Bør man holde ut for barnas skyld?

[AnonymBruker]

Når mannen ikke vil ta tak i egen helse? Han er litt deprimert, litt angst. Vil ikke ta tak i dette. Går veldig utover meg, tror ikke barna (tenåringer) merker veldig mye. Følger de godt opp og er koselig med de. 

Gode dager har vi det bra. Jeg ønsker virkelig å være sammen med denne mannen, men når han nekter å gjøre noe for å komme i bedre psykisk form, hva kan jeg gjøre?

Hater dette  Tungt å stå i alene. 

Anonymkode: b11f6...e4d

[HarvestMoon]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når mannen ikke vil ta tak i egen helse? Han er litt deprimert, litt angst. Vil ikke ta tak i dette. Går veldig utover meg, tror ikke barna (tenåringer) merker veldig mye. Følger de godt opp og er koselig med de. 

Gode dager har vi det bra. Jeg ønsker virkelig å være sammen med denne mannen, men når han nekter å gjøre noe for å komme i bedre psykisk form, hva kan jeg gjøre?

Hater dette  Tungt å stå i alene. 

Anonymkode: b11f6...e4d

Nå er det vel kanskje fordi han er deprimert at han ikke tar tak i det. Mange blir tiltaksløse når de er deprimert. 

Men kommer du til et punkt at dette (depresjonen til han) påvirker stemningen så mye at du føler at du ikke får gitt ditt beste for ungene, så synes jeg du har god grunn til å vurdere samlivsbrudd. Det er kanskje ikke enkelt å ha en fasit på det punktet, men på et eller annet tidspunkt vil det beste for ungene også være at dere går skilte veier.

[AnonymBruker]

49 minutter siden, HarvestMoon skrev:

Nå er det vel kanskje fordi han er deprimert at han ikke tar tak i det. Mange blir tiltaksløse når de er deprimert. 

Men kommer du til et punkt at dette (depresjonen til han) påvirker stemningen så mye at du føler at du ikke får gitt ditt beste for ungene, så synes jeg du har god grunn til å vurdere samlivsbrudd. Det er kanskje ikke enkelt å ha en fasit på det punktet, men på et eller annet tidspunkt vil det beste for ungene også være at dere går skilte veier.

Er holdningen jeg sliter mest med. At det ikke er mulig å bli bedre av å feks gå til psykolog. At han forventer at jeg må leve slik fordi han ikke orker/gidder. 

 

Anonymkode: b11f6...e4d

[AnonymBruker]

Han følger opp veldig mye annet, og det er veldig bra. Føler bare han ikke vil ta tak i dette fordi det er "pinlig". 

Anonymkode: b11f6...e4d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er holdningen jeg sliter mest med. At det ikke er mulig å bli bedre av å feks gå til psykolog. At han forventer at jeg må leve slik fordi han ikke orker/gidder.

Som det blir sagt lenger opp i tråden, så er det vel slik at depresjon fører til lite tiltakslyst.  Holdningene er slik fordi han er deppa. Vond sirkel det der.

Anonymkode: 72c2a...4f9

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid lett å innrømme og søke hjelp,tror menn finner dette vanskelig.har vert i et forhold med en som har hatt alvorlig psykiske problem.sliter også selv.da støtter jeg han så godt jeg kunne og la han bestemme over egen helse.blir vi satt til veggs for å måtte oppsøke hjelp når vi ikke er klar for det,Er det bare vondt verre.støtt han,oppmuntre  han og la han få gjør det i sitt eget tempo.visst ikke ,Så er det best du går.. 

Anonymkode: 815e8...2da

[Vival]

Selvom depresjon innebærer tiltaksløshet og evnen til å se svart på alt, så er han fremdeles voksen og har ansvar for sin egen helse, samt for at barna skal ha det bra.

Jeg har vært så langt nede at jeg har vært innlagt, og det ble jeg fordi jeg selv forstod at jeg hadde ansvar for å søke hjelp selv. Det er fullt mulig å bli frisk.

Synes du skal gjøre det klart at samlivet deres avhenger av at han rekker ut hånden for og få hjelp. Vil han ikke det, så må du ta ansvar for egen lykke, selvom det innebærer å gå hver deres vei.

Å vokse opp med en psykisk syk foreldrer er tungt om foreldren ikke tar i mot behandling. Det må barna skjermes for.

Lykke til!

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke alltid lett å innrømme og søke hjelp,tror menn finner dette vanskelig.har vert i et forhold med en som har hatt alvorlig psykiske problem.sliter også selv.da støtter jeg han så godt jeg kunne og la han bestemme over egen helse.blir vi satt til veggs for å måtte oppsøke hjelp når vi ikke er klar for det,Er det bare vondt verre.støtt han,oppmuntre  han og la han få gjør det i sitt eget tempo.visst ikke ,Så er det best du går.. 

Anonymkode: 815e8...2da

Hvor mange år er eget tempo da? Holdt på i fem år, er ikke snakk om de siste 6 mnd. Jeg har støttet og gitt råd, men når det kun er negativitet til det man bidrar med, så blir det tungt i lengden.

Anonymkode: b11f6...e4d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når mannen ikke vil ta tak i egen helse? Han er litt deprimert, litt angst. Vil ikke ta tak i dette. Går veldig utover meg, tror ikke barna (tenåringer) merker veldig mye. Følger de godt opp og er koselig med de. 

Gode dager har vi det bra. Jeg ønsker virkelig å være sammen med denne mannen, men når han nekter å gjøre noe for å komme i bedre psykisk form, hva kan jeg gjøre?

Hater dette  Tungt å stå i alene. 

Anonymkode: b11f6...e4d

Da er det mer smart å gjøre som Martha og Ari:

Avtal "delt bosted og 50/50".

Anonymkode: d5177...4fb

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er det mer smart å gjøre som Martha og Ari:

Avtal "delt bosted og 50/50".

Anonymkode: d5177...4fb

Ville ikke hat 50/50 med en derpimert forelder, det vil ikke være bra for barna.

TS, du må stille et ultimatum og det må være så konktret som at du har tenkt ut en plan for bruddet (bosted og fordeling etc), og hva konkret du forventer at han må gjøre. Jeg synes også du skal si at om han vil søke legehjelp, vil du støtte ham og at du godt kan bistå med å finn en god terapeut.

Anonymkode: e4708...e38