Flytte fra samboer og svigers?

[AnonymBruker]

Hei.

Har et dilemma som faktisk innebærer både samboer, hans barn og svigers. Vi har bodd sammen i 3 år, jeg har ett barn og han har to. Vi bor i huset som han eier og også har bodd i med sin eks. Huset er nabohuset til svigers. 

For det første syns jeg at det er vanskelig å bo i et hus som aldri kan bli mitt. Samme hva jeg gjør så finnes det "spor" etter dems liv på en måte. Samtidig så bor vi oppo svigers. Barna hans "bor" der for å si det sånn, og det er vanskelig i forhold til middag og alt. For ganske ofte så har de spist når de kommer derifra enda vi skal ha middag rett etter og jeg har lagd mat til alle. Det har blitt noe bedre, men. Det er også vanskelig fordi jeg ikle vil at mitt barn skal løpe dit hele tiden og jeg tror hun synes det er litt urettferdig, selv om jeg vet at det er best sånn i det lange løp. Selv samboer har vært der å spist mens jeg og mitt barn har vært på fotballtrening og jeg har sagt at jeg kjøper med mat når vi kommer hjem. Det hender seg vi har der så ttavelt at vi bytter om pp middag og kveldsmat. Og da blir det noen ganger brødmat pp ettermiddagen så spiser vi middag etter aktiviteter. Det fungerer for meg og barnet mitt, men tydeligvis ille for dem. Så er det at man føler seg overvåket hele tiden. Vi er heldigvis på utkikk etter nytt hus men det går så tregt. 

Nå har jeg begynt å føle at jeg ikke klarer å gi samboer det han fortjener. Jeg er mye borte sammen med mitt barn, trekker meg unna han og barna hans og tar meg av mitt eget barn heller. Jeg orker ikke å snakke så mye med han og vi har det hverken sosialt sammen eller noe.

Jeg er også lei av å være stemor for barn som lever som konger. De har hverken plikter eller andre ting som kreves av dem. Samme hvor mye jeg maser på at de snart må lære seg å hjelpe til og slikt så hjelper det ikke. De får alt servert på sølvfat. Kan forresten nevnes at barna hans er hos oss 50% så det er jo ganske ofte. Og de er såpass store at de skal klare å forstå forskjellen hos oss og at mora. Der er det ihvertfall fritt fram. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg kjenner at jeg er så mettet av alt og orker ikke tanken på å bo her så mye lenger. Det tærer på både energinivå og lunte. Samtidig elsker jeg samboer over alt på jord og vil egebtlig ikke flytte fra han. Har faktisk tenkt at kanskje særboere kunne vært noe for oss, men barnet mitt har ingen pappa og ser på ssmboer som pappaen sin. Er redd det vil bli vanskelig for henne å flytte. 

Anonymkode: 39bf5...97f

[Amarone]

Hvorfor ikke prøve å være særbo, da? Hvis alternativet er at forholdet ryker kan jo det være en god løsning for dere alle. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Har et dilemma som faktisk innebærer både samboer, hans barn og svigers. Vi har bodd sammen i 3 år, jeg har ett barn og han har to. Vi bor i huset som han eier og også har bodd i med sin eks. Huset er nabohuset til svigers. 

For det første syns jeg at det er vanskelig å bo i et hus som aldri kan bli mitt. Samme hva jeg gjør så finnes det "spor" etter dems liv på en måte. Samtidig så bor vi oppo svigers. Barna hans "bor" der for å si det sånn, og det er vanskelig i forhold til middag og alt. For ganske ofte så har de spist når de kommer derifra enda vi skal ha middag rett etter og jeg har lagd mat til alle. Det har blitt noe bedre, men. Det er også vanskelig fordi jeg ikle vil at mitt barn skal løpe dit hele tiden og jeg tror hun synes det er litt urettferdig, selv om jeg vet at det er best sånn i det lange løp. Selv samboer har vært der å spist mens jeg og mitt barn har vært på fotballtrening og jeg har sagt at jeg kjøper med mat når vi kommer hjem. Det hender seg vi har der så ttavelt at vi bytter om pp middag og kveldsmat. Og da blir det noen ganger brødmat pp ettermiddagen så spiser vi middag etter aktiviteter. Det fungerer for meg og barnet mitt, men tydeligvis ille for dem. Så er det at man føler seg overvåket hele tiden. Vi er heldigvis på utkikk etter nytt hus men det går så tregt. 

Nå har jeg begynt å føle at jeg ikke klarer å gi samboer det han fortjener. Jeg er mye borte sammen med mitt barn, trekker meg unna han og barna hans og tar meg av mitt eget barn heller. Jeg orker ikke å snakke så mye med han og vi har det hverken sosialt sammen eller noe.

Jeg er også lei av å være stemor for barn som lever som konger. De har hverken plikter eller andre ting som kreves av dem. Samme hvor mye jeg maser på at de snart må lære seg å hjelpe til og slikt så hjelper det ikke. De får alt servert på sølvfat. Kan forresten nevnes at barna hans er hos oss 50% så det er jo ganske ofte. Og de er såpass store at de skal klare å forstå forskjellen hos oss og at mora. Der er det ihvertfall fritt fram. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg kjenner at jeg er så mettet av alt og orker ikke tanken på å bo her så mye lenger. Det tærer på både energinivå og lunte. Samtidig elsker jeg samboer over alt på jord og vil egebtlig ikke flytte fra han. Har faktisk tenkt at kanskje særboere kunne vært noe for oss, men barnet mitt har ingen pappa og ser på ssmboer som pappaen sin. Er redd det vil bli vanskelig for henne å flytte. 

Anonymkode: 39bf5...97f

Jeg bor også i hans hus der han bodde med eksen og svigers bor i nabohuset  Har det på samme måten   Av og til lurer jeg på om jeg var gal eller full den gangen jeg ble med på å flytte sammen med han  Ved siden av svigers ! Har også et barn fra før av

Anonymkode: 0c04a...46e

[Tvist]

Kan du og mannen vurdere å flytte?

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Tvist skrev:

Kan du og mannen vurdere å flytte?

Vi skal flytte. Problemet er bare at det kommer aldri noe hus som passer for oss😣 Og det virker som en evighet. Og atpp til så hadde jeg egentlig satt en grense for min egen del at hadde vi ikke fått hus innen høsten så kom jeg til å flytte. Men nå tenker jeg jo så mye på hvordan det vil bli for dattera mi. Er så lei av å bite tenna sammen og gå i noe som er så vanskelig. 

Anonymkode: 39bf5...97f

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bor også i hans hus der han bodde med eksen og svigers bor i nabohuset  Har det på samme måten   Av og til lurer jeg på om jeg var gal eller full den gangen jeg ble med på å flytte sammen med han  Ved siden av svigers ! Har også et barn fra før av

Anonymkode: 0c04a...46e

Godt å høre det er flere. Da er jeg ikke helt på jotdet. Har mange ganger drømt tilbake til der jeg bodde før jeg flytta til samboer. Og bare tenkt at det var jo så greit. At jeg ikke bare venta med å flytte liksom. Men er jo så lett å tenke sånn etterpå da. Blir ihvertfall gal ja😄

Hva tenker du å gjøre med din situasjon da? 🤔 

Anonymkode: 39bf5...97f