12- årig datter som sliter med å sove alene på eget rom

[Karry]

Trenger noen kloke råd her!

Jeg har en datter på 12 år som alltid egentlig har hatt et litt trøblete forhold til det å sove alene. Hun bor annhenver uke hos meg og sin far, og må liksom gå seg til litt hver gang. I vinter flyttet vi i nytt hus, og da rommene skulle fordeles til alle 4 barna så ble løsningen at hun og hennesbiologiske bror fikk hvert sitt soverom i underetasjen. Hun har fått virkelig det fineste rommet med eget bad til og med. Så stolt, men hun klarer ikke sove godt der. Det er noen meter mellom hennes rom og brorens, da rommene ligger på hver sin side av en kjellerstue. Problemet er at hun sliter med å sovne om kvelden, hun fårklump i halsen somhun sier og har lyst til å gråte, hun er redd og snakker om alt som kan skje. Vi sover to etasjer over, og det er for henne langt unna. Hvis noe skulle skje. Men hva i alle dager skulle skje? Vi har snakket hundre ganger om at ingenting HAR skjedd på de 12 årenehun har levd. At vi har alarm osv. Men det går liksom ikke inn. I vinter regnet jeg med at dette var et overgangsproblem, og tenkte at vi bare måtte gi det tid. Har forsøkt ulike ordninger med at jeg sover på rommet hennes, eller at hun sover på en madrass på brorens rom. At jeg sover på hennes rom er det hun helst vil, å flytte madrass rundt i huset funker ikke like godt. Men saken er at hvis jeg sover på rommet hennes en natt, så løser det jo ingenting. Da sover hun den natten, men ikke den neste, og maser på at jeg skal gjøre det igjen. 

Hvor mye hun sover eller ikke sover vet jeg ikke helt. Jeg tror nok at hun får rimelig greit med søvn, men antakelig ikke helt nok siden hun sovner mye seinere enn hun skal. Men det er jo viktig at hun er opplagt på skolen. Et alternativ som vi eventuelt må ta stilling til men som neppe blir populært og som hun egentlig ikke selv vil, er å bytte rom med et av barna som har soverom ved siden av mitt soverom. Antakelig vil hun da sove. Men det er flaut og pinlig føler hun å ikke klare å få det til, og totalt sett har hun jo mer privatliv der hun er nå. Det var jo også tanken med en litt kul ungdomsavdeling. Men selv med bytting av rom så er det noe i meg som tviler litt, dette med søvnproblemer har vært tilstede siden jeg og faren ble skilt da hun var 5 og mulig før. Selv i den gamle leiligheten vi flyttet fra så slet hun med å sove ennå hun hadde rom vegg i vegg. Hun hadde evig lakenskrekk, et mas å få i seng. Det var ofte spørsmål om å sove i min seng, eller ha madrass på gulvet.

Så, hva gjør vi? Dette begynner naturlig nok å tære på oss, det blir et krangletema, og fyrktelig dust å bruke fokus på på kvelder. Vi bytter med faren på mandager, jeg har spesfiikt feks bedt omå bytte på fredager istedet så datteren min skal få startet samværsuken mykere (man skal jo ikke prestere på lørdager og søndager gjerne), men min exmann nekter å endre ordning (ja, der er han rimelig kjip og VIL ikke forstå at jeg sier dette for datteren vår). Skal jeg gjøre det til en fast avtale en periode at jeg sover på rommet hennes på mandager- første kvelden hos oss? Ville det hjulpet å snakke mer om hva hun kan gjøre for å få sove, men snakke om det tidligere på dagen feks etter middag? Eller skal jeg bare rett og slett ta runden med å bytte rom med stebror? Det kan jo være det som løser det, samtidig er det et nederlag. Vil tillegge at hun ikke har det samme problemet hos sin far, men der har hun også det samme soverommet hun har hatt sidenhun var baby, det er trygt og kjent, og hun får lov å krype opp i sengen til pappa ved behov. Det har jeg sagt til han at jeg gjerne vil de skal slutte med fordi det forsterker problemet hos meg. En periode vet jeg de lot være, jeg sa til henne at papap og jeg var enige om at hun skulle sove i sin egen seng begge steder, og jeg mener faktisk at det ble bedre en periode. Hun er veldig stolt de gangene hun klarer det. Men jeg trenger at hun alltid klarer det slik at hun er opplagt på skolen. Så hva gjør jeg? Er dette noe jeg bør diskutere med en psykolog? Er det der det ligger?

 

[AnonymBruker]

Hvorfor er hun redd? Du skriver at du har snakket med henne hundrevis av ganger om at ingenting har skjedd, at dere har alarm osv. Men det helper henne nok lite. Hva er hun redd for? Du må annerkjenne at hun er redd, hun er engstelig og noe plager henne slik at hun ikke får sove. Dette har pågått over halve livet hennes uten at det blir bedre. Å bytte rom er nok bare et plaster på såret. Det dere må gjøre er å ta hennes opplevelse og hennes virkelighet på alvor, finne ut hva som plager henne og så finne ut derfra hva dere gjør videre.

Anonymkode: 0bc2e...422

[skruf]

Dette kjente jeg meg så igjen i!

Yngste her i huset har slitt mye med søvn, hun er dog hjemme hele tiden da faren og meg er gift, så det er ikke pga samværsordning og ustabilitet hos oss. Hun er forøvrig nå 13 år. 

Hvorfor hun er så redd om kveldene og nettene har vært og er vanskelig å få tak i. Hun er husredd, tenker mye om kveldene og etter at hun har lagt seg, hodet går i spinn på en måte. I tillegg har hun vært redd for døden. Hun har også som din soverom langt unna soverommet til faren og meg. Derimot så har hun soverom midt mellom storesøster på 19 og fosterbror på 20 (begge de to flyttet ut nå i sommer, men har jo hatt denne soveromsordningen i 10 år uten at det har utgjort noen forskjell). Vi har også prøvd at hun har sovet på et gjesterom vegg i vegg med soverommet vårt, men uten noe særlig effekt. 

Jeg kontaktet rett og slett hjelp tilslutt. Helsestasjonen her har et lavterskeltilbud for psykisk helsevern til barn og unge. Fikk god hjelp. 

Det viktigste har vært å trygge henne. Selv om hun er "stor" så skal ikke alderen brukes i mot henne. Det er på en måte irrasjonelt for oss voksne å forstå, men for henne så er det reelt. Så hun sov rett og slett på ei ekstraseng på soverommet til faren og meg. I evigheter.. Vi la ikke noe fokus på det, det var liksom en helt hverdagslig og vanlig ting at en 12-åring sov på foreldrerommet. Søskenene hennes kommenterte det heller ikke. Vi snakket rett og slett ikke om sovesituasjonen. 

Etter ei god stund så følte hun seg trygg nok på at hun ville prøve å sove på rommet sitt selv. Senga hennes innmed oss sto der fortsatt, sånn at hun kunne komme å legge seg hvis hun ikke fikk sove eller våknet om natta og var redd. Det gikk ikke lenge før intervallene der hun kom inn til oss ble lengre og lengre. 

Nå er hun 13 og sover godt i egen seng. Vi hadde ett tilbakefall i sommer der vi hadde dødsfall i nær familie, og da fikk hun et tilbakefall med redsel for døden og tankespinn. Gjorde det da sånn at mannen sov på gjesterommet og hun sov i samme seng som meg (tenkte som så at hvis vi ordnet med ei ekstraseng så kunne det blitt langdrygt). Dette varte i ca 2-3 uker så tok hun initiativ til å sove på rommet sitt selv igjen. Og siden så har hun sovet der selv om fosterbror og storesøster har flyttet og hun er helt alene i den fløyen. 

Det blir en vond sirkel ts der dere voksne er frustrerte, og 12-åringen er engstelig, redd og også frustrert. Hun begynner sikkert tidlig på kvelden å grue seg til natten, og det igjen gjør natten enda verre. Dere må bryte sirkelen. Kontakt hjelp. 

Det vil gå seg til, det er jeg sikker på. 

 

[AnonymBruker]

Er hun allergisk mot dyr? Jeg hadde en katt i min seng når jeg var liten og hun beskyttet meg mot spøkelser, mellomannet  dyr distraherer mot tankene.

Anonymkode: e0ad2...fe4

[moon_angel]

Når jeg var barn hadde jeg en periode i 10-11 års alderen der jeg var veldig redd for døden. Gråt hver eneste kveld, og endte ofte opp på madrass på rommet til mamma og pappa. Var så redd for at mamma, pappa eller andre i nær familie skulle dø. 

Dette gikk etterhvert over. Prøv å finn ut hvorfor hun er redd, og gi henne den tryggheten hun trenger. 
Dette vil gå over etterhvert av seg selv. 

Endret 1. september 2016 av moon_angel

[Karry]

Gode tips! Problemet er at I dette huset er det rett og slett ikke plass på vårt foreldresoverom til en madrass på gulvet! Helt sant, det går ikke. Huset er også konstruert sånn at det et mye glass og åpne flater, så det går ikke at hun sover I gangen utenfor på en madrass heller. Så absolutt eneste løsning dersom hun skal sove nærme meg er at hun bytter rom med et av stesøsknene.  Vi har forsøkt med at hun kan sove på madrass på gulvet hos storebror I underetasjen, men det funker bare som nødløsning.  For det forstyrrer jo han, han er flere år eldre og legger seg ikke like tidlig osv. Men  å evt la madrassen ligge på gulvet der inne slik at hun kan snike seg inn dersom hun ikke får sove, å vite at det var mulig, hadde jeg håpet hjalp. Men det gjør det ikke. Et annet alternativ  jeg kan prøve en periode og forventningsstyre henne på er at jeg kan sitte I kjellerstuen og se på tv om kvelden eller lese bok til hun har sovnet. Det er også en mulighet. Men jeg vil jo gjerne at vi får styr på denne angsten?

[Karry]

16 minutter siden, moon_angel skrev:

Når jeg var barn hadde jeg en periode i 10-11 års alderen der jeg var veldig redd for døden. Gråt hver eneste kveld, og endte ofte opp på madrass på rommet til mamma og pappa. Var så redd for at mamma, pappa eller andre i nær familie skulle dø. 

Dette gikk etterhvert over. Prøv å finn ut hvorfor hun er redd, og gi henne den tryggheten hun trenger. 
Dette vil gå over etterhvert av seg selv. 

Hun sier hun er redd fordi det er skummelt og at hun er redd for at noen skal bryte seg inn i huset og komme og ta henne og at jeg ikke hører det. Fullstendig irrasjonelt. Har forsøkt å resonnere med henne, og hun er aldeles ikke dum,  at hun har sovet 12 x365 netter, hvor mange av disse har det skjedd noe skummelt? Ingen. Når vi er på hytta og sover flere tett og på samme soverom har vi ikke dette problemet 

[Karry]

Jeg tenker også at det går over etterhvert, men akkurat nå har det to konsekvenser;  hun får for lite søvn og hun og jeg får en slitasjeskade av dette da jeg blir sprø innimellom av et gjentakende tema på kveldene. Og den stadige masingen om at jeg skal sove på rommet hennes. 

[skruf]

12 minutter siden, Karry skrev:

Gode tips! Problemet er at I dette huset er det rett og slett ikke plass på vårt foreldresoverom til en madrass på gulvet! Helt sant, det går ikke. Huset er også konstruert sånn at det et mye glass og åpne flater, så det går ikke at hun sover I gangen utenfor på en madrass heller. Så absolutt eneste løsning dersom hun skal sove nærme meg er at hun bytter rom med et av stesøsknene.  Vi har forsøkt med at hun kan sove på madrass på gulvet hos storebror I underetasjen, men det funker bare som nødløsning.  For det forstyrrer jo han, han er flere år eldre og legger seg ikke like tidlig osv. Men  å evt la madrassen ligge på gulvet der inne slik at hun kan snike seg inn dersom hun ikke får sove, å vite at det var mulig, hadde jeg håpet hjalp. Men det gjør det ikke. Et annet alternativ  jeg kan prøve en periode og forventningsstyre henne på er at jeg kan sitte I kjellerstuen og se på tv om kvelden eller lese bok til hun har sovnet. Det er også en mulighet. Men jeg vil jo gjerne at vi får styr på denne angsten?

Det med å sitte i nærheten om kveldene har jeg erfaring med at ikke hjelper. Har prøvd det her og, men jenta sovnet likevel ikke. Hun lå å ventet på at jeg skulle gå å legge meg, uansett hvor lenge jeg satt oppe.

Permanent bytte av rom synes jeg er ei dårlig løsning da jenta liker rommet sitt godt. Det er jo ikke rommet som er problemet. Hvor gamle er de søskene som har rom ved siden av dere? Kunne det vært et alternativ at det bare har vært bytte om natta? Sånn at de fortsatt har rommene sine, men sover bare på hverandre sitt rom. 

Som sagt så ville jeg ha kontaktet hjelp ang angsten hennes. Hør på helsestasjonen. 

[AnonymBruker]

Hvordan sover hun hos far?

Anonymkode: a16d9...df7

[Karry]

11 minutter siden, skruf skrev:

Det med å sitte i nærheten om kveldene har jeg erfaring med at ikke hjelper. Har prøvd det her og, men jenta sovnet likevel ikke. Hun lå å ventet på at jeg skulle gå å legge meg, uansett hvor lenge jeg satt oppe.

Permanent bytte av rom synes jeg er ei dårlig løsning da jenta liker rommet sitt godt. Det er jo ikke rommet som er problemet. Hvor gamle er de søskene som har rom ved siden av dere? Kunne det vært et alternativ at det bare har vært bytte om natta? Sånn at de fortsatt har rommene sine, men sover bare på hverandre sitt rom. 

Som sagt så ville jeg ha kontaktet hjelp ang angsten hennes. Hør på helsestasjonen. 

Ja, jeg har faktisk spurt på familievern kontoret før sommeren,og tror jeg skal gjøre alvor av det. Mulig helsestasjon er et alternativ, men føler liksom de er veldig på småbarnsproblematikk? Dette tror jeg kan handle om en form for angst? Faren hennes sliter med det nemlig

[AnonymBruker]

Hva med å la henne få ett av de andre soverommene nær dere? Det må jo være den enkleste løsningen.

Også bør du tenke nøye igjennom om delt bosted er rett for 12-åringen. Det er vanskelig å flytte annenhver uke. Man blir fryktelig rotløs av det. Jeg hadde veldig hippe foreldre, og er nok av de første i landet med delt bosted i oppveksten. Jeg hatet det! Endte opp med å leve ut av bagen, gadd ikke å pakke ut for kun en uke. Og jeg følte at jeg konstant var på besøk. Heldigvis ble jeg sett sv noen i nærmiljøet, og som 12-åring, etter tre å i bag, fikk jeg endelig ett hovedhjem.

Anonymkode: cd45d...fa6

[Outlander]

46 minutter siden, Karry skrev:

Gode tips! Problemet er at I dette huset er det rett og slett ikke plass på vårt foreldresoverom til en madrass på gulvet! Helt sant, det går ikke. Huset er også konstruert sånn at det et mye glass og åpne flater, så det går ikke at hun sover I gangen utenfor på en madrass heller. Så absolutt eneste løsning dersom hun skal sove nærme meg er at hun bytter rom med et av stesøsknene.  Vi har forsøkt med at hun kan sove på madrass på gulvet hos storebror I underetasjen, men det funker bare som nødløsning.  For det forstyrrer jo han, han er flere år eldre og legger seg ikke like tidlig osv. Men  å evt la madrassen ligge på gulvet der inne slik at hun kan snike seg inn dersom hun ikke får sove, å vite at det var mulig, hadde jeg håpet hjalp. Men det gjør det ikke. Et annet alternativ  jeg kan prøve en periode og forventningsstyre henne på er at jeg kan sitte I kjellerstuen og se på tv om kvelden eller lese bok til hun har sovnet. Det er også en mulighet. Men jeg vil jo gjerne at vi får styr på denne angsten?

Hvorfor har stesøsken rom ved siden av dere?  Bytt rom og la hun være nærmere dere. Eneste løsning.  Jeg ville også har vært livredd å ha en helt enslig rom 2 etasjer ned fra mine foreldre i en mørk kjellerstue når jeg var 12!

[Antoinette]

Det er ettertrykkelig bevist at for mange barn så er delt bosted en stor psykisk belastning. Norske sykehus har behandlet barn ned i 8 års alderen for magesår pga. stress. Jeg sier IKKE at dette er svaret på hennes problemer men det bør tas med i vurderingen om hva som skal gjøres.

Jeg ville tatt henne med til en psykolig men gå via fastlegen, og hvis faren er av typen som forbinder psykologi med at hun er gal så holder du kjeft om det inntil dere har vært der. 

[AnonymBruker]

49 minutter siden, Karry skrev:

Hun sier hun er redd fordi det er skummelt og at hun er redd for at noen skal bryte seg inn i huset og komme og ta henne og at jeg ikke hører det. Fullstendig irrasjonelt. Har forsøkt å resonnere med henne, og hun er aldeles ikke dum,  at hun har sovet 12 x365 netter, hvor mange av disse har det skjedd noe skummelt? Ingen. Når vi er på hytta og sover flere tett og på samme soverom har vi ikke dette problemet 

Fullstendig irrasjonelt av ei mor å avskrive sin unge datter sin irrasjonelle frykt som "fullstendig irrasjonelt". Huff.

Anonymkode: 25722...d9e

[Karry]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fullstendig irrasjonelt av ei mor å avskrive sin unge datter sin irrasjonelle frykt som "fullstendig irrasjonelt". Huff.

Anonymkode: 25722...d9e

Nja, jeg anerkjenner at hun er redd og det vet hun. De følelsene må hun få lov å ha. Samtidig kan jeg jo ikke gi henne medhold I at det er en velbegrunnet frykt? For det er det jo ikke. Og faktisk, poenget med angst ER at det er irrasjonelt. 

[Karry]

16 minutter siden, Outlander skrev:

Hvorfor har stesøsken rom ved siden av dere?  Bytt rom og la hun være nærmere dere. Eneste løsning.  Jeg ville også har vært livredd å ha en helt enslig rom 2 etasjer ned fra mine foreldre i en mørk kjellerstue når jeg var 12!

Det var så enkelt som at barna fikk stemme på hvilke rom de ønsket, og da falt brikkene helt naturlig på plass slik. Så romvalg er blitt slik de ønsket det. Stesøknene er også yngre, derfor passet det, og vi tenkte at mine slm er eldte kunne få en ungdomsavdeling nede. Vi har jo ikke vært helt teite her. Men så viswr det seg å ikke være så lett i praksis likevel da. Det er jo en æelig sak er det ikke?

[FrkHumle]

54 minutter siden, Karry skrev:

Hun sier hun er redd fordi det er skummelt og at hun er redd for at noen skal bryte seg inn i huset og komme og ta henne og at jeg ikke hører det. Fullstendig irrasjonelt. Har forsøkt å resonnere med henne, og hun er aldeles ikke dum,  at hun har sovet 12 x365 netter, hvor mange av disse har det skjedd noe skummelt? Ingen. Når vi er på hytta og sover flere tett og på samme soverom har vi ikke dette problemet 

Først og fremst, rådene til Skruf er svært gode! Helsestasjonen er rette instansen. 

Men jeg tror du gjør en blunder her med det jeg har uthevet. Du avviser det som irrasjonelt og forsøker å bevise hvor ufarlig det er. Jeg tror du må ta det mer på alvor, faktisk vise henne at du forstår hun er redd. Snakk om hva hun skulle gjort, hvis det kom noen. For meg som voksen og husredd har det hjulpet veldig, at jeg har tenkt gjennom hva jeg skulle gjort hvis noe uventet skjedde, som feks. innbrudd. 

Kan det være en ide at hun bytter med mannen din en periode? At hun sover med deg, mens han sover på hennes rom? Jeg synes heller ikke du skal nekte din eksmann å ha henne i sengen. Dette vil jo automatisk gå over jo større hun blir, det er ingen fare for at en femtenåring vil sove med mor eller far  At hun er trygg frem til dere får hjelp og kan ha en bedre plan på hvordan dere løser dette vil gi en liten pause fra stresset. 

Jeg ville også vurdert om hun kanskje skulle bodd mer fast hos faren sin, siden hun ikke opplever slike problemer der. Feks i en periode på ett år, og se om ting har bedret seg da. 

2 minutter siden, Karry skrev:

Nja, jeg anerkjenner at hun er redd og det vet hun. De følelsene må hun få lov å ha. Samtidig kan jeg jo ikke gi henne medhold I at det er en velbegrunnet frykt? For det er det jo ikke. Og faktisk, poenget med angst ER at det er irrasjonelt. 

Jeg er litt uenig med deg her. For henne er det verste som kunne skjedd at hun ble bortført om natten uten at noen merket det og fikk stoppet det. Frykten for nettopp dette er jo velbegrunnet, det hadde vært forferdelig. Og det skjer i noen tilfeller i verden hvert år. 

Har hun mobil selv? Som hun får lov å ha på soverommet om kvelden? Ville det hjulpet, med en mulighet til å ringe deg, hvis hun enten blir redd (og dermed slipper å gå gjennom huset) eller som trygghet hvis noe skulle skjedd?

Men igjen, å skaffe hjelp tror jeg er lurt. Finn en plan i samråd med fagpersoner. 

[Gjest noe tilfeldig]

14 minutter siden, Karry skrev:

Nja, jeg anerkjenner at hun er redd og det vet hun. De følelsene må hun få lov å ha. Samtidig kan jeg jo ikke gi henne medhold I at det er en velbegrunnet frykt? For det er det jo ikke. Og faktisk, poenget med angst ER at det er irrasjonelt. 

Men, leste du overhodet innlegget til skruf?? 

 

2 timer siden, skruf skrev:

Dette kjente jeg meg så igjen i!

Yngste her i huset har slitt mye med søvn, hun er dog hjemme hele tiden da faren og meg er gift, så det er ikke pga samværsordning og ustabilitet hos oss. Hun er forøvrig nå 13 år. 

Hvorfor hun er så redd om kveldene og nettene har vært og er vanskelig å få tak i. Hun er husredd, tenker mye om kveldene og etter at hun har lagt seg, hodet går i spinn på en måte. I tillegg har hun vært redd for døden. Hun har også som din soverom langt unna soverommet til faren og meg. Derimot så har hun soverom midt mellom storesøster på 19 og fosterbror på 20 (begge de to flyttet ut nå i sommer, men har jo hatt denne soveromsordningen i 10 år uten at det har utgjort noen forskjell). Vi har også prøvd at hun har sovet på et gjesterom vegg i vegg med soverommet vårt, men uten noe særlig effekt. 

Jeg kontaktet rett og slett hjelp tilslutt. Helsestasjonen her har et lavterskeltilbud for psykisk helsevern til barn og unge. Fikk god hjelp. 

Det viktigste har vært å trygge henne. Selv om hun er "stor" så skal ikke alderen brukes i mot henne. Det er på en måte irrasjonelt for oss voksne å forstå, men for henne så er det reelt. Så hun sov rett og slett på ei ekstraseng på soverommet til faren og meg. I evigheter.. Vi la ikke noe fokus på det, det var liksom en helt hverdagslig og vanlig ting at en 12-åring sov på foreldrerommet. Søskenene hennes kommenterte det heller ikke. Vi snakket rett og slett ikke om sovesituasjonen. 

Etter ei god stund så følte hun seg trygg nok på at hun ville prøve å sove på rommet sitt selv. Senga hennes innmed oss sto der fortsatt, sånn at hun kunne komme å legge seg hvis hun ikke fikk sove eller våknet om natta og var redd. Det gikk ikke lenge før intervallene der hun kom inn til oss ble lengre og lengre. 

Nå er hun 13 og sover godt i egen seng. Vi hadde ett tilbakefall i sommer der vi hadde dødsfall i nær familie, og da fikk hun et tilbakefall med redsel for døden og tankespinn. Gjorde det da sånn at mannen sov på gjesterommet og hun sov i samme seng som meg (tenkte som så at hvis vi ordnet med ei ekstraseng så kunne det blitt langdrygt). Dette varte i ca 2-3 uker så tok hun initiativ til å sove på rommet sitt selv igjen. Og siden så har hun sovet der selv om fosterbror og storesøster har flyttet og hun er helt alene i den fløyen. 

Det blir en vond sirkel ts der dere voksne er frustrerte, og 12-åringen er engstelig, redd og også frustrert. Hun begynner sikkert tidlig på kvelden å grue seg til natten, og det igjen gjør natten enda verre. Dere må bryte sirkelen. Kontakt hjelp. 

Det vil gå seg til, det er jeg sikker på. 

 

- her har du jo masse gode råd! Du skriver at du har bedt far om å slutte å la jenta sove hos han, enda det er det eneste som kanskje virkelig hjelper henne med både å få nok søvn og å bli trygg. Kanskje er det far sin taktikk som har vært den rette ? La henne føle seg trygg om natta, og kanskje når det ikke er et "stort problem" mer, føler hun seg mer og mer komfortabel i å sove alene. Om hennes rom er det største, kanskje skulle dere foreldre ta det rommet, og gi henne deres rom? Så er det plass til en ekstra madrass på gulvet? Om dere har henne annenhver uke, tenker jeg det er et så lite offer å la henne sove på gulvet hos dere, om det er hva som faktisk skal til for at all angst, bekymring og det å grue seg til sengetid, skal forsvinne for henne. Det er forøvrig også logisk at jo mer hun gruer seg til natta, jo mer forsterker det hennes lakenskrekk. 

Endret 1. september 2016 av noe tilfeldig

[AnonymBruker]

Helsestasjonen først og fremst. 

Men så finnes det ting som du kan prøve ut, som kanskje kan betrygge din datter i en mellomfase. Hva med å sette opp en babycall på rommet hennes? Så vet hun at dere hele tiden kan høre henne. Da vil dere jo høre om hun blir kidnappet etc. Joda, det er sikkert litt rart, men den kan jo godt være gjemt i nattbordsskuffen etc, så ikke vennene hennes oppdager den. 
Kanskje dere til og med kan gi henne foreldreenheten og dere har babyenheten, så hun hele tiden kan høre dere, tven ol. 

Anonymkode: e9135...f08