Jeg forstår ikke, hvordan noen klarer å altid vise så mye interesse for andre og ha så mye energi.

[AnonymBruker]

Og ja, jeg er litt missunnelig på denne egenskapen. Jeg venter på henvisning til utredning, men de får ikke fingern ut med det første virker det som. Men jeg ligner på asperger (fordi jeg har vært sosialt klossete, og blir enormt sliten av masse folk rundt meg) og bipolar (fordi jeg har perioder hvor nesten alt er kjedelig, så er jeg høyt oppe igjen og klarer å fokusere og føle meg som et normalt menneske).

Tilbake til det med de folka som klarer dette. Det er hovedsaklig på jobb. Jeg er liksom den som aldri har noe å si. Og da slutter på en måte andre å henvende seg til meg og. De fleste på jobb er veldig utadvendte, de tuller med hverandre, tar det meste som en spøk, mens til meg er det enkelte som kan være mer alvorlige. I det siste igjen, har jeg vært så sliten på jobb. Jeg orker bare ikke å legge masse krefter i hverken å vise interesse for de andre, eller være slik TOPP service instilit til kunden. selv om jeg gjør det som er forventet i det minste. eg orker bare ikke å gi det lille ekstra. Dette har plaget meg hele livet. Jeg blir så sliten, av å se andre finne hverandre. Virker som de fleste der, har funnet seg selv, selv om en del faktisk er på samme alder og yngre. Jeg er 25 år! Og føler jeg bare er på mellomstasjonen enda.

Anonymkode: 412b0...4ae

[wilhelm-meister]

Det mest sannsynlige er at de viser interesse fordi de er interesserte i hverandre. Det faller dem naturlig å være sosial. De får energi av det, i motsetning til deg (hvis jeg forstår deg riktig), som bruker en masse energi på å presse deg selv og/eller plage deg selv fordi du ikke er som dem.

Er du interessert i folk rundt deg? Hvis ikke, så synes ikke jeg at du trenger å vise interesse heller. Spar det til noen du faktisk er interessert i. Selv om jeg skjønner at det kan kjennes ubekvemt, i og med at omgivelsene har en del forventninger om at man skal være sosialt aktiv, "slippe seg løs" osv. Når alt kommer til stykket er hver enkelt ansvarlig for sine egne forventninger. Hvis noen forventer at jeg skal "slippe meg løs" på firmafest, så er det deres problem, ikke mitt. Jeg gjør en viss innsats for å ikke virke helt snål (for eksempel: jeg lar være å lese bøker mens jeg er på julebord), men det er begrenset hvor langt jeg er villig til å gå for å leve opp til andres forventninger.

Du skriver at du blir sliten av å se andre finne hverandre. Har du tenkt gjennom hvorfor det gjør deg sliten? Jeg har opplevd det samme, og kjenner fortsatt på det iblant. Men etter hvert har jeg innfunnet meg med at hva andre gjør som regel ikke har noe med meg å gjøre. Jeg ønsker også å finne noen, og å bli klok på meg selv, men ting tar lenger tid for meg (jeg har de samme utfordringene som du beskriver). Og jeg er ikke interessert i å "finne" hva eller hvem som helst, jeg er avhengig av å finne noen jeg er kompatibel med, altså: som jeg er genuint interessert i.

Hvis jeg skal spekulere (og jeg kan bare spekulere, siden jeg (1) ikke kjenner deg og (2) ikke er psykolog eller noe sånt), tenker jeg at løsningen på ditt problem er å bli kjent med deg selv, akseptere at du er som du er på godt og vondt, og gjøre det som funker for deg. Det er ikke en løsning å prøve å være som "alle andre" eller drive med selvplaging for at du ikke er det. Sistnevnte fremgangsmåte kan bare føre til utbrenthet.