Hjelp! Jeg unngår min egen familie

[Yllom]

I det jeg fyllte 20 år fikk jeg en sjokkbølge over meg hvor jeg innså at jeg ikke lenger ville sitte ved barnebordet. Det dette innebar var at jeg ikke lenger var et barn, der de voksne startet samtalene, drev med smalltalk eller kom på noe å si i de kleine situasjonene. Nå er dette meg! Men hva starter man med? Jeg har da aldri lært hva som passer seg å spørre om og ikke? Jeg har lært å være høflig (spesielt mot de voksne) og svare så godt jeg kan på alle spørsmål. Ikke være voksen i sosiale sammenhenger. 

Jeg har mye familie og er superglade i dem alle sammen, men i det siste har jeg skjøvet dem unna nesten alle sammen i frykt for å måtte snakke. Jeg vet dette sikkert er overtenking og ikke noe stress og de er glade i meg uansett, men jeg klarer ikke å ta noe kontakt.. Etter jeg og min samboer flyttet sammen har jeg også hatt en litt ekkel følelse av at familien dømmer meg litt for mitt valg av samboer... Ja, han er sær. Og ja, han er supermammadalt-bortskjemt, men det er fortsatt mitt valg og han ville aldri gjort meg noe vondt. 

 

Er det noen der ute som har noen tanker om hva jeg kan gjøre for å slutte å stresse og sitte med en klump i magen hver gang noen hyggelige familiemedlemmer prøver å få kontakt med meg? Hvordan komme gjennom familiebursdagene?

 

Vil bare legge til at jeg på fritiden er mye mer utadvendt og at dette ikke gjelder de aller nærmeste i familien, men resten av den store slekta. 

[Nappetass1]

Litt skremmende at du føler at du ikke har deltatt i den "voksne dialogen" når du er 20(!) år gammel. Enten har du sinnssykt respektløs familie som behandler deg som en unge, eller så er du bare umoden. 

Jeg tror du trenger å lære deg å gi litt faen! Siden du er superglad i dem er de sikkert superglad i deg tilbake! Og du fortjener samme respekten du fremviser. Valg av samboer er strengt tatt ikke deres sak, så det synes jeg ikke du skal tenke på.