig med deg. Dette er ikke akseptabel oppførsel. 

[ceca]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er bare 18, da, hun er omtrent barn i hodet. Det er 10 år siden jeg var 18, men jeg husker hvor naiv jeg var og hvor lav selvtillit jeg hadde. Men når noen butter så imot, så vet jeg ikke hvor mye man kan gjøre. Kanskje til og med TS har vært for lite streng og vært for lite sint slik at datteren til TS ikke har lært at det er greit å bli sint på andre mennesker. Noen ganger kan man bli for diplomatisk og diplomatisere noe ihjel der det eneste som faktisk funker er handling og sinne.

Det er ikke på alle mennesker frie tøyler og diplomati funker, i noen tilfeller må man vise mer følelser og sette strenge grenser. men igjen, det er vanskelig å vurdere disse tingene uten å kjenne denne datteren. kanskje vil frie tøyler funke, kanskje er det som egentlig trengs sinne og grensesetting, husarrest Det høres kanskje ekstremt ut for de som frie tøyler funker på, men mennesker er ulike og det fins de som har i ettertid satt pris på at foreldre grep inn hardt

Anonymkode: 42db6...201

Hun er utrolig naiv. Noen ganger kan man lure på hvordan det går ann å være så naiv i den alderen..

Jeg har vært streng, men kanskje ikke vært nok sint, som du sier. For datteren min biter sinne i seg, som hun sier. Men jeg sier tydelig ifra om det er noe. Men det har ikke vært grunn til konsekvenser fordi hun alltid har tatt til seg det som blir sagt og diskutert, og dermed har vi sett at hun har forstått uten å lage konsekvenser. 

Frie tøyler har hun hatt de siste årene, men vi har vist hvor hun har vært og hva hun har gjort, og med hvem. Vi har kjørt og hentet og blitt ringt til , og kjørt venner og venners venner hjem. 

Hun har vært glad da jeg nektet henne å f.eks. sove hos han på slutten da de var sammen. Dette ble etter at jeg forstod at han "tok seg til rette" når han ville ha sex. Flere ting ble avtalt, hvor jeg var den som "satte ned foten". PÅ slutten av forholdet hadde hun lite matlyst, sov dårlig, karakterene gikk rett nedover osv. 

Men ..hva nå, kan jeg være like streng og si "du får ikke lov å overnatte hos venninner (som da er han) ?

[AnonymBruker]

Jeg hadde en venninne som var sammen med en som behandlet henne veldig dårlig. Jeg nektet henne å være sammen med han og presset mye på for at hun skulle slutte å møte han. Der og da var hun i tvil og kom hele tiden med unnskyldninger for oppførselen hans. Men jeg fortsatte å argumentere imot og jeg fikk henne til å slutte å møte han. Noen år senere uttrykte hun at hun var glad for at jeg gjorde det den gangen, og idag har hun funnet seg en snill gutt.

Jeg tror kanskje i din situasjon så hadde jeg satt strenge grenser og oppført meg strengere. Nektet henne å møte han, nekte henne å reise til venninner siden hun har løyet om det før. Argumentert hvorfor han var dårlig for henne. Venninne kunne komme til henne på besøk til jeg stolte på henne igjen. Om hun stakk av etter skolen og besøkte han, så hadde jeg kuttet i lommepenger e.l.

Om det ikke hadde funket og hun hadde kuttet kontakt med meg, så hadde jeg sagt at døren min var åpen når som helst på døgnet og hun kunne komme tilbake når som helst og latt henne være.

Om hun hadde blitt sint på meg, så kanskje jeg hadde vurdert å vise henne positiv oppmerksomhet fordi hun uttrykte sinne. Det høres ut som om det er noe hun har godt av å lære å kjenne på iblant. Sinne kan være en følelse som beskytter oss mot å bli urettferdig behandlet, så lenge det ikke går ut av kontroll. "Selv om du er sint på meg nå, så setter jeg pris på at du viser hva du føler. Men du får fortsatt ikke besøke han". Eller noe sånt.

Men når alt kommer til alt er det du som kjenner datteren din best, så jeg vil egentlig ikke si at det jeg har skrevet her er den beste løsningen. Jeg bruker å se an individet og handle deretter, å gi råd basert på en beskrivelse av en person er veldig vanskelig.

Anonymkode: 42db6...201

[waco]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Få henne ut av det forholdet fortere en svint. Datteren min var i liknende forhold og endte opp med skikkelig juling av denne kjæresten. Det var lugging, slag og spark mot både hodet, mege og resten av kroppen.  Nekt henne å være borte frem til hun forstår alvoret i dette. 

Spør ikke meg hvordan svaret mitt er plassert som det er, det bare ble sånn av seg selv.

Anonymkode: b28aa...b94

hallo, du kan da vel ikke bestemme over andre enn deg selv? Hvis myndige mennesker har lyst til å være med destruktive mennesker så har de lyst til det.

Hvorfor mener du andres kjærlighetsliv angår deg? Betyr det at andre har med ditt kjærlighetsliv å gjøre?

[waco]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg nektet henne å være sammen med han og presset mye på for at hun skulle slutte å møte han.

For meg så høres det ut som det er du som behandler venninnen din dårlig? Hva med å respektere hennes valg da?