Mat, avhengighet, flukt fra virkeligheten (Trenger innspill/råd)

[AnonymBruker]

De siste årene har jeg vært rusfri etter nesten ti års alkoholavhengighet. Når jeg sluttet å drikke, begynte jeg å bruke mat som belønning; jeg tillot meg selv å spise hva jeg ville, hvor mye jeg ville. Jeg tenkte at om jeg gikk opp noen/maaaange kilo, ville det likevel være verdt det om det kunne få meg til å holde meg unna andre ting. Etter hvert som hverdagen som nykter ble mer komfortabel, tok jeg tak i kostholdet og begynte å trene for å gå ned de ekstra kiloene igjen. Det gikk veldig bra, og jeg oppdaget at trening var noe som kunne holde angsten, de tunge tankene og motløsheten unna. Altså var treningen noe som kunne hjelpe meg fortsette å være edru. Jeg gikk på AAP og hadde tid til å fokusere på å bli bedre og sterkere (var helt ødelagt etter mye drikking og lite mat over flere år. Kunne gjerne drikke 4 flasker vin og en halv vodka daglig, uten å spise i en uke, før jeg fikk presset i meg en banan eller noe og begynte på nytt igjen. Det er jo klart det er ødeleggende i lengden)

Nå er ting litt annerledes, jeg har andre forpliktelser og ikke tid til så mye fokus på meg selv hele tiden. Og det er jo en god ting. Jeg tror ikke det er sunt med et overdrevent fokus på sin egen fysiske og psykiske helse konstant. Man blir nok litt egoistisk og sneversynt av det i lengden. Så jeg setter pris på muligheten til å bidra i samfunnet ved å jobbe igjen. Men jeg merker at ting begynner å rakne litt. Bulimien fra ungdomsårene har kommet tilbake med full styrke, og den har blitt en mildere og mindre alvorlig form for avhengighet. Den gir meg den pausen fra hverdagen jeg tidligere fikk av å drikke, og gjør det enklere å være flink på andre områder når jeg har noe jeg mislykkes totalt med, på en måte. Trenger ikke å være perfekt hele tiden, liksom. Og jeg må bare nevne at jeg ikke mener bulimi er et lite problem, verken sett i forhold til annet misbruk eller skadevirkninger på kroppen. Jeg tror heller ikke at det "bare" er å bytte ut det med noe annet- men i mitt tilfelle synes jeg det er verdt et forsøk. Jeg har jo ikke bulimi, sånn egentlig. Men det er riktig ord på det forholdet til mat og hva jeg holder på med for tiden. Forhåpentligvis forsvinner det av seg selv, slik det gjorde første gang i tenårene.

Nå som jeg ikke har tid til trening, yoga, sunne matvaner osv i like stor grad lenger føler jeg at jeg trenger "noe" annet. Slik som det er nå tyr jeg til denne spiseforstyrrelsen eller kjøper en pakke røyk, men jeg innbiller meg at dette like gjerne kan byttes ut i en annen "avhengighet". Har dere noen forslag til andre, lite tidkrevende ting man kan fokusere på? Noe som kanskje gir en følelse av "flukt"? At man kan stenge hverdagen ute, la tankene bli oppslukt av mer presserende? Det må jo finnes mer positive måter å "flukte fra hverdagen" på? Tv-spill tar jo veldig mye tid, ellers hadde det kanskje vært noe. Reise (når man har mulighet) hadde sikkert fungert som pause, men jeg har dyr og dermed ikke muligheten til det enn så lenge. Jeg fortsetter jo med trening, men nå som jeg ikke kan trene daglig har jeg konstant dårlig samvittighet og merker at det er en kilde til uro og tristhet, mer enn noe annet. Når jeg først får tatt meg en joggetur eller styrkeøkt merker jeg jo at jeg ikke forbedrer meg heller, så det blir jo ikke helt det samme.

Beklager langt og veldig rotete innlegg, håper noen kanskje har vært i en lignende situasjon og vil dele egne erfaringer eller har noen tips til meg uansett? Om det kanskje bare er til deler av innlegget eller forslag til en enkelt ting? Skjønner liksom ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre på en god måte.

(Jeg har forresten god kontakt med lege, men føler meg allerede som en stor hypokonder, og ville helst klart dette på egenhånd. Men om det blir verre får jeg bare bite i det sure eplet)

 

Anonymkode: c859c...561

[Hot mess]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

De siste årene har jeg vært rusfri etter nesten ti års alkoholavhengighet. Når jeg sluttet å drikke, begynte jeg å bruke mat som belønning; jeg tillot meg selv å spise hva jeg ville, hvor mye jeg ville. Jeg tenkte at om jeg gikk opp noen/maaaange kilo, ville det likevel være verdt det om det kunne få meg til å holde meg unna andre ting. Etter hvert som hverdagen som nykter ble mer komfortabel, tok jeg tak i kostholdet og begynte å trene for å gå ned de ekstra kiloene igjen. Det gikk veldig bra, og jeg oppdaget at trening var noe som kunne holde angsten, de tunge tankene og motløsheten unna. Altså var treningen noe som kunne hjelpe meg fortsette å være edru. Jeg gikk på AAP og hadde tid til å fokusere på å bli bedre og sterkere (var helt ødelagt etter mye drikking og lite mat over flere år. Kunne gjerne drikke 4 flasker vin og en halv vodka daglig, uten å spise i en uke, før jeg fikk presset i meg en banan eller noe og begynte på nytt igjen. Det er jo klart det er ødeleggende i lengden)

Nå er ting litt annerledes, jeg har andre forpliktelser og ikke tid til så mye fokus på meg selv hele tiden. Og det er jo en god ting. Jeg tror ikke det er sunt med et overdrevent fokus på sin egen fysiske og psykiske helse konstant. Man blir nok litt egoistisk og sneversynt av det i lengden. Så jeg setter pris på muligheten til å bidra i samfunnet ved å jobbe igjen. Men jeg merker at ting begynner å rakne litt. Bulimien fra ungdomsårene har kommet tilbake med full styrke, og den har blitt en mildere og mindre alvorlig form for avhengighet. Den gir meg den pausen fra hverdagen jeg tidligere fikk av å drikke, og gjør det enklere å være flink på andre områder når jeg har noe jeg mislykkes totalt med, på en måte. Trenger ikke å være perfekt hele tiden, liksom. Og jeg må bare nevne at jeg ikke mener bulimi er et lite problem, verken sett i forhold til annet misbruk eller skadevirkninger på kroppen. Jeg tror heller ikke at det "bare" er å bytte ut det med noe annet- men i mitt tilfelle synes jeg det er verdt et forsøk. Jeg har jo ikke bulimi, sånn egentlig. Men det er riktig ord på det forholdet til mat og hva jeg holder på med for tiden. Forhåpentligvis forsvinner det av seg selv, slik det gjorde første gang i tenårene.

Nå som jeg ikke har tid til trening, yoga, sunne matvaner osv i like stor grad lenger føler jeg at jeg trenger "noe" annet. Slik som det er nå tyr jeg til denne spiseforstyrrelsen eller kjøper en pakke røyk, men jeg innbiller meg at dette like gjerne kan byttes ut i en annen "avhengighet". Har dere noen forslag til andre, lite tidkrevende ting man kan fokusere på? Noe som kanskje gir en følelse av "flukt"? At man kan stenge hverdagen ute, la tankene bli oppslukt av mer presserende? Det må jo finnes mer positive måter å "flukte fra hverdagen" på? Tv-spill tar jo veldig mye tid, ellers hadde det kanskje vært noe. Reise (når man har mulighet) hadde sikkert fungert som pause, men jeg har dyr og dermed ikke muligheten til det enn så lenge. Jeg fortsetter jo med trening, men nå som jeg ikke kan trene daglig har jeg konstant dårlig samvittighet og merker at det er en kilde til uro og tristhet, mer enn noe annet. Når jeg først får tatt meg en joggetur eller styrkeøkt merker jeg jo at jeg ikke forbedrer meg heller, så det blir jo ikke helt det samme.

Beklager langt og veldig rotete innlegg, håper noen kanskje har vært i en lignende situasjon og vil dele egne erfaringer eller har noen tips til meg uansett? Om det kanskje bare er til deler av innlegget eller forslag til en enkelt ting? Skjønner liksom ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre på en god måte.

(Jeg har forresten god kontakt med lege, men føler meg allerede som en stor hypokonder, og ville helst klart dette på egenhånd. Men om det blir verre får jeg bare bite i det sure eplet)

 

Anonymkode: c859c...561

Jeg tenker vel umiddelbart at å finne ut hvorfor du trenger å flykte fra virkeligheten, og fikse på det, høres ut som en langt mindre "slippery slope" enn å finne avhengigheter som er litt bedre enn de du hadde. Du nevner kontakt med lege, men har du fått/får du hjelp av psykolog?

Nå har jeg ikke erfaring med avhengighet utover nikotin (og som pårørende) selv, men, selv om nok de fleste har en og annen måte å "flykte litt fra virkeligheten" på, er det jo en enorm gradsforskjell på å like et par glass vin, og bli alkoholiker. Jeg ser for meg at å kutte ut alkohol etterlater et enormt vakum, selv om årsakene til alkoholismen er behandlet, som du neppe kan fylle med noe annet uten videre. Da jeg sluttet å røyke, etterlot ikke akkurat sigarettene enormt med tid og energi jeg ikke lett kunne fylle med noe annet, mens alkoholisme i den grad at det omtrent har vært livet ditt- det blir jo ikke noe som kan "erstatte" det uten at det blir usunt på noen måte? Selv å begrave seg i karriere eller trening i en sånn grad ville jo så lett vippe over i noe veldig usunt?

Nå svarer jeg uten engang å ha nok egne erfaringer til å gi råd, men, utover å insistere på at å oppsøke profesjonelle nok er bedre enn alt av råd du får her inne, inkludert fra meg, har jeg sett at hun her skriver mye om matavhengighet, og setter det i sammenheng med annen avhengighet (hun har for eksempel ikke bare kuttet ut sukker, men også alkohol, fordi mønstrene henger sånn sammen). Kanskje sende henne en mail?

 

Og, gratulerer med rusfrihet, du har gjort en fantastisk og imponerende jobb bare ved å komme deg ut av det der, så ingen grunn til at du ikke skal få livet ditt helt "på plass" etterhvert. Viljen og evnen til å få det til har du åpenbart!

Endret 8. september 2016 av Hot mess

[Pringle]

Jeg tror en god psykolog kanskje kunne hjulpet deg. Jeg synes ikke du virker "gal"; men du har mange bekymringer og mange tanker som er i konflikt, høye krav til deg selv, og misbruk er ikke lett å komme ut av, ofte er det som du erfarer, man erstatter en avhengighet med en annen.

Jeg har bare hatt noe "lignende", kompulsiv overspising, og jeg kunne lett fikse det bare ved å spise bedre og mer regelmessig, så jeg har ingen konkrete tips til deg utover dette.