De gjør det slutt og jeg sørger.

[AnonymBruker]

Min datter og hennes samboer har valgt å gå fra hverandre. De har vært et par i over 10 år og samboeren er selvsagt en naturlig del av vår familie. De har hele tiden hatt et utrolig godt forhold, men ser nå at følelsene dessverre har tatt slutt og at de kun er gode venner.
Jeg synes dette er så utrolig trist og sørger oppriktig over dette. Jeg sørger over at de ikke lenger skal være et par, at de må selge et utrolig fint hus som de har jobbet hardt for å få så fint, at barna deres må leve i en skilsmissefamilie og jeg sørger utrolig mye over at han ikke lenger skal være en del av familien.
Jeg har grått mye på grunn av dette, men føler meg litt dum som lar dette gå så mye inn på meg.

Samtidig syns jeg det er vanskelig å være der for datteren min. Jeg vil jo at hun skal vite at jeg støtter henne uansett og at vi fortsatt skal ha det samme gode forholdet vi alltid har hatt, men samtidig er jeg så redd for at hun nå er i ferd med å gjøre noe veldig galt.
Jeg skulle ønske de ville kjempe litt mer for kjærligheten, at de ville oppsøke hjelp for å prøve å finne tilbake til det de engang har hatt. Datteren min mener det ikke er noe vits, siden følelsene er borte. Jeg er redd for at hvis jeg maser mye om dette så vil hun trekke seg unna meg.
Hva skal jeg gjøre?
Ja, jeg vet det ikke er så mye jeg kan gjøre, da dette helt og holdent må være deres avgjørelse og noe de må finne ut av, men jeg vil så gjerne kunne være til hjelp!

 

Anonymkode: ece46...011

[AnonymBruker]

Det første jeg tenker: Det er ikke rart at du er trist over det som har skjedd. Du bør ikke føle deg dum som føler det du føler. 

Men: 

Du sier at du vil være der for henne og støtte henne/hjelpe henne. Den beste måten du kan gjøre dette på er å være der for henne, lytte, spørre hvordan hun takler det, hvordan hun har det - uten å være for masete. Finn en balanse. Det viktigste er at du ikke gir uttrykk for at det var et feil valg - for det er bare hun som vet at det er riktig eller ikke. Hun må lære av egen erfaring, og mest sannsynlig gjør hun det beste for seg selv (og ungene). Barna har heller ikke godt av å leve i en familie hvor foreldrene bare er sammen for barnas skyld, og ikke for seg selv. 

Klem fra en som akkurat slo opp med sin samboer etter mange år, og som også har en mor som ble lei seg da hun fikk vite det. 

Anonymkode: 1f231...67f

[AnonymBruker]

Min mor har grått hver gang jeg har gått fra en kjæreste som jeg har vært sammen med lenge. Det er jævla spesielt, og jeg skulle ønske at min mor ikke viste det så åpenlyst til meg. Det er allerede vanskelig å gjøre det slutt med kjæresten sin, at mor veldig tydelig viser at hun sørger over dette gjør det ekstra (unødvendig) vanskelig.

Anonymkode: b4859...d9e

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det første jeg tenker: Det er ikke rart at du er trist over det som har skjedd. Du bør ikke føle deg dum som føler det du føler. 

Men: 

Du sier at du vil være der for henne og støtte henne/hjelpe henne. Den beste måten du kan gjøre dette på er å være der for henne, lytte, spørre hvordan hun takler det, hvordan hun har det - uten å være for masete. Finn en balanse. Det viktigste er at du ikke gir uttrykk for at det var et feil valg - for det er bare hun som vet at det er riktig eller ikke. Hun må lære av egen erfaring, og mest sannsynlig gjør hun det beste for seg selv (og ungene). Barna har heller ikke godt av å leve i en familie hvor foreldrene bare er sammen for barnas skyld, og ikke for seg selv. 

Klem fra en som akkurat slo opp med sin samboer etter mange år, og som også har en mor som ble lei seg da hun fikk vite det. 

Anonymkode: 1f231...67f

Tusen takk.
Jeg vet du har helt rett og det er jo slik jeg ønsker å være også.
Jeg har alltid vært en sterk forkjemper for akkurat det at man ikke skal bo sammen bare på grunn av barna, men ser at ideologi og følelser ikke alltid stemmer overens.

Anonymkode: ece46...011

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk.
Jeg vet du har helt rett og det er jo slik jeg ønsker å være også.
Jeg har alltid vært en sterk forkjemper for akkurat det at man ikke skal bo sammen bare på grunn av barna, men ser at ideologi og følelser ikke alltid stemmer overens.

Anonymkode: ece46...011

Det er nok dessverre slik i blant, ja. Kanskje det nettopp også er slik for din datter; at ideologi og følelser ikke stemmer overens? 

Uansett. Du har rett til å være lei deg. Men prøv å holde deg som den sterke part overfor din datter og støtt henne uansett valg hun tar. Sørg når du er alene, eller fortell venn eller ektemann hvordan du har det. 

Prøv så godt du kan å akseptere situasjonen, men også aksepter at du er lei deg. Det kommer til å bli bedre.

Anonymkode: 1f231...67f

[AnonymBruker]

Støtt datteren din uansett. Å "velge bort" en mann man ikke føler noe for lenger er ikke så vanskelig, men hun velger også bort halve oppveksten til barna sine. Det er helt sikkert ikke noe hun tar lett på. Og hun trenger mamma`n sin nå, uansett hvor gamle vi blir; vi trenger å vite at mamma synes det er greit, vi trenger å høre mammas lovnader om at alt kommer til å ordne seg. Klem fra en datter som har vært der.

Anonymkode: 64ca0...5b1

[Gjest Baremenneske]

Skjønner du er lei deg når det er et menneske du har kjent lenge og sikkert likt godt.Er lov å bli lei seg da. Din datter  er også blitt voksen og sikkert kjent på hvordan følelser og forhold har vært lenge- og er jo ikke alltid vi døtre bestandig deler alt med våre mødre...Hun gjør det hun fant ut var riktig for seg og det må en mor bare godta... Du kan gjerne si hva du føler men til syvende og sist så er det hun som bestemmer..og da bør du heller ikke "mase" for mye om det der..Er enig med de fleste andre her om å støtte henne uansett. Trist når det ikke funker for barnas skyld, men håper de fortsatt kan være såpass voksne og venner så det går greit å samarbeide om barna. Et fint hus og materialt er ikke alt i livet selv om det er bra. Viktigst er å ha det bra ilag med sine kjære, - og at det funker 😊

[AnonymBruker]

Det er ikke rart du er lei deg, det er vondt å "miste" noen maner glad i, enten det er en venn, en kjæreste, et familiemedlem..

Selv savner jeg min eks-svigerfamilie, og spesielt svigermor. Men siden eksmannen min var en utro dritt så kunne jeg ikke annet enn å gå, heldigvis hadde vi ikke barn sammen. 

Anonymkode: 45b29...058

[AnonymBruker]

Det beste du kan hjelpe henne med er vel praktiske ting, som eventuelt å passe barna hennes hvis hun skulle trenge det mens hun kommer seg i stand i en ny bolig etc.

 

Jeg ser ikke at det er noe mer enn slike praktiske ting du kan gjøre. 

 

For øvrig kan jeg forstå på en måte hvordan du har det. Jeg følte det var veldig leit, uten at jeg gråt fysisk av det, da den ene svogeren min og hans kjæreste (den han hadde på den tida da jeg og mannen min ble sammen) slo opp. Etter henne har han bare hatt "rare" kjærester som jeg sørger for å holde på en armlengdes avstand.

Anonymkode: fc79b...075