Er det vi eller samfunnet som skaper depresjon?

[Gjest GreenSky]

Ok, jeg satt og tenkte på noe. Vi blir stadig mer deprimerte. Dette skyldes kanskje at depresjon har blitt 'godkjent' som en sykdom, og at vi snakker mer og er mer åpne om det. Norge har en høy selvmordsrate, i følge SSB. (oki, gidder ikke å lete fram statistikken akkurat nå)

Men jeg lurer på, hvorfor blir vi mer og mer deprimerte? Norge er tross alt et bra land å bo i. Så hvorfor? Er legene altfor flinke til å skrive ut sykemeldinger og piller? Gir vi for lett opp? Er det mange som blander sammen en naturlig nedtur i livet som depresjon? "Jeg har kjærlighetssorg, så jeg tar en tur til lengen"?

Eller er det virkelig noe i veien med samfunnet, en slags sykeliggjøring eller hva jeg skal kalle det, som gjør at vi blir syke?

[wix]

Jeg tror vi har fått en kultur der vi ser på det å være litt nedfor som en sykdom som en kan kurere. Folk var nedfor før også, men da var det ikke slik at man kunne forvente at noen skulle fikse det slik som det virker som mange gjør nå. Så ja, en sykeliggjøring.

I tillegg har vi også et "postmodernistisk" samfunn med mange flere valg og mye ansvar, mye krav til enkeltpersoner.

Jeg tror det er en blanding av at det er vanskeligere å leve + at vi sykeliggjør den minste ting.

Et annet spørsmål er: Hva kan vi gjøre for å få ned antallet deprimerte?

[Gjest Anonymous]

http://www.detnye.no/0804/60.html

Man kan tenke seg gladere? Insturere seg til å ikke bli deprimert. Se det positive i hverdagen og sette et lite fokus på det hver dag. Jeg kan f.eks sette fokus på en del positive ting som skjedde meg i dag: fikk fast ansettelse, trente og ble svett, snakket med en kamerat, snakket med min datter på telefon osv. I stedet for å fokusere på noe av det negative som skjer i løpet av dagen.

[Gjest Anonymous]

Det er jo helt klart noe med samfunnet som påvirker oss, faktorer som kan gi noen og enhver følelsen av å ikke strekke til. Tror depresjon nær sagt er noe vi alle står i risikosonen for å pådra oss når vi velger å leve livet på premisser som kanskje ikke helt er våre egne?

Tenk på alle de valgene vi tar som vi egentlig bare anser som automatiske, vi tenker knapt over hvorfor vi står opp og går på jobb om morgenen. Vi vier mye tid til å sammenligne oss med andre, både egen familie, venner, kollegaer, glansbildene i mediene etc. Når mye av livet ikke blir levd verken slik vi har behov for eller innerst inne har lyst til, så tror jeg at depresjon kan bli en konsekvens.

Tror mye av årsaken til at vi bli mer og mer deprimerte, simpelthen skyldes at det blir stadig vanskeligere å være menneske i det samfunnet vi må forholde oss til.

På hvilke områder er Norge, for den enkeltes personlige lykke, et bra land å bo i? Går det i det hele tatt an å si at denne statusen som velferdsnasjon burde være en faktor som event. fører til at antall deprimerte skulle vært langt mindre? Tror det snarere kan fungere motsatt. I samfunn hvor man prioriterer andre verdier enn de mellommenneskelige, som jo gjerne blir konsekvensen av at folk har god økonomi, så vil også dette skape et kaldere samfunn, med mindre rom for individualitet, forståelse for svakhet osv. Og når svakhet, som, paradoksalt nok kan man nesten si, trossalt er menneskelig, blir fremmeddgjort, så blir det også sykeliggjort.

[mulle]

Kanskje det å ha depresjon er å sykkeliggjøre noe som ikke burde sykeliggjøres. Men det kan også være positivt for den som opplever å ha det tungt. Det hjelper en kanskje å se at det ikke er unormalt, eller en stor skam å ha det vondt i overflodssamfunnet vi har (egentlig burde vi være takknemlige..). Det kan gi dårlig samvittighet å tenke på at man ikke klarer å ha det bra, når utgangspunktet er godt. Så er det kanskje bra å tenke på det som en tilstand som kan gjøres noe med, ikke bare slik at - det gjør vondt, og sånn skal det være-.

På en måte er det kanskje noe å støtte seg til for å spørre om hjelp, for å få andre til å innse alvorligheten i tilstanden man er i.

Men det er klart at depresjon kommer i ulike styrker, og i noen tilfeller kan begrepet kanskje fungere som en sovepute for de som ikke vil gjøre en innsats med situasjonen. I andre tilfeller derimot kan tilstanden være så alvorlig at noe må gjøres.

Fokus på depresjon kan kanskje få øynene opp for hvordan vi mennesker kan forebygge den, og takle den når den er der. Menneskelivet vil aldri bli ukomplisert!

[Gjest Ninakanin]

Jeg tror vi sliter mer og mer med tomhetsfølelse. Vi skal alle ha suksess på alle livets områder, alle skal ha fin kropp, god kontakt med familie, gode venner, flott kjæreste, perfekt ekteskap, ungene skal få alt de vil, man skal reise på flotte ferier, ha god utdanneldse, ha en fin karriere, bo fint, i det hele tatt!! Og midt i det hele kan man sikkert få en følelse av "hvem er jeg?" og lignende snikende tanker. Alle kan få tak i alle på telefon, mail, meldinger...mens vi egentlig bare glir lengre og lengre fra hverandre.

Så jeg tror det er en kombinasjon av at samfunnet har "legalisert" depresjoner pluss at samfunnet gjør oss ensomme og gir oss en følelse av å ikke strekke til.

[Ella]

Jeg føler at vi som enkeltindivider i dette samfunnet også bør få opp øynene og ta ansvar for egen helse og selvutvikling.

Det er ingen andre enn jeg selv som kan gjøre noe med stress og mas i egen arbeidssituasjon, fritid etc.

Ofte føler jeg at mange er så slitne og stressede at de stresser enda mer for å prøve å finne "harmoni", "ro" eller "seg selv". Løsningene blir gjerne yogatimer, restaurantbesøk, foredrag, massasje og hudpleie, "rødvin og bok og talgelys på", etc.

Da skal liksom alt bli bedre dersom en finner tid til slikt.

Og da tror jeg kanskje tomhetsfølelsen gjerne også kommer.

Jeg rakker ikke ned på meg og andre som ev. hygger seg med slikt, men hvorfor føler jeg at slike ting ofte blir panisk plassert inn i en timeplan som allerede er full? Det burde ikke være slik......?

Det er vi selv som bestemmer om vi vil ha stort huslån og mange fritidsaktiviteter og bra karriere, men det er også vi selv som må være voksne nok til å ta ansvar for hva disse valgene kan føre med seg.

Dette var bare en liten tanke, som kanskje kan være en liten bit av det store "hvorfor stadig flere blir deprimerte".

Hilsen Ella

[Arkana]

Jeg tror det er en blanding av alt du nevner. Jeg tror mange ikke tåler noen form for nedturer og springer til legen og skal ha piller straks de er litt nedfor, og det er en negativ trend at ting skal fikses med piller og man skal for all del ikke jobbe med problemene selv. Men dette er jo også legenes feil. De må ikke bare avfeie pasientene med piller, men ta tak i ting som er reelle og sørge for at det ikke er så lett å få sykemelding eller resept for noe som egentlig er ingenting. Det er ikke så mange dagene siden at det stod i en avis at flertallet synes det er greit å være hjemme fra jobb med samlivsproblemer eller når man er litt trøtt/sliten. Det er rett og slett hårreisende.

Jeg tror også at en del av grunnen er at det er mer stuerent å ha depresjon, man blir ikke sett på som gal bare man går til psykolog.

På den annen side kan det at "Norge er et godt land å bo i", være nettopp en av grunnene til at flere blir deprimerte. Når alle rundt en har et supert liv, god jobb, hus, bil, god økonomi, verdens beste mann/kone og barn, gode venner, aktivt liv osv så føles det ekstra sårt og tungt når man selv kanskje ikke har alt dette. Vi er kanskje ikke flinke nok til å tillatte oss selv å ikke være "den beste" hele tiden. Slike tanker kan føre til depresjon og det å ha depresjon blir for mange et nederlag i seg selv som gjør at man synker enda lenger ned, og det blir en ond sirkel.

[Gjest *Fiona*]

Enig i mye her. Denne kombinasjonen av å ha lav terskel for påkjenninger, og at vi ikke har nærhet til menneskene rundt oss.

Idag har vi støttegrupper for det meste. Tap av barn, for eksempel. Før i tiden var det svært høy dødelighet, folk fødte mange barn, men mistet mange også. Det ble sett på som en del av livet, man godtok at det var sånn og kom seg videre i hverdagen. Ikke UTEN sorg, men kanskje med mindre intenst FOKUS på sorgen.

Vær så snill å ikke misforstå meg, jeg bagatelliserer ikke det å miste et barn. Jeg tror jeg hadde gått på veggen selv. Og dermed bekreftet mitt eget eksempel - i dette samfunnet hvor flere og flere flytter fra hverandre og resten av familiene, for å få jobb, fordi prisnivået styrer mye av de valgene osv osv, så er det bare meg og sønnen min. Det er jo egentlig en veldig sårbar setting, ikke sant? For hundre år siden vill ejeg hatt en storfamilie rundt meg, og ikke minst ti tusen livsnødvendige daglige gjøremål, som hadde flyttet fokus og bearbeidet sorgen.

Vi VELTER oss i følelser, ikke snakk om å ta med hodet i beslutningene. Er vi forelsket, følger vi innskytelsen - drit i om vi har familie selv eller om mannen har det, for har vi følelser, legitimerer det alle handlinger. Nytelse fremfor alt.

Er jeg deppa en dag, blir jeg hjemme fra jobben. Har jeg litt sår hals, blir jeg hjemme fra jobben. Behag fremfor plikt.

Alt som ikke er veldig lykke er liksom VELDIG slitsomt - jeg tror faktisk vi ikke er så følelsesmessig kompetente lenger, som en følge av at vi egentlig mangler mye menneskelig sosialisering. Vi blir kanskje akademisk glupere, og mer informert om hva som skjer i Burma - men i stand til å ha et familieliv er vi ikke.

Stusslig. Rett og slett.

Mitt vidundermiddel er trening. Fordi fokus flyttes. Kroppen min jobber, sirkulasjonen kommer i gang og kroppens lykkepiller utløses. Det er helt sant - jeg tar andre avgjørelser og har en annen terskel og innstilling når jeg trener jevnlig enn når jeg ikke gjør det.

Og så får jeg bedre helse, og bedre selvfølelse.

At ikke flere trener, er meg en gåte.

Men det er lettere å sette seg i sofaen med en pizza og Ekstrem forvandling :o

Og så fødes vi ikke inn i en sammenheng. Vi må oppfinne nye roller og definere oss selv på nytt konstant gjennom livet. Før var vi en del av et hele, alle var like viktige, hørte til et sted. Nå er man fjortiser til langt opp i førti årene og det er helt akseptert for en femti åring å dra på backpacking for å "finne seg sjæl".

Utbrent er noe alle er. Skulle sett folk legge seg ned å si "jeg er utbrent" den gangen alles innsats trengtes for å berge vinteren.

Og hvor HELDIG er ikke egentlig de fleste av oss? At du har tak over hodet, ikke fryser om natta, at ungene dine er velskapte - har du tentk over hvor tilfeldig det er at akkurat DU er så heldig?

Vi er skambortskjemte, rett og slett, fra fødselen av . Jeg bifaller det han psykologen sa, han som var gjest på Skavlan for et par tre uker siden - han pekte på det der at folk får tilbudt krisepsykiatri så fort en buss velter.

Klart det er en sterk opplevelse. Men seriøst - hvis du er en av dem som OVERLEVER, burde du ikke ha andre ting å gjøre enn å velte deg i etterdønningene av den, tross alt, relativt lille opplevelsen i den store sammenhengen?

Jeg tror vi har mistet perspektivet. Og jeg er ikke det dugg bedre selv. Grunnen til at jeg føler meg sterk idag, er at jeg har hatt ti år i svarteste tåkeheimen. Kom ut igjen for 5 år siden. Ny og bedre, men like fullt et "barn av tiden", skilsmissehjem osv osv (gjeeeeesp - lurer på hva barnehjemsbarn i Russland hadde sagt til min historie?). Er jo grenser for hvor lenge man kan skylde på en lei barndom. Vi har alle vårt, get over yourself liksom.

Husker vi i jentegjengen syntes ei i klassen var litt rar, hun hadde ingen ønsker. Jobbet på den lokale super'n i sommerferiene, fortsatte der fullt etter videregående, giftet seg med barndomskjæresten, fikk to barn og hus i distriktet. Til dags dato er hun fornøyd. Og fortsatt gift.

Vi andre stresser land og strand rundt etter utdanning, karriere, den riktige dietten og cellulittkremen, diskuterer samværsordninger etter forrige brudd og tygger Prozac.

Tror vi undervurderer menneskets opprinnelse - som flokkdyr, med sine oppgaver og avhengigheter.

Så det så. Nå må jeg nesten gå tilbake til min meningsfulle jobb.

[Ella]

Så kjekt å lese alle svarene!

Spennende lesning

Hilsen Ella

[Gjest Rio]

Dette temaet engasjerer meg, og jeg er enig med masse av hva som skrives her. Derfor gidder jeg ikke skrive det opp igjen Prøvde å prate om dette i en eller anna tråd tidligere, men det kom bare skeivt ut.

[Superlammet]

Tror nok mye av skylden kan legges på samfunnet. Depresjoner er omtrent blitt en folkesykdom, og symptomene på en nedtur i livet kan være de samme som en depresjon, bare varigheten er forskjellig (sikkert flere og, men uten psykologiutdannelse går ikke jeg inn på det). Jo lenger det varer, jo mer blir psyken slitt ut. Dessuten er nok de rundt oss veldig kjappe til å erklære deg depressiv før legen..

[Gjest Gjesten]

Eg og er einig med det meste her, og gidd ikkje gjenta alt, de har mange flotte tankar!! Det er eit svært viktig tema, og eg trur kanskje vi har for mykje tid til å tenke, og har altfor store ambisjonar om kva vi skal oppnå innan ein viss alder. Eg har aldri trudd at eg skulle vere nesten 30 år og singel, men no er eg det, og det går faktisk veldig bra!!

[Tulla2]

Kjenner meg ikke helt igjen i denne diskusjonen. Hadde en depresjon høsten -96. Var da 22 år og ante ikke hva det var med meg. Studerte i Tromsø på 3. året og trivdes både i byen og studentmiljøet.

Første dag etter sommerferien startet depresjonen. Jeg begynte å gråte for ingenting. Tårene bare trillet og trillet uten at jeg skjønte hvorfor.

Tanken hadde ikke streifet meg om at jeg da hadde fått en depresjon - ikke før noen fortalte meg det. Og da hjalp slike piller meg ut av "uføret" slik at jeg kunne begynne å fungere normalt igjen. Det var ikke min ide og kontakte en lege, men det var nok det som skulle til.

Fikk også høre at det ofte rammer studenter - mulig det er pga pensumjag og frykten for ikke å klare eksamen.

Følte meg overhodet ikke stresses - det startet tross alt første dag etter ferien, hadde ingen antydninger før det.

Så jeg føler ikke at jeg hadde store krav til meg selv, som kunne ha utløst det hele.

Tidlig i vår fikk jeg en sønn og på slutten av svangerskapet fikk jeg også en depresjon - jeg var bare sååååå nedfor. Da det fortsatt var slik noen uker atter at ungen var født ble det konkludert med depresjon. Fikk respt på piller, men tok dem bare i under en uke (mener at ungen ble mer urolig og at jeg hadde mindre melk så jeg sluttet) Legen har i ettertid sagt at jeg skal være stolt av meg selv siden jeg kom meg ut av depresjonen helt på egen hånd.

Har ikke sett noe mer til den, så den er nok over ja.

Ble kanskje litt på siden dette..........

[Icy]

Nøkkelordene er Stress og at alle vil "bli best".

Får var det viktigste at familien hadde mat og ett trygt sted og bo.

Nå skal man være overalt, kino, byn, shoppe, tv, hyttetur, ferie.. Man føler ikke man rekker over alt så man blir stresset / får dårlig tid = deprimert

I tillegg til dette skal man være "hard" utenpå og vise andre hva man duger til. Men ved dette spillet tar nok knekken på en del så de blir sykemeldt?

Just my opinions...