Jeg ønsker å bli et bedre menneske, men hvordan..?

[AnonymBruker]

Jeg har den siste tiden bestemt meg for å bevisst gå inn for og forandre meg og bli et bedre menneske. Dette innebærer å endre holdning, bli flinkere til å ta vare på de rundt meg, realisere eget ønske om fremtiden, tenke, snakke og være mer positiv, gi mer av meg selv, bli mer engasjert, kvitte meg med negative sider og vaner, være mer takknemlig.. And the list goes on.

Men så tenker jeg, hvordan realiserer man egentlig alle disse tingene? Jeg skjønner at mye har med tankegang å gjøre, men kan man virkelig bare bestemme seg for hvordan man vil forholde seg til ting, og hvilken holdning man skal ha? Jeg er jo meg. Samme jenta som jeg har vært i 21 år.. Hvordan bare forandrer jeg meg?

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg så fælt ønsker å endre meg, og om jeg ikke er bra nok fra før.. Og joda, men sannheten er at jeg føler jeg har så mye mer å gi, og ikke er fornøyd med den personen jeg er i dag. Det verste jeg vet, er folk som til enhver tid er sprudlende og glad, lette å snakke med, oppriktige og rettferdige - og som i enhver situasjon alltid sier de rette tingene.. Folk som ikke er redd for å gi av seg selv, og som blir beundret av alle og enhver. Jeg er misunnelig på disse menneskene. De virker så "perfekte.."

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare, men jeg har på en måte hele livet mitt hatt en slags mur rundt meg. Følt meg litt underlegen.. Ikke turt å gitt så mye av meg selv som jeg ønsker, og ikke klart å "engasjere" meg så mye som jeg ønsker. Jeg har liksom "gjemt" meg litt, og det er jeg lei av. 

Det høres kanskje rart og uforståelig ut, og det merkelige er at jeg har spesielt vanskelig for å gi for mye og vise meg på mitt mest sårbare for de som står meg nærmest. For bekjente har jeg lite problemer med å åpne meg og virkelig vise den innlevelsen jeg har dypt inne et sted. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, det har bare alltid vært det..

Hvertfall, det er i hovedsak spørsmålene i andre avsnitt jeg undrer over. Hadde også vært fint å høre om det bare er jeg som er rar og føler det sånn her, eller om noen andre kanskje kjenner seg igjen?

Anonymkode: 582e2...5d8

[AnonymBruker]

Jeg er nok ganske tvert imot i den forstand at jeg er veldig åpen om ting med folk. Men jeg har alltid vært litt pesimist, bortsett fra de siste årene. Jobbet aktivt med å bli litt mer optimist og det tror jeg at jeg har klart.

Det handler vel egentlig mest om å endre vaner og synspunkt. Når noe skjer, prøvd å se det positive i det. Kommer du for sent til jobb pga mye trafikk? Jaja, du kom nå ihvertfall frem! Ikke det beste eksempelet  men du må prøve å omstille huet ditt. Husk at det tar 6 uker før en aktiv bevist handling blir en vane

Anonymkode: e71c9...93c

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nok ganske tvert imot i den forstand at jeg er veldig åpen om ting med folk. Men jeg har alltid vært litt pesimist, bortsett fra de siste årene. Jobbet aktivt med å bli litt mer optimist og det tror jeg at jeg har klart.

Det handler vel egentlig mest om å endre vaner og synspunkt. Når noe skjer, prøvd å se det positive i det. Kommer du for sent til jobb pga mye trafikk? Jaja, du kom nå ihvertfall frem! Ikke det beste eksempelet  men du må prøve å omstille huet ditt. Husk at det tar 6 uker før en aktiv bevist handling blir en vane

Anonymkode: e71c9...93c

Så godt å høre at det er håp

Hehe, ja. Dette er noe jeg synes jeg har blitt flinkere på også de siste årene. Før raste verden sammen om det skjedde noe negativt (slet med depresjon), nå er det negativt i 5 minutter, før jeg klarer å snu det til noe positivt. Men jeg tror jeg fremdeles har en liten vei å gå.

Flaut å si, men jeg har faktisk skrevet en hel liste over hva jeg ønsker å forandre/forbedre ved meg selv.. Og hvis det er sånn at det tar 6 uker å endre en handling, tankegang eller uansett hva (noe jeg ikke visste), tenker jeg at det er greit å jobbe med et par av punktene av gangen?

Takk for svar

Ts

Anonymkode: 582e2...5d8

[Elsoo]

Hei. Jeg har prøvd og fått til flere endringer hos meg selv. For meg har det hjulpet å ta små skritt, og jeg har gjort dette periodevis når jeg har hatt overskudd og føler meg motivert(det hjelper ikke å være for hard mot seg selv, så jeg vil anbefale et par punkter til å begynne med og når det er på plass kan du ta en pause også gå videre når du er klar). 

For meg har noen bøker om selvutvikling hjulpet, yoga/meditasjon, enkelte reiser på egen hånd og rett og slett ren refleksjon over hvordan har jeg det og hva skulle jeg ønske var annerledes? deretter å tenke seg fram til hvordan kan jeg oppnå det. Jeg liker å skrive lister over faktiske mål og hvordan jeg kan komme dit. 

Men for meg så har ikke dette handlet kun om forbedring av meg selv, men også om hvordan jeg vil livet mitt skal være.

 

[Sulosi]

Sett deg opp en liste over alle målene og velg noen få du fokuserer på av gangen. Det er og mye hjelp å hente hos private psykologer uten henvisning, en del tar inn friske som vil ha hjelp til slike endringer.

Coacher skal være gode på å lede andre gjennom endringer for å få frem det beste.

[AnonymBruker]

Den 2. september 2016 at 4.57, AnonymBruker skrev:

Jeg har den siste tiden bestemt meg for å bevisst gå inn for og forandre meg og bli et bedre menneske. Dette innebærer å endre holdning, bli flinkere til å ta vare på de rundt meg, realisere eget ønske om fremtiden, tenke, snakke og være mer positiv, gi mer av meg selv, bli mer engasjert, kvitte meg med negative sider og vaner, være mer takknemlig.. And the list goes on.

Men så tenker jeg, hvordan realiserer man egentlig alle disse tingene? Jeg skjønner at mye har med tankegang å gjøre, men kan man virkelig bare bestemme seg for hvordan man vil forholde seg til ting, og hvilken holdning man skal ha? Jeg er jo meg. Samme jenta som jeg har vært i 21 år.. Hvordan bare forandrer jeg meg?

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg så fælt ønsker å endre meg, og om jeg ikke er bra nok fra før.. Og joda, men sannheten er at jeg føler jeg har så mye mer å gi, og ikke er fornøyd med den personen jeg er i dag. Det verste jeg vet, er folk som til enhver tid er sprudlende og glad, lette å snakke med, oppriktige og rettferdige - og som i enhver situasjon alltid sier de rette tingene.. Folk som ikke er redd for å gi av seg selv, og som blir beundret av alle og enhver. Jeg er misunnelig på disse menneskene. De virker så "perfekte.."

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare, men jeg har på en måte hele livet mitt hatt en slags mur rundt meg. Følt meg litt underlegen.. Ikke turt å gitt så mye av meg selv som jeg ønsker, og ikke klart å "engasjere" meg så mye som jeg ønsker. Jeg har liksom "gjemt" meg litt, og det er jeg lei av. 

Det høres kanskje rart og uforståelig ut, og det merkelige er at jeg har spesielt vanskelig for å gi for mye og vise meg på mitt mest sårbare for de som står meg nærmest. For bekjente har jeg lite problemer med å åpne meg og virkelig vise den innlevelsen jeg har dypt inne et sted. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, det har bare alltid vært det..

Hvertfall, det er i hovedsak spørsmålene i andre avsnitt jeg undrer over. Hadde også vært fint å høre om det bare er jeg som er rar og føler det sånn her, eller om noen andre kanskje kjenner seg igjen?

Anonymkode: 582e2...5d8

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier. Jeg har alltid hatt en sperre når det gjelder å være sårbar og åpen og givende når det kommer til nærmeste familie og venner. Jeg tror det handler litt om at jeg er redd jeg ikke vil møte forståelse - det har liksom blitt bagatellisert eller skjøvet under teppe om jeg først har forsøkt å snakke om noe "dypt" som et viktig for meg, derfor begynte jeg nok tidlig å trekke meg litt unna, flyttet langt avgårde og har levd i en litt annen verden. Har som deg ingen problemer med å "gå dypt" med fremmede eller nye kjærester jeg har hatt. Tror jeg føler at de ikke dømmer meg på samme måte som familien. Men nå, etter flere år med endel avstand til mine nærmeste, begynner jeg å innse at jeg har begrenset meg selv og ikke gjort de tingene jeg har hatt lyst til. Ganske feigt egentlig. Nå føles det som de andre i familien og vennegruppen har blitt nærmere hverandre, mens jeg har holdt avstand av fri vilje og begynner å angre litt nå/være misunnelig på det de har sammen. Mitt liv passerer uten at jeg får maksimalt ut av det, det er deprimerende. Det ser så enkelt ut for andre og mange av dem et sprudlende og "perfekte" som du beskriver. På en måte vil jeg være med dem og som dem, men samtidig merker jeg at det fort blir vanskelig for meg når vi først er sammen og jeg prøver å gi av meg selv. Føler meg fort underlegen.

Ble mye om meg her nå, men det er supert at du forsøker å forbedre deg, jeg jobber med det samme. Ta litt mer sjanser, gjøre det jeg vil med selvtillit og stolthet uten frykt for å bli dømt. Det vanskelige for meg er å være 100% ærlig med meg selv, jeg har blitt for flink til å overbevise meg selv om at jeg ikke trenger mer og at det er greiest om andre kommer i første rekke. Men å gjøre målene klare og kaste seg i deg er nok det beste selv om det kan være vanskelig. Og ikke la seg hindre av tvil, negative tilbakemeldinger eller frykt for å miste noe eller noen.

Vet ikke om dette hjalp så mye, men vit hvertfall at det er andre som føler det på samme måten.

Anonymkode: 00a8f...0d4

[AnonymBruker]

20 timer siden, Elsoo skrev:

Hei. Jeg har prøvd og fått til flere endringer hos meg selv. For meg har det hjulpet å ta små skritt, og jeg har gjort dette periodevis når jeg har hatt overskudd og føler meg motivert(det hjelper ikke å være for hard mot seg selv, så jeg vil anbefale et par punkter til å begynne med og når det er på plass kan du ta en pause også gå videre når du er klar). 

For meg har noen bøker om selvutvikling hjulpet, yoga/meditasjon, enkelte reiser på egen hånd og rett og slett ren refleksjon over hvordan har jeg det og hva skulle jeg ønske var annerledes? deretter å tenke seg fram til hvordan kan jeg oppnå det. Jeg liker å skrive lister over faktiske mål og hvordan jeg kan komme dit. 

Men for meg så har ikke dette handlet kun om forbedring av meg selv, men også om hvordan jeg vil livet mitt skal være.

 

Tusen takk for gode tips! Tror jeg skal ta meg en tur på biblioteket i neste uke, og i første omgang se om jeg finner noe som kan hjelpe der

For meg handler det også om å tenke på hva jeg vil med livet mitt/hvordan jeg vil at livet mitt skal være. Og jeg tenker at om jeg klarer å forandre tankegang og holdning litt, blir det lettere å sette disse tingene i handling også. Jeg føler nemlig at tiden bare flyr forbi, jeg blir eldre og har ikke gjort noe særlig av det jeg faktisk vil og trenger, ikke minst for at jeg skal kunne se tilbake på livet og vite at jeg har levd, men også for å bygge et godt grunnlag for fremtiden.

Ts

Anonymkode: 582e2...5d8

[Gjest Bossa Nova]

Du kommer til å bli utbrent hvis du skal forandre så mye ved deg selv.

Aksepter deg selv på godt og vondt, bli din bestevenn, er mitt råd. Når det gjelder å være god mot andre: normal folkeskikk holder i lange baner.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier. Jeg har alltid hatt en sperre når det gjelder å være sårbar og åpen og givende når det kommer til nærmeste familie og venner. Jeg tror det handler litt om at jeg er redd jeg ikke vil møte forståelse - det har liksom blitt bagatellisert eller skjøvet under teppe om jeg først har forsøkt å snakke om noe "dypt" som et viktig for meg, derfor begynte jeg nok tidlig å trekke meg litt unna, flyttet langt avgårde og har levd i en litt annen verden. Har som deg ingen problemer med å "gå dypt" med fremmede eller nye kjærester jeg har hatt. Tror jeg føler at de ikke dømmer meg på samme måte som familien. Men nå, etter flere år med endel avstand til mine nærmeste, begynner jeg å innse at jeg har begrenset meg selv og ikke gjort de tingene jeg har hatt lyst til. Ganske feigt egentlig. Nå føles det som de andre i familien og vennegruppen har blitt nærmere hverandre, mens jeg har holdt avstand av fri vilje og begynner å angre litt nå/være misunnelig på det de har sammen. Mitt liv passerer uten at jeg får maksimalt ut av det, det er deprimerende. Det ser så enkelt ut for andre og mange av dem et sprudlende og "perfekte" som du beskriver. På en måte vil jeg være med dem og som dem, men samtidig merker jeg at det fort blir vanskelig for meg når vi først er sammen og jeg prøver å gi av meg selv. Føler meg fort underlegen.

Ble mye om meg her nå, men det er supert at du forsøker å forbedre deg, jeg jobber med det samme. Ta litt mer sjanser, gjøre det jeg vil med selvtillit og stolthet uten frykt for å bli dømt. Det vanskelige for meg er å være 100% ærlig med meg selv, jeg har blitt for flink til å overbevise meg selv om at jeg ikke trenger mer og at det er greiest om andre kommer i første rekke. Men å gjøre målene klare og kaste seg i deg er nok det beste selv om det kan være vanskelig. Og ikke la seg hindre av tvil, negative tilbakemeldinger eller frykt for å miste noe eller noen.

Vet ikke om dette hjalp så mye, men vit hvertfall at det er andre som føler det på samme måten.

Anonymkode: 00a8f...0d4

Du er kanskje inne på noe, og jeg synes det er veldig greit å høre at vi er flere i samme "båt." Jeg har alltid følt meg litt annerledes, og rett og slett litt underlegen i enkeltes nærvær (som du også nevner). Det er den her sperren som jeg har skjønt ikke er så lett å få bort. 

Jeg har flyttet mye siden jeg var 13 år, og har siden jeg var 16 år bodd langt unna familien. Så jeg skjønner veldig godt hva du mener. Har heller ingen veldig nære venner her jeg bor nå, og jeg synes det er vanskelig å opprettholde kontakten med bestevenner osv som jeg hadde på ungdomsskolen/videregående. Og jeg føler meg litt ensom egentlig. Føler heller ikke at jeg får mye av å gi av meg selv til godt bekjente her, selv om jeg sikkert er åpen fordi jeg rett og slett har behov. Men føler ikke at noen bryr seg spesielt til syvende og sist, så jeg er ikke så fristet til å åpne meg for de engang lengre.

Men ja, jeg har skrevet en klar liste på hva jeg ønsker å forandre/forbedre med meg selv, og også en liste for hva jeg vil med livet og hva jeg skal bli flinkere til å prioritere. Her er en av punktene å besøke nære venner og familie oftere, og utfordre meg selv litt sammen med de.

Takk for at du deler hvordan det er for deg

Ts

Anonymkode: 582e2...5d8

[AnonymBruker]

2 timer siden, Bossa Nova skrev:

Du kommer til å bli utbrent hvis du skal forandre så mye ved deg selv.

Aksepter deg selv på godt og vondt, bli din bestevenn, er mitt råd. Når det gjelder å være god mot andre: normal folkeskikk holder i lange baner.

Takk for godt råd, men jeg ser ingenting galt i å ønske og forbedre seg som menneske. Er ikke snakk om å prøve og bli "en annen," bare vil bli litt mer ops på hva jeg gjør galt, og hva jeg gjør riktig. Samtidig som jeg ønsker å finne frem selvtilliten og energien til å bli den engasjerte jenta som jeg tror finnes inni meg et sted. Slippe meg mer løs, rett og slett.

Ts

Anonymkode: 582e2...5d8

[Gjest Bossa Nova]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Samtidig som jeg ønsker å finne frem selvtilliten og energien til å bli den engasjerte jenta som jeg tror finnes inni meg et sted. Slippe meg mer løs, rett og slett.

Ts

You go

[miaw]

Så lenge du er vennlig og ærlig mot folk så er du faktisk bra nok. Det er ikke om du er "Sprudlende eller sier de rette tingene" som gjør deg til et intressant menneske eller ikke.  Selv om det kan være lett å misunne folk som tilsynelatende er det (og husk, det er veldig mye med mennesker en ikke ser med det første... selv de mest "perfekte" menneskene kan slite med ting vi ikke aner..)

Øv deg på å gi mer faen og slutte å tenke hva folk synes om deg. Det høres ut som du har litt dårlig selvtillit og er litt for opptatt av andres oppfatning om deg...

Hva er det du du liker å gjøre, og hva vil du gjøre i fremtiden? Finn ut hva som gjør deg glad, og gjør det mer av det. Lær mer, utvikle deg, så skal du se at selvtilliten kommer. Og med selvtillit klarer du å "bryte" den muren som du snakker om.

[piaisabella]

Viktig å akseptere seg selv. Det er viktig å se seg selv: hva man kan bli flinkere til, hva man kan forbedre, hva man er flink til, se sine positive og negative sider osv.  Viktig å like seg selv som den man er: Vær glad i deg selv!. 

Alle gjør feil i livet. Absolutt alle!. Ingen er perfekte!. Det er sløsing av livet å sitte i evigheter å lage livstidsdommer over seg for ting man kunne gjort anderledes osv. For det er livet for kort. Man kan forsøke å forbedre seg selv. Viktigste er at man forsøker så godt man kan. Og at behandler andre mennesker bra,og med respekt.

Selvinnsikt er en veldig bra egenskap. "Det er ikke om å gjøre å være perfekt, men det er om å gjøre å være et så godt menneske man kan bli." 

Endret 3. september 2016 av piaisabella

[Maleficenta]

Den Friday, September 02, 2016 at 5.57, AnonymBruker skrev:

Jeg har den siste tiden bestemt meg for å bevisst gå inn for og forandre meg og bli et bedre menneske. Dette innebærer å endre holdning, bli flinkere til å ta vare på de rundt meg, realisere eget ønske om fremtiden, tenke, snakke og være mer positiv, gi mer av meg selv, bli mer engasjert, kvitte meg med negative sider og vaner, være mer takknemlig.. And the list goes on.

Men så tenker jeg, hvordan realiserer man egentlig alle disse tingene? Jeg skjønner at mye har med tankegang å gjøre, men kan man virkelig bare bestemme seg for hvordan man vil forholde seg til ting, og hvilken holdning man skal ha? Jeg er jo meg. Samme jenta som jeg har vært i 21 år.. Hvordan bare forandrer jeg meg?

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg så fælt ønsker å endre meg, og om jeg ikke er bra nok fra før.. Og joda, men sannheten er at jeg føler jeg har så mye mer å gi, og ikke er fornøyd med den personen jeg er i dag. Det verste jeg vet, er folk som til enhver tid er sprudlende og glad, lette å snakke med, oppriktige og rettferdige - og som i enhver situasjon alltid sier de rette tingene.. Folk som ikke er redd for å gi av seg selv, og som blir beundret av alle og enhver. Jeg er misunnelig på disse menneskene. De virker så "perfekte.."

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare, men jeg har på en måte hele livet mitt hatt en slags mur rundt meg. Følt meg litt underlegen.. Ikke turt å gitt så mye av meg selv som jeg ønsker, og ikke klart å "engasjere" meg så mye som jeg ønsker. Jeg har liksom "gjemt" meg litt, og det er jeg lei av. 

Det høres kanskje rart og uforståelig ut, og det merkelige er at jeg har spesielt vanskelig for å gi for mye og vise meg på mitt mest sårbare for de som står meg nærmest. For bekjente har jeg lite problemer med å åpne meg og virkelig vise den innlevelsen jeg har dypt inne et sted. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, det har bare alltid vært det..

Hvertfall, det er i hovedsak spørsmålene i andre avsnitt jeg undrer over. Hadde også vært fint å høre om det bare er jeg som er rar og føler det sånn her, eller om noen andre kanskje kjenner seg igjen?

Anonymkode: 582e2...5d8

Jeg tror første steg er å godta at man er den man er og fokusere på hva som allerede er dine gode ider og fremheve dem. Og viktigst av alt. Slutte å sammenligne deg selv med andre eller strebe etter å være som andre. Det vil bare gjøre deg til m falsk person og du blir iallefall ikke bedre av det eller lykkeligere.

[Alanapeeps]

Det første du trenger å tenke er at du er god nok og de menneskene som ikke mener det samme kan dra til helv... De er ikke verdt din tid og helt ærlig er det jo deres tap om de ikke ser hvilken bra person du er?

Sier du noe feil eller driter deg ut, HVA SÅ? Le høyt av deg selv og rødme i vei! Life goes on og i morgen er det glemt allikevel. 

 

[piaisabella]

9 timer siden, Alanapeeps skrev:

Det første du trenger å tenke er at du er god nok og de menneskene som ikke mener det samme kan dra til helv... De er ikke verdt din tid og helt ærlig er det jo deres tap om de ikke ser hvilken bra person du er?

Sier du noe feil eller driter deg ut, HVA SÅ? Le høyt av deg selv og rødme i vei! Life goes on og i morgen er det glemt allikevel. 

 

Er så enig i denne  

Endret 4. september 2016 av piaisabella

[AnonymBruker]

Du kan bli kristen, og lese om moral og etikk. Nestekjærlighet. 

Anonymkode: 68516...5bf

[AnonymBruker]

Denne tråden, er enda et eksempel og bevis på at sjenerte folk plages av sjenansen. Sjenanse er en plage. Jeg er innestengt i kroppen min på en måte.

Anonymkode: da384...3f0

[AnonymBruker]

Okei, jeg tror noen av dere har misforstått litt. Kanskje jeg har formulert meg litt feil, men jeg har altså ingen planer om å prøve og "bli en annen." Eller "perfekt" for den saks skyld.. Jeg ønsker bare å bli den beste versjonen av meg selv. Den jeg allerede er - kanskje bare utforske potensialet mitt litt mer.

Og ja, mye går på selvtillit og å bli tryggere på meg selv.. Bryte denne "muren." Da tror jeg mye annet vil komme av seg selv. Det er litt som AB #18 skriver.. Jeg føler meg litt underlegen, og det at jeg er litt usikker, sjenert og tilbakeholden, holder meg på en måte tilbake.

Ts

Anonymkode: 582e2...5d8

[Luxor]

Den 2. september 2016 at 5.57, AnonymBruker skrev:

Jeg har den siste tiden bestemt meg for å bevisst gå inn for og forandre meg og bli et bedre menneske. Dette innebærer å endre holdning, bli flinkere til å ta vare på de rundt meg, realisere eget ønske om fremtiden, tenke, snakke og være mer positiv, gi mer av meg selv, bli mer engasjert, kvitte meg med negative sider og vaner, være mer takknemlig.. And the list goes on.

Men så tenker jeg, hvordan realiserer man egentlig alle disse tingene? Jeg skjønner at mye har med tankegang å gjøre, men kan man virkelig bare bestemme seg for hvordan man vil forholde seg til ting, og hvilken holdning man skal ha? Jeg er jo meg. Samme jenta som jeg har vært i 21 år.. Hvordan bare forandrer jeg meg?

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg så fælt ønsker å endre meg, og om jeg ikke er bra nok fra før.. Og joda, men sannheten er at jeg føler jeg har så mye mer å gi, og ikke er fornøyd med den personen jeg er i dag. Det verste jeg vet, er folk som til enhver tid er sprudlende og glad, lette å snakke med, oppriktige og rettferdige - og som i enhver situasjon alltid sier de rette tingene.. Folk som ikke er redd for å gi av seg selv, og som blir beundret av alle og enhver. Jeg er misunnelig på disse menneskene. De virker så "perfekte.."

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare, men jeg har på en måte hele livet mitt hatt en slags mur rundt meg. Følt meg litt underlegen.. Ikke turt å gitt så mye av meg selv som jeg ønsker, og ikke klart å "engasjere" meg så mye som jeg ønsker. Jeg har liksom "gjemt" meg litt, og det er jeg lei av. 

Det høres kanskje rart og uforståelig ut, og det merkelige er at jeg har spesielt vanskelig for å gi for mye og vise meg på mitt mest sårbare for de som står meg nærmest. For bekjente har jeg lite problemer med å åpne meg og virkelig vise den innlevelsen jeg har dypt inne et sted. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, det har bare alltid vært det..

Hvertfall, det er i hovedsak spørsmålene i andre avsnitt jeg undrer over. Hadde også vært fint å høre om det bare er jeg som er rar og føler det sånn her, eller om noen andre kanskje kjenner seg igjen?

Anonymkode: 582e2...5d8

Hei TS. Jeg kan kjenne meg litt igjen i det du skriver. For fem-seks år siden var jeg en person jeg ikke likte selv. Men om man vil endre på noe så må man i første omgang være veldig klar på hva man ønsker å endre. Noe jeg har inntrykk av at du er inne på noe viktig. Samtidig så må man være klar over at endringer ikke skjer over natta. Det er en prosess, og man er nødt til å jobbe med seg selv. Og når tiden går, så kan man se endringene gradvis. 🙂