Høysensitive barn

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som har mange symptomer på høysensitivitet...

Vel, jeg har egentlig merket det siden hun var baby. 
Jeg har et annet barn, og der har det vært helt annerledes... 

Eldstejenta har siden hun var baby alltid vært veldig mammadalt, hatt atskillelsesangst, vært veldig var for lyder, 

grått for alt mulig og vært veldig vanskelig å trøste... Om hun blir veldig lei seg eller slår seg, selv om det bare er et skrubbsår, blir hun utrøstelig, ja det høres ut som hun får angstanfall, kopler helt ut og klarer ikke prate... må liksom ta henne til siden, holde rundt henne, så så , minne henne på å puste rolig... og så prøve å snakke om noe annet... men det tar som sagt tid! Det kan være veldig krevende til tider...

F.eks. ble hun veldig fornærmet i går da hun var til spilletime og mente at hun hun spilte med fikk spille lenger enn henne. Jeg satt utenfor og hørte plutselig hiksting, tenkte gråter eller ler hun? Holdt på  sånn en stund og så begynte hun å le, jeg tenkte får hun latterkrampe nå og klarer ikke konsentrere seg. Så var det rolig litt, men så begynte hun å hikste igjen... så hørtest det nesten ut som hun fikk åndenød eller noe, jeg tenkte  nå har hun angstanfall... 

så jeg måtte bare gå inn og ta henne ut derfra, jeg sa til læreren at jeg skulle roe henne.. og da gråt hun!

Var helt fjern og hikstet og hadde nesten problemer med å puste! Jeg tok henne med ut, ga henne litt vann, strøk henne og klemmet henne og sa så så og minnet om å puste rolig! Da hun klarte å roe seg litt, forklarte hun hva som hadde skjedd.
Da jeg trodde hun lo, så lo hun ja, men hun hadde egentlig tenkt å gråte, men så ville hun ikke gråte og begynte å le i stedet, men så klarte hun ikke holde seg og da begynte hun å gråte... Hvorfor det da? Jo, fordi hun andre fikk spille lenger enn henne! 

Var det ikke verre tenkte jeg... Men hun er som sagt høysensitiv, og har i tillegg en ekstremt sterk rettferdighetssans, har lett for å føle seg utenfor i lek også... Hun er nok av typen som føler seg mobbet og utstøtt, selv om hun egentlig ikke er det.. .men hun overtolker ting. Slik har hun vært i barnehagen og. Hun kunne gå rundt alene og deppe ogi kke ha noen å leke med, men det var fordi hun trodde de ikke ville leke med henne siden de ikke spurte... hun kunne ikke spørre selv... 
Og under denne spilletimen som jeg nevnte, så overtolket hun ting - hun så for seg at læreren favoriserte hun andre, og at hun fikk spille mer....og hun ble så fornærmet og lei seg at hun ikke klarte å slutte å gråte og koplet helt ut! 
Stakkars jente... 

jeg forklarte hvordan hun var for læreren, så neste gang skal han passe litt på - at de får spille like lenge, og at han forklarer at nå skal hun spille litt og så skal du få spille igjen... 

Jeg syns det er så vanskelig at hun er sånn...

men høysensitivitet er jo ikke en diagnose sånn sett... 

Om dette blir et problem, er det noe BUP kan gjøre f.eks? 
Jeg tenker litt på å lære seg en måte å reagere på i stedet for å kople ut, begynne å gråte osv... 

Det er ingenting galt i å gråte, men det er jo det at hun kopler helt ut og er utrøstelig og omtrent får angstanfall... 

Jeg vet liksom hvordan man skal håndtere henne når hun er sånn, jeg var egentlig litt sånn selv da jeg var liten (Bare at hun er enda mer enn meg!), og har sett at det hjelper å ta henne ut av situasjonen, roe henne, få henne til å puste normalt.... Jeg tror hun hyperventilerer, ja det virker som om det er et slags angstanfall hun får når hun kommer opp i slike situasjoner.

 

Sorry langt innlegg, men måtte bare få det ut  

Anonymkode: 56c17...860

[AnonymBruker]

Det du har er en bortskjemt sippeunge! 

Sorry, men det er realiteten, men du kan jo bare pakke det inn i en "diagnose" og kalle henne høysensitiv.

Same shit, new wrapping!

 

Anonymkode: 00659...5ad

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du har er en bortskjemt sippeunge! 

Sorry, men det er realiteten, men du kan jo bare pakke det inn i en "diagnose" og kalle henne høysensitiv.

Same shit, new wrapping!

 

Anonymkode: 00659...5ad

Ja, du har tydeligvis ikke barn
Som sagt har hun hatt mange symptom på høysensitivitet siden hun var baby.
Hun kan f eks mene at vi bråker når vi er helt stille, blir helt fra seg og blir superstresset!: Er var for lyder, nye smaker, lukter osv. 
Overtolker ting, blir lei seg og fornærmet for oss vanlige - uten grunn, men pga hun overtolker ting...

Hun ser og hører ting andre ikke hører og ser... 

Ja jeg kan nevne en liste, jeg så en liste en gang om tegn på høysensitivitet, og krysset av nesten alle!.
Alltid vært veldig oppvakt for alderen. Flink i språk og matte.

Men høysensitiv, dvs OVERFØLSOM.
Det er mer beskrivende og betyr det samme. 
At man overreagerer, der vanlige folk ikke vile reagert.
F eks ser jeg lillesøsterne, hun kan ramle og jeg tror hun slår seg stygt, men så reiser hun seg opp og smiler og er like blid igjen. Om hun gråter, er hun lett å trøste.
Eldstejenta trenger mye lenger tid og får nesten angstanfall om hun begynner å gråte, begyner å hyperventilere og er helt vekke, blir liksom et helt annet sted, så det tar litt tid å hente henne tilbake for å si det sånn. og slik ar hun vært siden hun var baby.

 

Anonymkode: 56c17...860

[AnonymBruker]

Nå syns jeg AB over er litt veld hard, men tror du må passe deg for å dulle for mye med henne, da blir hun bare enda svakere. La henne gråte, la henne se at det går bra likevel. Kanskje du kan ta henne til en barnepsykolog som kan lære deg hvordan du skal håndtere dette?

Risikoen er at når hun får så ekstremt mye oppmerksomhet hver gang hun får disse "anfallene" vil de muligens bare bli verre... Nå er jeg ikke akkurat ekspert, så det er ikke sikkert at dette stemmer, men jeg har et søskenbarn som er høysensitiv. Han har blitt dullet med hele livet, og han er nå i starten av 30-årene og uføretrygdet... Han tåler ingenting, klarer ikke holde på en jobb - han gir opp rett og slett.

Jeg tror det viktigste hun trenger er mestring - å føle at hun klarer ting på egenhånd. Oppstår det situasjoner må hun prøve å løse dem selv, ikke at mor kommer løpende, tar henne ut av situasjonen og trøster og duller. Da vil hun bli sett på som en bortskjemt særing, dessverre, og da blir problemet ENDA verre...

Anonymkode: 7a98c...c41

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Nå syns jeg AB over er litt veld hard, men tror du må passe deg for å dulle for mye med henne, da blir hun bare enda svakere. La henne gråte, la henne se at det går bra likevel. Kanskje du kan ta henne til en barnepsykolog som kan lære deg hvordan du skal håndtere dette?

Risikoen er at når hun får så ekstremt mye oppmerksomhet hver gang hun får disse "anfallene" vil de muligens bare bli verre... Nå er jeg ikke akkurat ekspert, så det er ikke sikkert at dette stemmer, men jeg har et søskenbarn som er høysensitiv. Han har blitt dullet med hele livet, og han er nå i starten av 30-årene og uføretrygdet... Han tåler ingenting, klarer ikke holde på en jobb - han gir opp rett og slett.

Jeg tror det viktigste hun trenger er mestring - å føle at hun klarer ting på egenhånd. Oppstår det situasjoner må hun prøve å løse dem selv, ikke at mor kommer løpende, tar henne ut av situasjonen og trøster og duller. Da vil hun bli sett på som en bortskjemt særing, dessverre, og da blir problemet ENDA verre...

Anonymkode: 7a98c...c41

HUn roer se fortere når jeg tar henne vekk fra situasjonen og roer henne og får henne til å fokusere på pusten, for jeg tror hun glemmer å puste eller hyperventilerer, de har sagt det på skolen og og har ikke skjønt helt hvordan å takle henne...

det er ikke sånn at jeg kommer løpende....

Jeg duller slett ikke med henne...

Men har sett at det er det som får henne til å roe seg fortest å minne henne på å puste rolig og tenke på noe annet.

Søsteren er jo helt annerledes, og jeg duller ikke mer eller mindre med henne. Så tror ikke problemet er at hun blir dullet for mye med. Som sagt har hun vært slik siden hun var baby. 

Hun har blitt litt bedre med årene, men når hun først kopler ut, merker det er spesielt når hun er sliten hun blir sånn, 

da er hun utrøstelig og får omtrent angstanfall.. Vondt i brystet får hun også sier hun og er redd... 
Jeg tror kanskje det er noe angst inni bildet og, har alltid hatt adskillelsesangst, men også sosialangst, angst for at de andre ikke vil være med henne og å føle seg utenfor... 

 

Anonymkode: 56c17...860

[Snowbrigade]

Så du kaller det bortskjemt når det ikke er for å oppnå noe, hvertfall ikke bevisst, men mer at smerten av å mislykkes eller føle seg avvist er så vond at man ikke klarer å justere seg. Jeg kan love at å ha det slik i slutten av tjueårene er noe av de flaueste personlighetstrekkene man kan ha, og kunne jeg "tatt meg sammen" og blitt kvitt det ville jeg gjort det any day. Jeg har aldri tenkt på det som bortskjemt, for jeg forventer jo ingenting,det er nesten omvendt, jeg tror alltid det verste og frykter avvisning så sterkt at det er tøft å ikke overtolke hele tiden. Jeg har jo møtt min vanlig del av motgang i livet også, men det å føle så mye er aldri noe jeg har klart å "vokse av meg", selv om man lærer seg å skjule det og å undertrykke det

TS, jeg skulle ønske noen hadde lært meg å takle følelser bedre da jeg var liten. Nå vet jeg ikke hvor gammel hun er, men om det er mulig å få henne til å forstå hvorfor andre sier/gjør som de gjør, altså lære henne til å se etter positive årsaker til ting først, så vil det kunne gjøre livet hennes mye enklere. Bare fremstill det på en så positiv måte som mulig, anklager vil ikke fungere her, så du må være tydelig på at det ikke er hun som gjør noe galt her, hun bare føler mer enn andre.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

HUn roer se fortere når jeg tar henne vekk fra situasjonen og roer henne og får henne til å fokusere på pusten, for jeg tror hun glemmer å puste eller hyperventilerer, de har sagt det på skolen og og har ikke skjønt helt hvordan å takle henne...

det er ikke sånn at jeg kommer løpende....

Jeg duller slett ikke med henne...

Men har sett at det er det som får henne til å roe seg fortest å minne henne på å puste rolig og tenke på noe annet.

Søsteren er jo helt annerledes, og jeg duller ikke mer eller mindre med henne. Så tror ikke problemet er at hun blir dullet for mye med. Som sagt har hun vært slik siden hun var baby. 

Hun har blitt litt bedre med årene, men når hun først kopler ut, merker det er spesielt når hun er sliten hun blir sånn, 

da er hun utrøstelig og får omtrent angstanfall.. Vondt i brystet får hun også sier hun og er redd... 
Jeg tror kanskje det er noe angst inni bildet og, har alltid hatt adskillelsesangst, men også sosialangst, angst for at de andre ikke vil være med henne og å føle seg utenfor... 

 

Anonymkode: 56c17...860

Da vil jeg heller anbefale å ta henne til en barnepsykolog, slik at dere får metoder til å takle angsten. Det er jo synd at hun har det sånn, men kanskje med den rette fremgangsmåten vil hun bli bedre med årene. Dette er nok ikke noe KG kan hjelpe med, her må det profesjonelle til. Ta en telefon til BUP?

Anonymkode: 7a98c...c41

[AnonymBruker]

Jeg er litt samme typen som din datter, bare ikke i like stor grad. Men hadde angst i veldig ung alder, og det ble aldri gjort noe med det. Tror ingen skjønte omfanget da, men det har forfulgt meg mye som voksen. Mitt råd er å ta tak i det med en gang, for det har allerede gått langt. Hun har det vondt og trenger verktøy til å takle slike situasjoner bedre, så ta kontakt med BUP.

Anonymkode: 5154a...d35

[AnonymBruker]

Det har ikke slått deg at det kan være asperger syndrom...?

Anonymkode: d3262...4e2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Snowbrigade skrev:

Så du kaller det bortskjemt når det ikke er for å oppnå noe, hvertfall ikke bevisst, men mer at smerten av å mislykkes eller føle seg avvist er så vond at man ikke klarer å justere seg. Jeg kan love at å ha det slik i slutten av tjueårene er noe av de flaueste personlighetstrekkene man kan ha, og kunne jeg "tatt meg sammen" og blitt kvitt det ville jeg gjort det any day. Jeg har aldri tenkt på det som bortskjemt, for jeg forventer jo ingenting,det er nesten omvendt, jeg tror alltid det verste og frykter avvisning så sterkt at det er tøft å ikke overtolke hele tiden. Jeg har jo møtt min vanlig del av motgang i livet også, men det å føle så mye er aldri noe jeg har klart å "vokse av meg", selv om man lærer seg å skjule det og å undertrykke det

TS, jeg skulle ønske noen hadde lært meg å takle følelser bedre da jeg var liten. Nå vet jeg ikke hvor gammel hun er, men om det er mulig å få henne til å forstå hvorfor andre sier/gjør som de gjør, altså lære henne til å se etter positive årsaker til ting først, så vil det kunne gjøre livet hennes mye enklere. Bare fremstill det på en så positiv måte som mulig, anklager vil ikke fungere her, så du må være tydelig på at det ikke er hun som gjør noe galt her, hun bare føler mer enn andre.

takk for at du forstår. Man må nesten være litt slik selv for å forstå. Jeg var visst slik selv da jeg var liten, jeg er mye bedre nå... men moren min, hun er fortsatt slik! Hun gråter ikke offentlig da, men hjemme gjerne. I selskap føler hun seg ofte utenfor. Hun overtolker ting og blir lett fornærmet, ja selv for uskyldige ting som jeg - datteren som hun vet bare vil henne vel - sier! Og det kan være litt travel, jeg vet liksom ikke hvor grensen går, for jeg sier jo ikke noe fornærmende etter min mening. og hun kan fortelle meg om ting hun har opplevd som hun ble så fornærmet over, og jeg bare hæh fornærmet over det?
Ja jeg har som sagt blitt bedre (men har av og til mine perioder jeg og)... men hun sliter fortsatt.
Og hun ble slett ikke dullet med. I hennes hjem var klemmer et fremmedord.
Ja det var litt unaturlig å klemme så mye da jeg var liten og. Det var først da jeg kom i 18-årsalderen og fikk kjæreste at jeg innførte klemming i min familie, og ungene mine har alltid fått masse klemmer.

Ungen er forøvrig snart 9 år, så det er ikke en sippete 4åring vi snakker om.
Og hun har vært slik siden hun var baby, før hun lærte å bli bortskjemt.

Når man ser hvordan hun kopler ut så vil man skjønne.. Når hun har anfallene er hun ikke tilsnakkendes heller, og hun vil ikke snakke om det heller, når jeg prøver å snakke om hvordan hun reagerte osv så blir hun bare sint og nekter å snakke om det. Hun syns det er vanskelig å snakke om følelser.

Anonymkode: 56c17...860

[AnonymBruker]

"Hun ser og hører ting andre ikke hører og ser"..... 

Jaha....Kanskje på tide å ta henne med til psykiater?

Anonymkode: 00659...5ad

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

"Hun ser og hører ting andre ikke hører og ser"..... 

Jaha....Kanskje på tide å ta henne med til psykiater?

Anonymkode: 00659...5ad

Jeg mener ikke ting som syner og sånn da, men at hun overtolker ting!

 

Anonymkode: 56c17...860

[Snowbrigade]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

takk for at du forstår. Man må nesten være litt slik selv for å forstå. Jeg var visst slik selv da jeg var liten, jeg er mye bedre nå... men moren min, hun er fortsatt slik! Hun gråter ikke offentlig da, men hjemme gjerne. I selskap føler hun seg ofte utenfor. Hun overtolker ting og blir lett fornærmet, ja selv for uskyldige ting som jeg - datteren som hun vet bare vil henne vel - sier! Og det kan være litt travel, jeg vet liksom ikke hvor grensen går, for jeg sier jo ikke noe fornærmende etter min mening. og hun kan fortelle meg om ting hun har opplevd som hun ble så fornærmet over, og jeg bare hæh fornærmet over det?
Ja jeg har som sagt blitt bedre (men har av og til mine perioder jeg og)... men hun sliter fortsatt.
Og hun ble slett ikke dullet med. I hennes hjem var klemmer et fremmedord.
Ja det var litt unaturlig å klemme så mye da jeg var liten og. Det var først da jeg kom i 18-årsalderen og fikk kjæreste at jeg innførte klemming i min familie, og ungene mine har alltid fått masse klemmer.

Ungen er forøvrig snart 9 år, så det er ikke en sippete 4åring vi snakker om.
Og hun har vært slik siden hun var baby, før hun lærte å bli bortskjemt.

Når man ser hvordan hun kopler ut så vil man skjønne.. Når hun har anfallene er hun ikke tilsnakkendes heller, og hun vil ikke snakke om det heller, når jeg prøver å snakke om hvordan hun reagerte osv så blir hun bare sint og nekter å snakke om det. Hun syns det er vanskelig å snakke om følelser.

Anonymkode: 56c17...860

Mamma er også sånn, så det er nok snakk om rimelig arvelige personlighetstrekk. Det kan jo være aspergers som noen nevner her, hvis hun ikke vil snakke om følelser og sånn, men for min del stemmer ikke aspergers helt. Mange av trekkene stemmer, men jeg er supersosial og har vist medfølelse fra ung alder, selv om jeg ikke alltid har lest folk riktig. Forstår sarkasme så lenge jeg ikke tar det for personlig osv. Det handler mer om å være følsom og frykte avvisning så mye at man feiltolker det meste. Borderline opptrer som regel først senere, men hun har nok noen liknende personlighetstrekk hvertfall, uten at man skal selvdiagnostisere for mye, man vil jo alltid kjenne igjen noe. Men mestringsstategiene for dette bør være nyttige å lese m fr dere også tror jeg. Jeg tror også BUP er en god idè så fort som mulig, kanskje de kan si noe mer eller komme med tips. Ellers er det ikke rart hun ikke vil snakke om det, hun har ennå ikke skjønt at ikke verden vil henne noe vondt hele tida (min mor på over 60 tror det fortsatt, og det gjør livet hennes utrolig kjipt), og alle forsøk på å ta opp ting vil også oppfattes som kritikk. Men jeg tror det er viktig at du prøver, viser at du forstår henne, du kan ikke starte med å si at hun ikke hadde grunn til å reagere, men anerkjenner følelsene hennes, og prøve å få henne til å sette ord på det. Du kommer til å møte motstand, og ser for meg at hun ikke er så lett å motivere heller, ,men det kan gjøre en så stor forskjell for henne om hun lærer seg å forstå seg selv så tidlig

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Snowbrigade skrev:

Mamma er også sånn, så det er nok snakk om rimelig arvelige personlighetstrekk. Det kan jo være aspergers som noen nevner her, hvis hun ikke vil snakke om følelser og sånn, men for min del stemmer ikke aspergers helt. Mange av trekkene stemmer, men jeg er supersosial og har vist medfølelse fra ung alder, selv om jeg ikke alltid har lest folk riktig. Forstår sarkasme så lenge jeg ikke tar det for personlig osv. Det handler mer om å være følsom og frykte avvisning så mye at man feiltolker det meste. Borderline opptrer som regel først senere, men hun har nok noen liknende personlighetstrekk hvertfall, uten at man skal selvdiagnostisere for mye, man vil jo alltid kjenne igjen noe. Men mestringsstategiene for dette bør være nyttige å lese m fr dere også tror jeg. Jeg tror også BUP er en god idè så fort som mulig, kanskje de kan si noe mer eller komme med tips. Ellers er det ikke rart hun ikke vil snakke om det, hun har ennå ikke skjønt at ikke verden vil henne noe vondt hele tida (min mor på over 60 tror det fortsatt, og det gjør livet hennes utrolig kjipt), og alle forsøk på å ta opp ting vil også oppfattes som kritikk. Men jeg tror det er viktig at du prøver, viser at du forstår henne, du kan ikke starte med å si at hun ikke hadde grunn til å reagere, men anerkjenner følelsene hennes, og prøve å få henne til å sette ord på det. Du kommer til å møte motstand, og ser for meg at hun ikke er så lett å motivere heller, ,men det kan gjøre en så stor forskjell for henne om hun lærer seg å forstå seg selv så tidlig

Nei, jeg tviler på det er aspergers, for hun er veldig sosial og har mange venner... bare at hun ikke alltid tør å ta initiativ til å leke med de om de allerede er i gang og leker, men når hun er sammen med de er de veldig sosiale sammen og tøyser og tuller og prater... og hun er veldig empatisk overfor andre. Hun ser fort om noen er lei seg og vil trøste f.eks. 

 

Anonymkode: 56c17...860

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Snowbrigade skrev:

Mamma er også sånn, så det er nok snakk om rimelig arvelige personlighetstrekk. Det kan jo være aspergers som noen nevner her, hvis hun ikke vil snakke om følelser og sånn, men for min del stemmer ikke aspergers helt. Mange av trekkene stemmer, men jeg er supersosial og har vist medfølelse fra ung alder, selv om jeg ikke alltid har lest folk riktig. Forstår sarkasme så lenge jeg ikke tar det for personlig osv. Det handler mer om å være følsom og frykte avvisning så mye at man feiltolker det meste. Borderline opptrer som regel først senere, men hun har nok noen liknende personlighetstrekk hvertfall, uten at man skal selvdiagnostisere for mye, man vil jo alltid kjenne igjen noe. Men mestringsstategiene for dette bør være nyttige å lese m fr dere også tror jeg. Jeg tror også BUP er en god idè så fort som mulig, kanskje de kan si noe mer eller komme med tips. Ellers er det ikke rart hun ikke vil snakke om det, hun har ennå ikke skjønt at ikke verden vil henne noe vondt hele tida (min mor på over 60 tror det fortsatt, og det gjør livet hennes utrolig kjipt), og alle forsøk på å ta opp ting vil også oppfattes som kritikk. Men jeg tror det er viktig at du prøver, viser at du forstår henne, du kan ikke starte med å si at hun ikke hadde grunn til å reagere, men anerkjenner følelsene hennes, og prøve å få henne til å sette ord på det. Du kommer til å møte motstand, og ser for meg at hun ikke er så lett å motivere heller, ,men det kan gjøre en så stor forskjell for henne om hun lærer seg å forstå seg selv så tidlig

Moren min forstår forresten ikke så godt ironi, sarkasme, når folk tuller. Hun ble f.eks. skikkelig fornærmet da noen unggutter sa til henne "fint vær" og det styrtregnet.
Eh hallo, det er jo helt vanlig å tulle med været? Men hun tok det personlig og ble fornærmet.
Kan nevne mange episoder der hun overtolker eller misforstår....

og hun er ikke så veldig sosial heller, litt sosialt klønete kanskje... 

Men med meg og datteren min så er vi veldig sosiale, litt sjenerte til tider bare.

Anonymkode: 56c17...860

[AnonymBruker]

Det høres ut som en vanskelig situasjon å være i, både for deg og for jenta di. For meg høres det ut som angst, eller kanskje noe annet, men tenker jeg skal være forsiktig med å spekulere i diagnoser.

Jeg tror det er lurt å kontakte BUP og at jenta di finner måter å roe seg selv ned på, at hun får oppleve mestring, slik en annen over her nevnte.

Kjenner meg mye igjen i jenta di, og vil berømme deg for at du trøster henne! Det var noe jeg selv ikke fikk da jeg var barn, en skulle kanskje tro at det førte til at jeg "skjerpet meg" eller lært å trøste meg selv, men nei. *Men nå handler det ikke om meg  Ville bare si at det må være fint for jenta di å føle seg sett, og jeg blir glad på hennes vegne for det. Så går det også en grense for hvor mye trøst som blir for mye, og akkurat der tror jeg det er bedre å få råd fra profesjonelle om hvor grensen går. 

Håper uansett at du finner ut av dette. At jenta di får være den hun er, men at hun gjerne får noen nyttige verktøy av BUP til å regulere seg, kanskje merke når det holder på å bli for mye. Og at du gjerne får noen råd tl hvordan du best takler dette.

-Med de beste ønsker fra meg  

Anonymkode: daf03...f16

[AnonymBruker]

Jenten vår på 9 er veldig lik. Hun er nå under utredning for asperger, så den tanken slo meg også. Selvfølgelig trenger det ikke være det, men jeg kjente godt igjen alt du skrev.

Hun har også mange venner (men vansker med å ta initiativ), er godt likt, tøyser og ler, har masse empati (i overkant mye til tider) osv. Dette trenger ikke å utelukke aspergersyndrom. 

Anonymkode: 5f240...a55

[AnonymBruker]

Her er en slik liste. Kan noen som har barn ikke svare "riktig" på ca 13 av disse "tegnene"?

Finns det barn som IKKE er høysensitive? Noen er mer følsomme enn andre, og ja, jenta de har et problem med å regulere atferd/reagere hensiktsmessig på det hun opplever som krenkende, men altså, det er ingen diagnose: begge mine barn kan jeg si riktig på de uthevede punktene under, og ingen av dem har vi ansett som "høysensitiv" noen sinne.

Kjennetegn ved høysensitivitet

1. Blir lett forskrekket

2. Klager over tøy som klør eller irriterer huden

3. Bryr seg som regel ikke om store overraskelser

4. Lærer bedre av blide irettesettelser enn hard straff

5. Kan tilsynelatende lese mine tanker

6. Bruker store ord for sin alder

7. Legger merke til det minste spor av en usedvanlig lukt

8. Har en intelligent sans for humor

9. Er tilsynelatende meget intuitiv

10. Har vanskelig for å sove etter en spennende dag

11.Liker ikke forandringer

12. Vil gjerne skifte tøyet blir vått eller fylt med sand

13. Stiller mange spørsmål

14. Er perfeksjonistisk

15. Legger merke til om andre ikke har det bra

16. Foretrekker stillferdig lek

17. Stiller dype, tankevekkende spørsmål

18. Er veldig følsom for smerte

19. Liker ikke steder med støy

20. Legger merke til små ting (f.eks noe har blitt flyttet, noe er annerledes med en persons utseende)

21. Overveier sikkerheten før hun/ han klatrer høyt opp

22. Liker seg best når det ikke er fremmede tilstede

23. Er følsom

Svar RIKTIG om det er sant eller har vært sant tidligere. Svar FEIL om det ikke stemmer for ditt barn. Har du svart RIKTIG på tretten spørsmål eller flere, er ditt barn særlig sensitivt. Husk at ingen psykologisk test er så nøyaktig at man alene kan la den avgjøre hvordan man behandler barnet sitt.

Anonymkode: b52e8...845

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, du har tydeligvis ikke barn
Som sagt har hun hatt mange symptom på høysensitivitet siden hun var baby.
Hun kan f eks mene at vi bråker når vi er helt stille, blir helt fra seg og blir superstresset!: Er var for lyder, nye smaker, lukter osv. 
Overtolker ting, blir lei seg og fornærmet for oss vanlige - uten grunn, men pga hun overtolker ting...

Hun ser og hører ting andre ikke hører og ser... 

Ja jeg kan nevne en liste, jeg så en liste en gang om tegn på høysensitivitet, og krysset av nesten alle!.
Alltid vært veldig oppvakt for alderen. Flink i språk og matte.

Men høysensitiv, dvs OVERFØLSOM.
Det er mer beskrivende og betyr det samme. 
At man overreagerer, der vanlige folk ikke vile reagert.
F eks ser jeg lillesøsterne, hun kan ramle og jeg tror hun slår seg stygt, men så reiser hun seg opp og smiler og er like blid igjen. Om hun gråter, er hun lett å trøste.
Eldstejenta trenger mye lenger tid og får nesten angstanfall om hun begynner å gråte, begyner å hyperventilere og er helt vekke, blir liksom et helt annet sted, så det tar litt tid å hente henne tilbake for å si det sånn. og slik ar hun vært siden hun var baby.

 

Anonymkode: 56c17...860

Leter du etter symptomer og tegn på høysensitivitet og tilpasser din tankegang og dine måter å omgåes barnet på til at det er høysenitivt, noe jeg leser i din beskrivelse av situasjoner at du gjør, så styrer du barnet i din høysensitive tolkning og tenkning. 

Her er ikke barnet problemet men mammaen. Ja, dere bør søke hjelp. Og du bør heller fokusere på hva barnet ditt kan og klarer,, styrke henne i hennes positivitet og la henne ordne opp selv uten å gripe inn slik du gjorde i spilletimen. 

Anonymkode: db412...8fd

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som kalles overfølsomt, men er forskjellig fra ditt. Mitt trekker seg unna og er trist alene istedet. Det med den voldsomme gråtingen tror jeg nok handler mer om å være bortskjemt og faktisk oppmerksomhetssyk. Mitt barn ønsker overhode ikke oppmerksomhet, og noe av det verste barnet mitt vet er når h*n har bursdag og må være midtpunktet mens alle synger bursdagssangen på skolen. 

Jeg faller også i kategorien for dette, samt den ene av mine brødre. Men vi viser ikke at vi overreagerer, dette skjer når vi er alene. Jeg synes det er litt motstridende å gråte så veldig mens man samtidig er høysensitiv, fordi en høysensitiv vil normalt ta følelsene innover, ikke utover blant andre. En høysensitiv er stort sett introvert, og evt innadvent. Din datter er jo motsatt, hun krever sin rett, og reagerer tydelig. Er man overfølsom er man oftest en grubler, man tenker mye alene, og analyserer. 

Dette er jo altså min erfaring med dette, og jeg synes at å gråte foran både lærer og andre fordi noen får spille litt lenger ikke handler om personlighet i det hele tatt, men oppdragelse og oppmerksomhet. Og det kræsjer med de som kategoriseres som høysensitive. Ellers er jo også det å ha "for mye" følelser noe som kan gi utslag i ukontrollert gråt, men slik jeg leser dette virker det som ditt barn ønsker å få trøst og dermed søker seg ut med følelsene sine. Jeg får ikke det helt til å stemme. 

Anonymkode: b2d81...6a6