Brutt med min far - Både lettet og lei meg

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hvorfor jeg skriver dette. Mest for å bare tømme meg til noen som ikke kjenner meg, eller vår familie og dermed ikke kan ta naturlig side.

Det hele begynte for en del år tilbake da mine foreldre gikk ifra hverandre i det som må kalles klasseksempelet på et opprivende brudd og måten man ikke skal gjøre det på for å bevare en form for fred. Begge hadde like mye skyld i bruddet, min mor har sine dårlige sider og det samme har min far. Jeg klandrer like mye begge, kanskje mest min mor. Men jeg vet inderlig godt også at dette var til beste for dem begge, og noe som sikkert burde ha skjedd mange år tidligere. Jeg var i begynnelsen av tyveårene når dette skjedde. Nok om det.

I løpet av den første tiden etter bruddet hadde hadde jeg lite med min mor å gjøre. Hun hadde vært utro, noe jeg fant veldig sårende. Vi forsonte oss etterhvert med det, og har siden hatt et bra forhold. Hun har hatt sine livsutfordringer parallelt med dette, noe som har gjort at jeg også har brukt mye bekymingsenergi på henne. Jeg forsonte meg med at hun er ikke perfekt, men gitt meg den kjærlighet og omsorg jeg har hatt behov for i en periode hvor jeg selv hadde en del å stri med, særlig inkludert mitt etterhvert mer og mer anstrengte forhold til min far. Jeg skal være helt ærlig å si at dette har vært en stor belastning, som jeg i dag bare tok et oppgjør med og sa nå gidder jeg ikke mer. 

Saken er nemlig den at min far derimot, han har i løpet av disse årene brukt hver eneste anledning til å prate dritt om henne. Hele tiden, og til enhver anledning han har fått. Dette har jeg funnet, og finner, utrolig sårende. Fordi jeg er glad i henne. Hun er moren min. Jeg vet hun ikke er perfekt, men jeg behøver ikke å høre han si hvor jævlig hun er, hvor mye han misliker henne, hvor lite han stoler på henne, hvor lite han vil se henne, at han nekter å delta i familietilstelninger hvor hun er tilstede osv. Han har lagt store sener i det offentlige når han har møtt på henne. Og det er ikke bare henne som det går verbalt ut over, alt av hennes familie og dermed også min familie er forferdelige. Mannen er bitter herifra og til evigheten, og er stoltere enn stoltest. I tillegg tror jeg han mangler empati, det er noe jeg har sett mer og mer tydelig oppigjennom årene. Fordi jeg har så utrolig mange ganger prøvd å si at noen ganger så må man sette sine egne følelser til side for å glede andre, du behøver ikke like henne men du trenger ikke si det. Men han forstår ikke hvorfor han skal gjøre noe som han ikke vil når han ikke vil. 

Og nå har det kokt over for meg. Nå har det gått for langt og jeg har gitt han beskjed om at enten får han se til å begynne å oppføre seg, eller så gidder jeg ikke ha noe med han å gjøre. Han forstår virkelig ikke at han ikke kan oppføre seg slik, og det sliter meg helt ut psykisk. Jeg vet vi aldri kommer til å bli noen one-big-happy-familiy. Jeg ønsker bare å kunne prate med han, uten at han ved enhver mulighet skal klemme inn hvor grusom hun er.

Er det for mye å forlange? 

Anonymkode: 91149...856

[AnonymBruker]

Tommel opp for deg! Bra at du har sagt i fra til ham om at han ikke kan oppføre seg slik! Skal han snakke dritt om henne, så får han gjøre det til andre enn deg og eventuelle søsken som du har. Du gjør det riktige!

Anonymkode: f3d99...fc2