Dama er syk og dumpa meg, men.....Borderline?

[AnonymBruker]

 Møtte for en god stund siden ei helt fantastisk jente på alle mulige punkt. Vi dro ofte ut å spiste sammen, dro i hundeparken sammen (hun har hund, jeg liker hunden og hunden liker meg), gikk turer sammen, dro ofte på kino sammen og ja vi har gjort mye sammen de siste ukene. For to uker siden eller noe inviterte jeg henne hjem for å spise middag og se film sammen med meg. Etter det gikk vi tur og det endte med at vi kysset. Siden da har vi kysset hverandre når vi har møttes, kosa på sofaen, holdt hender, sånne ting.. Jeg har bare blitt mer og mer forelsket for hver dag som har gått. Vi har felles interessert som trening og musikk. Ingen av oss er friluftsmennesker men vi liker å gå tur, og hun går jo ofte med tanke på hunden sin. Jeg er glad i dyr og syns det er kjekt at hun har bikkje. 

Så i går var vi ute å spiste sammen, men hun oppførte seg merkelig.. Snakka ikke så mye og ville ikke prate så mye om ting, jeg prøvde å få i gang en samtale men hun avblåste alt jeg sa. Svarte ensformig og lite interessert.. Ble jævla nervøs så til slutt slutta jeg bare å prate for jeg ble så usikker. Virket som om alt jeg sa var teit?.. Så skulle vi gå og jeg spurte om vi skulle dra hjem til meg.. Nei, sa hun. Vi satt i bilen og da spurte jeg hva det er som er galt, for det er noe som ikke stemmer. Da sa hun at hun ville vi skulle gjøre det slutt. At vi ikke kunne treffes mer.. Jeg fikk totalt panikk inni meg og visste ikke hva jeg skulle svare, men greide å spørre hvorfor og da sa hun at hun er syk. Jeg tenkte med en gang det verste at hun kanskje har kreft eller noe selv om det virker lite sannsynlig.. Hun er jo i god form og ser jo veldig frisk ut. Men nei, psykisk syk. 

Jeg spurte litt mer om dette og hun var veldig opptatt av at jeg IKKE måtte fortelle det til noen (hvem skulle jeg fortelle det til?????), skjønte etterhvert at hun kanskje har litt trust issues da.. Men hun har visst en personlighetsforstyrrelse, borderline et eller annet og at hun er redd hun bare blir en belastning for meg. Hun har hatt diagnosen i mange år. Jeg prøvde å si at det går fint, men hun ville ikke høre. Hun beklagde seg for å ha kastet bort tiden min og at hun var lei seg for at hun kanskje såret meg (noe hun virkelig har gjort ja..), så gikk hun ut av bilen og dro. Har prøvd å ringe men får ikke svar.. Sendt melding har jeg også men nope... Nå vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre!!! Noen som kan forklare meg litt mer om denne sykdommen? Jeg vil virkelig være sammen med henne, jeg bryr meg ikke om hun er syk og vil hjelpe henne om jeg kan eller bare være der for henne. Men jeg vet ikke hvordan for jeg har ikke peiling på sånt. Psykisk sykdom har jeg ikke peiling på i det hele tatt. Hun sa hun er ustabil men jeg vet ikke hva det innebærer og jeg turte ikke spørre siden hun som sagt var veldig avvisende og krass. Å se henne grine var helt jævlig for jeg ville bare ta rundt henne men jeg fikk ikke røre henne. Nesten som om jeg var giftig plutselig... Søren altså:( Hun nevnte at ingen menn vil være sammen med ei som er så syk osv, jeg sa at jeg er jo ikke som alle andre menn men det mente hun var bullshit, ingen vil være med ei som er så syk... Alt dette kom som lyn fra klar himmel. Jeg fatter det ikke. Noen som kan hjelpe meg litt her?? Hva kan jeg gjøre? Noen som kanskje er sammen med ei som sliter med denne personlighetsforstyrrelsen, hva innebærer det? 

Anonymkode: 7d876...42e

[AnonymBruker]

http://www.hjelptilhjelp.no/Personlighetsforstyrrelser/hva-er-borderline-personlighetsforstyrrelse

 

https://sml.snl.no/borderline

Anonymkode: b2177...451

[Sh999]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Møtte for en god stund siden ei helt fantastisk jente på alle mulige punkt. Vi dro ofte ut å spiste sammen, dro i hundeparken sammen (hun har hund, jeg liker hunden og hunden liker meg), gikk turer sammen, dro ofte på kino sammen og ja vi har gjort mye sammen de siste ukene. For to uker siden eller noe inviterte jeg henne hjem for å spise middag og se film sammen med meg. Etter det gikk vi tur og det endte med at vi kysset. Siden da har vi kysset hverandre når vi har møttes, kosa på sofaen, holdt hender, sånne ting.. Jeg har bare blitt mer og mer forelsket for hver dag som har gått. Vi har felles interessert som trening og musikk. Ingen av oss er friluftsmennesker men vi liker å gå tur, og hun går jo ofte med tanke på hunden sin. Jeg er glad i dyr og syns det er kjekt at hun har bikkje. 

Så i går var vi ute å spiste sammen, men hun oppførte seg merkelig.. Snakka ikke så mye og ville ikke prate så mye om ting, jeg prøvde å få i gang en samtale men hun avblåste alt jeg sa. Svarte ensformig og lite interessert.. Ble jævla nervøs så til slutt slutta jeg bare å prate for jeg ble så usikker. Virket som om alt jeg sa var teit?.. Så skulle vi gå og jeg spurte om vi skulle dra hjem til meg.. Nei, sa hun. Vi satt i bilen og da spurte jeg hva det er som er galt, for det er noe som ikke stemmer. Da sa hun at hun ville vi skulle gjøre det slutt. At vi ikke kunne treffes mer.. Jeg fikk totalt panikk inni meg og visste ikke hva jeg skulle svare, men greide å spørre hvorfor og da sa hun at hun er syk. Jeg tenkte med en gang det verste at hun kanskje har kreft eller noe selv om det virker lite sannsynlig.. Hun er jo i god form og ser jo veldig frisk ut. Men nei, psykisk syk. 

Jeg spurte litt mer om dette og hun var veldig opptatt av at jeg IKKE måtte fortelle det til noen (hvem skulle jeg fortelle det til?????), skjønte etterhvert at hun kanskje har litt trust issues da.. Men hun har visst en personlighetsforstyrrelse, borderline et eller annet og at hun er redd hun bare blir en belastning for meg. Hun har hatt diagnosen i mange år. Jeg prøvde å si at det går fint, men hun ville ikke høre. Hun beklagde seg for å ha kastet bort tiden min og at hun var lei seg for at hun kanskje såret meg (noe hun virkelig har gjort ja..), så gikk hun ut av bilen og dro. Har prøvd å ringe men får ikke svar.. Sendt melding har jeg også men nope... Nå vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre!!! Noen som kan forklare meg litt mer om denne sykdommen? Jeg vil virkelig være sammen med henne, jeg bryr meg ikke om hun er syk og vil hjelpe henne om jeg kan eller bare være der for henne. Men jeg vet ikke hvordan for jeg har ikke peiling på sånt. Psykisk sykdom har jeg ikke peiling på i det hele tatt. Hun sa hun er ustabil men jeg vet ikke hva det innebærer og jeg turte ikke spørre siden hun som sagt var veldig avvisende og krass. Å se henne grine var helt jævlig for jeg ville bare ta rundt henne men jeg fikk ikke røre henne. Nesten som om jeg var giftig plutselig... Søren altså:( Hun nevnte at ingen menn vil være sammen med ei som er så syk osv, jeg sa at jeg er jo ikke som alle andre menn men det mente hun var bullshit, ingen vil være med ei som er så syk... Alt dette kom som lyn fra klar himmel. Jeg fatter det ikke. Noen som kan hjelpe meg litt her?? Hva kan jeg gjøre? Noen som kanskje er sammen med ei som sliter med denne personlighetsforstyrrelsen, hva innebærer det? 

Anonymkode: 7d876...42e

Skjønner at det er tøft, men jeg tenker at du bør bare la henne gå og stole på at det valget hun har tatt er det rette for henne. Det er svært krevende og være sammen med noen som er psykisk syk, det ville du ha skjønnt mer etter en tid tror jeg. Men som sagt, så forstår jeg at du er lei deg nå og ikke forstår så mye. Det vil gå over, bare ta vare på deg selv. 

[AnonymBruker]

Ikke la henne gå. Bli. Prøv å bygge opp tilitt over tid og ikke press henne

Jeg har personlighetsforstyrrelse selv. Jeg blir ikke avvist på grunn av "symptomene" Jeg blir avvist fordi jeg har vært åpen rundt dette og alle bruker det bare til å dømme en nord og ned uten at man har gjort en dritt "personligethsforstyrret" overhodet.

Jeg reagerer som henne nå. Jeg orker ikke bli avvist mer, så avviser heller selv veldig tidlig fordi det er utrolig sårende når folk bruker diagnoser/feil en har mot en. Spesielt når de fleste er komplett kunnskapsløse når det kommer til psykisk sykdom og tror alle psykisk syke er mer eller mindre tilbakestående og må sperres inne fra tid til annen.

 

Anonymkode: 22398...693

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Sh999 skrev:

Skjønner at det er tøft, men jeg tenker at du bør bare la henne gå og stole på at det valget hun har tatt er det rette for henne. Det er svært krevende og være sammen med noen som er psykisk syk, det ville du ha skjønnt mer etter en tid tror jeg. Men som sagt, så forstår jeg at du er lei deg nå og ikke forstår så mye. Det vil gå over, bare ta vare på deg selv. 

Tar vare på meg selv jeg.. 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke la henne gå. Bli. Prøv å bygge opp tilitt over tid og ikke press henne

Jeg har personlighetsforstyrrelse selv. Jeg blir ikke avvist på grunn av "symptomene" Jeg blir avvist fordi jeg har vært åpen rundt dette og alle bruker det bare til å dømme en nord og ned uten at man har gjort en dritt "personligethsforstyrret" overhodet.

Jeg reagerer som henne nå. Jeg orker ikke bli avvist mer, så avviser heller selv veldig tidlig fordi det er utrolig sårende når folk bruker diagnoser/feil en har mot en. Spesielt når de fleste er komplett kunnskapsløse når det kommer til psykisk sykdom og tror alle psykisk syke er mer eller mindre tilbakestående og må sperres inne fra tid til annen.

 

Anonymkode: 22398...693

Men hvordan? Hun var veldig passiv aggressiv når hun skulle dra. Hun begynte å gråte for eksempel og jeg prøvde å holde henne i hånda men hun nærmest slo bort hånden min. Jeg vurderte å løpe etter henne men kom på at hun løper som faen så jeg hadde aldri nådd henne igjen, hehe.. :/ 

Har du noen tips til hvordan jeg skal gå frem når hun ikke vil svare når jeg ringer eller svare på meldinger? Jeg prøvde faktisk å ringe etter jeg skrev dette innlegget og da fikk jeg bare opptatt. Mulig hun har sperret nummeret mitt.. Hun har ikke facebook og jeg kan bare kontakte henne via snapchat eller instagram da i så tilfelle. Jeg er kunnskapsløs når det kommer til psykisk sykdom, matematikk og sånt er min greie liksom... Sånt har jeg ikke snøring om. Jeg vet man kan være deprimert og at noen mennesker sliter med angst (en god kompis sliter mye med angst så det vet jeg litt om) men ellers forstår jeg ikke så mye av det. Men vil gjerne lære. De linkene som den ene brukeren her oppe linket til var veldig avanserte og jeg forstår fortsatt ikke så mye. Eneste jeg forsto er at hun kan bli aggressiv egentlig? Føler meg stokk dum................. Håper du kan svare mer siden du har en sånn sykdom selv for jeg vil gjerne høre fra mennesker som har god erfaring med dette. Jeg må ha det inn med teskje som du sikkert ser.. Og nei jeg er ingen gal stalker, jeg er dritforelska i ei dame som har gitt uttrykk for å være forelska i meg selv. Dette er vondt fordi jeg så for meg henne som livspartner, vi klikker så godt på alle punkt og dette var virkelig uforventet fra min side. 

Anonymkode: 7d876...42e

[Snowbrigade]

Såvidt jeg har forstått (jeg har ikke diagnosen selv, men har lest mye om det, da jeg har mange av trekkene, bare med mer kontroll over dem enn de som er ordentlig syke), så ville det vært ganske typisk for en med borderline å oppføre seg sånn som hun gjør, men uten å forklare hvorfor. Så egentlig ganske imponerende av henne å være så åpen. Så det kan være hun klarer å takle den bedre enn mange, men det vil uansett bety at hun har sterke følelsesvinginger hun ikke kan kontrollere. Du må tenke over om du vil orke en som den ene dagen elsker deg, og den neste ikke orker å se deg. Isåfall må du virkelig innse at det er diagnosen og ikke deg, være sterk, og ikke bli såret. Men det vil være vanskelig. Men det vil bare gjøre ting verre for henne om hun skal ha dårlig samvittighet for svingingene hennes, for det som har hjulpet meg, som som sagt bare har tendenser til dette, er at mannen er så trygg på seg selv at han sjelden tok ting personlig, når jeg ble avvisende eller sint viste han bare at han brydde seg, og ga meg plass til å reagere ferdig. Du må få henne til å skjønne at du virkelig bryr deg, synes hun er verdt det, kanskje hun til og med lærer seg å le av ting i ettertid. Men det kommer av sykdomsgrad, mange kan visst klare seg greit om de lærer seg til å kjenne igjen og godta følelsene sine, men er det helt ubehandlet og med manglende selvinnsikt tror jeg det vil være tøft å leve med, for det er ekstrem ustabilitet vi snakker om. Dette hjelper jo ingenting dersom hun har bestemt seg, men jeg ville hvertfall lest ordentlig om det og tenkt meg nøye om før jeg prøvde å vinne henne tilbake. Du kan ikke kurere henne, dette er viktig å vite, men du kan hjelpe henne til å føle seg bedre dersom du virkelig er sterk nok til det. Og dersom hun har kommet seg langt nok til å ikke følge impulsene sine om å droppe alle hun mister interessen for, noe hun vil gjøre ofte.

[AnonymBruker]

Punkt 1: Aldri si at "det går fint" når du ikke vet noe om hvordan det går.

Borderline personlighetsforstyrrelse (BPD) er en svært vanskelig diagnose for andre å forholde seg til. Det er helt klart en fordel at hun selv vet at hun er syk, men det kan kreve svært mye av henne å bli frisk.

Et friskt menneske har nogenlunde samme måte å reagere på hver gang, hver dag, hver uke. Reaksjonene varierer selvfølgelig litt med humøret, men man vet stort sett hvordan de reagerer. Dette kan man kalle et skjema.

En personlighetsforstyrrelse betyr at mennesker benytter ulike skjemaer fra gang til gang, dag til dag, uke til uke. De tingene de ble sint for en gang, blir de ikke sint for nå. De tingene som pleide å gjøre dem glad, blir de ikke lengre glad for. Dette er en forenkling, som forhåpentligvis gir mening.

BPD er en personlighetsforstyrrelse hvor den som har den får så overveldende følelser ut fra ingenting, et emosjonelt rush, at han eller hun ikke makter å ivareta et fast skjema over tid. Selvskading, risikofylt adferd, sinne og truende adferd er vanlig, og en ubehandlet BPD bør IKKE under noen omstendighet få barn!

Anonymkode: 11b12...852

[AnonymBruker]

Matematikere klarer utmerket godt å forstå psykisk lidelse hvis de bare setter seg fore å lære det på sin egen måte. Les om BPD, lær om BPD, men fremfor alt: hør på det hun sier og tro på det!

Anonymkode: 11b12...852

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke la henne gå. Bli. Prøv å bygge opp tilitt over tid og ikke press henne

Jeg har personlighetsforstyrrelse selv. Jeg blir ikke avvist på grunn av "symptomene" Jeg blir avvist fordi jeg har vært åpen rundt dette og alle bruker det bare til å dømme en nord og ned uten at man har gjort en dritt "personligethsforstyrret" overhodet.

Jeg reagerer som henne nå. Jeg orker ikke bli avvist mer, så avviser heller selv veldig tidlig fordi det er utrolig sårende når folk bruker diagnoser/feil en har mot en. Spesielt når de fleste er komplett kunnskapsløse når det kommer til psykisk sykdom og tror alle psykisk syke er mer eller mindre tilbakestående og må sperres inne fra tid til annen.

 

Anonymkode: 22398...693

Nåvel  Vi er mange som har lidd store deler av livene våre på grunn av foreldre med ubehandlede personlighetsforstyrrelser. Det er ikke uten grunn at mennesker er redde. Du nevner heller ikke hva slags personlighetsforstyrrelse du har, men BPD er vel kjent for å være den vanskeligste å vokse opp med i nær familie.

Anonymkode: 11b12...852

[Snowbrigade]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånt har jeg ikke snøring om. Jeg vet man kan være deprimert og at noen mennesker sliter med angst (en god kompis sliter mye med angst så det vet jeg litt om) men ellers forstår jeg ikke så mye av det. Men vil gjerne lære. De linkene som den ene brukeren her oppe linket til var veldig avanserte og jeg forstår fortsatt ikke så mye. Eneste jeg forsto er at hun kan bli aggressiv egentlig? Føler meg stokk dum................. 

Anonymkode: 7d876...42e

Enkelt forklart er borderline å ikke ha kontroll på egne følelser. Du kan se på det som ekstremt overreagering som føles helt ekte for personen med borderline. Det finnes jo ulike grader av å ha kontroll som ved alle andre tilstander. Men det er vanlig at de virker helt normale til man blir godt kjent med dem, for de er vanlig på alt annet enn det følelsesmessige planet, ofte blir man ekstra forelsket i dem fordi følelsene deres er så intense, så man føler seg skikkelig likt. Men pga de følelsesmessige problemene vil feks ting som å ikke ta følge et sted (fordi de selv er treige) kunne tolkes som avvisning og de kan bryte sammen, for det er det de ofte er mest reff for, samtidig som de ofte avviser folk selv for å slippe å frykte det eller fordi de tror de ikke føler noe mer. problemet er at de ikke er gode til å skille følelser fra hverandre, så når noe blir litt småkjipt reagerer de gjerne helt ekstremt. Følelsene varierer gjerne ekstremt. Og den minste lille ting man blir skuffet av hos en anen kan gjøre at følelser forsvinner helt. Så det er nok slitsomt å leve med, og såklart helt forferdelig for henne, særlig når hun virker oppegående nok til å vite at mye av det kun sitter hos henne. Og da har hun jo dårlig samvittighet i tillegg til all smerten osv som hun føler når ting er kjipt. Humøret svinger gjerne mange ganger om dagen. Nå er folk med borderline forskjellige som alle andre, men dette er hvertfall vanlige trekk. Kan være hun sliter med noe avhengigheter eller selvskading også, det er vanlige måter å forsøke å takle alle følelsene som blir for mye.
 

[Sh999]

Tenker at denne jenta har innsett at hun ikke er klar/ikke har noe å gi i e forhold enda, fordi hun mest sannsynlig har nok med seg selv. Så ville ikke prøvd å ringe flere ganger, heller skriv en meld om at du synes dette var synd, at du liker henne veldig godt og at hun vet hvor du er hvis hun vil ringe/treffes. Og ikke ta noe mer kontakt etterpå. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Snowbrigade skrev:

Enkelt forklart er borderline å ikke ha kontroll på egne følelser. Du kan se på det som ekstremt overreagering som føles helt ekte for personen med borderline. Det finnes jo ulike grader av å ha kontroll som ved alle andre tilstander. Men det er vanlig at de virker helt normale til man blir godt kjent med dem, for de er vanlig på alt annet enn det følelsesmessige planet, ofte blir man ekstra forelsket i dem fordi følelsene deres er så intense, så man føler seg skikkelig likt. Men pga de følelsesmessige problemene vil feks ting som å ikke ta følge et sted (fordi de selv er treige) kunne tolkes som avvisning og de kan bryte sammen, for det er det de ofte er mest reff for, samtidig som de ofte avviser folk selv for å slippe å frykte det eller fordi de tror de ikke føler noe mer. problemet er at de ikke er gode til å skille følelser fra hverandre, så når noe blir litt småkjipt reagerer de gjerne helt ekstremt. Følelsene varierer gjerne ekstremt. Og den minste lille ting man blir skuffet av hos en anen kan gjøre at følelser forsvinner helt. Så det er nok slitsomt å leve med, og såklart helt forferdelig for henne, særlig når hun virker oppegående nok til å vite at mye av det kun sitter hos henne. Og da har hun jo dårlig samvittighet i tillegg til all smerten osv som hun føler når ting er kjipt. Humøret svinger gjerne mange ganger om dagen. Nå er folk med borderline forskjellige som alle andre, men dette er hvertfall vanlige trekk. Kan være hun sliter med noe avhengigheter eller selvskading også, det er vanlige måter å forsøke å takle alle følelsene som blir for mye.
 

Høres ut som en bra beskrivelse, jeg har vokst opp med en forelder med BPD og har sittet låst inne på et rom store deler av min barndom i frykt for at vedkommende skulle komme etter og kjefte og smelle. I voksen alder er det jeg som sliter med ptsd.

Det er helt klart vondt for den som har BPD, men det er bedre å holde seg unna, og i alle fall holde seg unna barn dersom det er på det viset.

Det finnes visst hjelp for BPD, men det viktigste da er at den med BPD innser hvor farlig hun eller han er for andre, og ikke antar at "andre har fordommer" slik som en over her anga som årsak til å trekke seg unna.

Anonymkode: 11b12...852

[AnonymBruker]

Det du opplevde nå med å bli dumpa, er jo ofte et mildt utslag av borderline. De har ikke kontroll på følelsene sine, og når følelsene snur, så snur hele virkeligheten seg. Det er nok ikke noe du kan fikse på, så forsetter du med henne kan du forvente en rollercoaster der du blir dumpa ofte. De er sikkert rammet i forskjellig grad, men vet om forhold som har vært rene sirkuset med personer med borderline. Mistenksomhet, sjalusi, redsel for å knytte seg til andre, avvisning, vold etc.

Anonymkode: 80fcd...3d0

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som en bra beskrivelse, jeg har vokst opp med en forelder med BPD og har sittet låst inne på et rom store deler av min barndom i frykt for at vedkommende skulle komme etter og kjefte og smelle. I voksen alder er det jeg som sliter med ptsd.

Anonymkode: 11b12...852

Min eks kjæreste (var sammen i mange, mange år) hadde BPD. Dette har ført til PTSD hos meg også.

Anonymkode: b2177...451

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tar vare på meg selv jeg.. 

Men hvordan? Hun var veldig passiv aggressiv når hun skulle dra. Hun begynte å gråte for eksempel og jeg prøvde å holde henne i hånda men hun nærmest slo bort hånden min. Jeg vurderte å løpe etter henne men kom på at hun løper som faen så jeg hadde aldri nådd henne igjen, hehe.. :/ 

Har du noen tips til hvordan jeg skal gå frem når hun ikke vil svare når jeg ringer eller svare på meldinger? Jeg prøvde faktisk å ringe etter jeg skrev dette innlegget og da fikk jeg bare opptatt. Mulig hun har sperret nummeret mitt.. Hun har ikke facebook og jeg kan bare kontakte henne via snapchat eller instagram da i så tilfelle. Jeg er kunnskapsløs når det kommer til psykisk sykdom, matematikk og sånt er min greie liksom... Sånt har jeg ikke snøring om. Jeg vet man kan være deprimert og at noen mennesker sliter med angst (en god kompis sliter mye med angst så det vet jeg litt om) men ellers forstår jeg ikke så mye av det. Men vil gjerne lære. De linkene som den ene brukeren her oppe linket til var veldig avanserte og jeg forstår fortsatt ikke så mye. Eneste jeg forsto er at hun kan bli aggressiv egentlig? Føler meg stokk dum................. Håper du kan svare mer siden du har en sånn sykdom selv for jeg vil gjerne høre fra mennesker som har god erfaring med dette. Jeg må ha det inn med teskje som du sikkert ser.. Og nei jeg er ingen gal stalker, jeg er dritforelska i ei dame som har gitt uttrykk for å være forelska i meg selv. Dette er vondt fordi jeg så for meg henne som livspartner, vi klikker så godt på alle punkt og dette var virkelig uforventet fra min side. 

Anonymkode: 7d876...42e

Skriv et brev og bare si at du driter i at hun er syk og at du gjerne vil prøve likevel. Den ene linken som er lagt ved over er enkel og lettlest: Ville lest igjennom den.

http://www.hjelptilhjelp.no/Personlighetsforstyrrelser/hva-er-borderline-personlighetsforstyrrelse

Noen av problemene jeg selv vet jeg kan ha i forhold (har borderline PF): jeg er veldig redd for å bli glad i noen fordi jeg er redd for å bli forlatt og ikke minst: forventer å bli forlatt. Alltid. 

Derfor tar det lang tid før jeg stoler på noen og jeg kan teste grenser ganske brutalt i starten. Det kan være ting som å snu rygggen til gang etter gang og be den andre dra til helvete og si at jeg ikke trenger noen og at den andre ikke er glad i meg på ordentlig uansett.

Kommer man over den baugen med meg er jeg en snill, varm, kontaktsøkende og oppofrende kjæreste men jeg kan bli veldig sint hvis jeg blir redd. Jeg kan helt fint ha forhold, men ikke med menn som vil ha full frihet til å gjøre som de selv vil hele tiden. Da vil jeg bli redd og illsint til slutt. Jeg trenger noen jeg kan stole på og som prøver å få meg til å føle meg trygg. Kompetative forhold der en baserer forholdet på en viss usikkerhet på hverandre for å holde spenningen oppe er et mareritt for meg.

Anonymkode: 22398...693

[AnonymBruker]

Jeg beklager til alle med BPD, skjønner at det ikke er lett å få mange ting som føles ut som fordommer etter seg fordi du ikke har gjort andre noe galt. Men jeg må fortelle min ærlige erfaring med å være i et seriøst og langt forhold med en som har BPD, for når noen spør etter andres erfaringer så fortjener de å få den.

Dessverre var vedkommende voldelig, både psykisk og fysisk. Personen var selvskadelig og gjorde impulsive handlinger som skadet andre rundt seg eller seg selv. Dette er personen som kan knuse et vindu i sinne selv om noen er rett ved vinduet. Dette er person som kan være utro mot deg som straff hvis personen opplever at noe er sårende, og som noen sier lengere opp så kan man ALDRI vite hva som nøyaktig sårer personen for det svinger hele tiden. Det opprettes konstant nye spilleregler og du er dømt til å feile hele tiden og i ettertid kan man føle at man får straff. Straffen kan være rettet mot deg, eller mot personen selv gjennom selvskadning eller selvmordsforsøk. Dette fører til at man går på tå-hev for hvilket humør personen er i, man glemmer å ta vare på seg selv og man kan ikke ha normale forventninger til personen, man er livredd for at personen kommer til å skade seg selv og dø eller skade deg. Personen var aldri voldelig mot noen utenfor, var for eksempel ikke hissig på fremmede men veldig, veldig følsom. Følsomheten og det emosjonelle var aggressivt. Jeg har fått PTSD i ettertid og sliter mye med traumene og nære relasjoner på grunn av dette.

Det kan være utrolig mye å elske i et slikt menneske, men dessverre er min erfaring at det er skadelig. Jeg tror ikke man kan komme seg ut av et forhold med en som har BPD helt uskadet. Mulig at det finnes noen med gode erfaringer der ute, det håper jeg inderlig. Men for min del ville jeg aldri, aldri gått inn i et forhold med noen som hadde denne diagnosen igjen.

Anonymkode: b2177...451

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Noen av problemene jeg selv vet jeg kan ha i forhold (har borderline PF): jeg er veldig redd for å bli glad i noen fordi jeg er redd for å bli forlatt og ikke minst: forventer å bli forlatt. Alltid. 

Derfor tar det lang tid før jeg stoler på noen og jeg kan teste grenser ganske brutalt i starten.

Anonymkode: 22398...693

Å være redd for å bli forlatt - det husker jeg eksen min var fra dag.1. Han testet meg i alle år. Det gikk aldri over uansett hvordan man prøvde å betrygge han.

Anonymkode: b2177...451

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Punkt 1: Aldri si at "det går fint" når du ikke vet noe om hvordan det går.

Borderline personlighetsforstyrrelse (BPD) er en svært vanskelig diagnose for andre å forholde seg til. Det er helt klart en fordel at hun selv vet at hun er syk, men det kan kreve svært mye av henne å bli frisk.

Et friskt menneske har nogenlunde samme måte å reagere på hver gang, hver dag, hver uke. Reaksjonene varierer selvfølgelig litt med humøret, men man vet stort sett hvordan de reagerer. Dette kan man kalle et skjema.

En personlighetsforstyrrelse betyr at mennesker benytter ulike skjemaer fra gang til gang, dag til dag, uke til uke. De tingene de ble sint for en gang, blir de ikke sint for nå. De tingene som pleide å gjøre dem glad, blir de ikke lengre glad for. Dette er en forenkling, som forhåpentligvis gir mening.

BPD er en personlighetsforstyrrelse hvor den som har den får så overveldende følelser ut fra ingenting, et emosjonelt rush, at han eller hun ikke makter å ivareta et fast skjema over tid. Selvskading, risikofylt adferd, sinne og truende adferd er vanlig, og en ubehandlet BPD bør IKKE under noen omstendighet få barn!

Anonymkode: 11b12...852

Vi er like ulike som alle andre mennesker. Borderline kan komme til uttrykk ulikt hos ulike mennesker. Det er ni kriterier, og man trenger bare å ha fem av dem for å ha diagnosen. Det betyr at to med fem ganske ulike trekk, kan være svært ulike. Jeg er enig i st alle med psykiske lidelser bør få behandling før de får barn, ikke bare de med BPD. Men at man ikke kan fungere i et forhold stemmer nødvendigvis ikke. Jeg har for eks ikke det trekket overfor partneren min at jeg elsker hn den ene dagen og hater hn den neste. Jeg elsker hn hver dag. Jeg kan imidlertid ha den tendensen overfor venner. Merkelig at det kan være så ulikt. Om man har det trekket, noe ts sin dame ser ut til å ha, da kan forholdet bli svært slitsomt. 

Anonymkode: 4511c...6fb

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg beklager til alle med BPD, skjønner at det ikke er lett å få mange ting som føles ut som fordommer etter seg fordi du ikke har gjort andre noe galt. Men jeg må fortelle min ærlige erfaring med å være i et seriøst og langt forhold med en som har BPD, for når noen spør etter andres erfaringer så fortjener de å få den.

Dessverre var vedkommende voldelig, både psykisk og fysisk. Personen var selvskadelig og gjorde impulsive handlinger som skadet andre rundt seg eller seg selv. Dette er personen som kan knuse et vindu i sinne selv om noen er rett ved vinduet. Dette er person som kan være utro mot deg som straff hvis personen opplever at noe er sårende, og som noen sier lengere opp så kan man ALDRI vite hva som nøyaktig sårer personen for det svinger hele tiden. Det opprettes konstant nye spilleregler og du er dømt til å feile hele tiden og i ettertid kan man føle at man får straff. Straffen kan være rettet mot deg, eller mot personen selv gjennom selvskadning eller selvmordsforsøk. Dette fører til at man går på tå-hev for hvilket humør personen er i, man glemmer å ta vare på seg selv og man kan ikke ha normale forventninger til personen, man er livredd for at personen kommer til å skade seg selv og dø eller skade deg. Personen var aldri voldelig mot noen utenfor, var for eksempel ikke hissig på fremmede men veldig, veldig følsom. Følsomheten og det emosjonelle var aggressivt. Jeg har fått PTSD i ettertid og sliter mye med traumene og nære relasjoner på grunn av dette.

Det kan være utrolig mye å elske i et slikt menneske, men dessverre er min erfaring at det er skadelig. Jeg tror ikke man kan komme seg ut av et forhold med en som har BPD helt uskadet. Mulig at det finnes noen med gode erfaringer der ute, det håper jeg inderlig. Men for min del ville jeg aldri, aldri gått inn i et forhold med noen som hadde denne diagnosen igjen.

Anonymkode: b2177...451

TAKK! <3

Hadde jeg kunnet anbefale trådstarter noe som helst, så hadde det vært å lukke døren, låse den, kaste nøkkelen. Det høres kynisk ut, det høres kaldt ut, det høres rått ut, men dette er som å bli sammen med en rusavhengig person. Det er ikke det at de menneskene ikke fortjener kjærlighet, men de drar andre med seg ned i dypet når de ikke får hjelp og stanser problemadferden. Dessverre er det såå lett å tenke at JEG kan hjelpe henne, JEG er sterk nok, JEG kan klare det - og spesielt når man er forelsket.

Anonymkode: 11b12...852

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg beklager til alle med BPD, skjønner at det ikke er lett å få mange ting som føles ut som fordommer etter seg fordi du ikke har gjort andre noe galt. Men jeg må fortelle min ærlige erfaring med å være i et seriøst og langt forhold med en som har BPD, for når noen spør etter andres erfaringer så fortjener de å få den.

Dessverre var vedkommende voldelig, både psykisk og fysisk. Personen var selvskadelig og gjorde impulsive handlinger som skadet andre rundt seg eller seg selv. Dette er personen som kan knuse et vindu i sinne selv om noen er rett ved vinduet. Dette er person som kan være utro mot deg som straff hvis personen opplever at noe er sårende, og som noen sier lengere opp så kan man ALDRI vite hva som nøyaktig sårer personen for det svinger hele tiden. Det opprettes konstant nye spilleregler og du er dømt til å feile hele tiden og i ettertid kan man føle at man får straff. Straffen kan være rettet mot deg, eller mot personen selv gjennom selvskadning eller selvmordsforsøk. Dette fører til at man går på tå-hev for hvilket humør personen er i, man glemmer å ta vare på seg selv og man kan ikke ha normale forventninger til personen, man er livredd for at personen kommer til å skade seg selv og dø eller skade deg. Personen var aldri voldelig mot noen utenfor, var for eksempel ikke hissig på fremmede men veldig, veldig følsom. Følsomheten og det emosjonelle var aggressivt. Jeg har fått PTSD i ettertid og sliter mye med traumene og nære relasjoner på grunn av dette.

Det kan være utrolig mye å elske i et slikt menneske, men dessverre er min erfaring at det er skadelig. Jeg tror ikke man kan komme seg ut av et forhold med en som har BPD helt uskadet. Mulig at det finnes noen med gode erfaringer der ute, det håper jeg inderlig. Men for min del ville jeg aldri, aldri gått inn i et forhold med noen som hadde denne diagnosen igjen.

Anonymkode: b2177...451

Ikke alle av oss er voldelige. Det er leit at du har opplevd et voldelig forhold. Samtidig kan man ikke generalisere og hevde at alle med borderline opptrer på den måten. Heldogvis stemmer ikke det. Da er man mer av den impulsive typen av EUPF. Ikke borderline-typen av EUPF (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, som igjen deles inn i borderline type og impulsiv type). 

Anonymkode: 4511c...6fb