Når noen får kreft.

[AnonymBruker]

Jeg fikk tidligere i dag en skikkelig trist beskjed. Min kjære vakre, tolmodige, lojale pappa har fått ondartet kreft. Jeg er skikkelig redd for å miste ham, men også litt fordi det har alltid vært han og mamma som har vært "taket" vårt. De har, i tillegg til min farmor alltid vært de eldste og dessuten de menneskene man kan komme til hvis man for eksempel har det vondt. Om disse livbøyene i livet blir borte, så er det jeg selv som er "taket". Og det skremmer livskiten ut av meg! Jeg har jo ikke livserfaringene som skal til for å ha en sånn rolle! Hjelp! 😰😰

Anonymkode: b06c9...6e6

[AnonymBruker]

Oi.. det er vel unødvendig å tenke på hvordan du skal opprettholde status når foreldrene dine dør? Etabler deg med familie? Få mann, barn og kos deg med det. Du har ingen grunn til å leke sjefsbærte eller hva det er du tenker. Jeg skjønner ikke helt hva du vil frem til.

Men over til noe annet; tror faren din trenger støtte nå, ikke at du ser veier for å ta over hans plass. Han er alvorlig syk. Enten så dør han, ellers så dør han ikke. Men han kommer til å dø, og du kommer til å miste han en eller annen gang. Ta å tenk over hva slags verdier du har i livet mens du enda kan. 

Nå går jeg bare utifra at du ikke er i kongefamilien... 

Anonymkode: 16a75...630

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oi.. det er vel unødvendig å tenke på hvordan du skal opprettholde status når foreldrene dine dør? Etabler deg med familie? Få mann, barn og kos deg med det. Du har ingen grunn til å leke sjefsbærte eller hva det er du tenker. Jeg skjønner ikke helt hva du vil frem til.

Men over til noe annet; tror faren din trenger støtte nå, ikke at du ser veier for å ta over hans plass. Han er alvorlig syk. Enten så dør han, ellers så dør han ikke. Men han kommer til å dø, og du kommer til å miste han en eller annen gang. Ta å tenk over hva slags verdier du har i livet mens du enda kan. 

Nå går jeg bare utifra at du ikke er i kongefamilien... 

Anonymkode: 16a75...630

Nah, er nok ikke medlem av kongefamilien et jeg redd. Men jeg satte skikkelig pris på at du svarte meg. Og du har rett i det du sier. 

Anonymkode: b06c9...6e6

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oi.. det er vel unødvendig å tenke på hvordan du skal opprettholde status når foreldrene dine dør? Etabler deg med familie? Få mann, barn og kos deg med det. Du har ingen grunn til å leke sjefsbærte eller hva det er du tenker. Jeg skjønner ikke helt hva du vil frem til.

Men over til noe annet; tror faren din trenger støtte nå, ikke at du ser veier for å ta over hans plass. Han er alvorlig syk. Enten så dør han, ellers så dør han ikke. Men han kommer til å dø, og du kommer til å miste han en eller annen gang. Ta å tenk over hva slags verdier du har i livet mens du enda kan. 

Nå går jeg bare utifra at du ikke er i kongefamilien... 

Anonymkode: 16a75...630

Tror ikke du skjønte noe av det innlegget....? Merkelig kommentar!

Anonymkode: b6dad...a07

[AnonymBruker]

Det ER skremmende å bli eldste generasjon, den dagen en av foreldrene går bort, ER det litt som "taket blir borte" som du sier.

Nå må vi jo håpe og tro at faren din blir frisk, mange blir jo det! Men jeg skjønner at tanken slår deg. Og samme hvor gammel man er, føles det rart når man står der og er "taket" selv.

Likevel, det som ofte skjer når foreldrene blir gamle, og da snakker jeg 80+, er at "barna" overtar mer og mer omsorgsrollen for foreldrene. Dermed vokser man også inn i rollen som eldste generasjon. Blir foreldrene borte i relativt ung alder rekker man ikke den sakte omstillingen.

Så merker man jo gjennom hele livet at den "voksenklokheten" man så for seg som barn, den allvitende tryggheten, egentlig ikke finnes. Man kan være like keitete, usikker og hjelpeløs i blant når man er femti som man var når man var femten! Så foreldrene var på mange måter ikke den tryggheten man så for seg! Men den kjærlige og støttende tryggheten, DEN var de, og den kan man selv også være uavhengig av alder.

Håper dette går godt for dere, ts.

Anonymkode: b6dad...a07

[AnonymBruker]

Jeg håper også at dette går bra for dere. Mange kreftsykdommer blir man friste av, og mange av de man ikke blir friske av, kan man leve i mange år med.

Jeg tenker at dere bør bruke dette sparket bak til å fortsette å ha god kontakt, besøke hverandre ofte, prate (IKKE la emnet bli så sårt at dere går rundt grøten, og dermed skaper avstand) om alt mulig. Da vi opplevde kreft i innerste krets i familien, hadde vi ofte med familiemedlemmer på sykehuset under behandling. Slik fikk alle som ville i nær familie ta del i det som skjedde, det ble naturlig å snakke om det som skjedde, om behandlingen, om sykehushverdagen. På avdelingen vi var, var det oppmuntret til å ha familien med (ikke et helt slektstreff hver gang, selvfølgelig). Så satt ikke familiemedlemmene bare hver for seg og tenkte det verste og brant inne med tusen spørsmål som de ikke visste om de kunne stille.

Det er ikke så mye man kan gjøre for å påvirke sykdommen og sykdomsutfallet som pårørende. Men man kan engasjere seg og hjelpe og være tilstede, og det er godt både for en selv og den som er syk.

Anonymkode: 0a19a...aba

[sonush]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk tidligere i dag en skikkelig trist beskjed. Min kjære vakre, tolmodige, lojale pappa har fått ondartet kreft. Jeg er skikkelig redd for å miste ham, men også litt fordi det har alltid vært han og mamma som har vært "taket" vårt. De har, i tillegg til min farmor alltid vært de eldste og dessuten de menneskene man kan komme til hvis man for eksempel har det vondt. Om disse livbøyene i livet blir borte, så er det jeg selv som er "taket". Og det skremmer livskiten ut av meg! Jeg har jo ikke livserfaringene som skal til for å ha en sånn rolle! Hjelp! 😰😰

Anonymkode: b06c9...6e6

Jeg forstår akkurat hvordan du har det. Jeg har aldri hatt en far i livet mitt. Mor fikk kreft da jeg var i 30-årene. Jeg er eldst blant søsken. Vi gikk alltid til mor om det var noe. Hun hadde alltid løsning på ting, enten det var problemer eller sykdom. En livsbøye som du kaller det. 

Min erfaring er at man er aldri klar for "rollen", uansett når man mister sine foreldre. Men samtidig erfarte jeg at jeg kunne ting, da det først ble aktuelt. Det som var ihvertfall viktig (for meg), var å ikke gi inntrykk til min døende mor at alt kommer til å rakne den dagen hun dør. Jeg gråt og var lei meg, men at det skal gå greit. Dermed kunne hun bruke hele sin energi på seg selv, istedenfor å bekymre seg for meg. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oi.. det er vel unødvendig å tenke på hvordan du skal opprettholde status når foreldrene dine dør? Etabler deg med familie? Få mann, barn og kos deg med det. Du har ingen grunn til å leke sjefsbærte eller hva det er du tenker. Jeg skjønner ikke helt hva du vil frem til.

Men over til noe annet; tror faren din trenger støtte nå, ikke at du ser veier for å ta over hans plass. Han er alvorlig syk. Enten så dør han, ellers så dør han ikke. Men han kommer til å dø, og du kommer til å miste han en eller annen gang. Ta å tenk over hva slags verdier du har i livet mens du enda kan. 

Nå går jeg bare utifra at du ikke er i kongefamilien... 

Anonymkode: 16a75...630

Du har virkelig ikke skjønt det. TS ser ikke etter veier for å overta rollen som familiens overhodet. Det er helt normal tankegang når man er i ferd med å miste noen. Når man er vant til å spørre mor og far, så er de plutselig ikke der. Når "taket" plutselig er ikke der lengre, og du finner ut at du er den eldste i familien. Du må oppleve det for å forstå det. Jeg unner ingen å oppleve det ihvertfall. 

[AnonymBruker]

Skjønner at dette må være veldig vondt.

 

Har du barn selv, ts? Hvis du har det har jeg to forslag som kan være interessante for deg å følge opp. Tror jeg venter med å komme med dem til jeg får vite svaret på dette spørsmålet.

 

Så er det jo slik at noen roller vokser man i fortløpende først når man har "tiltredt den rollen". Morsrollen er en av dem. Man kan lese så mye man vil om emnet, og passe andres barn etc. Men det er noe helt annet å erfare det selv. Tror det er litt likt som når ens eldre familiemedlemmer blir borte. Jeg tror nok at det kommer til "å gå seg til", når din far dør. Selv om det kan ta tid. Det kommer jo til å skje med oss alle en gang uansett, selv om man ikke liker å tenke på det. Jeg tror nok også at, siden du er så nær ham, at det uansett kommer til å bli et sjokk for deg både når han dør, og når de andre eldre dør.

 

Lever din mor og farmor fortsatt? Akkurat det syntes jeg var litt uklart. 

Anonymkode: 96678...e35

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner at dette må være veldig vondt.

 

Har du barn selv, ts? Hvis du har det har jeg to forslag som kan være interessante for deg å følge opp. Tror jeg venter med å komme med dem til jeg får vite svaret på dette spørsmålet.

 

Så er det jo slik at noen roller vokser man i fortløpende først når man har "tiltredt den rollen". Morsrollen er en av dem. Man kan lese så mye man vil om emnet, og passe andres barn etc. Men det er noe helt annet å erfare det selv. Tror det er litt likt som når ens eldre familiemedlemmer blir borte. Jeg tror nok at det kommer til "å gå seg til", når din far dør. Selv om det kan ta tid. Det kommer jo til å skje med oss alle en gang uansett, selv om man ikke liker å tenke på det. Jeg tror nok også at, siden du er så nær ham, at det uansett kommer til å bli et sjokk for deg både når han dør, og når de andre eldre dør.

 

Lever din mor og farmor fortsatt? Akkurat det syntes jeg var litt uklart. 

Anonymkode: 96678...e35

Hei, nei jeg har ikke barn. Ufrivillig sånn sett. Min mor og farmor lever ja. Min mor er en vakker person, men jeg har litt inntrykk av at hun lider litt under å ha blitt mishandlet av sin mor. Uansett så har vi et godt forhold. Det har ikke alltid vært sånn, men tlng har gått seg litt til etterhvert som jeg har blitt eldre. 

Men du har rett i det du sier om at man virkelig ikke liker å tenke på at man skal miste noen man er glad i på et eller annet tidspunkt. Det beste hadde jo vært at man kunne ha sine kjære rundt seg hele livet. Det er dessverre ikke sånn, nei. 😕

Anonymkode: b06c9...6e6