Irriterer meg på mine medarbeidere

[AnonymBruker]

Jeg er ikke nordmann, så det er fullstendig mulig at her er det en eller annen kulturell greie jeg ikke klarer å se.

Jeg jobber i en bedrift hvor vi er 90 stykker. Har lederansvar (veldig low key rolle for en bedrift som vår) for en liten avdeling som består av ganske allrighte mennesker. Du har selvsagt den hum som trenger alt gjentatt 5 ganger og hun som synes alt er komplisert her i livet (på og utenfor jobben) men ingen horrible medarbeider man finner ellers på andre arbeidsplasser. 

Dette her irriterer meg noe voldsomt - og det har det gjort siden jeg begynte i firmaet (as the lowest of the low for å si det pent).

A) "Kari" klarer ikke å løse et problem. Hun sier "dette kan jeg ikke" og etterlyser hjelp. Problemet er trivielt - men Kari har gitt opp før hun har i det hele tatt begynt å løse problemet. Kari er kjempefinn å samarbeide med og klarer utmerket rutineoppgaver men med en gang noe unormalt skjer - total blokk.

B) "Trond" er 40+ år og jobber på naboavdelingen. Alltid ved godt humør, en som booster "moralen" på hele huset når han kommer om morgenen på jobb. Men Trond er redd for datamaskiner. Jo, han klarer å slå dem på og trykke seg frem kan han når noe skal registreres, men med en gang han trenger noe statistikk ut fra systemet tar han seg turen til meg. Han spør ikke folk på sin egen avdeling fordi, i motsetning til Trond er hans medarbeidere noe avskum. Jeg har påpekt overfør sjefen min at dette her stjeler min tid (ikke kan jeg deres system + at ofte jeg må bruke tid til å forklare hvordan de skal jobbe effektivt - selv om faglig de bør være milevis foran meg) og gjør meg mindre effektiv (tanken var ikke at Trond skal blir straffet men at naboavdelingen bør bli styrt bedre). Sjefens reaksjon var å be meg vise forståelse for at det er rot i naboavdelingen og at jeg må nok være beredt på bistå dem litt til (i sånn ca et år nå...)

C) "Silje" : dønn ærlig menneske (folk flest er ikke det...) som gjør utmerket jobb. Men med mindre alt er perfekt forklart til henne tør hun ikke igangsette et prosjekt. Nekter jeg å hjelpe henne så går hun til andre (og da velger jo hun gjerne den som kan minst om prosjektstyring eller fagområde - tenk hvis du tar råd vedrørende industriell fiske fra en som har tilbrakt hele livet i en ørken...). Hvis jeg lager en veiledning til henne så får jeg jammen høre mellom linjene kritikk hvis enhver utenkelig scenario er ikke tatt høyde for (dette er ikke et manual for et reaktor btw men en enkel 4 siders how-to).

Det som er felles for alle disse tre tilfellene er at de lar usikkerhet stoppe dem. "Jeg vet ikke" er fullstendig OK å si og innrømme - det er jeg veldig for - men jeg føler at folk nærmest bruker usikkerhet og uvitenhet til å ikke gjøre noe. Det finnes ikke noe "dette vet jeg ikke - hvordan skaffer jeg meg relevant kunnskap?"

Merk at selv om jeg har trukket frem tre eksempler - så er det minst 60 av 90 i min bedrift som er Kari, Trond eller Silje. Videre så er det slik at nordmenn (dette er en etnisk greie - dette gjør ikke svensker, dansker eller amerikanere i vår bedrift) skyver over enhver ubehagelig situasjon over til meg om mulig (jeg har vært vitne til møter hvor to avdelingsledere argumenter med direktøren om hvorfor jeg bør ta telefon til en sint kunde selv om fagområdet er milevis unne mitt. Til min store overraskelse reagerte ikke sjefen på denne beslutningsvegringen og ba meg ta telefonsamtalen. Kunden var ikke sint viste det seg - han trengte å bli hørt og forklart noen ting. Samtalen var over på 4-5 minutter - maks...)

Forrige uke var jeg borte fra jobben - jeg fikk 420 mail i innboksen min fra mine medarbeidere. Årsak til at noen kundemøter var ikke gjennomført var at "X var sykemeldt og jeg viste hva jeg skulle gjøre" (dette er direkte sitat btw - riktig svar på dilemmaet i akkurat denne saken: lese den jævla korrespondansen du har hatt med kunden og tolk hva kunden sier slik at du forstår hva er det kunden er ute etter). 

Det er nå blitt slik at jeg vurderer å bytte jobb (spesielt etter å ha sett innholdet på noen av disse mailene) - jeg begynner å miste respekt for mine medarbeidere og er redd at det vil påvirke hvordan jeg vil behandle ansatte jeg er ansvarlig for. Eller er det jeg irriterer meg for egentlig ikke noe særlig å irritere seg for? 

 

PS: På den positive siden ville en som kommer fra den delen av europa jeg kommer fra, aldri blitt forfremmet der. Det finnes 10000s av mennesker der nede som er objektivt bedre enn meg på alle plan, slik at jeg aldri ville fått sjansen til å bli forfremmet. Da må du nærmest være overmenneske for å få lov til å bli en teamleder (og der er jeg ikke  - mildt sagt).

 

Anonymkode: ac057...791

[AnonymBruker]

Sånn er det bare. Jeg har merket at mange nordmenn (er nordmann selv) klarer bare å se en vei framover, og så snart noe uvanlig eller uforventet skjer så blir det full stopp, inntil noen av høyere rang sier hva de skal gjøre igjen.

Så lenge du jobber i Norge så vil du ikke unnslippe dette. Finland derimot har jeg erfart er mye mer dyktige. De har ofte en følelse av å måtte bevise noe overfor sjefene, som fører til at de jobber mer effektivt og selvstendig.

Anonymkode: aeca1...dbd

[AnonymBruker]

Reis tilbake der du kommer fra. Der finner du sikkert en ny godt betalt lederstilling med dyktige undersåtter. 

Anonymkode: 9f971...092

[Fru Uperfekt]

Nordmenn er like forskjellige som utlendinger, og som arbeidstakere.

 

[Chizue]

Fordi enkelte er idioter og vi preges av janteloven..
Er ofte bedre å si at man ikke kan, eller vet ikke, i frykt for å virke som om vi er bedre enn alle andre..

Er noe du hører allerede fra barneskolen av; Du bør ikke vise at du kan noe, for da er du automatisk bedre enn andre og det er ikke bra. Vi skal være like! Skiller du deg ut, så er du ikke en del av gjengen.
Så mye mulig mange blir preget av dette i arbeidslivet også

[Juniper]

Jeg tror "enhetsskolen" som ble innført på slutten av 70-tallet har gjort stor skade på samfunnet! Vi har fått plukket vekk alle tendenser til å ta ansvar og stå fram. I hvert fall gjelder det en stor del av folket. 
De med driv i ender ofte opp som gründere eller i yrker der de får noe igjen for å stå på. 

Sakene du irriterer deg over har flere sider.
På den ene siden kan det være et kulturkrasj fra det du vokste opp med. Dine innebygde forventninger er annerledes enn om du hadde vært født og oppvokst i Norge. 
Det kan være at dine medarbeidere opplever at det er enklere å be deg om ting, og at du blir en slags hvilepute for dem, så de ikke trenger å lære, og ikke trenger å gjøre ting selv. 
Jeg tror kulturen i bedriften du jobber i er fullstendig ute og sykler slik du framstiller det, og at øverste sjef er en svak person som ikke tør ta tak i ting. Men det kan jo være farget av det du sier.

Om det er rett for deg å slutte eller ikke avhenger av alternativene dine. Kan du få en annen jobb som mellomleder? Egner du deg som mellomleder? Liker du å styre folk? 

Det er en del veldig gode bøker på organisasjoner og organisasjonskultur, også skrevet av nordmenn, som jeg tror du kunne ha veldig godt utbytte av å lese. Dels for å forstå den organisasjonen og kulturen du jobber i bedre, og dels for å få verktøy til å endre ting litt rundt deg. Eller rett og slett melde deg på et årsstudium deltid (du finner de med kun helgesamlinger også, sjekk om det er ledige plasser!) der jobbing i grupper og med case vil gi deg en god innsikt i hvordan folk virker i organisasjonen. 

Om du fortsetter å ta ansvar og få folk til å yte sitt beste, og det er krise på jobb om du er vekk, så burde det love godt i forhold til forfremmelser på sikt, og da kan man lettere gå inn i en prestisjejobb andre steder. 

Til sist, jeg har forståelse for Trond, som er redd datamaskiner. Løsningen her ville være å kjøre datakurs for de som sliter litt, slik at alle blir tryggere på å bruke maskinene. Han høres ut som en litt eldre type som ikke vokste opp med det selv. De kan lære, men det går tregt. Alternativt få en person på hans team som oppfører seg skikkelig til å være en slags "datakoordinator" som kan hjelpe med det man vanligvis ikke gjør. Grunnen til at han går til deg er fordi han har respekt for deg, og fordi han ikke er redd for at du biter hodet av han eller sier noe ydmykende. Det må være ille for han å ha det slik i forhold til jobben. 

De to andre damene du nevnte krever andre strategier. 

Kari trenger å føle trygghet i egen kompetanse, og føle at hun har rett til å løse problemer uten at hun får all skylden alene om noe ikke går helt bra.

Til Silje hadde jeg sagt at jeg setter stor pris på at hun er ærlig og pålitlig, hun er en medarbeider som burde være et eksempel for andre, men hun må bli modigere og samtidig få større forståelse for at ting ikke alltid er perfekte, og at man må gjøre det beste ut av det. 

Du kan ikke endre hele bedriften, men du kan få bedre forhold til de du jobber med! 

Hvis du vil kan du sende meg en PM og jeg kan anbefale noen gode bøker. 

Og så må du tenke positivt. Og se hvilke muligheter du har her som du ikke hadde hatt der du kommer fra, etter det du sier. Om du får inn litt positive ting i gruppen din så vil produktiviteten gå opp og arbeidsmiljøet bli bedre. 

Lykke til!