får ikke sørge..

[AnonymBruker]

Min far fikk bort i mars,etter en beskjed fra legen at han hadde 12mnd igjen. Men han gikk bort etter bare 4mnd.. flere år før vi fikk denne beskjeden,var vi ikke på talefot.vi ble sakte venner igjen da jeg fikk vite at jeg skulle miste han for godt..denne tiden var jeg gravid. Alt var tungt.. jeg har en datter på 1,5år å ta meg av tillegg.. min mann jobbet 60timers uke og passet aldri på henne.alt falt p meg. Jeg ble sakte venner med pappaen min igjwn,men føst tok det uker før jeg besøkte ham.og etterhvert en gang i uka,og inntill han gikk bort var jeg der hver dag den siste uka.hver dag var et helvete for meg.jeg var redd hele tiden,men samtidig kjempetrøtt. De siste dagene ble han sendt til spesial avdeling p sykehjem for å dø. Jeg besøkte haam flere ggr om dagen,men med maske,da min sambo mener det er farlig for foster pga rs viruset.papps fikk ikke se ansiktet mitt siste gang heller. Han fikk ikke se dattera mi heller,da sambo nektet  la henne beske ham.jeg angrer så fælt.jeg skulle latt pappa se dattera mi en sisste gang.jeg skulle tatt av meg masken og la han se meg en siiste gang...jeg har etter dette utviklet et hat mot sambo..

Jeg har også utviklet et hat mot mine brødre. De har begge en normal jobb,kanskje litt mer enn andre,da de jobber ca 50timers uke. Jeg har hele tiden ringt og pushet og bedt dem besøke pappa,slik at han får besøk hver dag,men nei,jobb var viktig.de la alt på gravide meg med et lite barn i tillegg. De besøkte han kanskje 5-6ggr totalt siden han fikk den grusomme beskjeden.og sykehuset var 1min unna jobben dems. Og begravelsen gjorde ingenting,jeg ordnet alt.de måtte jobbe. De hadde ikke tid  å besøke pappa,men kan ta et par timer fri for å kjøre kona til legen med influensa feks.. den siste dagen pappa gikk inn i terminalfasen,hadde jeg ringt dem og bedt dem ta fri fra jobben og tilbringe de siste par dagene med pappa.vi fikk vite at han hadde par tre dager,men han hadde bare en dag. Den ene kom etter jobben og ble o en halvtime og gikk,fordi pappa var blitt dårlig og kunne ikke våkne.den andre mtte jobbe til kl22 og måtte hjem og sove. Den samme natten fikk vi tlf at pappa var borte.. hadde han bare ggiddet og stikke innom slik at pappa fikk se han en siste gang..

Etter at psppa døde i mars,måtte jeg styre alt som har med han og gjøre,og begravelsen osv.. etter dette var unnagjort,fødet jeg mitt andre barn. Jeg gikk inn i rollen min og tok meg av barna,og hadde ikke lov og tid til å bare sørgw.bare bli borrte vekk i tankene. Helt til nå. Jeg gråter nesten daglig. Jeg angrer på s mye. Bla annet at jeg ikke tok han med til legen da han i flere år klaget på smerter i brystet. At jeg ikke gjorde noen ting til  stoppe han i å røyke. Jeg gjorde ingen dritt. Det er alt jeg sitter og twnker på når alle har sovnet..  samtidig hater jeg mine brødre,fordi de var mye verre enn meg.og samboer som forhindret meg i det ene odet andre.. 

Vrt ikke hva jeg vil med dette. Vil bare ha noen å snakke med. Vet ikke om dette er kvalifisert for terapi,eller må man bare komme over det på et vis. Jeg er redd jeg vil utvikle en depresjon om ikke noe skjer snart..jeg fortjener ikke å leve.men jeg MÅ. Jeg hadde tatt et valg å sette mine barn til verden,og jeg kan ikke gjøre annet enn være en god mor,være der for dem.

Anonymkode: 3e928...ad9

[AnonymBruker]

Trist å høre TS. Men ja, det er vondt å miste noen. Selv om det er letter sagt enn gjort så er det viktig å ikke skylde på seg selv, du har all grunn til å ikke ha skyldfølelse hvertfall, når det var du som besøkte faren din og stelte i stand begravelsen. Ikke tenk så mye på at du ikke kunne ta av deg masken, det er jo en grunn til at man har det når det er snakk om smittsomme sykdommer. Det viktige er jo å være der den siste tiden.

Hva brødrene dine valgte å gjøre i situasjonen er jo trist, men det er jo ikke din feil. Tapet er i så fall deres, og det er mange som angrer på at de ikke besøkte et nært familiemedlem den siste tiden. 

Det er lett å skylde på seg selv for at man ikke advarte familiemedlemmer mot at de ikke levde sunt, men prøv å ikke belaste deg selv for det. Man kan ikke styre et annet voksents menneskes valg, heller ikke om det er egen familie, min erfaring er at det til og med er ennå vanskeligere. 

Men du har lov til å sørge, og gjør det. Ingenting godt kommer ut av å bare lukke seg inne. En balanse mellom å leve vanlig og ta seg tid til å sørge finnes

Anonymkode: b56f9...978

[AnonymBruker]

Det er akkurat det.. jeg er så sint på meg selv og brødrene mine og sambo. Men samtidig er jeg så utrolig lei meg. Likevel lar hverdagen meg ikke få føle det jeg føler. Jeg vil vekk fra alt og alle en stund og bare finne ut av ting,men kan ikke med barna sä små. Jeg må bare dytte tankene vekk hver gang jeg er trist og vil skrike,fordi det er alltid noe a gjøre som mor.

Anonymkode: 3e928...ad9

[Intiusjon]

Kjære deg,du har absolutt ingenting å ha skyldfølelse for. Kjenner smerten din når jeg leser det du skriver og skulle så gjerne hjulpet deg med å få litt fri fra hverdagen og tid til å sørge. Har du noen nære som kan hjelpe deg med barna i noen dager? For du har helt rett i at du må få sørge. Og prøv å ros deg selv for at du var der for din far. Jeg lover deg at han satte uendelig stor pris på det. 

[AnonymBruker]

Barna er bare 4mnd,og den andre 2år...saa det blir ikke aktuelt. Hvis jeg bare gaar min vei,vil ikkw sambo tilgi meg,da han mener det er egoistisk.selv for bare noen dager...

Anonymkode: 3e928...ad9

[AnonymBruker]

Kanskje du skal gå til en psykolog å få hjelp til å håndtere sorgen og skyldfølelsen? 

Husk også at noen håndterer dødssyke anderledes enn deg, og klarer ikke eller ønsker ikke å se sine kjære på dødsleiet. Kanskje brødrene dine er sånn? 

Anonymkode: 5b011...b8a

[Minlillesky]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barna er bare 4mnd,og den andre 2år...saa det blir ikke aktuelt. Hvis jeg bare gaar min vei,vil ikkw sambo tilgi meg,da han mener det er egoistisk.selv for bare noen dager...

Anonymkode: 3e928...ad9

Trist å lese det du skrev. Alt falt på deg, og sånn skal det ikke være. I et forhold er man 2 og man må både gi og ta, begge parter. Beklager om jeg spør feil her nå, men er samboeren din egentlig en du vil ha en fremtid med? For meg, så høres det ut som han er litt giftig i forholdet.. 

[Gjest Blondie65]

Snakk med helsesøster om depresjonen din - du trenger hjelp til å håndtere disse følelsene. Samboeren din må faktisk også greie å ta seg av sine egne barn uten at du er tilstede. Du kan jo faktisk si til han at enten gir han deg rom til å bearbeide følelsene dine nå, ellers risikerer han at det blir et brudd mellom dere. Da blir det fryktelig mye tid han må tilbringe med barna sine uten deg.

[Gjest Baremenneske]

Du har gjort alt du kan og gjort kjempemasse for din far, og du var der-noe han satte pris på, og det uansett- med maske eller uten! Du har sannelig vært mer enn bra nok!! Men..det virker derimot som du har stått en del alene gjennom alt pluss ansvaret for barn i tillegg..og en sambo som kanskje burde vært litt mer der for deg også..og kanskje burde ha hjulpet littegrann mer til tider når han ser det blir mye på en gang for deg... sånn istedetfor å bare "nekte" deg det og det.. Men nå vet jeg heller ikke så mye om akkurat det ..-fikk bare et lite inntrykk av det..  Iallfall så har du vært gjennom ganske mye på en gang.Det kan ta på kroppen (og sjela)skikkelig og en kan bli skikkelig deprimert.. Det er normalt! Er viktig at du ikke tenker så mye "hvis" eller "bare du hadde"...-ting hadde trolig skjedd likevel! Det er INGENTING av det som er din skyld -det skal, og må du huske! Tenk heller på at DU VAR DER for din far da han trengte deg mest!! Er derimot godt ha noen prate med i slike situasjoner.. og en psykolog kunne kanskje vært lurt.. Eller ei veldig god venninne eller andre som vet litt hvordan du har hatt det/har det! Råder deg i tillegg- som òg nok er det viktigste!- at du må starte å ROSE deg selv for alt det bra du har gjort og huske at nettopp DU var til stor hjelp/støtte for din far, og at du er og må fortsette med å være en god mor...-de trenger deg😊 (og din far ville vært glad for at du kan ha et godt liv videre og ikke tenke så mye vonde tanker!) 

[Dr. A. Kula]

Først vil jeg kondolerer, TS.

Og så vil jeg gratulere med barnet.

Så vil jeg gi deg konkret råd med å oppsøke fastlegen, som kan hjelpe deg videre til psykolog mm om du ikke tar direkte kontakt. @Blondie65 sitt forslag om å lufte ut for helsesøster er lurt, her kan du da senere ha med partner, slik at helsesøster kan fortelle han hvor viktig det er for barna å også ha litt alenetid med far, slik at mor får hentet seg inn. Barna har ikke godt av å ha en utslitt mor rundt seg.

Du skal ta sorgen på alvor, og bruk den hjelpen som finnes.

Du skriver at du ikke hadde kontakt med Don far i flere år før han ble syk. Var det slik for brødrene dine også, at de ikke hadde kontakt med faren før han ble syk? Det kan i så fall forklare en del i måten de håndterer situasjonen, inklusiv begravelsen. Ikke sikkert de var like klare som deg til å rette opp igjen. Dette kan og være en grunn til samboers reaksjon. Han har muligens aldri møtt din far, kanskje bare hørt om han i negative beskriver, og så plutselig føler han at denne ukjente, negative personen rar all din fokus og føler seg tilsidesatt midt oppi at dere skal få ett barn.

Din samboer kan også ha følt på en "sorg" av å miste deg (din fokus og tilstedeværelse) og dermed også barnet du bar på. Og vi mennesker reagerer så ulikt på sorg.

Å snakke sammen er viktig. Klarer dere det ikke alene, så bruk FVK. Dere trenger hverandre nå. Begge to. 

Dr. A. Kula

[Dr. A. Kula]

Får ikke editert over.

Sånn for å presisere, så kan din samboer ikke behandle deg som han gjør, men jeg forsøker å belyse hvorfor han kanskje gjør det. Det hjelper neppe forholdet på sikt om bare du får hjelp, dere må også ha hjelp sammen, og kanskje også han alene.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du skal gå til en psykolog å få hjelp til å håndtere sorgen og skyldfølelsen? 

Husk også at noen håndterer dødssyke anderledes enn deg, og klarer ikke eller ønsker ikke å se sine kjære på dødsleiet. Kanskje brødrene dine er sånn? 

Anonymkode: 5b011...b8a

 

Det er sånn jeg mener.. noen ggr blir jeg saa opptatt av a fordele skyld at jeg glemmer dette,at folk håndterer ting forskjellig. Drfor trenger jeg aa snakke med psykolog,for aa se saken annerledes. For saaan som naa,tenker jeg kun -hva hvis og -skyldfordeling..

Brodrene mine og har hatt daarlig kontakt med pappa de siste aarene,dette er et valg fra alle parter.

Naar det gjelder min samboer,han kjenner pappa. Dwe har hatt et daarlig forhold og han nærmest hater pappa. Mener at pappa er en daarlig menneske.til tross for at han har stilt opp for pappa og besokt han mer enn brodrene mine,har han flere ger under dødssykdommen sagt at pappa er en daarlig menneske..det er jo sant.men det saarer utrrolig naar han sier slike ting,tilteoss for at han var der for pappaen min..

I

Anonymkode: 3e928...ad9