"Hun er så stille,stakkars"

[AnonymBruker]

I en samtale var det noen som snakket om ei, og da ble dette sagt. Hvorfor er noen stakkars bare fordi de er stille? Hvorfor skal man alltid bli fremstilt som at det er synd i en og omtrent som at man ikke er god nok?

Jeg er litt stille selv,men ser ikke at det er synd i meg eller negativt at jeg kan være litt stille. Blir litt lei av at det alltid skal fremstilles som et problem. Nå mener jeg selvsagt ikke i ekstreme tilfeller,men da er det gjerne noe mer i tillegg,som sosial angst for eksempel. Ellers så ser jeg faktisk ikke problemet. Bare fordi man er stille så betyr ikke det at man har et problem,at man må endre på det eller at det er synd i en.

Ble bare litt irritert og jeg sa jo selvsagt ikke noe da, men tenkte endel på det etterpå.

Anonymkode: 6d1df...d3a

[AnonymBruker]

Tenker de som sier slikt har et stort behov for å prate selv, og ikke klarer å se at andre ser annerledes på ting.

Anonymkode: 94aed...145

[minister-mio]

Jeg er også stille og det er ikke synd på meg for det. Men folk sier mye dumt

[Gjest Catalina Culès]

Jeg hater smal talk, derfor ser folk på meg som stille. Og det er ikke synd på meg for det. Jeg hadde sagt noe til dem.

[Djungelvrål]

Jeg syns det blir rart og et problem når du har jobbet sammen med folk i åresvis og du føler ikke at du kjenner de i det hele tatt fordi de aldri åpner munnet annet enn når de blir stilt spørsmål.  Synes også det er rart å føle seg fremmed overfor stille mennesker du har jobbet med lenge, det skal ikke være slik.  Det er helt greit at alle ikke trenger å rope høyest men... Jeg vet ikke om jeg syns synd på stille mennesker, det kan jo være de trives på jobb og i verden generelt selv om de ikke prater så mye. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, DreamOn skrev:

Jeg syns det blir rart og et problem når du har jobbet sammen med folk i åresvis og du føler ikke at du kjenner de i det hele tatt fordi de aldri åpner munnet annet enn når de blir stilt spørsmål.  Synes også det er rart å føle seg fremmed overfor stille mennesker du har jobbet med lenge, det skal ikke være slik.  Det er helt greit at alle ikke trenger å rope høyest men... Jeg vet ikke om jeg syns synd på stille mennesker, det kan jo være de trives på jobb og i verden generelt selv om de ikke prater så mye. 

Det kan jo være noe mer som ligger til grunn for at noen er slik. De kan også ha sosial angst eller kanskje ikke trives i grupper med mennesker, men ja selvsagt så kan de være fornøyd med å ha det slik.

Jeg er stille selv,og det verste jeg vet er at folk skal synes synd på meg på grunn av hvordan jeg er. Ikke prater jeg så mye,men om jeg er trygg på folk så prater jeg mer. På jobb synes jeg at det kan være litt vanskelig om man kun treffes på pauserommet,og jeg blir stressa når mange sitter og prater i munnen på hverandre. På tomannshånd eller i mindre grupper kan jeg prate mer,men jeg er ikke forferdelig glad i small talk.

Anonymkode: 6d1df...d3a

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I en samtale var det noen som snakket om ei, og da ble dette sagt. Hvorfor er noen stakkars bare fordi de er stille? Hvorfor skal man alltid bli fremstilt som at det er synd i en og omtrent som at man ikke er god nok?

Jeg er litt stille selv,men ser ikke at det er synd i meg eller negativt at jeg kan være litt stille. Blir litt lei av at det alltid skal fremstilles som et problem. Nå mener jeg selvsagt ikke i ekstreme tilfeller,men da er det gjerne noe mer i tillegg,som sosial angst for eksempel. Ellers så ser jeg faktisk ikke problemet. Bare fordi man er stille så betyr ikke det at man har et problem,at man må endre på det eller at det er synd i en.

Ble bare litt irritert og jeg sa jo selvsagt ikke noe da, men tenkte endel på det etterpå.

Anonymkode: 6d1df...d3a

Du kan så spørre! Da jeg var ungdom var jeg veldig stille. Og alle syntes liksom synd på meg, og trodde at jeg ikke kunne stå opp for meg selv. De skulle bare visst Ikke alle som er stille er feige og vet ikke sitt eget beste. 

Anonymkode: 51c4a...59a

[AnonymBruker]

Det heter seg at "stillest vann har dypest grunn". Uansett så er folk forskjellig og synes ikke synd folk som ikke sier så mye i ulike sosiale settinger. Synes det er vanskeligere på tomandshånd hvis man må hale og dra hvert ord ut av noen. Hvis man føler at man nærmest må prate for å holde den dårlige stemningen unna så fader nok relasjonen ut ganske fort.

 

Anonymkode: a9bdc...c66

[AnonymBruker]

Den 6.9.2016 at 17.34, AnonymBruker skrev:

I en samtale var det noen som snakket om ei, og da ble dette sagt. Hvorfor er noen stakkars bare fordi de er stille? Hvorfor skal man alltid bli fremstilt som at det er synd i en og omtrent som at man ikke er god nok?

Jeg er litt stille selv,men ser ikke at det er synd i meg eller negativt at jeg kan være litt stille. Blir litt lei av at det alltid skal fremstilles som et problem. Nå mener jeg selvsagt ikke i ekstreme tilfeller,men da er det gjerne noe mer i tillegg,som sosial angst for eksempel. Ellers så ser jeg faktisk ikke problemet. Bare fordi man er stille så betyr ikke det at man har et problem,at man må endre på det eller at det er synd i en.

Ble bare litt irritert og jeg sa jo selvsagt ikke noe da, men tenkte endel på det etterpå.

Anonymkode: 6d1df...d3a

Jeg kan også være stille. Jeg gidder rett og slett ikke hvis jeg er i selskap med folk som skravler og avbryter, og som ikke har tid til eller interesse av å høre på hva andre har å si. 

Folk har nok også mistenkt meg for å være en feig person bare fordi jeg ikke tar alle kamper. Og jeg har oppdaget at enkelte av disse som skravler om at de ordnet opp i det ene og det andre, var sinte og sa klart i fra osv, faktisk ikke er så tøffe når det kommer til stykket. Ofte blir det bare snakk. 

..jeg har også fått kommentarer som "jøss, drikker DU??". Og det gidder jeg ikke svare på, hun skulle bare ha visst. Som om jeg skulle ramlet av stolen hvis hun sa hun hadde lest en bok? 

Anonymkode: 11105...4a1

[Gjest Charlemagne]

Som regel bare ignorerer jeg folk som påpeker at jeg er stille. Eller så sier jeg bare at jeg snakker når jeg har noe å si. Og jeg ser ikke noe poeng å snakke bare for å snakke.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke særlig begeistret over slike mennesker. Det vitner om manglende forståelse for at andre mennesker er ulik en selv. Det å være høylytt og pratsom er ikke noe bedre enn å være tilbakeholden og stille, og det er i alle fall ikke synd på mennesker som passer innenfor det sistnevnte. Jeg synes det er ufint å påpeke stillhet som noe negativt. 

 

Anonymkode: c9136...476

[melly666]

Jeg synes også det er irriterende. Jeg er ikke stakkarslig bare fordi jeg ikke trenger å høre min egen stemme hvert femte sekund. Det virker som om noen oppriktig tror at hvis man ikke forteller sin mening hele tiden så er det det samme som å ikke ha en.

[AnonymBruker]

Vel, jeg kjenner en dame som er veldig stille, hun er dama til mannen min sin kompis. Hun er fryktelig stille. Og da må jeg si at jeg synes synd på ham, har kun sagt det til min mann, siden mannen min sin kompis er flink til å snakke med folk. Nå har jeg også fått vite at hun har noe bagasje fra livet sitt, guttaboys holder detaljene for seg selv, så i det tilfellet er det virkelig stakkars. Og det er litt synd, ellers kunne de vært greie å invitere på parmiddager hadde bare hun villet omgås andre. 

Anonymkode: 0a2f1...c30

[Gjest ti10]

Den 6.9.2016 at 18.11, DreamOn skrev:

Jeg syns det blir rart og et problem når du har jobbet sammen med folk i åresvis og du føler ikke at du kjenner de i det hele tatt fordi de aldri åpner munnet annet enn når de blir stilt spørsmål.  Synes også det er rart å føle seg fremmed overfor stille mennesker du har jobbet med lenge, det skal ikke være slik.  Det er helt greit at alle ikke trenger å rope høyest men... Jeg vet ikke om jeg syns synd på stille mennesker, det kan jo være de trives på jobb og i verden generelt selv om de ikke prater så mye. 

Her er det jo du som sier det er rart at folk er stille. Hvorfor kan du ikke bare akseptere at folk er forskjellige? Det er ikke alle som gidder å anstrenge seg for å få ordet når man er omgitt av skravlefolk, spesielt ikke i en banal samtale om noe uviktig. Det du sier får meg til å tro at det kanskje ikke er så lett å være annerledes enn deg. Selv om jeg er stille av meg anser jeg ikke alle som er utadvendt og skravlete som rare, det handler om å akseptere folk som de er.

[AnonymBruker]

Jeg oppfattes nok som stille. Jeg gidder ikke snakke bare for å snakke skit. Er så mye folk som snakker om så mye tomme ting, det er så kjedelig å høre på, så da deltar jeg ikke i samtalen.

Snakker de om noe med dybde kan jeg fort bli revet med å snakke i timesvis, men det skjer jo aldri på jobb, så er nok mange som føler de ikke kjenner meg. Og det gjør de jo ikke heller, men det er helt greit, så lenge vi får jobben gjort.

Anonymkode: 7b6aa...a4e

[AnonymBruker]

Jeg er stille selv. Liker eget selskap, men kan også være sosial. Men har ikke så lett for å få venner nettopp pga dette. Jeg er også dritt lei av at det å være stille skal bli sett på som et problem. Grunnen er at samtaler fort blir for kjedelige. Folk sitter og snakker om så mye kjedelige ting! Skjønner ikke at de andre kan sitte og følge med hele tiden. Jeg kan late som jeg følger med, men jammen snakker folk om mye kjedelig og tomt!

Anonymkode: 73012...824

[Gjest Perfem2]

.

Endret 28. januar 2017 av XXVIII

[Ardwinna]

Tenk hvis alle skulle ha pratet like mye? Det hadde blitt mye prating og lite tenking
Noen må jo være stille og ta seg av tenkinga mens de andre skravler i vei. Dessuten bør skravlere være takknemlige for at det finnes mennesker som lytter til skravlinga i stedet for å bare ta små pauser for hente pusten til å skravle videre. Det finnes mennesker som prater så mye at de ikke har tid til å høre hva motparten sier. Det er mye verre. Dessuten begynner jeg av og til å lure om de noensinne får tid til å tenke i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Den 6.9.2016 at 17.34, AnonymBruker skrev:

I en samtale var det noen som snakket om ei, og da ble dette sagt. Hvorfor er noen stakkars bare fordi de er stille? Hvorfor skal man alltid bli fremstilt som at det er synd i en og omtrent som at man ikke er god nok?

Jeg er litt stille selv,men ser ikke at det er synd i meg eller negativt at jeg kan være litt stille. Blir litt lei av at det alltid skal fremstilles som et problem. Nå mener jeg selvsagt ikke i ekstreme tilfeller,men da er det gjerne noe mer i tillegg,som sosial angst for eksempel. Ellers så ser jeg faktisk ikke problemet. Bare fordi man er stille så betyr ikke det at man har et problem,at man må endre på det eller at det er synd i en.

Ble bare litt irritert og jeg sa jo selvsagt ikke noe da, men tenkte endel på det etterpå.

Anonymkode: 6d1df...d3a

Jeg var en av de som var stille... stakkars meg... og det var egentlig litt synd i meg, for i selskap følte jeg meg utenfor.
Jeg turte ikke ta initiativ til samtale og ingen gadd å ta initiativ til samtale med meg... Det er lett å tro at man er kjedelige når man er stille... 

NÅ er jeg alt annet enn stille, så nå er det nesten synd i meg fordi jeg ikke alltid finner stopp-knappen.

Men men, sånn går nå dagene.

Anonymkode: 32d89...eb5

[AnonymBruker]

Den 6.9.2016 at 18.25, AnonymBruker skrev:

Det kan jo være noe mer som ligger til grunn for at noen er slik. De kan også ha sosial angst eller kanskje ikke trives i grupper med mennesker, men ja selvsagt så kan de være fornøyd med å ha det slik.

Jeg er stille selv,og det verste jeg vet er at folk skal synes synd på meg på grunn av hvordan jeg er. Ikke prater jeg så mye,men om jeg er trygg på folk så prater jeg mer. På jobb synes jeg at det kan være litt vanskelig om man kun treffes på pauserommet,og jeg blir stressa når mange sitter og prater i munnen på hverandre. På tomannshånd eller i mindre grupper kan jeg prate mer,men jeg er ikke forferdelig glad i small talk.

Anonymkode: 6d1df...d3a

Men vil du prate om noen kommer bort til deg og prater, eller vil du føle deg ukomfortabel da?
Pga jeg tidligere var ekstremt sjenert og stille, så er jeg blitt mer observant om jeg ser folk som ser litt utenfor ut i selskap, og går gjerne bort til de og slår av en prat, og jeg er flink til å finne på ting å prate om... slik at også stille folk kan kvikne til.

Jeg tror ikke de som alltid har vært utadvendte har den evnen til å "se"....

Men jeg tror nok at noen introverte helst ikke vil være i slike selskap og trives best med seg selv... de hater å utlevere seg selv og vil helst slippe å prate.

 

Anonymkode: 32d89...eb5