Det føles som noe er feil fra hans side..

[Gjest Anonymous]

Har vært sammen med kjæresten min i 1,5 år nå.. Vi er sist i 30-åra..

Jeg er blitt veldig glad i denne mannen.. Når jeg ser på han, eller tenker på ham (noe jeg gjør det meste av tiden), så kjenner jeg formelig kjærligheten bobler i kroppen. Blir bokstavelig talt varm om hjertet.. Jeg elsker ham, men jeg klarer ikke å slutte å føle usikkerhet om hvor jeg har ham i dette forholdet..

Har tidligere vært i forhold, men har aldri følt denne usikkerheten..

Nevner noen av de tingene som jeg oppfatter som litt rare, og som får meg til å bli usikker..

Tidligere sa han at han elsket meg. Dette er erstattet med masse glad i deg.. og det sier han nok hver dag til meg.. (men hvorfor er han helt sluttet å si at han elsker meg).. Jeg sier det til ham av og til.. Ikke hver dag og kanskje ikke hver uke heller, men av og til føler jeg behov for å si det til ham.. Passer da alltid på at jeg sier at jeg elsker ham som tilbakemelding når han sier han er masse gla i meg. Vil ikke han skal føle seg presset til å si det. Skal det sies, må det være fordi han mener det og har lyst å si det..

Hans bestevenn er hans x-forlovede.. Han forstår overhodet ikke at jeg reagerer på deres hyppige kontakt/ besøk.. Vi snakka om det i helga, og da prøvde jeg å forklare ham at de hadde tross alt vært forlovet.. Noe han egentlig har sagt klart fra ikke kommer til å skje mellom oss. Det har han prøvd en gang og han så nå hvordan det endte.. Jeg oppfatter det som om han mellom linjene sier til meg at hun har betydd mer for ham, enn jeg noen gang kommer til å gjøre..

Jeg er nok mer kosete enn han er.. Noen ganger kan han svare på kjærtegn.. Trenger ikke være så mye, en klem, eller holde handa litt når vi ser på tv for eksempel. Mens andre ganger er det null respons om jeg stryker ham over ryggen om jeg går forbi ham. Gir ham en klem eller kyss på kinnet.. Han sitter bare der som en staur, nesten uten å blunke..

Noen dager er han ikke i form. Disse dagene er ikke ofte men like fullt irriterende. Plutselig føler han ikke for å snakke med meg, fordi han ikke er i humør.. Har ringt ham og fått beskjed om at han ikke er i humør til å snakke, og han legger på..

Jeg vil at vi skal ta oss en tur bort bare vi to. Har til sammen 3 halvstore unger.. Og jeg mener det er litt viktig at vi må få litt tid for oss selv også. Mine og dine unger, er ikke alltid like lett..

Men han har ikke råd sier han.. I år har det vært som følger:

Mai – Guttetur 3 dager på hotell.

Juni – guttetur 4 dager på hotell

Juli – 3 uker ferie på oss med unger hos hans familie.

Vi sparte 2 uker ferie som vi skulle bruke i høst vi to alene på ett eller annet. Men han har ikke råd eller tid til ferie nå sier han.

Nå har jeg masa om at vi skal bestemme oss for ei helg vinteren/ våren 2005, å så sette av penger til denne turen.. Føler vi har behov for det. Men får ingen respons.. Men så nevnte jeg at jeg hadde sett ei gruppe som han liker godt skulle spille i Oslo til sommeren. Da sa han med en gang at det må jeg sjekke opp om vi kan dra på.. (Og ”vi” i denne sammenhengen er ikke meg, men en kompis han tenkte på).. Blir så skuffet.. Hvorfor kan han planlegge sammen med venner uten problemer, og prioritere å bruke alle pengene på ferieturer med dem, sånn at han ikke har råd til annet enn familiebesøk med meg.

Om han får SMS kl 8 på søndag morgen, eller kl 1 om natta midt i uka etter at vi har lagt oss, så sier han ALDRI hvem han melder. Merkelig synes jeg..

Samtidig vil han at vi skal leie ut leiligheten og flytte inn til ham.. Men pga skolebytte for mitt barn holder jeg litt igjen. Hadde jeg ikke følt denne usikkerheten, hadde jeg nok ikke vært like engstelig. Kjenner jeg blir sliten av å gå rundt å være usikker.

Til alle dere kloke snille jenter og gutter. Er jeg overfølsom, så fortell meg det. Vil ikke fremstå som den sutre-berta.. Men jeg følger meg ikke sikker på ham, og det gjør vondt..

[Gjest Anonymous]

Hmmmmm :klø:

Magefølesen har veldig ofte rett.

Synes det er en del som skurrer her , men på den andre siden så er alle mennesker forsjkellige. Det kan jo være at dette er naturlig oppførsel for han. det med x burde ordnes opp i med en gang eller så kommer det til å skape så mye utroligheter og spekulasjoner senere.

leser at du ahr tatt det opp med ham før , men mitt eneste råd er at dere burde sette dere ned og gå igjennom alle de punkten du har nevnt her før dere evt flytter sammen.

Kan dere ikke få låne en hytte av fam eller venner -det koster ikke noe :-)

[Calla]

Har ikke noen spesielle råd eller svar... den eneste som vel egentlig kan svare på hvorfor ting er litt merkelig er nok kjæresten din selv....

Men må bare si at jeg føler med deg...og gi deg en klem

[Calla]

Hvis du har vanskelig for å si det på en måte som han forstår, så kan du jo printe ut denne siden og vise til han!

Noen ganger er det jo lettere å skrive enn å snakke...

[Gjest Kaffegjesten]

Slik jeg tolker at det du skriver er det vel kanskje med god grunn du er usikker. Jeg vet at jeg ville ikke klart å leve slik - og de sannsynligvis viktigste argumentene er hans manglende åpenhet og prioriteringer.

Hvis jeg skal leve i et forhold et det forholdet som har 1.prioritet uansett. Forholdet da er "deg,meg" og evt uger. Så kommer familie og venner. Jeg hadde ikke likt hans prioriteringer mhp at han drar på gutteturer og ikke tur med deg. Klart det skal være mulig å dra på både "gutte/jente"-turer, men ikke slik systemet hos dere er idag. Men dere er kanskje ikke samboere - og da står han jo fritt til å benytte pengene sidene der han måtte ønske.

Det jeg helt klart IKKE ville gjort var å flytte inn hos han og selge din leilighet når forholdet er slik det er. Hvis du skal flytte til hans leilighet ville jeg helt klart ha kjøpt meg inn i leiligheten - 50%, med tinglysning av eierandel og hele suppa - bare for DIN og ditt barns sikkerhet. Da er det nemlig ikke like så sikkert at det er du som må flytte hvis det skulle skjære seg. Vil han ikke det - hvordan er det han satser på deres felles fremtid da? Og flytter dere sammen - lag samboeravtale og gjensidige testamenter osv!

Vet ikke om manglende "jeg elsker deg" eller kosing er et tegn på at forholdet går på dunken, synes ikke at du skal ta dette så tungt - utover at du savner det og ønsker mer av det. Det går an å snakke om. Jeg var kjæreste for mange år siden med en jente som koste uavlatelig - og det ble litt for mye av det gode spør du meg. Idag er det mye mer jevnt her hjemme - noe ganger mer/andre ganger mindre - og det passer meg utmerket. Det er slik jeg koser også - men kos er viktig.

Hvorfor er han så sikker på at dere aldri skal forlove(er ikke det gammeldags da?) eller kanskje gifte dere? Synes det er en litt merkelig holdning. Etter et noe lenger liv enn det dere har levd har jeg lært meg til aldri å si "aldri" - det er så mye som kan hende som kan endre på det.

Er vel enig i at det kan, men må ikke, være litt rart at ex'en hans er hans beste venn. Ser du det som en mulighet at ikke alt er like avklart mellom dem?

Som en konklusjon ville jeg ha tatt "mitt livs" samtale med kjæresten din. Det hadde vel vært en ide å snakke med han om hvordan du føler og har han ingen forståelse for din usikkerhet og dine problemer i forhold til dette er han neppe mannen for deg heller - tror jeg. Dessuten tror jeg det hadde vært lurt å avklare alle disse tingene - fremtid, kjærlighet, hvordan leve sammen-åpenhet/tillit/dine-mine barn/bruk av penger osv FØR du involverer deg enda mer med leiligheter, penger osv. Hvis det skulle vise seg å ikke være "for dere" er det nok lettere å gjøre slutt nå enn når alt er mikset opp.

[Gjest jeg som startet tråden]

Nei jeg har ingenting imot at han drar på en guttetur av og til. Det jeg reagerer på er at han prioriterer guttetur etter guttetur når økonomien da sier stopp til å gjøre noe sammen med meg. Nå vet han jo at jeg har "masa" litt om at vi burde bruke noen dager på hverandre. Det synes han er vanskelig å planlegge for han vet ikke om han får råd. Men straks det dukker opp noe han kan gjøre med kompiser, så hører jeg ikke at det er mangel på hverken tid eller penger. Dette sårer da jeg sitter med følelsen at det frister mer å dra på guttetur enn å reise en tur med meg. Jenteturer er gøy, men sier økonomien at jeg må velge mellom spa-tur med jentene eller verdifull tid med min kjære, så er valget enkelt for meg, mens det synes like enkelt for ham, han velger da gutteturen..

Vi bor ikke sammen offisielt ennå.. Men vi er sammen hver dag omtrent. Enten er han hos oss, eller vi hos dem når vi har alle barna.. De dagene vi ikke er sammen, er stort sett hvis vi har noe ekstra vi skal. F.eks. han får besøk av x'n. De kveldene kommer han skjelden over til meg etterpå..

Når det gjelder forholdet til x-n. Vet jeg at det var hun som slo opp med ham.. Er vel redd for at han aldri er blitt ferdig med henne, men ikke vil innrømme dette engang for seg selv. Så uansett hva han sier at hun ikke er noen trussel for vårt forhold, og at de har redusert kontakten til et minimum fordi di skal ta hensyn til meg. Så sitter jo jeg her og føler meg som et troll som ikke liker at de er så mye sammen. Føler at han får meg til å få dårlig samvittighet fordi di ikke kan gjøre det de gjorde sammen før. Snakka om det sist nå i helga. Da sier han at før gikk de på byen sammen, handlet julegaver sammen, gikk på kino sammen og hun hadde sågar overnatta hos ham flere ganger før vi begynte sammen, uten at det skjedde noe.. Men nå kunne de ikke gjøre det fordi de skulle ta hensyn til meg...........

Skjønner heller ikke hvorfor han har sagt det med forlovelse og bryllup. Men han har flere ganger sagt at forlovelse og brylup blir ikke aktuelt. Det har han prøvd en gang og det gikk ikke, så det ser han ingen vits i. Har prøvd å sagt at fordi om ho slo opp, må han jo ikke overføre at han hadde det vodt til vårt forhold. Jeg er en annen person.. Men får ingen gehør der.. Det er nesten som jeg lurer på at han har sagt til henne en gang "aldri mer" og derfor skal holde dette løftet til henne om og aldri binde seg slik til en annen kvinne.

Nei nå roter jeg fælt her fra det ene til det andre. Håper dere forstår meg.. Føler meg bare frustrert og usikker på ham..

[Gjest Kaffegjesten]

Tror jeg hadde sjekket ut litt av hvert i dette forholdet jeg. Som jeg tidligere skrev - jeg kunne ikke levd slik, men noen kan sikkert. Høres jo nesten ut som om du er elskerinnen hans og ex'en hans egentlige kjæreste. Litt skrullete spør du meg. Med de prioriteringer kjæresten din legger for dagen - hva kan du vente deg når dere flytter sammen? Tipper det blir mye "hjerte - smerte" på deg. Her er det bare en ting å gjøre - sett igang med samtaler og avklaringer så det holder. Det virker jo som om han har deg bare når det passer ham, fint med pent "haleheng" som "koser og klemmer" når det passer han. Tenk over hvordan du vil ha forholdet ditt, hvordan vil du leve - passer han inn med sine holdninger?

Synes ikke det slik du beskriver det.

[Fru Blå]

Synes du bør stole på magefølelsen din, hvis det er noe som skurrer så er det fordi du ikke er fornøyd å ha det slik.

Ta det opp med kjæresten og finn ut hva han er villig å legge i forholdet deres. Er du fremdeles ikke fornøyd bør du gå før du blir enda mer såret.

[Bovary]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Og magefølelsen kan være utrolig forvirrende iblant. Spesielt når man så gjerne vil at alt skal være i orden. Da begynner man å lure på om det er en selv som overdriver og tar feil også får man det bare vondere og vondere for man blir så todelt: magen sier "her er det noe som ikke stemmer" og hjertet sier "jeg elsker han og vil så gjerne bli elsket like mye tilbake"..

Jeg har enda ikke tatt noen beslutning og får heller ikke til den viktige samtalen, i frykt for at han da skal velge å gå fra meg..

Det jeg egentlig ville si (det er alltid så mye lettere å se klart i andres situasjoner når man selv står på utsiden) er at når du føler den usikkerheten og det resulterer i at du får det dårlig, så må du ta ansvaret for det. Gjør det som skal til for at du ikke går rundt med den dårlige følelsen. Om det er å snakke med han og få en avklaring - eller om det er annet, så er det kun du som kan komme deg ut av situasjonen sånn den er nå. Ikke forvent at han skal gjøre ting klarere for deg - det forlenger og utsetter bare problemene.

Du viker ikke sytete, masete eller overfølsom overfor de tingene du plages med. Ikke plag deg selv mer - snakk med han: Og viser det seg da at magefølelsen din hadde rett så skal du ikke være så lei deg. Da var det vel best å finne ut av ting nå, før dere flytter sammen.

Lykke til - jeg er minst like todelt og forvirra som deg..

[Gjest Anonymous]

Bovary skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Og magefølelsen kan være utrolig forvirrende iblant. Spesielt når man så gjerne vil at alt skal være i orden. Da begynner man å lure på om det er en selv som overdriver og tar feil også får man det bare vondere og vondere for man blir så todelt: magen sier "her er det noe som ikke stemmer" og hjertet sier "jeg elsker han og vil så gjerne bli elsket like mye tilbake"..

Jeg har enda ikke tatt noen beslutning og får heller ikke til den viktige samtalen, i frykt for at han da skal velge å gå fra meg..

Det var som jeg skulle sagt det selv.. Elsker denne mannen, og vil jo få dette til å fungere.. Men han gjør meg usikker til tusen av og til..

Men noen ganger er det nesten som han bare tester meg.. Søndag kveld f.eks. peip det i telefonen da vi hadde lagt oss. Klokken var vel ca 0030. Jeg sa: "der er det noen som sender deg nattamelding". Nei det tror jeg ikke, sa han. Tok telefonen leste og skrev tilbake uten å si noe som helst.. Han måtte da forstå at jeg da lurte på hvem det var, men han bare lo litt for seg selv og la seg ned igjen uten å si noe.. Og der lå jeg da og lurte på hva skjer...

I går var jeg i byen, traff datra hans på 16. Da sa hun til meg. Beklager hvis jeg vekka dere i går kveld. Kom bare plutselig på at jeg hadde glemt å ringe pappa og gratulere med farsdagen, så jeg måtte sende ei melding selv om det var sent..

Jeg ble jo lettet da, men hvorfor i himmelens navn kunne han ikke si det da når han måtte skjønne at jeg lå og lurte på hvem det var han skrev meld. med etter leggetid..

Da slår det meg. Gjør han dette for å teste meg av en eller annen grunn, eller skjer dette helt ubevisst.

Har opplevd flere slike rare episoder der jeg sitter som et spørsmålstegn, og etter ei tid dukker det opp ting som gir meg den forklaringen han godt kunne gitt meg med en gang da det ikke var noe snusk i det hele tatt.

Jeg vet jeg burde konfrontere ham med dette, da det ikke er bra for forholdet at det er som det er. Men jeg er så glad i ham, at jeg håper vel at det skal gå seg til uten konfrontasjoner, da jeg er livredd for å miste ham. Samtidig som jeg stadig sier til meg selv, at dette er ikke bra for meg. Jeg sliter meg ut psykisk av aldri å føle den tryggheten som jeg mener bør være i et stabilt forhold.

Det er kanskje ikke bra at man føler seg for trygg på den andre, og tar hverandre for gitt. Men alt med måte..

[Gjest Jeg som startet tråden]

Det er jeg som har skrevet innlegget over her..

[Gjest Kaffegjesten]

Bovary og Trådstarter mener begge:

Jeg har enda ikke tatt noen beslutning og får heller ikke til den viktige samtalen, i frykt for at han da skal velge å gå fra meg..

I all verden - hvis dere er så usikre er det ikke like godt da å få det overstått - og evt. bli dumpet enn å leve kanskje årevis med en som ikke setter skikkelig pris på dere og vil satse på forholdet. Jeg kjenner ikke kjærestene deres, men det slår meg at dere lever nokså likt, med den usikkerheten det medfører. Tror heller ikke dere "yter" maks i forholdet når dere lever som dere gjør. Tipper dere begge hadde vært mye hyggeligere å være sammen med hvis dere hadde slappet av i stedet for det psykiske stresset dere lever under. Kanskje kjærestene deres også føler at noe er galt, men vet ikke riktig hva?

Det kan jo hende at dere begge lever i forhold hvor kjærestene deres ikke er klar over hva f eks slike SMS'er om natta gjør med dere og forholdet. Tror at kjærestene må finne seg i å ha en annen åpenhet til dere - og som trådstarter skriver - det er jo bare dattern som ønsker god farsdag. Jeg blir helt himmelfallen når selv ikke slik informasjon kan bringes videre. Verste jeg vet er SMS'er og telefoner om natten. Det pleier kun å bringe informasjon om dødsfall, sykdom osv. Ikke ring meg etter kl 22.30 hvis du ikke må.

Da slår det meg. Gjør han dette for å teste meg av en eller annen grunn, eller skjer dette helt ubevisst.

Her er det to muligheter som du selv sier.

1. Det kan hende at han har så lite respekt for deg at du ikke er "verd" å få den type informasjon. Den var jo til han! Eller han kan rett og slett ikke ane hvordan han bør/skal forholde seg til deg. Mener han det vet han lite om hvordan forhold fungerer.

2. Hvis han skal teste deg - hvorfor og hva er hensikten. Da kan (og bør du teste tilbake) ved å ta samtalen med han for å få avklart hvor dere står i forhold til hverandre.

3. Hvis du klarer å ta samtalen( lag deg stikkord over hva du vil ta opp hvis du kanskje kan glemme) og den blir positiv, noe den etter mitt syn bør bli - hva har du da vunnet? Jo antagelig et mye bedre forhold hvor du kan slappe av og få det mye bedre psykisk.

Men jeg er så glad i ham, at jeg håper vel at det skal gå seg til uten konfrontasjoner, da jeg er livredd for å miste ham. Samtidig som jeg stadig sier til meg selv, at dette er ikke bra for meg. Jeg sliter meg ut psykisk av aldri å føle den tryggheten som jeg mener bør være i et stabilt forhold.

Det må jo være bedre å finne ut av dette før dere "kommer for langt" i forholdet enn å ødelegge seg på å gruble på noe som ikke kan eller vil vare. Dessuten setter du deg mer i respekt ved å tørre å ta opp ting du ikke trives med. Du kan da ikke gå igjennom livet og håpe at ugreie ting skal "gå seg til". da kommer du til å måtte vente lenge eller "gå langt" dessverre.

PS hos oss er det slik at kona må gjerne "ta" min telefon og sjekke hvis det kommer en SMS, eller at det ringer og jeg ikke er der. Hvis hennes piper kan jeg ta hennes også, men så har vi ikke noe hemmelig for hverandre hellerDS

[Bovary]

Som kommenar til kaffegjestens kloke ord vil jeg få s at det er ikke alltid sånn at "magefølelse" er en følelse som kan forankres i virkeligheten. Noen ganger tror jeg denne "magefølelsen" kan være usikkerhet og dårlig kommunikasjon som gjør at man fritt tolker signaler og handlinger hos partneren - og kommer på avveie med "magefølelsen". Da er det veldig viktig med avklaringer og samtaler. Men i starten av et forhold der man har en dårlig kommunikasjon kombinert med nesegrus beundring og forelskelse - så er man kanskje redd for "hverdagspraten". Jeg for min del kan hvertfall si at jeg er såpass romantisk anlagt og venter egentlig litt på at floker og snublesteiner skal komme litt på plass av seg selv...ved at han kanskje også kommer med noen initiativer til nærhet og bekreftelser.

Men jeg har også latt ordene flyte fritt, for å si det sånn...og det har vist seg (som trådstarter også sier) at man ikke alltid hadde rett i sine bange anelser. Og da kan man kanskje lære litt av det - og ikke ta alt opp i verste mening. Litt flørt og koketteri i starten av et forhold er jo deilig - og det innebærer endel usikkerhet og faktisk også litt smerte...hvertfall for min del.

Jeg er et rotehue i mine egne problemer med forholdet på dette tidspunkt - men lærer masse av å møte en såpass motsetningsfylt person..håper ting ornder seg for deg, trådstarter. Ta samtalen du...det er ikke sikkert den blir så farlig" - utfallet vil sikkert virke godt på deg, uansett hvilken vei det går..

Klem fra meg