Jeg er knust, fordi kjæresten ikke vil ha barn enda.. Er jeg urimelig?

[AnonymBruker]

Jeg har verdens herligste kjæreste, og han er virkelig min store kjærlighet. Han er nå 26, og jeg er like gammel som han. Vi har vært venner i 7 år før vi ble sammen, og har nå vært sammen i 1,5 år. Føles som vi har vært sammen i 10 år. Vi bor på en landlig plass, og har hund. Han har to år igjen av skolen, og jeg har 1 år igjen av sykepleien. Jeg har i 6 måneder hatt lyst på barn, men kjæresten vil ikke enda, og det har jeg selvfølgelig respektert. Har igjen prøvd å glemme hvor verpe-syk jeg er, og jeg later som hunden er barnet mitt til tider når det blir for mye hormoner i sving.. Nå skal det sies at jeg har blitt litt usikker på hva kjæresten min egentlig mener, fordi når han var sammen med exen så fortalte han at hvis de fikk barn sammen så skulle de klare fint å ta vare på barnet.. Da var han bare 18 år gammel.. Han sier til meg at grunnen til at han ikke vil ha barn nå, er fordi vi enda går skole, og fordi vi ikke har plass til barnet i leiligheten, men det har vi egentlig. Han sier han ønsker å ha god råd hvis han får barn, så det forstår jeg. Men jeg begynner å tenke på at det er meg han er innerst inn usikker på, så jeg spurte han om det igår, men da sa at han ikke var det. Men jeg har følelsen av at det er noe som ikke stemmer.. Fordi moren hans sa at hun ikke ønsket seg barnebarn enda, og kjæresten min hører alltid på sin mor. Siden moren hans fikk barn veldig ung, så føler han at han ikke har lyst å være ung far til sine barn osv. Skal også sies at moren hans tar veldig mye plass i vårt forhold, og jeg vet at de snakker mye sammen om forholdet vårt når jeg ikke er der osv.. Jeg som er så forelsket i han, tenker stadig vekk på å stifte en familie, og jeg ønsker virkelig ikke å være 30 år når jeg får mitt første barn, da jeg rett og slett er redd for at fertiliteten min skal synke, da jeg ønsker flere barn med tiden. Har også hele livet sett på meg selv som en framtidig ung mor. Nå sitter jeg egentlig bare å venter på at 2 år skal gå, slik at jeg kan prøve å få barn. Jeg vil så gjerne, men hater tanken på å måtte vente mens alle vennene rundt meg allerede har barn. Tror og mener at kjæresten min elsker meg, og at jeg er riktig for han, men skjønner rett og slett ikke hvorfor han vil vente med å få barn hvis han er så sikker på at det er meg han vil stifte familie med. Alt han snakker om er penger, penger, penger. Har også fortalt han at lånekassen støtter gravide under studietiden, og at jeg kan søke permisjon hvis jeg må.. I natt fikk jeg ikke sove, da jeg gråt meg selv i søvne på at vi var så uenige i når vi skule få barn. Han er like iskald som før, og det virker på meg som om han bare tenker på seg selv opp i alt da han later som ingenting. Er det jeg som er urimelig, og hvordan forholde meg til dette framover. 

Anonymkode: dc09c...72f

[AnonymBruker]

Synes han kommer med helt rimelige og logiske grunner for å ikke ønske barn ennå. Dere er fortsatt unge og har god tid. Om han vil vente, må du nesten bare respektere det. Jeg synes også du er urimelig om du ser på det at han vil vente med barn som et tegn på at han er usikker på deg. Jeg synes virkelig ikke du skal prøve å overtale han til å få barn nå om han vil vente. Det er veldig urettferdig av deg.

Anonymkode: 8902d...0a0

[AnonymBruker]

Vent ti du er ferdig på skolen... er bare 1 år igjen.

Anonymkode: c9c84...4d1

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Synes han kommer med helt rimelige og logiske grunner for å ikke ønske barn ennå. Dere er fortsatt unge og har god tid. Om han vil vente, må du nesten bare respektere det. Jeg synes også du er urimelig om du ser på det at han vil vente med barn som et tegn på at han er usikker på deg. Jeg synes virkelig ikke du skal prøve å overtale han til å få barn nå om han vil vente. Det er veldig urettferdig av deg.

Anonymkode: 8902d...0a0

Jeg kommer aldri til å være urettferdig mot han, og jeg respekterer han. Men jeg kan dessverre ikke styre følelsene mine, da jeg rett og slett er så lei meg. Skulle bare ønsker at jeg 100% stolte på det han sa. Reagerer veldig på at han kunne fint på barn med exen som bare 18 år, men ikke med meg nå.. Er jo ikke direkte studie og alderen som spiller en rolle da. Det er derfor jeg er usikker på om han egentlig mener det han sier. 

Anonymkode: dc09c...72f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer aldri til å være urettferdig mot han, og jeg respekterer han. Men jeg kan dessverre ikke styre følelsene mine, da jeg rett og slett er så lei meg. Skulle bare ønsker at jeg 100% stolte på det han sa. Reagerer veldig på at han kunne fint på barn med exen som bare 18 år, men ikke med meg nå.. Er jo ikke direkte studie og alderen som spiller en rolle da. Det er derfor jeg er usikker på om han egentlig mener det han sier. 

Anonymkode: dc09c...72f

Det kan jo hende han har blitt mer moden og fornuftig med årene. 

Anonymkode: e04c3...323

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer aldri til å være urettferdig mot han, og jeg respekterer han. Men jeg kan dessverre ikke styre følelsene mine, da jeg rett og slett er så lei meg. Skulle bare ønsker at jeg 100% stolte på det han sa. Reagerer veldig på at han kunne fint på barn med exen som bare 18 år, men ikke med meg nå.. Er jo ikke direkte studie og alderen som spiller en rolle da. Det er derfor jeg er usikker på om han egentlig mener det han sier. 

Anonymkode: dc09c...72f

Du kan ikke styre følelsene dine, men du kan styre handlingene dine og til en viss grad tankegangen din. Du kommer med unnskyldning om at det er svigermor som styrer han istedenfor å respektere hans meninger. Om studie spiller en rolle for han, så spiller det en rolle for han. Det må du også respektere og ikke bagatelisere bare fordi det ikke spiller en rolle for deg. 

Om han fint kunne få barn med eksen som 18åring, så har han vel et annet synspunkt på det nå. Har har sikkert vokst og innsett at det ikke er for han nå. Det du skriver sier heller ikke at han ikke ønsker barn med deg, men at han ikke ønsker barn med deg nå. At han ønsker et stabilt liv før han setter barn til verden. Det er slik det er for han. Han har gode argumenter for at han ikke ønsker dette nå. Du har argumeneter: Jeg er verpesyk.

Anonymkode: 8902d...0a0

[AnonymBruker]

Du er 26 år gammel, og jeg forstår UTROLIG godt at du vil ha et barn. Men på en annen måte kan du heller ikke true kjæresten din akkurat. Men om du føler han er usikker på deg, må du jo snakke med han om det. 

Og du kan ikke bare føye deg etter han heller. Dere må bli enige om noe som kan funke for begge parter. 

Anonymkode: 1f403...113

[AnonymBruker]

Jeg syns han høres veldig fornuftig ut. Var litt sånn her en stund og. Jeg måtte rett og slett smøre meg med tålmodighet i noen år (rundt 4) fra jeg var klar til mannen var klar. Dette er det beste jeg har gjort i mitt liv.  Nå er mannen klar og er like ivrig i prosessen som meg. Det er så utrolig deilig å kunne glede seg sammen i denne prosessen 😊

Det at han kunne få det til når han var 18 er nok bare at han var umoden. Jeg vet veldig godt hvor mye det kan gjøre vondt og hvor vanskelig det er men du må prøve så godt du kan. Det er vert å vente.

Anonymkode: 158bf...815

[Gjest Absolutt]

Husk at hans grunner for å vente med barn er helt legitime, og hans ønske om å vente med barn betyr ikke noe mindre enn ditt ønske om å få barn nå. Han er ikke en dust her, bare pass på at du ikke blir det. Du skriver at det virker som han kun tenker på seg selv i denne situasjonen, men tar du hensyn og tenker på han?

[Serafina.]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer aldri til å være urettferdig mot han, og jeg respekterer han. Men jeg kan dessverre ikke styre følelsene mine, da jeg rett og slett er så lei meg. Skulle bare ønsker at jeg 100% stolte på det han sa. Reagerer veldig på at han kunne fint på barn med exen som bare 18 år, men ikke med meg nå.. Er jo ikke direkte studie og alderen som spiller en rolle da. Det er derfor jeg er usikker på om han egentlig mener det han sier. 

Anonymkode: dc09c...72f

Det skyldes nok at han er mer moden nå enn da han var 18. Barn er et stort ansvar og jeg forstår argumentet hans om å vente til dere er ferdige med studiene. Ikke la dette gjøre deg usikker på hans følelser for deg. Fordeles deres er at dere enda er unge og dermed ikke trenger å stresse med det.

[Anonym90059005]

Han fremstår som den fornuftige og rasjonelle, mens du fremstår som den hormonelle, usikre og verpesyke. Så ja, jeg syns du virker urimelig. Fokuser på å bli ferdig med utdanningen din, jobb et år og opparbeid deg gode foreldrepenger, så kan dere få barn når han også er ferdigstudert. Du har plenty av tid til å anskaffe flere barn.

[Serafina.]

Har du laget to identiske tråder, TS? Da bør de vel slås sammen.

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Jeg tror grunnen til at jeg er så lei meg, er fordi jeg elsker han så høyt, og ønsket om å starte en egen familie er høyt, Selv har jeg aldri hatt en bra familie selv, og jeg skulle ønske jeg en gang for alle fikk muligheten til å få det jeg aldri fikk som barn. Min mor er syk, og det er ikke sikkert hun lever i 2 år til, og ønsket om at hun skal få oppleve det å bli mormor står høyt. Hele hans familie ble foreldre som veldig unge, men de vil allikevel ikke at vi skal få barn sammen, da hans mor han sagt det direkte foran meg..Jeg er vel kanskje redd for at vi aldri kommer til å få barn, og at han egentlig innerst inne ikke vil ha barn med meg fordi han og familien hans er usikker på meg.. 

Å nei, jeg kommer alltid til å respektere det han mener, da vi er to i et forhold og ikke bare en. 

Anonymkode: dc09c...72f

[AnonymBruker]

Da jeg var 18, ung og dum, tenkte jeg også at det hadde vært helt ok å fått barn. Nå, fire år etterpå, vil jeg ikke ha barn før om 5 år, MINST. Ikke fordi jeg er usikker på kjæresten min (som er samme kjæreste som jeg har hatt siden jeg var 18), men fordi jeg har blitt mer miden.

Jeg tror det samme gjelder kjæresten din  Det ville vært urimelig av deg å ikke respektert hans ønske. Han har ganske godt grunnlag til å ville vente.

Anonymkode: 42e88...3e1

[AnonymBruker]

Moden*

Anonymkode: 42e88...3e1

[Mummikopp]

Er vel best vente til du er ferdig med skolen og har fått deg jobb siden du bare har ett år igjen?

[AnonymBruker]

Hvis så skulle skje, så er ikke du den første kvinnen som sitter og er 30 og har blitt forlatt av en mann som ville vente med barn, som så går og får barn med noen andre. Man har faktisk ikke plenty med tid som kvinne når man er 26 og planlegger barn når man er 28. Mye kan skje på den korte tiden. 

Anonymkode: df524...46c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvis så skulle skje, så er ikke du den første kvinnen som sitter og er 30 og har blitt forlatt av en mann som ville vente med barn, som så går og får barn med noen andre. Man har faktisk ikke plenty med tid som kvinne når man er 26 og planlegger barn når man er 28. Mye kan skje på den korte tiden. 

Anonymkode: df524...46c

Da tenker jeg han hadde stukket om man hadde barn eller ikke sammen uansett... 

Anonymkode: 158bf...815

[Ny Bruker]

Snakk sammen og lag en plan. Han ønsker bedre økonomi. Hva er det som skal til da? Ta ferdig utdannelse og finne jobb? Da er det 1 år for deg og 2 år for ham.

Eier dere bolig? Hvis ikke, ha planer om å kjøpe mens dere venter.

Vi dere gifte dere før dere skal ha barn?

Det tar jo tid å gå gravid. Kan det hende han er med på å bli prøvere om 1 år? Da er du i jobb og opparbeider deg rett til foreldrepenger, mens han fortsetter å studere og starter i jobb før hans del av permisjon begynner.

Jeg føler at han må bare forsvaret sitt valg uten at dere diskutterer mulighetene og fremtidsplanene.

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Ny Bruker skrev:

Snakk sammen og lag en plan. Han ønsker bedre økonomi. Hva er det som skal til da? Ta ferdig utdannelse og finne jobb? Da er det 1 år for deg og 2 år for ham.

Eier dere bolig? Hvis ikke, ha planer om å kjøpe mens dere venter.

Vi dere gifte dere før dere skal ha barn?

Det tar jo tid å gå gravid. Kan det hende han er med på å bli prøvere om 1 år? Da er du i jobb og opparbeider deg rett til foreldrepenger, mens han fortsetter å studere og starter i jobb før hans del av permisjon begynner.

Jeg føler at han må bare forsvaret sitt valg uten at dere diskutterer mulighetene og fremtidsplanene.

Han er ikke interessert i å planlegge framtiden. Derfor er jeg usikker.. Alt han snakker om er hvor mye han kommer til å tjene når HAN er ferdigutdannet. Alt han snakker om i framtiden handler om hans jobb, hans hus, hans, hans, hans..

Anonymkode: dc09c...72f