Misunnelse /sjalusi

[AnonymBruker]

Dette er så vondt å innrømme.- men jeg er så grusomt misunnelig på et annet familiemedlem.

Vi er akkurat like gamle og har like mange barn, og hun bor i nærheten av meg. Vi har begge studert, men hun fikk en sykdom som gjorde henne uføretrygdet. Familien hennes har alltid hatt mye penger,- og hun ser så frisk og fin ut. Pga av uførheten, har hun selvsagt mye fritid hun bruker på barna sine, interiør, og venninner.

Jeg har 100% jobb,- og er ikke syk. Likevel er jeg konstant utslitt,- huset ser ofte bombet ut og jeg har aldri tid for meg selv.. 

Msnnen min har en jobb der han er en del borte,- og med småbarn og bil og huslån,- føler jeg at vi har rom for så lite. Jeg har heller ikke hatt en spesielt omsorgsfull omgangskrets (mor/far). 

Det har selvsagt hun jeg er misunnelig på,- hele familien har stilt opp for henne,- og hun har så mange som er glad i henne.... (Vi har ikke samme foreldre). 

Jeg har alltid følt meg liten i forhold til hun/ og det ser nok hennes mann- som flere ganger har klart å komme med nedsettende kommentarer angående min familie/mann/barn/hus/hjem/tidsklemme/klesstil...og det gjør så vondt. Trodde det skulle gå over av seg selv. Men har virkelig mindreverdighetskomplekser fordi jeg aldri kan bli så perfekt. Tenker utrolig mye på dette. Det er blitt en slags vond "konkurranse" inni meg, der jeg prøver å leve litt mer som henne. Kjøper hun noe nytt-så har jeg lyst på det samme....(men går jo ikke hen og kjøper det)

Tror ikke hun ser at det er blitt sånn.- heldigvis er hun opptatt med seg og sitt. Vi er heller ikke nære omgangsvenner.

Jeg er voksen,langt i fra tenåring- men dette er tanker som gnager veldig på meg.. Noen med lignende erfaringer/ hvordan komme seg bort fra dette tankemønsteret. Hvorfor skal min lykke avhenge av det hun og hennes mann kjøper og holder på med. Ser når jeg skriver dette,- at det ikke virker klokt... Skulle så gjerne fått et mer normalt tankemønster der jeg ikke var så misunnelig. Dette har bygget seg opp over flere år hos meg...

Nå får jeg sikkert kjeft,- og det fortjener jeg. Men lurer på om det er noen andre som har vært borti tilsvarende og hvordan de "kom seg ut av misunnelsen"

Anonymkode: a88fd...cdc

[SlemUlv]

Man blir ikke uføre bare for ingenting. Tro meg, du har IKKE Lyst å være syk og uføre. Det er IKKE gøy i det hele tatt. 

Det kan kanskje SE perfekt ut, utenfra.. men jeg tror ikke det er så perfekt som du tror, bak lukkede dører. 
Kanskje mannen gjør mer en du tror? Og selv om hun har mer tid med ungene, så er hun nok mye sliten også.. Man ser ikke hele sannheten utenfra!

Hilsen uføre. 

[Beach]

Hvorfor er hun ufør?

[AnonymBruker]

Den 8.9.2016 at 9.10, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid følt meg liten i forhold til hun/ og det ser nok hennes mann- som flere ganger har klart å komme med nedsettende kommentarer angående min familie/mann/barn/hus/hjem/tidsklemme/klesstil...

Hang meg litt opp i dette. Tror nok det er mer til denne historien enn det du skriver...hvorfor kommer han med nedsettende kommentarer?

Jeg kjenner til følelsen av sjalusi, jeg hadde en venninne som flyttet til det stedet jeg bodde, og hun fikk plutselig så mye venner der og det virket som hun glemte meg helt. Hun har også veldig støttende familie som jeg aldri har hatt. Ble ganske misunnelig på henne fordi hun virket så populær, og særlig når hun rotet med en som jeg var interessert i også. Jeg flyttet, så det er ikke noe problem lengre.

Jeg leste en bokserie av Kari Bøge om et venninneforhold og sjalusi, de heter Viviann hvit, Lyset er så hvitt om sommeren, Viviann og Lin, Søster Viviann og Lins Bok. Fine bøker om du liker å lese. Tror ikke dette med misunnelse mellom venninner er så uvanlig. Og "Alle har et søskenbarn på Gjøvik"  https://www.youtube.com/watch?v=yac50SArKQY

 

Anonymkode: 8751f...202

[AnonymBruker]

Hvis hun virkelig er så syk at hun ikke hadde klart å jobbe i det hele tatt, så er det vel egentlig synd på henne. For det betyr jo at hun må være begrenset i sin hverdag, ikke kan gjøre så mye eller ikke føler seg så bra hele tiden. Men hvis hun derimot føler seg bra stort sett, så kan jeg skjønne at det kan virke som hun er "heldig". Jeg må innrømme at jeg tenker litt slik om en kollega selv, som har en lett psykisk plage (hun har fortalt meg nøyaktig hva det går ut på - som er et minimalt problem), men er delvis ufør og jobber bare 30 %. Jeg synes hun har et veldig enkelt liv sammenlignet med oss som jobber 100 %. "Heldigvis" fremstår hun ikke så perfekt som din slektning, så jeg føler ikke at hun er bedre enn meg på noen måte (heller motsatt), men jeg synes jo hun er enormt heldig med all fritiden. Må bare prøve å ikke tenke på det de dagene jeg synes timene på jobben blir lange, ellers blir jeg bare i dårlig humør.  

Anonymkode: ae400...615

[Ulla Ullsokk]

Dette har nok mer med din egen selvfølelse å gjøre enn henne. Kanskje du skal jobbe med å se hva du selv har istedet for å se hva HUN har og du mangler? Du må komme deg ut av tankerekka du har nå! Antagelig hadde hun byttet med deg hvis hun kunne, du som har helsa på plass!

Nå har du innsett dine egne ødeleggende tanker, det er en bra start! Så må du bli kvitt dem!

[Gjest AnonGangerTo]

Hei TS

Jeg forstår dine følelser meget godt. Man vil alltid ha noe andre har og det er enda mer frustrende når man ikke få det. Personlig har jeg vært ufrivillig arbeidssøker i mer enn ett år og er hjemmeværende.

Jeg ble misunnelig på deg med en gang jeg leste ditt HI. Ville så gjerne byttet mitt liv med ditt. Jeg er dypt deprimert for tiden pga alle jobbavslagene og innser at jeg trenger hjelp. Kan tenke meg at denne venninnen sliter med sitt og at det er mye bak fasaden som du ikke vet om. 

Vær takknemlig for ditt liv, at du og de i familien din er friske, at du har en jobb og slipper å telle kroner hver måned, at du har det travelt, osv. Stol på meg. Du ønsker ikke det jeg går gjennom nå. 

Husk at folk som ser ned på andre, pga mangel på stort hus/bil/hytte eller lite penger, er søppel. Ikke bry deg om de. 

[AnonymBruker]

Hun har kanskje alt dett, men hun har også en mann som har behov for å snakke nedsettende om andre. 

Anonymkode: 8c0ec...067

[AnonymBruker]

Når hun er uføretrygdet vil hun jo også oppleve at folk er misunnelige på henne som ikke jobber, de syns hun ser frisk ut og snakker bak ryggen hennes, mens bare hun vet akkuat hvordan det er å leve med den tilstanden som hun har, som ikke synes så godt, akkurat det er ikke noe å misunne.

Anonymkode: 8751f...202

[Lofilteret]

Jeg er uføretrygdet og for min del er all den "fritiden" du misunner henne noe jeg lett hadde byttet i det å være i jobb om jeg bare hadde kunnet. 

Når man ikke er i jobb mister man mye av sin identitet i samfunnet. Det er noe som kan gi seg utslag i bl.a lav selvfølelse - som igjen ikke er synlig. Å være ufør vil altså si at man har en sykdom/skade som gjør at en ikke fungerer i normalt arbeid (og heller ikke normalt i hjemmet/på fritiden), som igjen fører med seg mye negativt på det psykososiale planet. Jeg tror ikke det er noe folk flest tenker over. 

Jeg kan skjønne at du er misunnelig på det du TROR er hennes liv. Men jeg tviler på at du ville levd det. For veldig mange er fasade nesten viktigere enn virkeligheten. De fleste av oss kjenner f.eks "drømmeparret" som plutselig skiller lag og i ettertid forteller en annen historie enn det eventyret vi på sidelinjen så.

Utenom det så har jeg stor forståelig for misunnelsen du føler. Jeg tror de fleste av oss har kjent på det i større eller mindre grad. SÆRLIG i perioder av livet der man ikke er fornøyd med sitt eget liv. Jeg tror det er der du må starte, altså å gjøre endringer i livet ditt slik at DU opplever positive ting og får mindre behov for å sammenligne deg med henne.

Bare noen tanker i all hast ... Håper du får bukt med problemet etter hvert.

[AnonymBruker]

Dette er jeg som skrev hovedinnlegget. 

Tusen takk for alle svar. Dere har alle veldig gode poeng. Jeg er så takknemlig for at dere har tatt dere tid til å svare. Tror jeg skal på biblioteket og låne den bøkene som er nevnt.

Jeg har det nok heller ikke særlig godt med meg selv for tiden, jeg er sliten og jeg føler det er mye jeg ikke rekker over. Dette gjelder spesielt når det kommer til barna mine. Skulle så gjærne deltatt litt mer aktivt på deres fritidsaktiviter ( det gjelder den eldste, har to som fortsatt er små). Skulle også gjerne servert den perfekte bursdagskaken, og små muffins. Samtidig som huset så ut som en boligkatalog... Hehe, jeg har så mye å strekke meg etter,- og jeg er til tider rasende på meg selv på at jeg aldri får ting like perfekt til.

Jeg jobber med mange menn, får heller skjelden ros eller anerkjennelse av noe slag på jobben. Der er det en veldig tøff tone.

Som den ene over her nevner: jeg har også en relasjon til hennes mann, som jeg kjente fra før de møttes. Han har på mange måter heller ikke oppført seg helt greit opp igjennom livet. Han er kjent for å snu kappen etter vinden, og tror nok at han er veldig opptatt av penger/status. Jeg tror og føler at han bruker å fremme egne interesser/ at han/hans familie er mye bedre enn oss fordi han tror dette vil være til fordel når noen skal fordele  en arv.

Min pappa har sett dette; og det eneste positive er at han nå har begynt å ta meg litt i "forsvar". Han ser at jeg er lei meg; at jeg ikke orket å dukke opp på siste  Sammenkomst. Jeg har også fått ett bedre forhold til pappaen min,-da han nå har passet barna litt  ; - hjelp vi aldri har hatt før.. 

Anonymkode: a88fd...cdc

[AnonymBruker]

Det er helt for JÆVLIG å være syk. Skulle gjerne slitt ræva av meg på jobb om jeg slapp lide med denne kroniske sykdommen. Hadde drept for å bli frisk

Anonymkode: 9cb52...884

[AnonymBruker]

HI igjen her; ser at det flere arbeidsledige og uføretrygdede som svarer meg. Jeg skjønner det jo så inderlig godt :- innerst inne at det selvsagt ikke er noe å trakte etter å være ufør. Det er vondt å være syk,- og i tillegg vite at noen er så smålige at de ikke unner andre trygd.

Det er slik at jeg ikke tenker slik om "alle" som er ufør. Jeg tenker det kun om hun jeg er misunnelig på... Men heller ikke hun "fortjener" at jeg tenker slik. Jeg hadde vært misunnelig om hun ikke var i den situasjonen også.

Grunnen til at jeg har det litt slik er nok også at hverken hun eller hennes mann har oppført seg særlig snilt mot meg da vi var yngre... Det topper seg bare likevel litt for meg når hun/de har så mye "overskudd" av penger og fritid,- mens jeg på en måte er der jeg alltid har vært: den på alle mulige måter litt mindre "likte" familiemedlemmet.  Jeg kan ikke oppnå like mye "omsorg" fordi jeg har ikke de ressursene rundt meg (foreldre/søsken) på samme måte. 

jeg ser også at denne tankevirksomheten min-kun skader meg selv,- mine barn og min mann.

Anonymkode: a88fd...cdc

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener Ts. Og jeg tror det handler mer om hvordan DU ser på ditt liv enn hvordan ditt liv virkelig er.

Jeg har selv en svigerinne jeg følte det sånn for en periode. Vi har begge jobb, hus, mann og barn. Men der vi slet for å komme seg inn på boligmarkedet, kom de inn på et blunk, de bestemte seg og kjøpte på kanskje et par uker, der vi slet med å få et barn, fikk de tre på rappen, der jeg føler meg ustelt og sliten kommer hun alltid fresh med nye og stilige klær, alltid klar for alt og takler alt selv med en en nyoppstartet bedrift, flere dyre og tidkrevende hobbyer, en mann som pendler og tre barn. De er sånne som alltid bare snubler over drømmejobb/drømmehus osv og det viste seg at det var noe galt med drømmehuset deres, men en kort tid etter så kom det noen som ville kjøpe det for flere hundretusen over takst. Og sånn har det vært i mange år.. 

Jeg måtte tilslutt bare spørre meg selv hva jeg var så misfornøyd med som misunner dem? (Egentlig kun svigerinne). Og kom etterhvert frem til at det var min selvfølelse, selv om jeg har 100% fast jobb, eier hus, har en utrolig snill mann, har et elsket barn og fine venner, så var det min selvfølelse som ikke lot meg se at jeg også har er rikt og fint liv, men langt fra så flaks som min svigerinne selvfølgelig  

Anonymkode: 7358e...581