Noen tanker om vennskap..

[Gjest Anonymous]

Hvorfor har jeg vondt i magen i blant når jeg nettopp har snakket med eller vært hos mine gode venninner (kanskje de beste..)? Hvorfor føler jeg stadig å ikke være god nok, og er redd for å ikke si eller gjøre de rette tingene? Hvorfor føler jeg, selv om jeg gjør så godt jeg kan, at de mener ting om alt, og at de er mye sterkere enn meg.. At deres ord betyr mer, at deres mening tillegges større betydning.. At jeg er mye svakere.

Hva kan jeg gjøre for å bli tryggere på meg selv, for å finne roen og ikke gå rundt å føle det på denne måten?

De er tross alt gode venner jeg ser ofte, skulle det ikke da vært bare positivt det vi ga hverandre, og følelsene forbundet med vennskapet skulle være mer tilfredse..

Jeg tenker på hvordan jeg er som person, ser etter feil og hva det er med meg som gjør at jeg i blant føler på denne måten.. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er en god venn, jeg prøver så godt jeg kan og stille opp, være interessert og lyttende, og være til stede om de trenger meg.. Jeg prøver å si de rette tingene, og er så redd for å trå feil, å si noe som sårer eller bli misoppfattet eller misforstått..

Hvorfor har de "overtaket" over meg?

Kaisa, ii. litt frustrert og lei seg idag

[Gjest Kane]

Hvorfor har jeg vondt i magen i blant når jeg nettopp har snakket med eller vært hos mine gode venninner (kanskje de beste..)?

Hvorfor føler jeg stadig å ikke være god nok, og er redd for å ikke si eller gjøre de rette tingene?

Hvorfor føler jeg, selv om jeg gjør så godt jeg kan, at de mener ting om alt, og at de er mye sterkere enn meg.. At deres ord betyr mer, at deres mening tillegges større betydning.. At jeg er mye svakere.

Hva kan jeg gjøre for å bli tryggere på meg selv, for å finne roen og ikke gå rundt å føle det på denne måten?

Hvorfor har de "overtaket" over meg?

Uff da - dette var mange Hvorfor...

Jeg vet ikke hvorfor du føler som du gjør jeg - kanskje mavefølelsen din gir deg en grunn, eller kanskje din engstelse for ikke å være bra nok som menneske spiller deg et puss - men en ting er sikkert... Dersom du virkelig føler at de har overtaket på deg, da er det vel kanskje på tide å sette ned foten og fortelle dem hvordan de innvirker på deg med sin væremåte overfor deg.. Er de venner vil de lytte og prøve hjelpe deg, for det kan jo være at din selvtillitt ikke er like stor som deres og at du trenger litt flere positive tilbakemeldinger fra dem på at du er en god venn, at de setter pris på deg og dine meninger og råd..

For du vet - du er ganske så unik!!

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for gode ord Kane.

Tror du har mye rett i det du skriver. Jeg har på en måte lyst å konfrontere dem, men vet ikke om jeg våger. De er liksom sterkere, og argumenterer bedre.. Kanskje er det bare meg som føler disse tingene, pga dårlig selvtillit ol. og da er jeg redd for at alt bare skal bli værre.. At det er kun hos meg problemet ligger. VI har mye fint sammen også, det er bare følelser jeg ofte sitter igjen med som de jeg skrev i første innlegg som plager meg.

Vet ikke helt hvordan jeg skulle begynt, eller hva jeg skal si, for er jo ikke alltid snakk om noe konkret jeg kan peke på..

[Gjest Ninakanin]

Hei!

Vet hva du snakker om, sånne følelser er helt grusomme. De spiser deg opp fra innsiden, er altoppslukende, så når du kommer hjem er du helt sliten etter å ha "hold maska". Og det går nok ikke hånd i hånd med dårlig selvtillit tror jeg!

Jeg er ei typisk glad, utadvent jente. Jeg har mange bekjente, og noen få *gode* venner. Jeg er ikke noen modell, men jeg er.. (ikke le din fjasefjolle, jeg vet at du leser dette (har ei venninne som ofte er innom KG) )..noen vil kalle meg pen. Jeg har en snill og pen kjæreste, "I have it all going for me."

Men den følelsen du beskriver kommer og går hos meg også! Men det spørs helt på hvem jeg er med, hvem jeg føler jeg kan slappe av med og være meg selv. Jeg har ei skikkelig god venninne, som jeg har kjent siden jeg var liten. Og hun føler jeg ALDRI sånn med!! Jeg kan ligge slengt i sofaen hennes og se tv, og ikke tenke noen drit tanker i det hele tatt. Men hos ei annen venninne jeg har, så sitter jeg rett i ryggen, med pute foran magen fordi hun får meg til å føle meg feit, jeg slapper ikke av i det hele tatt.

Så jeg tror ikke det er deg, er poenget mitt, heller selskapet ditt Og at du ikke er alene om sånne følelser! Kjenn heller godt etter om du er med disse jentene fordi du ikke har noen andre (vet det er tøft sagt, men når man kjenner godt etter vet man om det stemmer), eller fordi du har valgt dem. Og hvis det er det siste, må du kjenne etter hvorfor du er glad i dem, og heller fokusere på de gode tingene. Men er det det første, så kanskje du burde lete etter et par skikkelige god-jenter slik som jeg har?

[Gjest Anonymous]

Takk for godt og reflektert svar, Ninakanin. Når jeg tenker godt etter, vet jeg at de nok er vennene mine fordi jeg har valgt dem, fordi de gir meg mye bra og positivt også. Bare ikke alltid, altså.. Jeg har også et par sånne venninner som du skriver om, som bare er helt supre på alle måter. Derfor blir "spranget" til disse andre kanskje litt større.. Nå bor ikke de nærmeste i nærheten av meg lengre, og da har jeg hengt en del med de andre.

Skal prøve å gjøre det beste ut av det, fokusere på det positive ved dem. FOr de har mye godt ved seg også, bare av og til får de frem sånne kjipe følelser i meg, og jeg blir usikker og lei. Må nok jobbe med meg selv der også, prøve å ikke være så nærtagen som jeg kanskje er..

[Gjest Gjesten]

Huff, slikt er ikke morsomt nei. Veit hvordan du har det, har ei venninne som "bjeffer" til meg ganske ofte. Jeg veit at hun gjør det fordi hun er misfornøyd med seg selv, men når jeg har det tungt klarer jeg ikke helt å la være å bli lei meg.

Og så har jeg en jentegjeng fra videregående som har bodd i nærheten av hverandre i alle år, jeg er den eneste som har bodd borte hele tiden. Når jeg møter dem er de så samkjørt og enige at jeg blir helt stressa. Og så er de gift og synes helt tydelig synd på meg som er singel, og det er vemmelig. Jeg har jo valgt dette selv, og stortrives når jeg er i mitt miljø, men sammen med dem føler jeg meg som en taper, fordi de så tydelig gir uttrykk for at jeg mangler noe viktig. Veit ikke hvorfor de alltid klarer å få meg til å føle meg mislykka, men det klarer de. Grunnen til at jeg har kontakt med dem er at de er de eneste jeg har kontakt med på barndomsstedet mitt, og uten dem kjeder jeg meg når jeg er hjemme... Men det er nå bare to ganger i året, så det går bra