Har bestemt meg for å gå

[Gjest Anonymous]

Etter flere vanskelige år, har jeg bestemt meg for å ende forholdet. Jeg føler en enorm lettelse over at beslutningen er tatt, men jeg føler meg også totalt mislykket som ikke har klart å få forholdet til å fungere. Jeg føler meg også som verdens verste mamma, som tar fra barna våre muligheten til å bo sammen med begge foreldrene sine. Alt er så vondt og vanskelig, men å bli er heller ingen løsning. Er det flere som har følt det sånn?

[Gjest Anonymous]

Har ikke gjort det enda, men vi er i prosessen med å finne ut om vi skal fortsette eller ikke jeg føler alle kjæreste følelser er borte, alt vi har vært de siste årene er venner. Vi har et lite barn og i mine mørkeste stunder så tenker jeg at jeg hadde ønsket at vi hadde sett dette før vi fikk barn sammen :cry: det plager meg noe helt sykt at jeg av alle sitter i en situasjon hvor jeg 'ødelegger' lykken til barnet mitt med å ha mamma og pappa på hver sin kant. Det er noe jeg ALDRI hadde trodd skulle skje meg/oss.

Men hva gjør man? jeg for min del er fryktelig usikker på om jeg skal droppe alle mine egne tanker om hva jeg trenger og tenke på barnet vårt. Men som sambo sier, man skal være sammen av de rette grunnene. Man skal ikke gå gjennom livet og mangle de viktige tingene som forelskelse, attraksjon, rett og slett kjæreste følelsene.

[metteflette]

Kjære dere begge to!

Har vært igjennom det samme selv for tre år siden. Dere berøver ikke barna deres for noe, det er vel verre å bli og at det er dette barna vokser opp med. To foreldre som bare er venner og ikke viser hvordan det skal være mellom to mennesker som er virkelig glad i hverandre.

Det blir tøft en periode, det viktigste er å legge rette for at barna får treffe dere begge jevnlig så overgangen ikke blir for bra. Og ikke glem regel nr 1!!! Ikke snakk negativt om den andre parten i barnas nærvær.

Lykke til!!!