Hvor går grensen mellom å være streng og FOR streng?

[AnonymBruker]

Ja, hvor går altså grensen mellom å være rett type streng med tanke på konsekvens og oppdragelse, og når man blir så streng at det får motsatt effekt og kan "skade" barnet? 

Jeg synes nemlig barnefar og samboer er sistnevnte mot vårt barn på 3,5 år, og er oppriktig nysgjerrig på å høre hvor andre mener grensen går.

Min samboer er kritiserende og sint mot barnet vårt mesteparten av tiden, og kjefter, påpeker feil og kaster han på rommet store deler av tiden de er sammen. Han forteller barnet at det er slemt veldig ofte, kaller han drittunge o.l, truer med å ta fra maten med en gang det blir litt gris, tar leker å hiver det på loftet med en gang barnet ikke vil rydde opp, blir sint når barnet har uhell, blir sint når barnet er trassig osv osv. Når barnet får raserianfall så tvinger samboer han til å sitte på en stol til han er stille med far eller så stenger han barnet inne på rommet sitt til han er stille. Han prøver ikke å lytte til barnet føler jeg, men avfeier bare det han prøver å si med et enkelt "nei" eller "slutt å skrik". Samboer mener at denne oppførselen kommer av at han er så uoppdragen og at det er jeg som har "ødelagt han" siden i følge han så lar jeg barnet gjøre som det vil. Jeg mener at man skal være konsekvent og gi konsekvenser for dårlig oppførsel, men ikke for den minste ting - hele tiden. 

Anonymkode: 3c58a...bb0

[waco]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hvor går altså grensen mellom å være rett type streng med tanke på konsekvens og oppdragelse, og når man blir så streng at det får motsatt effekt og kan "skade" barnet? 

Jeg synes nemlig barnefar og samboer er sistnevnte mot vårt barn på 3,5 år, og er oppriktig nysgjerrig på å høre hvor andre mener grensen går.

Min samboer er kritiserende og sint mot barnet vårt mesteparten av tiden, og kjefter, påpeker feil og kaster han på rommet store deler av tiden de er sammen. Han forteller barnet at det er slemt veldig ofte, kaller han drittunge o.l, truer med å ta fra maten med en gang det blir litt gris, tar leker å hiver det på loftet med en gang barnet ikke vil rydde opp, blir sint når barnet har uhell, blir sint når barnet er trassig osv osv. Når barnet får raserianfall så tvinger samboer han til å sitte på en stol til han er stille med far eller så stenger han barnet inne på rommet sitt til han er stille. Han prøver ikke å lytte til barnet føler jeg, men avfeier bare det han prøver å si med et enkelt "nei" eller "slutt å skrik". Samboer mener at denne oppførselen kommer av at han er så uoppdragen og at det er jeg som har "ødelagt han" siden i følge han så lar jeg barnet gjøre som det vil. Jeg mener at man skal være konsekvent og gi konsekvenser for dårlig oppførsel, men ikke for den minste ting - hele tiden. 

Anonymkode: 3c58a...bb0

For meg så høres det ut som dere skader barna begge to.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, waco skrev:

For meg så høres det ut som dere skader barna begge to.

Kan du utdype? 

Anonymkode: 3c58a...bb0

[AnonymBruker]

Vel hvis barnet blir redd så synes jeg det går for langt. Samme hvis det føler seg ydmyket eller irrelevante. 

Det viktigste synes jeg er å definere grenser og å påpeke det når disse grensene brytes. Det verste jeg ser er foreldre som resignerer og tenker at det ikke hjelper uansett. Ja, barna vil bryte grenser men de skal i det minste vite at det er grenser der i utgangspunktet, og at foreldre står for noe absolutt. 

Jeg synes det er greit å be et barn gå på rommet eller ta fra det lekene om de ikke rydder etter seg - det viser konsekvenser. Man skal ikke "lytte" dem i hjel heller. Det er derimot ikke greit å kalle barnet slemt eller bruke ord som "drittunge". 

Anonymkode: d86db...ebb

[Mousj]

Dette er oppskriften på å få kuede barn. De blir som hunder. Gjør alt for å tilfredstille forelder, undertrykker følelser og personlighet, og ender gjerne opp med å utagere mot andre barn, eller bli veldig innesluttet.

Jeg regner med at denne mannen må ha noen gode øyeblikk innimellom siden du faktisk bor sammen med ham, og han må utdannes i forventet adferd på ulike alderstrinn. Han stiller alt for store krav til barnet.

Begynn med å lese deg opp selv, og vis ham faglitteratur om temaet. Det finnes mye bra, Ulvund, Raundalen og Nylander er eksempler på norske pedagoger med mye erfaring, styr unna "supernanny" og annen oversatt amerikansk behavioristisk litteratur.

Og du kan jo begynne her: http://www.sinnetshelse.no/artikler/barnet_tre_fire.html

En kan få barnet til å lære så uendelig mye ved å "lese" det, og det er fryktelig å se barn som har fått knekket viljen sin. Denne kampen må du ta.

[Gjest Belle âme]

Vil ikkje kalle han streng, kaller han skadelig for ungen. 

[AnonymBruker]

Meld dere på foreldreveiledningskurs

Anonymkode: 13b2d...501

[Mummikopp]

Det her synes jeg hørtes alt for strengt ut, ja.

[waco]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du utdype? 

Anonymkode: 3c58a...bb0

Du skal ikke være sinna på unger. Du skal le og synge og være glad.

Kanskje ungen prøver å lære dere noe? Barnet lærer dere at dere er noen sadister som behandler unger dårlig?

Etter min mening fortjener dere straff, begge dere foreldre.

Heldigvis så viser det seg at dere får konsekvenser for deres dårlige oppførsel.

Og det at dere ikke lytter til barnet - si meg er det en trolletråd?

[Forundret..]

Stakkars barn!! 

Det høres jo rett og slett hjerterått ut slik barnet blir behandlet. Tragisk rett og slett. Blir lei 

Det vil jo ikke lære noe annet enn at far er sinna og slem slik du beskriver det. 

Har ei som blir like gammel neste mnd og ja det kommer utfordringer men det visste vi veldig godt før vi bestemte oss for å bli foreldre. Barnet ba ikke om å bli født! Her i huset så tar vi å prater med henne om ting. Hun forstår veldig godt når vi sier om noe er greit eller ei. Og innimellom så prøver hun seg og da er det bare for oss å stå på vårt. 

Vi forklarer hvorfor vi gjør som vi gjør og hvorfor hun får de beskjedene hun får. Vi sjekker også at hun forstår hva vi sier og mener. Vi arresterer henne ikke for at hun ikke forstår! Vi prøver å bygge henne opp, skape selvtillit, trygghet og lysten til å leke og lære. Ikke minst å gi henne livsglede!

Herregud, det er jo snakk om små barn, de er uferdige små individer. Det er vår jobb å sosialisere dem, hva tror du at barnet ditt vil lære av å bli behandlet slik som du forteller at samboeren din gjør TS? Og hva gjør du når dette pågår? 

Skap en endring i dag! 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hvor går altså grensen mellom å være rett type streng med tanke på konsekvens og oppdragelse, og når man blir så streng at det får motsatt effekt og kan "skade" barnet? 

Jeg synes nemlig barnefar og samboer er sistnevnte mot vårt barn på 3,5 år, og er oppriktig nysgjerrig på å høre hvor andre mener grensen går.

Min samboer er kritiserende og sint mot barnet vårt mesteparten av tiden, og kjefter, påpeker feil og kaster han på rommet store deler av tiden de er sammen. Han forteller barnet at det er slemt veldig ofte, kaller han drittunge o.l, truer med å ta fra maten med en gang det blir litt gris, tar leker å hiver det på loftet med en gang barnet ikke vil rydde opp, blir sint når barnet har uhell, blir sint når barnet er trassig osv osv. Når barnet får raserianfall så tvinger samboer han til å sitte på en stol til han er stille med far eller så stenger han barnet inne på rommet sitt til han er stille. Han prøver ikke å lytte til barnet føler jeg, men avfeier bare det han prøver å si med et enkelt "nei" eller "slutt å skrik". Samboer mener at denne oppførselen kommer av at han er så uoppdragen og at det er jeg som har "ødelagt han" siden i følge han så lar jeg barnet gjøre som det vil. Jeg mener at man skal være konsekvent og gi konsekvenser for dårlig oppførsel, men ikke for den minste ting - hele tiden. 

Anonymkode: 3c58a...bb0

Overdriver du nå, eller er dette en objektiv beskrivelse av situasjonene? 

Har du tenkt på at det du beskriver er langt over grensen, og noe du skal melde fra til barnevernet om, før barnet begynner å fortelle i barnehagen eller andre steder om hvordan det har det hjemme? 

Anonymkode: 43ce8...d19

[RompeRusk]

Hvis dette stemmer er han ikke streng, men slem. 

[AnonymBruker]

Eksen min oppfører seg ikke halvparten så dårlig overfor barnet vårt, og bv har 'på det sterkeste anbefalt' (det nærmeste du kommer et ultimatum hos bv i en barnefordelingssak) at barnet har samvær maksimalt én ettermiddag i uka samt annenhver lørdag uten overnatting. 

Han er ikke streng, han er slem. Mot et barn på 3.5 som oppfører seg helt normalt for alderen. 

Anonymkode: 26aad...951

[AnonymBruker]

35 minutter siden, waco skrev:

Du skal ikke være sinna på unger. Du skal le og synge og være glad.

Kanskje ungen prøver å lære dere noe? Barnet lærer dere at dere er noen sadister som behandler unger dårlig?

Etter min mening fortjener dere straff, begge dere foreldre.

Heldigvis så viser det seg at dere får konsekvenser for deres dårlige oppførsel.

Og det at dere ikke lytter til barnet - si meg er det en trolletråd?

Det er ikke jeg som gjør noe av dette,det er faren! 

Anonymkode: 3c58a...bb0

[Sh999]

Oh kjære vene, stakkars barn! Fikk helt vondt av og lese.. True med og ta maten fra et barn på 3 år hvis det griser er jo helt galskap!! Han er 3, barn griser!! Og mat er en nødvendighet ikke et privilegie.. Hva tenker du og gjøre TS? Du kan ikke fortsette og se på at faren er stygg med barnet deres.. ( for i mine øyne er han det) han kommer til og bli redd faren, og livredd for å gjøre feil. 

[AnonymBruker]

Takk for svar alle.

Jeg går alltid barnet i forsvar når far gjør noe av dette mot barnet, og det blir far irritert og sur over og sier at jeg ikke skal blande meg når han prøver å oppdra. Har sagt gang på gang at jeg synes han er for hard og at dette ikke er akseptabelt og kan skade barnet. Han sier jeg skjemmer barnet bort. 

Han er en god far på mange områder men dette har bare eskalert mer og mer, fordi barnet blir mer trassig og utagerende (som jeg tror er en effekt av fars oppførsel). 

 

Anonymkode: 3c58a...bb0

[Tatja]

Han har antagelig blitt oppdratt slik selv, så for han er dette naturlig. Han må likevel endre seg, det må skje fort, ellers kan barne bli skadet. En 3-åring SKAL være trassig og bli sint for alt mulig rart, det ligger i hans natur. Det er den alderen jeg syns er aller vanskeligst. Eneste riktige vei å gå for å få denne adferden dempet, er å være en rolig, men bestemt, voksen. Ta en skikkelig prat med din mann, allerde idag. Han bør ikke blande seg inn i oppdragelsen før han kan styre temperamentet sitt. 'Du ødelegger ungen' er et velkjent begrep fra en frustrert forelder som ikke klarer å håndtere normal utvikling hos et barn, dvs blant annet trass og sinne. Få han med deg til Helsestasjonen og snakk m Helsesøster. Evt annen vettug voksenperson som kjenner litt til barns utvikling. La han ikke få lov å fortsette. Han kan kanskje bli en mye bedre far med litt veiledning og råd. 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle.

Jeg går alltid barnet i forsvar når far gjør noe av dette mot barnet, og det blir far irritert og sur over og sier at jeg ikke skal blande meg når han prøver å oppdra. Har sagt gang på gang at jeg synes han er for hard og at dette ikke er akseptabelt og kan skade barnet. Han sier jeg skjemmer barnet bort. 

Han er en god far på mange områder men dette har bare eskalert mer og mer, fordi barnet blir mer trassig og utagerende (som jeg tror er en effekt av fars oppførsel). 

 

Anonymkode: 3c58a...bb0

Jeg er veldig spent på hvilke områder han er en god far på? 

Selvfølgelig vil barnets oppførsel eskalere mer og mer med denne "oppdragelsen". Barnet vil jo ikke føle seg trygg med en far som har varierende grenser - en dag er det lov, neste dag er det ikke lov. Å bli truet med å ikke få mat, bli sendt på rommet og å kalle barnet for drittunge?! Barnet vet jo ikke hva det skal forholde seg til. 

Du MÅ få far inn til helsesøster og få meldt han på foreldrekurs av noe slag - Marte Meo type kurs, eller COS. Han vil ødelegge barnets utvikling og trygghet om ikke 

Anonymkode: 3c8c9...183

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle.

Jeg går alltid barnet i forsvar når far gjør noe av dette mot barnet, og det blir far irritert og sur over og sier at jeg ikke skal blande meg når han prøver å oppdra. Har sagt gang på gang at jeg synes han er for hard og at dette ikke er akseptabelt og kan skade barnet. Han sier jeg skjemmer barnet bort. 

Han er en god far på mange områder men dette har bare eskalert mer og mer, fordi barnet blir mer trassig og utagerende (som jeg tror er en effekt av fars oppførsel). 

 

Anonymkode: 3c58a...bb0

Stemmer dette og, så er din måte å opptre på enda mer grunn for å kontakte bv. Det du gjør her er enda mer til skade for barnet. Du vet at å legge slikt ut på nettet kan medføre at ansvarlige melder fra fra?

Anonymkode: 43ce8...d19

[Gjest solavskjerming]

Reagerer på det meste du beskriver at far gjør. Men når det gjelder å sende barnet på rommet eller sette det på en stol ved raserianfall ser jeg ikke problemet. Vi har gjort det med beskjed om at barnet kan komme ut når det er ferdig å være sint, så kan vi se om vi finner en løsning. Hos oss har raserianfallene kommet uten at vi forstår grunnen og så lenge barnet er sint kommer vi ingen vei. Ofte virker det som om barnet heller ikke forstår grunnen, og da synes vi det er greit at barnet kan få roe seg på rommet eller i gangen eller på badet. Etterpå tar vi en prat og prøver å finne ut hvor vi misforsto hverandre, men på barnets nivå.

Vi har en 5 åring og det siste året har jeg truet med å kaste leker dersom barnet nekter å rydde, og jeg har stått klar med søppelposer i hånda. Hvis barna skal ha leker, medfølger ansvaret å rydde.

Så lenge barna får informasjon på en enkel måte, i rolige omgivelser tror jeg alle barn er langt smartere enn det vi voksne ofte tenker.