*

[*Budeia*]

*

Endret 28. oktober 2016 av *Budeia*
Ferdig

[*Budeia*]

*

Endret 28. oktober 2016 av *Budeia*
Slett

[Gjest StripeyPanda]

Flytt. 

[*Budeia*]

6 minutter siden, StripeyPanda skrev:

Flytt. 

Ja, er helt på nippet til det. Men mine barn har det så trygt og godt her (utenom forholdet til denne ene bestemora si). Og jeg klarer vel ikke rømme fra problemene... de følger vel etter.

[Forundret..]

Hei.

Jeg føler med deg og ser problemet. Har mye av samme problematikken med familien her. 

Jeg må si det at jeg synes ( altså bare min mening) det at det er på høy tid å stå opp for seg selv. Spesielt ovenfor din mor. Sett henne på plass, fortell hva som er tilfellet eller ei og vis henne hvem du faktisk er og at nå er perioden der hun kjører over deg over. Altså hvor mye verre kab egentlig forholdet dere mellom bli? Og hvilke signaler sender du til dine egne barn med å la henne kjøre over deg på den måten. Du må jo huske på at det er jo ikke bare deg hun avviser og behandler dårlig, hun gjør jo deg med familien din også. Aksepterer du virkelig det? 

Sett henne på plass og la hun få virkelig jobbe for å ha kontakt, gjør hun ikke det så er nok virkeligheten faktisk den at dere klarer dere best uten!

Hadde jeg vært deg så ville jeg også hatt en samtale med stefar, han har tross alt vært rundt deg i så mange år så det skylder han deg. Du kan også si til ham at du trenger å prate ut og at det dere prater om det vil ikke du si noe om til din mor. Han må jo ha fått med seg hvordan du er blitt behandlet av henne i alle år, du kan jo si at du ikke klandrer han men trenger bekreftelser. Det samme gjelder stesøsknene dine, de kan jo ikke ha gått med skylapper i alle åra de heller. 

Når en har det slik så blir en lei, såret, føler seg utilstrekkelig og mindre verdt. En kan kanskje fort ofte gå inn i offerrollen, det i seg selv får ofte folk til å styre unna en fordi det ses på som svakt og alarmklokkene ringer. En blir tung å være rundt. En kommer da inn i en ond sirkel. Bryter man denne så løfter man humøret og blir lettere å ha med å gjøre og en blir lettere til sinns når det gjelder kontakten med andre.

Hvorfor ikke skape en endring på situasjonenallerede i dag, du har selv makten til det! 

[Gjest StripeyPanda]

16 minutter siden, *Budeia* skrev:

Ja, er helt på nippet til det. Men mine barn har det så trygt og godt her (utenom forholdet til denne ene bestemora si). Og jeg klarer vel ikke rømme fra problemene... de følger vel etter.

Barna dine er små? De klarer seg og får nye venner. Problemene blir der de er. Og kutt kontakten, slikt hadde jeg ikke orket å ha i livet.

[Reveenka]

Har du vurdert terapi, for din egen del? Det er vondt og slitsomt å bære på så mye ubehandlet bagasje. En psykolog kan hjelpe deg til å reflektere rundt og "fordøye" forholdet til moren din og oppveksten din sånn at du kan fokusere på fremtiden. 

[*Budeia*]

11 minutter siden, StripeyPanda skrev:

Barna dine er små? De klarer seg og får nye venner. Problemene blir der de er. Og kutt kontakten, slikt hadde jeg ikke orket å ha i livet.

Begynt på skolen begge to, i to nydelige klasser med masse venner og lite tull rundt seg. Og så er det svigermor da. Barnas tryggeste og snilleste bestemor. Får se hva jeg tør. Mannen vil ikke flytte for alt her i verden...

[*Budeia*]

På 24.8.2016 den 11.41, Forundret.. skrev:

*

Endret 28. oktober 2016 av *Budeia*
Slett

[AnonymBruker]

Først: veldig trist å høre om din oppvekst!

Du må tenke at den vonde oppveksten ikke skal få definere deg resten av livet. Du må se på deg selv som "en som seirer" og ikke et "offer". Det er ikke gjort på en dag, men du må begynne et sted. Fortiden din kan du ikke få gjort noe med, kun hvordan du har det her og nå. Du må ta over roret på skuta di, og bli sjef i eget liv, nå lar du fortid og alt det vonde i nåtid styr skuta, og den går i sirkel. Du kan ikke få endret din mor, kun deg selv. Jeg opplever at du er marinert i alt det vonde hun har påført deg. Se for deg mentalt at du vasker det av deg, om igjen og om igjen. Hun skal ikke få lov til å lenger styre deg og din mentale tilstand. Si til deg selv at nok er nok. Ikke streb etter å bedre relasjonen til henne. Hun kommer aldri til å forandre seg. Det må du godta.

Flytting er en mulighet, men som du selv sier så blir ofte nissen med på lasset. Du må jobbe både med deg selv og det din mor har utsatt deg for i oppvekst, samt jobbe konkret med mottiltak til din ulykkelige tilstand. Jeg vil anbefale deg å gå til psykolog eller kognitiv terapeut for å sortere litt, legge ting bak deg og få hjelp til å sette opp mål fremover, slik at du kan føle deg bedre. Du bor i en liten bygd, men kanskje det er psykologer i nærmeste by? Men dersom du ikke ser for deg en fremtid i bygda og er ulykkelig der, kan du ha som mål at dere flytter i løpet av et par år. Svigemor kan dere likevel opprettholde kontakten med.

Jeg synes du kan begynne med å hver dag sette opp en liste over alle ting du er takknemlig for her i livet, over hva du er glad for. Ikke fokuser på "all elendigeten". Sett opp en liste over alt du får til! Du har en jobb du trives i, barn som er friske, en mann som virker snill. Nettverk er det mange som sliter med, men på sosiale medier får vi ofte et annet bilde, hvor folk ser ut til å ha "alt" og gjerne deler det til hele verden. Men husk at det er et kontruert bilde. Og husk at det å stadig legge ut om sin perfekte fasade også står for noe, ikke sant? Hvorfor det enorme behovet av å vise verden min vellykkethet?

Prøv å tenke gjennom ditt behov for større nettverk og en større tilknytning til familie. Er det et behov du har innerst inne/ en lengsel, eller er det mest "fordi alle andre har så store nettverk og er så vellykket"? Hvis det er det siste, så jobb med å godta at ditt liv er bra nok som det er nå. Hvis det er det første, så forsøk å sette opp små tiltak som kan utvide ditt nettverk, som f.eks melde seg inn i en forening, kurs e.l. Du kan be mammaene i klassen/ barnehagen til barna på en fredagssnacks hjemme, eller arrangere en klassefest og få en av foreldrene til å hjelpe til, da blir man jo litt bedre kjent. Klassefest eller barnehagefest hjemme, binder både barna og foreldrene tettere sammen. Forsøk ellers å la ting komme naturlig, hvis du streber for mye, blir du bare skuffet.

Jeg ønsker deg lykke til! Husk at du er ansvarlig for egen lykke, ikke heng igjen i fortid - jeg heier på deg i allefall!

 

Anonymkode: 5dd0b...b92

[*Budeia*]

12 minutter siden, Reveenka skrev:

Har du vurdert terapi, for din egen del? Det er vondt og slitsomt å bære på så mye ubehandlet bagasje. En psykolog kan hjelpe deg til å reflektere rundt og "fordøye" forholdet til moren din og oppveksten din sånn at du kan fokusere på fremtiden. 

Vet ikke hva jeg tør å si til legen her for å bli henvist videre til terapi Han er min mors lege også... som sagt, liten plass jeg bor på.

[*Budeia*]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først: veldig trist å høre om din oppvekst!

Du må tenke at den vonde oppveksten ikke skal få definere deg resten av livet. Du må se på deg selv som "en som seirer" og ikke et "offer". Det er ikke gjort på en dag, men du må begynne et sted. Fortiden din kan du ikke få gjort noe med, kun hvordan du har det her og nå. Du må ta over roret på skuta di, og bli sjef i eget liv, nå lar du fortid og alt det vonde i nåtid styr skuta, og den går i sirkel. Du kan ikke få endret din mor, kun deg selv. Jeg opplever at du er marinert i alt det vonde hun har påført deg. Se for deg mentalt at du vasker det av deg, om igjen og om igjen. Hun skal ikke få lov til å lenger styre deg og din mentale tilstand. Si til deg selv at nok er nok. Ikke streb etter å bedre relasjonen til henne. Hun kommer aldri til å forandre seg. Det må du godta.

Flytting er en mulighet, men som du selv sier så blir ofte nissen med på lasset. Du må jobbe både med deg selv og det din mor har utsatt deg for i oppvekst, samt jobbe konkret med mottiltak til din ulykkelige tilstand. Jeg vil anbefale deg å gå til psykolog eller kognitiv terapeut for å sortere litt, legge ting bak deg og få hjelp til å sette opp mål fremover, slik at du kan føle deg bedre. Du bor i en liten bygd, men kanskje det er psykologer i nærmeste by? Men dersom du ikke ser for deg en fremtid i bygda og er ulykkelig der, kan du ha som mål at dere flytter i løpet av et par år. Svigemor kan dere likevel opprettholde kontakten med.

Jeg synes du kan begynne med å hver dag sette opp en liste over alle ting du er takknemlig for her i livet, over hva du er glad for. Ikke fokuser på "all elendigeten". Sett opp en liste over alt du får til! Du har en jobb du trives i, barn som er friske, en mann som virker snill. Nettverk er det mange som sliter med, men på sosiale medier får vi ofte et annet bilde, hvor folk ser ut til å ha "alt" og gjerne deler det til hele verden. Men husk at det er et kontruert bilde. Og husk at det å stadig legge ut om sin perfekte fasade også står for noe, ikke sant? Hvorfor det enorme behovet av å vise verden min vellykkethet?

Prøv å tenke gjennom ditt behov for større nettverk og en større tilknytning til familie. Er det et behov du har innerst inne/ en lengsel, eller er det mest "fordi alle andre har så store nettverk og er så vellykket"? Hvis det er det siste, så jobb med å godta at ditt liv er bra nok som det er nå. Hvis det er det første, så forsøk å sette opp små tiltak som kan utvide ditt nettverk, som f.eks melde seg inn i en forening, kurs e.l. Du kan be mammaene i klassen/ barnehagen til barna på en fredagssnacks hjemme, eller arrangere en klassefest og få en av foreldrene til å hjelpe til, da blir man jo litt bedre kjent. Klassefest eller barnehagefest hjemme, binder både barna og foreldrene tettere sammen. Forsøk ellers å la ting komme naturlig, hvis du streber for mye, blir du bare skuffet.

Jeg ønsker deg lykke til! Husk at du er ansvarlig for egen lykke, ikke heng igjen i fortid - jeg heier på deg i allefall!

 

Anonymkode: 5dd0b...b92

Tusen takk for svaret. Skal ta til meg alt! Godt å lese gode ord fra utenforstående.

[FayFerner]

1 minutt siden, *Budeia* skrev:

Vet ikke hva jeg tør å si til legen her for å bli henvist videre til terapi Han er min mors lege også... som sagt, liten plass jeg bor på.

Du trenger ikke henvisning fra fastlege hvis du går til privatpraktiserende psykolog. Eventuelt kan du få henvisning fra privatlege.

[*Budeia*]

1 minutt siden, FayFerner skrev:

Du trenger ikke henvisning fra fastlege hvis du går til privatpraktiserende psykolog. Eventuelt kan du få henvisning fra privatlege.

Ok. Men vi har ikke noe slik her. Må 3 timer unna da men det er jo verdt det såklart. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal gå frem pga avstandene her...

[FayFerner]

Et øyeblikk siden, *Budeia* skrev:

Ok. Men vi har ikke noe slik her. Må 3 timer unna da men det er jo verdt det såklart. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal gå frem pga avstandene her...

Ja, det kan jo bli et problem dersom det er 3 timers reisevei til nærmeste psykolog. Du kan jo google nærmeste private psykolog og se hva du får opp. Det er heller ikke sikkert at du trenger å gå der så hyppig. Eventuelt kan du jo vurdere å lese relevant litteratur ifht. det du sliter med. Jeg vet at en som heter Willhelmsen har mange gode bøker om kognitiv terapi, det handler jo mye om hvordan endre tankene våre her og nå, som noen over her nevnte. Jeg har også lest en god bok som heter Uperfekt, av Brene Brown. Andre bøker å google er jo om positiv psykologi, hvordan endre negativt tankemønster.

[Reveenka]

6 minutter siden, *Budeia* skrev:

Vet ikke hva jeg tør å si til legen her for å bli henvist videre til terapi Han er min mors lege også... som sagt, liten plass jeg bor på.

Som andre sier, så trenger du ikke nødvendigvis henvisning fra fastlege, du kan reise til privatpraktiserende psykolog. 

At fastlegen din har både deg og din mor som pasient skal ikke ha noe å si, legen din har taushetsplikt. Og om du bor på et skikkelig lite sted så har nok fastlegen hele bygda som pasient med familiefeider og inngrodde tånegler og psykoser og hele bøtteballetten - det skal ikke ha noe å si for hvordan fastlegen behandler den individuelle pasienten. Føler du deg ikke trygg på at fastlegen vil overholde taushetsplikten så må du bytte lege rett og slett. Forøvrig trenger du ikke å utdype noe som helst til fastlegen, du kan bare si at du sliter med vonde tanker pga ting som er skjedd og du trenger å få sortert tankene dine hos en psykolog. 

[FayFerner]

Et øyeblikk siden, FayFerner skrev:

Ja, det kan jo bli et problem dersom det er 3 timers reisevei til nærmeste psykolog. Du kan jo google nærmeste private psykolog og se hva du får opp. Det er heller ikke sikkert at du trenger å gå der så hyppig. Eventuelt kan du jo vurdere å lese relevant litteratur ifht. det du sliter med. Jeg vet at en som heter Willhelmsen har mange gode bøker om kognitiv terapi, det handler jo mye om hvordan endre tankene våre her og nå, som noen over her nevnte. Jeg har også lest en god bok som heter Uperfekt, av Brene Brown. Andre bøker å google er jo om positiv psykologi, hvordan endre negativt tankemønster.

PS, vet også at det finnes en god bok om hvordan leve med/ endre vond barndom til en styrke. Husker ikke hva den heter bare.

[*Budeia*]

Tusen takk for svar alle sammen <3 Skal ta til meg alt. Alt er like nyttig og meningsfullt for meg. Ting er litt svart hvitt for meg akkurat nå, så betyr mye at noen tar seg tid til meg og skriver gode ord. Tusen takk.

[Invicta]

Jeg anbefaler også terapi. Om det er vanskelig å få til, anbefaler jeg å lese bøkene til Young og Klosko. 

Det er vanskelig å si noe om forholdet ditt til andre, kanskje føler du ubevisst at du ikke er verdt nok, frykter avvisning el? Men let etter andre som står utenfor, de finnes garantert! Nyinnflyttede? De som andre ser litt ned på? Ev bli frivillig et eller annet sted. 

Du er voksen og behøver ikke lenger la din mor eller din barndom ha makt over deg. 💙

[Forundret..]

31 minutter siden, *Budeia* skrev:

Jeg tør jo ikke. Har blitt undertrykt så lenge at hun har totalt makt over meg bare ved nærværet sitt... Stefar lukker øynene for det hele og holder med henne! Ler det bort når jeg har prøvd å snakke om det. Vrir det om til å bli min feil! Så han tør nok ikke. Klandrer han ikke for det heller, har innfunnet meg i den situasjonen. Stesøsknene mine orker jeg ikke blande inn, dette er ikke deres feil!

Hun skal derimot få jobbe for å holde kontakten ja. Ikke hørt fra henne på over en måned nå, for det oppstod en situasjon der jeg var den eneste som ikke har fått høre om en bursdagsfest som alle andre var bedd i. Jeg sendte en rolig og snill melding om at hadde jeg visst at de skulle samles så skulle vi gjerne kommet også. Og at hun fikk hilse alle kjente. Hun ble sur for meldingen, og jeg har ikke hørt noe siden! Ikke fra noen av de. Det er så sårt. Og jeg føler meg så dum!

Det er kanskje nettopp fordi du ikke tør som du sier at hun har sett sitt snitt til å drive på slikt i alle år. For det eg jo det mobbere gjør, de velger sine ofre med omhu. Ingen mobber fortsetter å mobbe noen som står opp for seg selv og snur situasjonen og som står i mot. 

Du burde som sagt prate med ham og andre i familien, uten heksa tilstede. Og si det at det er fordi du trenger bekreftelser. Du har jo som sagt ikke noe i mot ham noe du også kan si til ham. Stesøsknene dine er faktisk allerede innblandet, for dere er tross alt en familie der hvor både du og dem er en del av.. 

Ikke forbli i stakkars meg rollen! Slutt å rull deg rundt i dritten! 

Som jeg sa så kjenner jeg meg igjen i en del, kort fortalt; min mor har alltid utnyttet meg, kjørt over meg og rett og slett brukt meg til egen vinning. Svigermor er råtten, feig og har stjålet, lagd konflikter og løyet om det hele og fremstiller seg selv som offer og alt er min feil. Far min har bare vært fraværende. Jeg har vært så sinna, trist, lei og følt meg mindre verdt og at alt har vært så urettferdig. Men når jeg fikk barn og det fortsatte, da fikk jeg nok. Ikke faen om de skal få styre og påvirke vår familie og vårt familieliv med elendigheten sin. Som mor så er det min plikt å skjerme de små mot sånt. Hverken mor eller svigermor får liv til å være alene med barn, og så blir de irettesatt øyeblikkelig om de går for langt. 

Situasjonen er slik at de er blitt taperene fordi de har fått servert konsekvensene for sin egen oppførsel. Vil de ikke stå for slik de driver på så blir de enkelt og greit begrenset i samvær med oss, vi serverer dem ikke mulighetene lenger til å fortsette jævelskapet sitt. 

Stå opp for deg selv og dine! 

Og jeg skal love deg at har fått høre fra venninner hvor slitsomt det har vært å være med meg når jeg har så oppslukt av meg, mitt og den elendige familiesituasjonen som jeg har mast og mast om hver gang vi har samlest. Takk gud for gode venner som faktisk turte å si fra før jeg rulla meg fast alene der i dritten.