Gi far omsorgen for barna?

[Thegoodwife]

Jeg sitter i den situasjonen der jeg er kommet til et punkt hvor jeg vurderer å gi far hovedomsorgen for barna. 

I dag har vi de 50/50 på papiret. Men det ene barnet har jeg ikke, barnet trivest best hjemme hos far hvor det er vokset opp. Og flytte annenhver uke trives barnet ikke med. 

Jeg kommer til å miste jobben nesten år pga lite aktivitet hvor jeg jobber. Og det er ikke så lett å få seg jobb i nærområde da dette er langt ute på landet. 

Jeg og bf har et turbulent brudd bak oss, jeg sliter med depresjoner og utmattelse etter utpsyking fra ham. Han bor i nærområde og følger med på alt jeg gjør og hvem som kommer på besøk osv. 

For å få et "normalt" liv så føler jeg også at jeg må komme meg vekk. 

Jeg vet det ikke er gunstig for barna at mor flytter, men jeg vil heller vere oppegåandes og klar når jeg skal ha de. De er ikke gunstig for de å ha en mor som ikke orker noe for hun er utslitt. 

Jeg ønsker å høre fra andre, helst mødre som har gitt far omsorgen for barna og flyttet vekk. 

Hvordan taklet deres barn det? 

Tar gjerne i mot råd og tips for å gjøre ting lettere for barna. 

[MapleSirup]

Vil du ikke høre fra de som hadde en mor som flyttet fra de som barn?

Eller på annen måte har mistet en forelder som lever "et bedre liv" uten barna sine?

Ta deg sammen og skaff hjelp. Man svikter ikke barna slik, man finner andre løsninger!

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som en god løsning, hvis det er en stor belastning for barna å være hos deg. 

Anonymkode: 11735...c40

[Lofilteret]

Vanligvis synes jeg det høres bra ut at en forelder innser sine begrensninger og gir hovedomsorgen til den andre foreldre, men i ditt tilfelle stusser jeg over at du vil at barna dine helt og fullt skal vokse opp hos en far som har mishandlet deg psykisk. Det høres ikke lurt ut i mine ører.

[Fru Uperfekt]

5 minutter siden, Betrakteren skrev:

Vanligvis synes jeg det høres bra ut at en forelder innser sine begrensninger og gir hovedomsorgen til den andre foreldre, men i ditt tilfelle stusser jeg over at du vil at barna dine helt og fullt skal vokse opp hos en far som har mishandlet deg psykisk. Det høres ikke lurt ut i mine ører.

Må si meg helt enig i dette.

[AnonymBruker]

Har ingen personlige erfaringer, men min beste venninne ga faren hovedomsorg for datteren (da 6 år) den gangen de gikk fra hverandre. Det var en tøff prosess for henne, men hun innså at datteren ville ha det like bra hos faren som hos henne selv. Det var videre hun som ville ut av ekteskapet og hun som ganske tidlig møtte en ny mann. Hun flyttet også 1 times kjøring unna grunnet jobb. I begynnelsen hadde de jenta 50 prosent hver, men dette ble ikke lenger aktuelt da jenta begynte på skolen. Det var mange diskusjoner og mange tårer fra min venninne før hun tok avgjørelsen om å la jenta bo fast hos far. Hun hadde vanlig samvær med jenta, altså annenhver helg og en kveld i uka. Presiserer at foreldrene hele tiden har hatt en god tone og godt samarbeid seg imellom, det var altså et ryddig brudd.

I dag er jenta 19 år og har veldig godt forhold til mammaen sin. De fikk bedre og bedre kontakt etter hvert som jenta ble eldre. Jenta selv er glad for å ha bodd hos pappaen sin store deler av oppveksten. Dette mye pga at min venninne flyttet langt ut på landet mens jenta har vokst opp i bymiljø med mange barn og stort nettverk.

Anonymkode: d128a...7bd

[Atea]

1 time siden, Thegoodwife skrev:

Jeg sitter i den situasjonen der jeg er kommet til et punkt hvor jeg vurderer å gi far hovedomsorgen for barna. 

I dag har vi de 50/50 på papiret. Men det ene barnet har jeg ikke, barnet trivest best hjemme hos far hvor det er vokset opp. Og flytte annenhver uke trives barnet ikke med. 

Jeg kommer til å miste jobben nesten år pga lite aktivitet hvor jeg jobber. Og det er ikke så lett å få seg jobb i nærområde da dette er langt ute på landet. 

Jeg og bf har et turbulent brudd bak oss, jeg sliter med depresjoner og utmattelse etter utpsyking fra ham. Han bor i nærområde og følger med på alt jeg gjør og hvem som kommer på besøk osv. 

For å få et "normalt" liv så føler jeg også at jeg må komme meg vekk. 

Jeg vet det ikke er gunstig for barna at mor flytter, men jeg vil heller vere oppegåandes og klar når jeg skal ha de. De er ikke gunstig for de å ha en mor som ikke orker noe for hun er utslitt. 

Jeg ønsker å høre fra andre, helst mødre som har gitt far omsorgen for barna og flyttet vekk. 

Hvordan taklet deres barn det? 

Tar gjerne i mot råd og tips for å gjøre ting lettere for barna. 

Jeg kan bare si at jeg ikke vet hva som er riktig. Jeg bodde sammen med min far etter skilsmissen, hva mine foreldre drev med aner jeg ikke. Alt avhenger jo hvordan er han med barna? Og hans nye dame ikke minst.

Nei, jeg hadde tatt barna med meg og rømt for noen uker. Underskriv i alle fall ikke noe. Dra på ferie, la far ha ansvar. Glem alt det som er skriflig. OM noe, skriv: fra dato til dato har far hovedansvaret.

 

[Gjest Ludolek]

I alle dager..... Eksmannen er kontrollerende og manipulativ og du tenker det er fornuftig å gi fra deg omsorgen til ham?

Er det noe du ikke forteller her? 

[AnonymBruker]

Du bør ya andre veien for å hindre at barna ender opp som deg. Ikke feig ut! Det kommer barna dine til å klandre deg for.

 

Anonymkode: 38d34...0a4

[Thegoodwife]

Den 23. august 2016 at 16.38, MapleSirup skrev:

Vil du ikke høre fra de som hadde en mor som flyttet fra de som barn?

Eller på annen måte har mistet en forelder som lever "et bedre liv" uten barna sine?

Ta deg sammen og skaff hjelp. Man svikter ikke barna slik, man finner andre løsninger!

Det vil jeg gjerne høre om.9

[Thegoodwife]

22 timer siden, Atea skrev:

Jeg kan bare si at jeg ikke vet hva som er riktig. Jeg bodde sammen med min far etter skilsmissen, hva mine foreldre drev med aner jeg ikke. Alt avhenger jo hvordan er han med barna? Og hans nye dame ikke minst.

Nei, jeg hadde tatt barna med meg og rømt for noen uker. Underskriv i alle fall ikke noe. Dra på ferie, la far ha ansvar. Glem alt det som er skriflig. OM noe, skriv: fra dato til dato har far hovedansvaret.

 

Far er flink med barna, han følger de opp på skolen og de får både mat og rent tøy. 

Far er ikke i arbeid, han er hjemmeværende og jeg jobber varierendes. Noen ganger jobber jeg lange vakter som er ferdig kl 21 om kvelden. Andre ganger er jeg vekke kanskje en hel uke. 

[AnonymBruker]

22 timer siden, Ludolek skrev:

I alle dager..... Eksmannen er kontrollerende og manipulativ og du tenker det er fornuftig å gi fra deg omsorgen til ham?

Er det noe du ikke forteller her? 

Hva i helvete er du sier??? Mener du at det er mannen her som er skyld noe som ikke er i nærheten av en sannhet?? Om du selv kan ha vært borti noe lignende, er det ikke dermed sagt at det samme kan gjelde for andre! Les en gang til hva TS skriver!! Det finne kvinner som TS, som ikke orker, og det finnes kvinner som ikke er skikket til å ha ungene.

Anonymkode: ba621...03b

[AnonymBruker]

Jeg var ts en gang. Vel - jeg har en familie som ikke er så glad i meg og som ikke stiller opp for meg, kombinert med en ekstremt sjalu eks. Derfor flyttet jeg langt unna.

Jeg har vært over der jenta mi bor mange ganger, og vi har et ok forhold i dag. Hun er 20. Det er tøft å flytte, men noen ganger må man gjøre det for å ikke miste seg selv enda mer. Jeg blir alltid helt slått ut før, under og etter besøk der jeg er i fra.

 

Anonymkode: 304dd...d4a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva i helvete er du sier??? Mener du at det er mannen her som er skyld noe som ikke er i nærheten av en sannhet?? Om du selv kan ha vært borti noe lignende, er det ikke dermed sagt at det samme kan gjelde for andre! Les en gang til hva TS skriver!! Det finne kvinner som TS, som ikke orker, og det finnes kvinner som ikke er skikket til å ha ungene.

Anonymkode: ba621...03b

TS sier i hovedinnlegget at hun sliter med depresjoner og utmattelse som følge av utpsyking fra bf (barnefar), så jeg er enig i at noe skurrer. 

Anonymkode: 113dc...5a5

[AnonymBruker]

4 timer siden, Thegoodwife skrev:

Far er flink med barna, han følger de opp på skolen og de får både mat og rent tøy. 

Far er ikke i arbeid, han er hjemmeværende og jeg jobber varierendes. Noen ganger jobber jeg lange vakter som er ferdig kl 21 om kvelden. Andre ganger er jeg vekke kanskje en hel uke. 

En far som er hjemmeværende, jobber ikke, tjener ikke penger og bruker tiden på å "psyke ut barnas mor":

 

for noen forbilder!  👍🏻

Anonymkode: d5365...dbe

[Thegoodwife]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

En far som er hjemmeværende, jobber ikke, tjener ikke penger og bruker tiden på å "psyke ut barnas mor":

 

for noen forbilder!  👍🏻

Anonymkode: d5365...dbe

Far har jobbet, men ble sykemeldt og operert etter slitasjeskader på sin jobb. Han har jobbet litt for trygd men det begrenser seg når helsa ikke strekker til. 

[Atea]

8 timer siden, Thegoodwife skrev:

Den ‎23‎.‎08‎.‎2016 at 16.28, Thegoodwife skrev:

Jeg sitter i den situasjonen der jeg er kommet til et punkt hvor jeg vurderer å gi far hovedomsorgen for barna. 

I dag har vi de 50/50 på papiret. Men det ene barnet har jeg ikke, barnet trivest best hjemme hos far hvor det er vokset opp. Og flytte annenhver uke trives barnet ikke med. 

Jeg kommer til å miste jobben nesten år pga lite aktivitet hvor jeg jobber. Og det er ikke så lett å få seg jobb i nærområde da dette er langt ute på landet. 

Jeg og bf har et turbulent brudd bak oss, jeg sliter med depresjoner og utmattelse etter utpsyking fra ham. Han bor i nærområde og følger med på alt jeg gjør og hvem som kommer på besøk osv. 

For å få et "normalt" liv så føler jeg også at jeg må komme meg vekk. 

Jeg vet det ikke er gunstig for barna at mor flytter, men jeg vil heller vere oppegåandes og klar når jeg skal ha de. De er ikke gunstig for de å ha en mor som ikke orker noe for hun er utslitt. 

Jeg ønsker å høre fra andre, helst mødre som har gitt far omsorgen for barna og flyttet vekk. 

Hvordan taklet deres barn det? 

Tar gjerne i mot råd og tips for å gjøre ting lettere for barna. 

Far har jobbet, men ble sykemeldt og operert etter slitasjeskader på sin jobb. Han har jobbet litt for trygd men det begrenser seg når helsa ikke strekker til. 

Du må ikke tillate han å psyke deg ned. Sett grenser. Gi klar beskjed. Prat med fastlegen, kan hende du vil ha nytte av å gå til psykolog. Men det er ikke feil å gi hovedomsorgen til far hvis han er skikket til å ha den.