Små barn med store ord

[AnonymBruker]

Hei.

Må bare lufte tanker her. En far, som ikke lenger er sammen med mor, snakker med sitt tre år gamle barn i telefonen. Det ble slutt mellom foreldrene da barnet var baby, og bruddet var vondt og samarbeidet er preget av sterk konflikt.

Barnet er veldig glad i sin far og pleier å være i ekstase når de er sammen og når de snakker i telefonen. I det siste har barnet begynt å sagt (kun over telefon) forskjellige ting som er urovekkende. Eksempler: "du flyttet fra meg da jeg var baby", "du vil ikke ha oss mere", "jeg vil at du å mamma skal bli kjærester, jeg vil at du skal bo med oss", synes du mamma er pen" osv osv, I MENS mor sitter rett ved siden av uten å si noe. Barnet virker ukomfortabel mens h*n sier dette, stemmen er lav og "monoton", og h*n ser ubekvem ut (FaceTime). 

Hva tenker dere om dette? Tror dere det et noe en 3-åring kommer på å si av seg selv? Dette er et barn som tidligere har virket lykkelig og bekymringsfri, som aldri har vist tegn til å ha "problemer" med situasjonen. Er det greit at mor lar være å bryte inn i samtalen? 

 

Anonymkode: a9b0c...41e

[atropos]

Barnet er ikke for liten til å ha slike tanker, og jeg synes det er viktig at far får mulighet til å snakke om skilsmissen. Barn har mange tanker som de sitter inne med, og det er helt supert at barn og far har et slik tillitsforhold at barnet føler det kan spørre. At mor sitter ved siden av er jo naturlig når barnet er så tidlig, og at hun ikke bryter inn og avslutter når de store spørsmålene kommer er bra. Da får ikke barnet følelsen av at tankene er feil eller farlige. 

Jeg er selv skilsmissebarn og vet at jeg spurte min mor fra rundt 2,5 års alder hvorfor min mor og far ikke bodde sammen og var kjærester. Mye av barnelitteraturen og Barne-TV er bygd opp med kjernefamilier, så man får veldig fort ferten i at man er annerledes. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, atropos skrev:

Barnet er ikke for liten til å ha slike tanker, og jeg synes det er viktig at far får mulighet til å snakke om skilsmissen. Barn har mange tanker som de sitter inne med, og det er helt supert at barn og far har et slik tillitsforhold at barnet føler det kan spørre. At mor sitter ved siden av er jo naturlig når barnet er så tidlig, og at hun ikke bryter inn og avslutter når de store spørsmålene kommer er bra. Da får ikke barnet følelsen av at tankene er feil eller farlige. 

Jeg er selv skilsmissebarn og vet at jeg spurte min mor fra rundt 2,5 års alder hvorfor min mor og far ikke bodde sammen og var kjærester. Mye av barnelitteraturen og Barne-TV er bygd opp med kjernefamilier, så man får veldig fort ferten i at man er annerledes. 

Ja, det er selvsagt viktig for barn å få muligheten til å stille spørsmål og undre. 

Men far her er skeptisk til om mor "planter" dette i barnet, da hun har gjort det tidligere med det eldste barnet (da var det eldste barnet 4 år, og det var like etter bruddet). Barnet kunne si "pappa var utro mot mamma", "pappa er ikke glad oss, han knuste hjertet til mamma", "jeg skal få en ny pappa" osv. Far var aldri utro mot mor, men det var han som valgte å gå, og mor var bitter i lang tid (kan virke som hun fortsatt er det). 

Et 4 år gammelt barn skal feks ikke ha ordet "utro" i ordforrådet sitt, eller? 

Far er bekymret for hva mor sier til barna, og for at hun bruker dem i konflikten for å stikke ham og gi ham dårlig samvittighet. 

TS

Anonymkode: a9b0c...41e

[atropos]

Utro pleier ikke være en del av vokabularet til fireåringer nei. Kanskje mor manipulerer, kanskje ikke. Vanskelig å si...