Er det greit å være en stille looner på studiet?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Siden jeg var liten har jeg vært veldig introvert. Når mine svært utadvendte foreldrene dro meg rundt til at andre barn og arrangerte at vi skulle leke sammen, så føltes det ubehagelig og kunstig. Dette har vedvart gjennom hele livet, spesielt i situasjoner med flere mennesker samlet. Jeg blir selvmonitorerende, tenker på hvordan jeg sitter med armene, om munnen er anspent eller ikke. Akkurat som jeg ikke klarer å finne meg selv i slike situasjoner. Når jeg er alene med kjæreste, venner eller totalt fremmede, så slapper jeg av og alt er fint og jeg er faktisk ganske sprudlende og energisk.

Nå for et halvt år siden satt meg på skolebenken igjen. Et ganske langt studie, et profesjonsprogram. Jeg er noen år eldre enn de andre. Jeg tenkte i starten at jeg måtte prøve å prate og være litt utadvendt, slik at jeg kunne bli kjent. Dette føltes ekstremt kunstig og rart, og alt gikk i stå. Det ble til at jeg droppet store deler av fadderperioden, jeg hadde hverken lyst eller ork til å delta.

Så nå er jeg igjen der jeg som regel havner. Har ikke blitt kjent med noen egentlig. Gruer meg til å dra på skolen. Tenker at andre syns det er rart at jeg er for meg selv, selv om jeg egentlig ikke bryr meg hva de tenker. 

Default-tilstanden min utad på skolen er å ikke ta initiativ til å prate med noen. Hvis noen interessante dukker opp, så griper jeg sjansen, men ellers vil jeg bare være alene. Jeg ser ikke glad ut. Munnvikene mine er dratt nedover når jeg slapper av i ansiktet og øynene mine er kanskje litt triste. Er det greit å bare være sånn? Jeg er så sliten av dette her. 

Anonymkode: d8ad9...d90

[AnonymBruker]

bare å starte med å logge av internett noen uker og komme seg ut litt.

Anonymkode: 64b3a...bf9

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

bare å starte med å logge av internett noen uker og komme seg ut litt.

Anonymkode: 64b3a...bf9

Ja, du tenker at det vil være med på å forandre mine delvis genetiske strukturer i min personlighet?

Anonymkode: d8ad9...d90

[Musefjes]

Jeg forstår det som at du egentlig ønsker å blir kjent med folk, siden du sier at du gruer deg til å dra på skolen, men at du samtidig ikke orker sosiale situasjoner med masse random mennesker. I så fall synes jeg du burde gjøre noen grep for å finne noen du har felles interesser med. Har du peilet deg ut noen du tror kan være interessante? 

Det er selvfølgelig helt greit å være naturlig introvert, og det er greit å ikke være med på fadderuka og denslags. Men det setter deg i en litt vanskelig situasjon, siden du går glipp av et felles referansepunkt. Så det krever kanskje litt mer av deg enn av de som er veldig ekstroverte og bare kan "la ting skje av seg selv". 

Vet ikke hva eller hvor du studerer, men på universiteter (i hvertfall i Oslo) er det massevis av små foreninger som omhandler de særeste ting, og man kan drive tidsskrifter og arrangere filmkvelder, konserter, drive med radio, koding og gud vet hva. Vet ikke om det kunne vært noe. Men ved å dyrke interessene sine og bli synlig for folk, tiltrekker man seg gjerne de man har noe til felles med. 

[AnonymBruker]

Jeg har samme måte å være på. Vet det har blitt et problem for meg tidligere, fordi jeg egentlig innerst inne har lyst til å kjenne noen. Noe voldsomt sosialt liv orker jeg ikke, men litt. Har savnet noen å kunne diskutere med, havnet utenfor kollokvie. Det er veldig tungt å sitte med pensum alene, egentlig spesielt når jeg har lest noe som engasjerer meg. Nå starter jeg på studie igjen, og har ikke noe særlig forventninger, men jeg håper at jeg greier å komme meg litt ut av skallet og ta initiativ. Jeg grubler også mye over alderen min, gjør det til et større problem enn det er, jeg er 40. Kan jeg spørre hvor gammel du er?

Anonymkode: 87158...8b1

[AnonymBruker]

Høres ut som du egentlig vil bli kjent med folk. Bli med i foreninger, delta frivillig på studentarrangement osv så blir du kjent med noen til slutt. 

Anonymkode: 99693...5c4

[AnonymBruker]

Slik har jeg også vært siden jeg var liten. Jeg opplevde det som et stort problem da jeg studerte og da jeg begynte i jobb, fordi det fordrer noe sosialt liv. Jeg strebet derfor etter å være noe jeg ikke er, - sosial og omgjengelig. Jeg var heldig på studiene, fordi jeg fikk noen få, men veldig gode venninner. Etter det strebet jeg mindre, og det var jo fint og ha venner, så lenge det ikke ble ti av dem. I jobbsammenheng var det en mare. Det var krav om sosialt liv med kollegaer på fritiden, jeg kviet meg enormt, ville bare være hjemme. Men jeg tvang meg ut, den type jobb krevde det. Jeg hadde rykte på meg for å være sprudlende, sosial og utadvendt. Herregud, det var så falskt, bare et skall, en forventning både fra andre og forventning til meg selv. Til slutt ble jeg helt utbrent, både av jobb og av mange års strebing etter å være en jeg ikke er, etter tankevirksomhet 24/7 om å føle seg annerledes, av å hele tiden tenke på hva alle andre måtte tro om meg, av å spille skuespill osv. Det var en kraftig smell.

Det som har reddet meg var en fantastisk terapeut jeg gikk til da jeg ble syk. Hun lærte med å akseptere meg selv for den jeg er, introvert og stille, det er helt ok, vi er alle ulike. Hva andre måtte tro, spiller til syvende og sist ingen rolle, å være seg selv, godta seg selv er det som betyr noe. Det var en lang vei å gå, jeg jobbet meg knallhardt ut av de syke forventningene jeg hadde til meg selv.

Så nå er jeg kun sosial med mine aller nærmeste venner og familie. Jeg storkoser meg. Jeg er aldri ensom, jeg trives enormt i mitt eget selskap, kjeder meg aldri, med unntak av KG er jeg heller ikke på sosiale medier (og her inne er jeg alltid anonym, orker ikke få en "relasjon" til noen). Noen ganger kan man ikke unnslippe en uønsket sosial setting, som helgeseminar med jobben, men da tenker jeg at må man så må man, men kun det jeg absolutt må.

Så prøv å godta deg selv. Hva er galt med å være introvert? Hvorfor betyr det noe hva andre måtte tro/ mene om deg? Vær den du er! Drit i andres eventuelle tanker om en einstøing. Kos deg i ditt eget selskap.

Anonymkode: 8227e...ac1

[AnonymBruker]

Det er selvsagt greit å være stille og det er også greit å ikke ønske å bli kjent med noen og bare studere,men det virker ikke som du er fornøyd med å være alene. Bli med på noe på fritiden,og prøv å være imøtekommende og hyggelig mot folk.

Jeg er en stille person og jeg kan se litt sur ut. Spesielt når jeg er nervøs. Da kan jeg bli voldsomt stram i maska,men prøver å være bevisst på dette. Det er jo greit å ha dager hvor man ikke orker,men om man prøver å være litt bevisst på hvordan man fremstår så tror jeg at det kan påvirke hvilket inntrykk folk har av en. Si også gjerne hei til folk.

Jeg tror at om du tar noen grep,så vil ballen begynne å rulle og det blir enklere. Det er jo helt sikkert andre som ikke er oversosiale,som også ønsker seg venner. Selvsagt så må du jo ikke presse deg for mye,men om du ønsker å bli kjent med noen så tror jeg at du kanskje må vise at du er åpen for det

Anonymkode: 2f953...20f

[AnonymBruker]

Det er absolutt greit. Det eneste dette avhenger av er deg selv. Dersom du trives med å ha det slik vil det være helt problemfritt, men dersom du egentlig har lyst til å ha en sterkere sosial tilhørighet på kullet tror jeg nok ikke det blir like greit. 

Jeg synes det høres ut som du er litt i konflikt med deg selv. Det høres ut som du trives best med å være alene og holde deg for deg selv, men samtidig virker det som du har lyst til å være en person som sosialiserer på naturlig vis med resten av kullet. Jeg tror det er viktig at du jobber med å akseptere deg slik du er. På den måten vil det være mer behagelig å være litt alene, og du vil ikke kvie deg til å møte opp på skolen. Samtidig, dersom du har lyst til å danne relasjoner med medstudentene dine, synes jeg absolutt du skal gjøre det. Du trenger jo ikke å bli kjent med alle, men bare et knippe mennesker. Da har du en tilhørighet, men samtidig kan du trekke deg tilbake når du ønsker.

Anonymkode: 46b96...dca

[AnonymBruker]

Å være en loner er vel greit, men kanskje ikke en loony?

Anonymkode: 6a70e...8ba

[Gjest Kim]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Siden jeg var liten har jeg vært veldig introvert. Når mine svært utadvendte foreldrene dro meg rundt til at andre barn og arrangerte at vi skulle leke sammen, så føltes det ubehagelig og kunstig. Dette har vedvart gjennom hele livet, spesielt i situasjoner med flere mennesker samlet. Jeg blir selvmonitorerende, tenker på hvordan jeg sitter med armene, om munnen er anspent eller ikke. Akkurat som jeg ikke klarer å finne meg selv i slike situasjoner. Når jeg er alene med kjæreste, venner eller totalt fremmede, så slapper jeg av og alt er fint og jeg er faktisk ganske sprudlende og energisk.

Nå for et halvt år siden satt meg på skolebenken igjen. Et ganske langt studie, et profesjonsprogram. Jeg er noen år eldre enn de andre. Jeg tenkte i starten at jeg måtte prøve å prate og være litt utadvendt, slik at jeg kunne bli kjent. Dette føltes ekstremt kunstig og rart, og alt gikk i stå. Det ble til at jeg droppet store deler av fadderperioden, jeg hadde hverken lyst eller ork til å delta.

Så nå er jeg igjen der jeg som regel havner. Har ikke blitt kjent med noen egentlig. Gruer meg til å dra på skolen. Tenker at andre syns det er rart at jeg er for meg selv, selv om jeg egentlig ikke bryr meg hva de tenker. 

Default-tilstanden min utad på skolen er å ikke ta initiativ til å prate med noen. Hvis noen interessante dukker opp, så griper jeg sjansen, men ellers vil jeg bare være alene. Jeg ser ikke glad ut. Munnvikene mine er dratt nedover når jeg slapper av i ansiktet og øynene mine er kanskje litt triste. Er det greit å bare være sånn? Jeg er så sliten av dette her. 

Anonymkode: d8ad9...d90

Ikke bare er det helt greit, det er på mange måter en bedre måte å gå frem på.
Når du ser alle tullingene som raver rundt i sentrum nå under fadderuka - for mange sikkert første gang i Oslo, så blir jeg litt oppgitt...