Forskjellsbehandler du barn eller barnebarn? Det gjør jeg

[AnonymBruker]

Mange tråder her går på forskjellsbehandling. Både barn og barnebarn føler seg forskjellsbehandlet, og som oftest føler de at de ikke kan si ifra, eller har forsøkt å hinte eller kanskje har de sagt det rett ut og det har endt opp i konflikt eller forsoning.Sjeldent virker det som om de har tatt dette opp med noen likevel, eller kanskje de ikke tør, men at kontakten mellom dem og foreldre/besteforeldre bare svinner hen mellom de og foreldre eller besteforeldre.

Er det slik for noen her at de også føler de er på andre siden?

For å ta meg selv. Jeg er både bestemor og mor. Da mine barn kom i tenårene fikk jeg ett barn(barn1) som helt tydelig viste og ønsket å tilbringe tid meg meg og far og som alltid spør etter hjelp og er takknemlig og svært glad i å tilbringe tid med oss og resten av familien, og ett barn(barn2) som viste på alle måter at de ønsket å være uavhengig, stå på egne ben og som aldri spurte om hjelp til noe og som ikke viser noe takknemlighet eller interesse for hverken oss eller slekten.  Vi elsker dem begge to like høyt, men selvsagt har det blitt slik over årenes løp at vi har tilbrakt mer tid med det barnet, og h*ns partner og barn, som inviterer oss, involverer oss, deltar med familie og som viser interesse for oss og vårt.

Vårt andre barn er vi veldig stolte over. H*n har klart seg veldig bra på skole, funnet en fantastisk partner og har flotte hyggelige og veloppdragne barn. Familien virker svært lykkelig, men vi føler at vi bare har overfladisk kontakt med dem for det meste vi ser av barnebarna er via facebookposter, og vi har vel knapt nok blitt invitert på besøk til h*n siden h*n flyttet ut. Ikke kommer de på besøk til oss heller, og slik har det vært siden h*n flyttet hjemmefra. H*n har alltid vært klar på at h*n ikke ønsker hjelp fra oss hverken praktisk eller økonomisk, eller i alle fall de gangene vi har tilbudt oss for etter noen år så orket vi ikke lenger å spørre mer fordi vi følte at vår hjelp rett og slett ikke var ønsket.

Barn1s familie er vi da selvfølgelig mye mer involvert i. Vi tilbringer mye tid med dem, med barnebarn og vi har dratt på ferier sammen og vi har hjulpet dem både praktisk og økonomisk og de har hjulpet oss mye praktisk. For oss blir det unaturlig å gjøre det samme med barn2s familie fordi vi føler rett og slett at vi ikke kjenner dem så godt, og som tidligere nevnt så har alle forsøk på å dra på ferie, hjelpe til eller gi store gaver blitt møtt enten med "nei" eller med en utakknemlighet og irritasjon som vi ikke helt forstår, men som vi har endt opp med å prøve å unngå ved å ikke gjøre slikt. Barn2 og barn1 har heller ikke noe forhold til hverandre egentlig, det er aldersforskjell på dem ca 5 år, og vi vet at barn1 har forsøkt å involvere barn2s familie mye, men også de blir avvist slik vi blir.

Barn1 er en type person og barn2 en annen, og de er begge voksne mennesker og vi føler at vi må respektere de signalene de sender ut og vi må behandle dem slik de gir uttrykk for at de ønsker å bli behandlet. Vi ønsker selvsagt ikke noe konflikt med noen av dem, men føler at vi har det selvsagt ikke så hyggelig med barn2s familie fordi vi rett og slett ikke kjenner dem så godt og vi er veldig ulike som personer.

Så, slik er det her i gården og jeg kan tenke meg at mange av dere som sitter her og ikke vil ta opp noe som helst og er forbanna fordi dere er behandlet annerledes kanskje ikke har tenkt at det er to sider til alle saker og at kanskje dere også sender ut signaler og hint som oppfattes på sin måte? Det viktigste å ta med seg er likevel at uansett så er vi like glad i begge to, og vi vil hjelpe dem begge når de spør og gjøre ting med dem begge når de spør. Men vi har bare en som spør, tar initiativ og som involverer oss, den andre gjør det rett og slett ikke og vi orker ikke å lenger å spørre. Skulle vi ha vært avvisende ovenfor barn1 bare fordi barn2 er avvisende ovenfor oss?

Anonymkode: aa9a7...318

[AnonymBruker]

Nei, det viktigste er ikke at dere uansett er like glade i begge to, og vil hjelpe begge når de spør. Det viktigste er om barn2 vet deres følelser omkring dette, og grunnen til at dere tilbringer så mye tid med barn1. 

Dere går jo i samme fella som svært mange andre gjør, nemlig å anta ting. Dere antar at siden de ikke tar initiativ, inviterer på besøk eller ønsker hjelp, så er det fordi de ikke vil ha så mye med dere å gjøre. Dere antar at "signalene" de sender ut er bevisste og gjennomtenkte. 

Fra min side vil dere aldri få noen respekt for å innrømme dette så fremt dere ikke har hatt en samtale med både barn1 og barn2 om situasjonen. 

Bare for å snu på det: Det kan være barn2 følte det var forskjellsbehandling før dere oppdaget det selv. Og dermed trakk seg unna. Og dermed trakk dere dere unna. Og når dere tilbyr hjelp, så synes barn2 det er smålig siden dere tydeligvis helst vil hjelpe barn1, og tenker at det sikkert er for syns skyld. Når dere vil gi gaver føler barn2 at dere gjør det for å kjøpe dere fri fra dårlig samvittighet. Når dere resignerer og slutter med invitasjoner og tilbud, tenker barn2 at han har hatt rett hele tiden, der kom beviset. Og så er dere stuck i denne smørja. 

Snakk med barn2, fortell alt sammen. Fortell at dere er triste over at dere har forskjellsbehandlet, forklar at dere har trodd at de ikke ønsket kontakt så mye. Spør om det er noe dere kan rette på. Strengt tatt tror jeg ikke det går ann å ordne opp i noe sånt etter så mange år uansett, og dere som foreldre kan ikke unnskylde dere med signaler barnet har sendt, så lenge dere ikke har tatt det opp og snakket ut om det.

Anonymkode: 91aee...4e3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det viktigste er ikke at dere uansett er like glade i begge to, og vil hjelpe begge når de spør. Det viktigste er om barn2 vet deres følelser omkring dette, og grunnen til at dere tilbringer så mye tid med barn1. 

For meg er det viktig at begge barn får vite, klart og tydelig, fra oss at vi er glad i dem. Det er viktig at alle barnebarna føler seg velkomne og elsket når vi er sammen med dem, uansett hvor mye vi er sammen med dem. Dette er det viktigste, for om ikke vi var like glade i alle sammen hadde vi heller ikke akseptert alle for hvem de er.

Som nevnt i HI. Vi inviterte begge parter tidligere, støtt og stadig, men det blir til slutt tøft og uggent for oss også å hele tiden føle på at vi ikke er ønsket i de andres liv. Vi har til slutt havnet på et nivå med tid sammen med barn2 hvor vi vet at vi ikke blir avvist om vi spør. De vet jo at vi tilbringer med tid med barn1, og at de er velkomne de også for dette sier vi gang på gang.

Dere går jo i samme fella som svært mange andre gjør, nemlig å anta ting. Dere antar at siden de ikke tar initiativ, inviterer på besøk eller ønsker hjelp, så er det fordi de ikke vil ha så mye med dere å gjøre. Dere antar at "signalene" de sender ut er bevisste og gjennomtenkte. 

Det er mulig vi antar ting, men hva skal vi gjøre når barn2 ikke ønsker å kommunisere noe særlig? Vi har forsøkt å ringe, å invitere, å spørre om å komme på besøk eller spørre om vi skal finne på noe men det passer aldri. Vi sier ifra når barn1 har fått noe, og spør om det er noe barn2 trenger eller barna deres trenger, men får bare "nei takk" tilbake.

Fra min side vil dere aldri få noen respekt for å innrømme dette så fremt dere ikke har hatt en samtale med både barn1 og barn2 om situasjonen. 

Vi har prøvd, men barn2 reagerer bare med å avslutte samtalen og avfeie hele tema. Barn1 har vi også snakket med, for det er jo slik vi har fått vite at barn1 har forsøkt å komme i kontakt med barn2 flere ganger akkurat som vi har.

Bare for å snu på det: Det kan være barn2 følte det var forskjellsbehandling før dere oppdaget det selv. Og dermed trakk seg unna. Og dermed trakk dere dere unna. Og når dere tilbyr hjelp, så synes barn2 det er smålig siden dere tydeligvis helst vil hjelpe barn1, og tenker at det sikkert er for syns skyld. Når dere vil gi gaver føler barn2 at dere gjør det for å kjøpe dere fri fra dårlig samvittighet. Når dere resignerer og slutter med invitasjoner og tilbud, tenker barn2 at han har hatt rett hele tiden, der kom beviset. Og så er dere stuck i denne smørja. 

Det er fullt mulig det du sier, men som jeg sier så er begge barna mine voksne og det er grenser for hvor lenge jeg skal forsøke. Jeg møter dem slik de gir inntrykk av at de ønsker å bli møtt, og jeg behandler dem slik de gir uttrykk for at de vil bli behandlet. De er voksne mennesker og jeg må faktisk respektere hva de sier, gjør og uttrykker og vet du, det kan også være at begge to synes alt er i strålende orden fordi det er hva begge parter gir uttrykk for de gangene vi har nevnt noe om dette for dem begge.

Snakk med barn2, fortell alt sammen. Fortell at dere er triste over at dere har forskjellsbehandlet, forklar at dere har trodd at de ikke ønsket kontakt så mye. Spør om det er noe dere kan rette på. Strengt tatt tror jeg ikke det går ann å ordne opp i noe sånt etter så mange år uansett, og dere som foreldre kan ikke unnskylde dere med signaler barnet har sendt, så lenge dere ikke har tatt det opp og snakket ut om det.

Vi har ikke noe å skamme oss over, og det synes jeg heller ikke andre skal ha. Hverken det ene eller andre barnet, og jeg føler at det forholdet vi har er slik alle parter ønsker det, fordi vi er forskjellige som mennesker og må respektere det hos hverandre. Det kan være som du sier at barn2 går å tenker på forskjellsbehandlingen, men det kan også være at det ikke gjør det og at ved å ta det opp så presser vi bare på og tvinger barn2 til å være noe h*n ikke ønsker å være mtp å ta imot hjelp og ting, være sammen med oss og søskenet og dens familie osv.

Anonymkode: 91aee...4e3

 

Anonymkode: aa9a7...318

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: aa9a7...318

Det svaret fikk meg til å føle enda mer synd på barn 2.

Anonymkode: 28d14...727

[AnonymBruker]

Jeg er et barn (for så vidt voksen nå) som ikke ønsker så mye hjelp og kontakt fra og med mine foreldre. Vi har ikke så mye til felles, så det er begrenset hvor kjekt vi kan ha det sammen. Jeg liker heller ikke å sette meg selv i takknemlighetsgjeld. Det ender ofte opp med at de som hjalp forventer at du dropper egne planer og fridager for å komme tilbake og hjelpe dem, eller de forventer mer kontakt tilbake. Hjelping kommer sjeldent uten forpliktelser og forventninger.

Jeg hadde ikke brydd meg om de hjalp andre søsken, annet enn at jeg hadde sett ned på søskene som tok imot den hjelpen om de var begge i full jobb. Burde ikke tigge penger av mor og far dersom man har normalt betalte jobber, syns jeg. Da kan man sløse mer med egne penger fordi man har en gratis bank. Man lærer ikke økonomisk ansvar eller verdien av penger. Man kan lette begynne å ta hjelpen for gitt og ikke sette pris på det man får.

Om jeg hadde søsken som var ufør, studerte eller var arbeidsledig, så hadde jeg ikke brydd meg om de fikk penger.

Anonymkode: 86de8...ef5

[Aamu]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det svaret fikk meg til å føle enda mer synd på barn 2.

Anonymkode: 28d14...727

Hva da? 

[Joe12]

Hva om barn 2 rett og slett bare ikke vil tilbringe tid med foreldrene sine da? 

Selvfølgelig kan folk her synse alt de vil , og de som har følt seg forskjellig behandlet og dermed trukket seg unna, vil vel gjerne trekke den slutningen at det er det som skjer her. Men hva om barn 2 rett og slett bare ikke føler at h*n harnoe til felles med familien sin, og dermed ikke vil tilbringe tid med dem? 

Ikke alle føler på enorm forskjellsbehandling selv om foreldrene tilbringer mer tid med andre søsken. Selvfølgelig er det skikkelig trist hvis barn 2 føler på forskjellsbehandling og at verden er urettferdig. Men TS sier jo at de har prøvd å invitere, prøvd å ta kontakt, det andre barnet har prøvd å få kontakt, de har prøvd å ta opp om dette er noe barn 2 føler er urettferdig. De blir avvist gang på gang. Hva skal man egentlig gjøre da? Insistere på at barn 2 føler alt er urettferdig og fortsette å tvinge seg innpå, eller bare godta at barn 2 av uvisse årsaker ikke vil ha den helt store kontakten. Barn 2 er voksen og bør kunne ta egne avgjørelser. Hvis det er noe som plager h*n i forhold til søsken og foreldre, så må jo barn 2 også ta ansvar og ta imot de tilbud som blir gitt, ikke bare sutre resten av livet.. 

 

[Rotemor]

Jeg ser det nesten som nødvendig å forskjellsbehandle barna mine.

De er forskjellige med forskjellige behov... Men det spørs jo litt hva man legger i ordet "forskjellsbehandling". Jeg har feks tatt med en på ferie uten å føle at jeg skylder de andre noe av den grunn.. Det har bare passet slik.

Men det skal sies at de fleste av barna mine er store. (3 "voksne" og ett barn)

[Gjest Sly]

Skriver du ned alt dere gir av gaver til barn1 slik at barn2 får sin rettmessige del av arven etter dere?

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som barn1, min bror og jeg ønsker å klare mer selv. Jeg vet at hun får mer hjelp både praktisk og økonomisk. Jeg vet også at vi også hadde fått det om vi ville.

For å bære helt ærlig bryr det meg ikke i det hele tatt, og å komme trekkende med rettmessig arv? La de få bruke penger på det de vil. Min bror og jeg har et godt forhold til de, men har ikke samme behovet. Jeg vet de er glad i meg og stiller opp hvis jeg ber om hjelp. Det holder for meg. Jeg vet at barn1 har fått økonomisk hjelp til hus på ca 1mill. De tjener mindre enn oss og har på den måten fått mulighet til å komme seg inn i boligmarkedet. Kan hende de har en tanke med å gjøre opp en gang, men for å være helt ærlig kommer jeg ikke til å sørge om jeg ikke får noe ekstra. Vi har så vi klarer oss:-)

Anonymkode: d8987...3e7

[AnonymBruker]

Foreldrene til mannen min forskjellsbehandler. De er konstant barnevakt for andre barnebarn og stebarnebarn, har de på besøk og er på besøk. Når de først er her er det max 1time om gangen og prater da kun om de andre barnebarna. Og spør de oss om vi vil komme på besøk har de annen familie der, vi kan aldri komme alene. Vi spør ikke om hjelp, fordi vi vet hvor slitne de er og de må være barnevakt for de andre hele tiden og når de først er i hjembyen må de besøke øvrig familie og har såvidt tid til oss., så vi maser ikke heller. De sier ofte hvis de ser noe nytt vårt barn har "den er så fin, bestilte den nettopp til xx" vårt barn får aldri noe utenom bursdagsgaver og julegaver, og det er bare såvidt. 

Kan nok hende de ikke ser det, og at de føler vi dytter de unna, men når det har vært sånn i mange år og vi ikke føler at vi kan bruke de til barnevakt, eller kreve at de skal komme på besøk, har det bare blitt sånn. Det er ganske trist, da min familie bor et helt annet sted i landet..

 

Anonymkode: 24a29...4f0

[Gjest CecilieX]

Det er interessant å lese HI og notere seg at du bare inntar eget perspektiv. Det er påfallende å se hvordan du rettferdiggjør forskjellsbehandlingen ved å legge skylden på barn 2. Det er ikke greit. Du bør snakke med barn2, og finne ut hva det er som gjør at h*n er så lite imøtekommende. Det er helt sikkert en grunn. Forskjellsbehandlingen har sikkert gjort ting mye verre også. Det at forholdet mellom søskenene er dårlig er en klar indikasjon på at det ligger mye grums begravet, sannsynligvis har det ligget der og ulmet i mange år. Veien til forsoning kan derfor bli lang. 

Det betinger dog at du evner å gå i deg selv og kunne anerkjenne det du selv evt har gjort galt. Ut fra HI tenker jeg at det blir en utfordring. Gitt at du er forelderen her, så er det du som må opptre som den voksne, alder endre ikke rollene som barn voksen. 

 

[Gjest Sly]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

For å bære helt ærlig bryr det meg ikke i det hele tatt, og å komme trekkende med rettmessig arv? La de få bruke penger på det de vil. 

Anonymkode: d8987...3e7

Foreldre skal ikke gi bort alt til det ene barnet, det blir helt feil. Det hadde jeg aldri gjort, med mindre ett av barna var tungt kriminell eller utilregnelg f eks. Det kan skape splid og uvennskap mellom barna og barnebarna og dessuten er det urettferdig og stygt gjort. Bare se hvor mange stygge arvesaker det er rundt omkring som splitter og ødelegger familier.

Endret 8. september 2016 av Sly

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det svaret fikk meg til å føle enda mer synd på barn 2.

Anonymkode: 28d14...727

Enig. Jeg kjenner meg GODT igjen i barn2 og i denne karakteristikken av familieforholdene:

"Det kan være barn2 følte det var forskjellsbehandling før dere oppdaget det selv. Og dermed trakk seg unna. Og dermed trakk dere dere unna. Og når dere tilbyr hjelp, så synes barn2 det er smålig siden dere tydeligvis helst vil hjelpe barn1, og tenker at det sikkert er for syns skyld. Når dere vil gi gaver føler barn2 at dere gjør det for å kjøpe dere fri fra dårlig samvittighet."

Anonymkode: 28719...e2f

[AnonymBruker]

At ett av deres voksne barn velger å ikke ha så mye med dere å gjøre, er barnets valg. Men - det bør ikke føre til så stor forskjellsbehandling av barnebarna deres. 

Dere bør bruke tid og energi på å få tilbringe mer tid med barna til barn2, og når dere velger å bruke mye penger på barna til barn1, bør dere også sette av tilsvarende summer til barna til barn2. Spar på konto til de blir eldre. Send med de lommepenger når de skal på ferie, turnering eller leir. 

 

Anonymkode: 39361...187

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er et barn (for så vidt voksen nå) som ikke ønsker så mye hjelp og kontakt fra og med mine foreldre. Vi har ikke så mye til felles, så det er begrenset hvor kjekt vi kan ha det sammen. Jeg liker heller ikke å sette meg selv i takknemlighetsgjeld. Det ender ofte opp med at de som hjalp forventer at du dropper egne planer og fridager for å komme tilbake og hjelpe dem, eller de forventer mer kontakt tilbake. Hjelping kommer sjeldent uten forpliktelser og forventninger.

Jeg hadde ikke brydd meg om de hjalp andre søsken, annet enn at jeg hadde sett ned på søskene som tok imot den hjelpen om de var begge i full jobb. Burde ikke tigge penger av mor og far dersom man har normalt betalte jobber, syns jeg. Da kan man sløse mer med egne penger fordi man har en gratis bank. Man lærer ikke økonomisk ansvar eller verdien av penger. Man kan lette begynne å ta hjelpen for gitt og ikke sette pris på det man får.

Om jeg hadde søsken som var ufør, studerte eller var arbeidsledig, så hadde jeg ikke brydd meg om de fikk penger.

Anonymkode: 86de8...ef5

Du høres litt ut som barn2. H*n er nok også redd for dette med takknemlighetsgjeld, og er også mye mer "skikkelig" av seg enn sitt søsken. Sparer mye og er sjeldent familien unner seg noe luksus.

Anonymkode: aa9a7...318

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

At ett av deres voksne barn velger å ikke ha så mye med dere å gjøre, er barnets valg. Men - det bør ikke føre til så stor forskjellsbehandling av barnebarna deres. 

Dere bør bruke tid og energi på å få tilbringe mer tid med barna til barn2, og når dere velger å bruke mye penger på barna til barn1, bør dere også sette av tilsvarende summer til barna til barn2. Spar på konto til de blir eldre. Send med de lommepenger når de skal på ferie, turnering eller leir. 

 

Anonymkode: 39361...187

Jeg forstår hva du skriver, og jeg forstår både logikken og rettferdigheten i det men hverken jeg eller min mann går rundt med en lommekalkulator hver gang barn1s barn får is, en leke eller noe annet fordi vi er sammen ute og gjør noe ute og ender opp med å bruke noen kroner der det er helt normalt.

Selvfølgelig prøver vi å holde oversikt slik at vi kan tilby det samme, men om foreldrene sier nei så er det ikke mye vi kan gjøre. Skal vi liksom sette bort penger og gi dem til barna deres når foreldrene ikke kan stoppe oss, hva skal vi da si til barn til barn1 om vi plutselig gir bort en større sum f.eks når barn2s barn blir 18 eller konfirmert? At det er rettferdig at de får en større sum da fordi foreldrene deres ikke lot oss være med de andre slik at de kunne få en soft-is eller en burger en sjelden gang?

Skal vi si da "Nei Tiril, du skjønner søskenbarnet ditt får nå 100xsoft isene du fikk fra 2-15 år, og det er derfor Kåre får mer enn deg nå".

Anonymkode: aa9a7...318

[AnonymBruker]

4 timer siden, Sly skrev:

Skriver du ned alt dere gir av gaver til barn1 slik at barn2 får sin rettmessige del av arven etter dere?

Om det er store summer, type over 50 000 f.eks så selvfølgelig, men driver ikke å setter opp debit og kreditt i testamentet for at barn1 og barn2 skal få det samme. Og skal vi ta hensyn til hvor vi spleiser på en felles tur f.eks eller spleiser på en større gave til barnebarn eller sånn og sånn

Livet funker ikke slik at vi sitter og har konstant oppdatert testamente og oversikt over alle transaksjoner hverken den eller andre veien...

Anonymkode: aa9a7...318

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår hva du skriver, og jeg forstår både logikken og rettferdigheten i det men hverken jeg eller min mann går rundt med en lommekalkulator hver gang barn1s barn får is, en leke eller noe annet fordi vi er sammen ute og gjør noe ute og ender opp med å bruke noen kroner der det er helt normalt.

Selvfølgelig prøver vi å holde oversikt slik at vi kan tilby det samme, men om foreldrene sier nei så er det ikke mye vi kan gjøre. Skal vi liksom sette bort penger og gi dem til barna deres når foreldrene ikke kan stoppe oss, hva skal vi da si til barn til barn1 om vi plutselig gir bort en større sum f.eks når barn2s barn blir 18 eller konfirmert? At det er rettferdig at de får en større sum da fordi foreldrene deres ikke lot oss være med de andre slik at de kunne få en soft-is eller en burger en sjelden gang?

Skal vi si da "Nei Tiril, du skjønner søskenbarnet ditt får nå 100xsoft isene du fikk fra 2-15 år, og det er derfor Kåre får mer enn deg nå".

Anonymkode: aa9a7...318

Igjen ser du bare dette fra ditt perspektiv eller fra barn 1 sine barns perspektiv. Å lage slike eksempler forteller om at du ikke forstår kjernen i saken. Det handler ikke om penger eller om antall is, det handler om å ha empati for et menneske som du ikke egentlig har lyst til å være empatisk til. Alt du vil er å få carte blanche til å behandle dem forskjellig. Jeg skjønner godt hvorfor barn2 ikke vil ha så mye med deg å gjøre, du virker svært lite opptatt av andre enn deg selv. Kan du huske tilbake til fødselen av ditt eget barn? Følelsen du hadde og håpet og drømmene som du hadde. Kjærligheten du følte? Hvor har den blitt av, når du på ramme alvor mener at du skal få lov til å behandle barnet ditt på en slik måte?

 

Anonymkode: ca1ea...4f7

[Anonym90059005]

Morsom å se hvordan 80 % svarer at de er imot forskjellsbehandling, mens 70 % mener de selv blir forskjellsbehandlet